Av og til tenke æ nesten «ka skal man egentlig med …» og så kan du sette inn nokka der – det e som oftest nokka humaniora-relatert eller deromkring, eller arkitekta og den slags ting. Klart vi treng arkitekta som kan tegne husan alle må bo i, men ka skal vi med arkitekta som bruke sin presumptive uttalelsesmakt til å si sånt som bare e vas?

Det e ikke en tanke som vare lenge av gangen, selvfølgelig treng vi alle de her akademiske forman som i mange tilfella mest kan oppfattes som vas, vi treng dem like mye som de fornuftige folkan som vil bli leger og bygningsarbeidera og det ene med det andre – like mye, om ikke mer! Æ mene, greit med et samfunn kor alle e frisk fordi vi har leger nok til å ta vare på folk, men ka skal vi med et samfunn som ikke satse på kultur, som ikke ser verdien i det som ikke e økonomisk verdiskapanes? Så bortkasta å skulle være til i en verden kor du ikke har råd til å gå på teater fordi et teater som ikke e subsidiert e et teater som ende opp med å koste mer enn det e verdt!

Og det e ikke det at æ ikke e villig til å betale, æ betale gjerne, tro mæ!, men æ har en smerteterskel for betaling, æ støtte gjerne arbeidet som blir gjort, og æ vil gi av pengan mine for at det arbeidet skal kunne videreføres, men æ kan ikke – for å ta et kjempevilkårlig eksempel og definitivt ikke nokka æ opplevde i Varangerbotn i sommer – betale fem tusen krone for en vevd pynteluhkka med koftebord rundt halsen. Den va vakker, og den passa, men den va ikke verd fem tusen krone – arbeidsinnsatsen som va lagt i den tilsvare ikke fem tusen krone, akkurat som den ene filtveska æ så i Jokkmokk, den med stjernetrykk på, ikke va verdt attenhundre krone. Og det handle ikke bare om at æ skal betale for arbeidet til den som har gjort det, æ vil ikke stille mæ til doms over kor mye arbeidet til en fremmed person egentlig e verdt, det handle like mye om at æ skal kunne tenke «vil mitt forhold til det her objektet være verdt de pengan æ bruke på det?»

Og mitt forhold til luhkkaen æ kjøpte, den æ betalte attenhundre krone for, tilsa – nærmest fra det øyeblikket æ så den – at det kom til å være verdt pengan; æ har allerede brukt den hele høsten, æ ser ikke for mæ at æ slutte med det første – det va håndarbeid æ va villig til å betale attenhundre krone for (sjøl om, for ordens skyld, ikke alle pengan kom fra min egen hånd, men kæm som har attenhundre krone i kontanta med sæ til enhver tid?), i motsetning til filtveska, det e helt greit å vite at æ har investert attenhundre krone i et klesplagg æ antakeligvis kommer til å kunne bruke i en nærmest uoverskuelig framtid.

Men det finnes ikke ett teaterstykke i verden æ hadde betalt attenhundre krone for, uansett – det sier jo sæ sjøl, et klesplagg kan man i det minste prøve, man kan vurdere det på forhånd. Kanskje om betalinga for teaterstykket ikke kom før i etterkant av stykket, betal så mye som du synes det va verdt, men æ ville nok sjelden eller aldri strekt mæ til mer enn firehundre krone. (men alt det her med forbehold om at økonomien min e som den e – om æ hadde mer penga tilgjengelig ser æ lett for mæ at æ hadde brukt femtusen krone på et fint pynteplagg (som ikke e en gákti, dét e en helt anna situasjon), at æ hadde tenkt «for et vakkert teaterstykke, det va vel verdt en tusenlapp!», alt sånt; ikke at æ hadde trengt å bade i penga, men om æ hadde komfortabelt med penga kunne æ gjort det, akkurat det ville bare handle om prioritering – å betale tusen krone for et teaterstykke i stedet for å kjøpe et fancy pyntefat fra Rosendahl. Hver sin lyst.)

Og arkitektan kommer inn der et sted, æ vil ikke leve i en verden uten arkitekta, æ vil at dem skal ville konstruere bygninge ulikt nokka æ kan tenke mæ, at dem skal skape en verden som e komfortabel å leve i, men som også utfordre ideen om ka et bygg skal være, og ideen om nøyaktig ka som kan arkitektdesignes – ka med en rasteplass? – æ har stor tro på arkitektur og design og layout og alle de her grafiske aspektan av livan vårres som man kanskje sjelden tenke over, men som blir så mye enklere når noen gjør dem ordentlig, når noen som leve og lyste for faget får lov til å gjøre avisa du blar i mer leselig, når noen kan gjøre huset du bor i til nokka du vil bo i, når noen gjør melkepakken du drikk, koppen du drikk fra til nokka som eksistere med en utvida funksjon, ikke bare praktisk, men også behagelig, nokka du vil forholde dæ til (eller omvendt, om du vil det, nokka som kan utfordre dæ, når du kan lese et tidsskrift som bruke tomrom på måta du aldri har opplevd før, når du finn en kopp du ikke helt vet kordan du skal holde, men likevel vil ta på – alle de her mulighetan, det e til å bli ør av når man tenke på det!).

Men æ vil ikke nødvendigvis – når æ spis frokost og les i avisa – måtte forholde mæ til en arkitekt som våse rundt med en slags tro på at ho har nokka å si om kordan Tromsø bør være en samisk by, en arkitekt som sier at ho ikke sa nokka i høst, da debatten gikk, men som tydeligvis ikke skamme sæ over det, ka skal vi med arkitekta som kommer i etterpåklokskap og ikke engang evne å være klok? Ignorere dem.