En første, forelska, festivalrapport

En gang i blant, sånn cirka én gang i året, virke det som en skikkelig god idé å være hjemme og legge mæ klokka ett, for så å stå opp igjen klokka syv for å være på kino og se en film klokka ni. Det gjorde det i går. Det virke ikke som en god idé å gjøre det samme igjen imorra, så æ tror æ skal la det bli med den ene dagen – men både Tomboy og Attack the Block va filma som va vel verdt å være våken for. Sjøl om æ ikke e helt sikker på at æ kommer til å tenke det samme i kveld, sånn rundt halv tolv, mens det fortsatt e en (veldig, om man skal gå ut fra gårsdagen) drøy halvtime igjen av stedsansvarligvakta mi på HT.

Men Tomboy va en fin film, sjøl om den frustrerte mæ mot slutten. Æ vil ikke spoile det for noen, men konklusjonan på det som hadde forekommet før va utilfredsstillanes, det blei for enkelt. Men likevel – den va vel verdt å se, og det va noen skikkelig fine, vare scena underveis. Det hamra dog fast – akkurat som Play gjorde – at barn under en viss alder totalt mangle evne til konsekvensanalyse (ikke det, manglanes evna til konsekvensanalyse har dessverre ingen aldersgrense).

Attack the Block va en veldig tilfredsstillanes film – den traff alle «hurra, action!»-knappan mine, i tillegg til å ha sympatiske karaktera og en overraskanes god evne til å spille inn en del poeng om klassetilhørighet og livssituasjona, til og med på subtile måta! Det va i det hele tatt en perle av en film, sjøl om det kanskje ikke e en perle av den sorten man gjerne tenke på i festivalsammenheng: den va høylytt der «festivalfilman» e lavmælt, fryktløs der «festivalfilman» e nennsom, eksternt monstrøs der «festivalfilman» gjerne handle om indre demona, og så videre. Men likevel, en smart film som ikke prøve å være smart, men underholdanes.

Æ prøvde forresten å tenke mæ noen linje mellom Attack the Block og Play også, klassetilhørighet, etnisitet og sånt, og det e litt interessant å tenke på kor forskjellig dem angrip det. Nu e dem jo i hver sin ende av skalaen, sånn cirka, når det gjeld ka slags type film det e, men likevel – der Play føltes som om den ville være så problematiseranes at æ endte opp med å lene mæ tilbake i setet med arman i kors og si «nei, vet du ka, det her blir for …» men for så ikke å avslutte setninga fordi æ rett og slett ikke brydde mæ om det, kom Attack the Block og ga mæ skikkelig god, gammeldags underholdning, samtidig som den lente sæ inntil øret mitt og hviska «du vet, dem har jo rett, ka hadde skjedd om de her folkan ringte politiet?»

Kanskje Play rett og slett ikke e en spesielt interessant film – for mæ, for mæ! – på egenhånd, den treng nokka å spille mot, en film med karaktera æ bryr mæ om, med en handling som går inn på mæ, alt det der? Det e sikkert sånt man ikke får lov til å si om man vil være del av det gode filmfellesskapet, men pyttsann. (dessuten hadde Play like mange avslutningsscena som LotR: Return of the King, det e for mange)

Men sånn utover det har æ konkludert med at æ vil bli kinomaskinist! Sånn, ordentlig, med 35mm-film, ikke det her digitale tullet folk hold på med – æ vil ha kilotunge filmrulla som når mæ opp til låret, og æ vil vite kordan filmen skal fungere på maskina og kordan man reparere det og alt. Det e finest<3 Og i går ble æ hemmelig forelska i kinomaskinisten som jobba på HT, særlig etter at det ble åpenbart for han at æ va 35mm-sjarmert og han begynte å forklare mæ greier – alle de fine pirketingan man kan lære om man bare har interessa som e spesifikk nok!

Dessuten ble æ skikkelig glad da æ kom vandranes inn på maskinrommet for å hilse på før vakta mi starta og han ga mæ en klem og sa takk for sist – det e filmfestivalkjærlighet. Samme med ei dame som skulle inn på film, ho så veldig kjent ut, men æ klarte ikke å plassere ho, før ho sa "Æ va en av dine frivillige i fjor – i år e æ på VT og Kulturhuset." Det va et menneske æ tilbragte syv eller femten tima med i fjor, og så huske ho det fortsatt!

Det e det som e finest med filmfestivalen – alle folkan. Og alle filman, men det hadde vært litt kjedelig å se dem helt aleina, sjøl om det kanskje hadde betydd at æ kunne bruke hele festivalen på å henge på maskinrommet (arbeidsmetoden som kan gjøre enhver festival til en stumfilmfestival).

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s