alle i verden på kino kobla sammen

Det e tjueførste januar og sola skal komme tilbake og ifølge inuittisk tradisjon skal man gi sola et half-smile, og ifølge familietradisjonen skal man ønske sæ tre ting, ifølge min helt egen tradisjon skal det være to fornuftige ting og en egoistisk en. Ka vil æ ha i år? En My Lille Pony?, som det eneste ønsket æ huske fra den gang æ va ung. Bitteliten, åtte år gammel – fred på jord, at ingen sulte, en My Little Pony til mæsjøl. Æ huske ikke om noen av dem gikk i oppfyllelse. Etterhvert blei æ mindre optimistisk, nu håpe æ på at alle æ kjenne skal ha det godt, at nokka blir litt bedre enn det va. Det føles som dårligere ønska, men også mer realistisk, mer sannsynlig – æ kan ikke be sola om å redde verden, men pass på det som kan passes på, så går det kanskje.

Æ e ikke veldig optimistisk (eller så e æ veldig optimistisk), men æ har tro på ringvirkninge – omtrent som i Pay it Forward (antar æ, æ har ikke sett den), men æ e negativ nok til å tvile på at ringvirkningan når så langt. Men forhåpentligvis går dem langt nok til at æ kan ha det bra med mæsjøl. En liten, positiv gest her føre til en bra greie der føre til at du møte et godt menneske føre til at nokka fint skjer – man treng ikke mirakla, man treng bare å se på verden.

(og man kan se på verden og forbanne verden og gi opp verden – seriøst, Tromsø, kor ofte skal æ dumpe dæ før det går over – og det gjør man jo, men man kan gjøre begge dela samtidig, det tror æ. Man kan både tro og mistro, fordi det e komplekst nok, og vi e kompleks nok, til at det lar sæ gjøre.)

Alt det for å si … For å si ka? At æ e her, i verden, det e Tromsø, det e filmfestival, det e så mye som e bra – det e så mange menneska i den her byen akkurat nu, dem e bra folk, alt fra et tilfeldig smil fra en publikummer på tur ut døra til å treffe igjen Tora som æ ikke har sett på kanskje tre år til den gledelige overraskelsen over folk som huske dæ.

Og det e det æ vil si, det e det æ har sagt hvert år, om enn ikke akkurat her, æ har tenkt det hvert år: hjertet mitt e vidåpent og æ kunne elska alle i den her [metaforiske] kinosalen (I could love every single person at this truck stop, I wouldn’t even have to try, syng Kris Delmhorst, sånn e det), æ e full av smil og æ lar alt ligge åpent, og min naturlige skepsis, min naturlige bitterhet e fortsatt her, men kjærleika ligg øverst, ligg og vente på sola, på å komme med tre ønska – to av dem altruistisk, et egoistisk – og æ vet ikke ka æ ønske, hverken for verden eller for mæsjøl, men æ ønske dæ muligheten til å kjenne på gleden i å bruke filma som brekkjern på hjertet ditt (eller ka som helst, det som fungere for dæ), å smile til sola og å smile til noen du ikke kjenne, å være her, å være i live og å være i livet.

Neste uke blir kjedelig i sammenligning, men man leve lenge på en uke som den her, det hold nesten ut året, og neste gang smile æ til dæ, bare vent.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s