Gummibaronene, på teater og ved siden av scenen

For en stund siden, drøye to uke, va æ på HT – as is my wont, kan man kanskje si – og så på teater. Etter det har æ vært på HT en hel masse, men det va fordi det va filmfestival, så da gjelds det jo ikke egentlig som å gå på HT, bortsett fra på lørdagen da æ va på Gummibaronene fra scene til lerret, men alt det e sidespor.

Æ så Gummibaronene! Det va … Vel, æ e fortsatt ikke helt sikker på ka det va! Æ gikk ut etter stykket, og sa til Ida, «på den ene sida e æ skikkelig tilfredsstilt – fordi æ har brukt to tima på å se på tre skuespillera æ like å se gjøre jobben sin [æ sa det dog muligens med en litt mer naturlig setningskonstruksjon], på den andre sida e æ … ja.» Og æ e fortsatt litt der, sjøl om æ har store plana om å se det en gang til – på tirsdag, æ hadde store plana om den her uka, men så dreiv æ på og va syk og blei syk (i den rekkefølgen, ja) og blablabla – men det va. På den ene sida va det gøy, og det va et stykke som tidvis hadde noen nydelige, uventa, innsikta, men på den andre sida va det litt i overkant (både i mengde og lengde), men samtidig langt fra så på kanten som æ hadde forventa.

Det e der størsteparten av mitt problem kommer fra: all forhåndsomtalen av stykket har handla om at det e sjokkeranes! upassanes! uanstendig! kynisk! rått! usømmelig! rett på sak! og så satt vi i salen, og så va det egentlig ingen av delan. Æ brøyt muligens ut med – i etterkant, ikke underveis! – «Det handla om ti tusen kondoma, men det va ingen som brukte ordet penis!» (eller kuk eller pikk eller alle de andre ordan som kommer til å føre til uanstendige søkeresultata på bloggen min, hurra.) Det vil si, det va kynisk, så til de grader, og det blottla muligens sjela til karakteran, men ikke på en sånn måte at det gjorde nokka. Æ tror æ vil at om noen skal blottlegge sjela si, så bør det være et visst innslag av katarsis i det. Det va det ikke her. Det sneia såvidt innom, kanskje to ganga, men ikke nok til at det traff. Stykket gjorde mæ heller ikke flau.

Det æ likte – og det likte æ veldig godt, fordi æ e en nerd på den måten – va måten religion va bakt inn i hele stykket. Det føles som om det e lenge siden – om det har skjedd i det hele tatt – æ har sett et teaterstykke som faktisk innehold religion på den måten Gummibaronene gjorde, det va liksom bare der. Det va ikke et stort poeng, men med jevne mellomrom ba Sprawl (på et tidspunkt messa Morten Svartveit bibeltekst på den skamløst deilige dialekta si, æ vet ikke helt ka det sier om mæ at det va den delen som gjorde mæ mest fnisate).

Å, ja, Gummibaronene som stykke handle om tre karaktera: Zingerboy (Marius Lien), Bella Barlow (Ulla Marie Broch) og Sprawl (Morten Svartveit). Zingerboy e en hundsa tøffelhelt uten noen å være hundsa av; Bella Barlow eie et apotek, vil ha en mann med penga; Sprawl dukke opp – på sykkel! – med ti tusen kondoma han har arva fra sin far, og som han gjerne vil kvitte sæ med (på den ene eller andre måten, wink wink nudge nudge). Det e todelt, kor første akt foregår i nokka som virke som sekstitallet, antakeligvis i Israel – siden det e der Hanoch Levin e fra – mens andre akt skjer samme sted, men tyve år seinere. Det hele e lettere hysterisk, det e overspilt og alle snakke forbi hverandre, fordi alle har forskjellige mål – men det e meninga at det skal være sånn (greit nok at æ e teaternoob, men såpass skjønte æ).

Æ likte første akt veldig mye bedre enn andre akt, og om stykket hadde slutta etter første akt, med en nydelig deprimeranes monolog fra Bella Barlow, hadde æ vært fornøyd. Anmelderen hos Nordlys mente at andre akt va betydelig bedre enn første, så æ vet ikke helt kordan æ skal tolke det – enten e det alderen som gjør det (alltids en mulighet), eller så e det bare det at æ aldri e enig med anmeldelsan hos Nordlys og iTromsø (bestandig sant). Dagbladet hadde også en anmeldelse – den finnes selvfølgelig ikke på nett, men sjøl om anmelderen va mer positiv enn mæ synes æ ho hadde skrevet godt om det, æ forsto ka ho mente (bestandig en fordel, skjer ikke så ofte med lokalavisan).

Og skuespilleran. Alle som har lest nokka som helst æ har skrevet om HT de siste åran har vel strengt tatt fått med sæ at æ like dem, og det va sant her også. Sjøl om æ stussa og stusse over at dem alle snakke sine egne dialekta – korav ingen e nordnorsk (bortsett fra Inge Kolsvik, men han sier jo knapt nokka, det gjelds ikke). Æ og Ida diskuterte om det kunne være fordi regissøren ikke snakke norsk (tror æ? Han e russisk, tror æ?), at det blei like greit å ikke knote med dialekt da, «men dem e jo skuespillera, dem burde kunne sånt?» Æ synes det e greit, i de større stykkan med flere skuespillera, at noen få av dem snakke en dialekt som ikke e nordnorsk, men det va nesten litt påfallanes her (sjøl om når æ tenke etter, e æ kanskje glad for at Morten Svartveit ikke måtte prate nordnorsk gjennom et helt stykke, æ syns å huske fra Fredlaus at det ikke va helt vellykka), særlig fordi det ikke virka å være en god grunn for det. Med mindre argumentasjonen va «vi e liksom i Israel, ingen som snakke norsk i Israel uansett.»

Nordlys – tror æ det va? Eller iTromsø – mente at Marius Lien gjør sin beste rolleprestasjon noensinne. Æ va litt overraska, men så har æ, av en eller anna grunn, gått glipp av ganske mange av de stykkan kor han har spilt større rolla, så æ har ikke egentlig uttalegrunnlag. Men æ har et håp om at han på ett eller anna tidspunkt spille førsteelsker i nokka (Ida fniste, men æ mente førsteelsker som i nokka stort og dramatisk, ikke den upassanes fjortisversjonen (det e forsåvidt ikke så rart om ho konkluderte med sistnevnte, det e vel mer min modus)). Dessuten brukte æ litt tid på å tenke på kordan det hadde vært om Marius Lien og Morten Svartveit skifta rolla. Æ konkluderte ikke med nokka som helst, men æ like tanken. Det hadde egentlig vært det beste: om alle tre skuespilleran spilte alle tre rollan! (Og med det beste mene æ nok det som hadde underholdt mæ mest. Æ hadde i det minste betalt for å se stykket med alle mulige konstellasjona. Det e nok like greit at æ aldri blir teatersjef. «Gjør det her, det more mæ.»)

Ni daga etter å ha sett premieren – det vil si for åtte daga siden – va æ på HT for å gå på Gummibaronene fra scene til lerret (og Avé en stund seinere, men det e irrelevant), et seminar/master class kor Pål Jackman skulle instruere skuespilleran til å gjøre en scene i stykket om til nokka som hadde fungert på film. Det va skikkelig fascineranes! Og det morsomme va at Oda, som ikke hadde sett stykket på forhånd, også synes det. For det første begynte Jackman med å strippe ned hele greia – og å forklare oss at suspension of disbelief fungere på teater, «du kan si at dette er en kinosal, men på film går det ikkje» (… som om æ huske kordan dialekta hannes va en uke seinere), men ikke i film, da må man sette karakteran i en kinosal.

Så teatersalen blei en kinosal, med publikum som va tilstede som kinogjengera – åååå, meta <3 – og så instruerte han alle tre, hver for sæ, mens de to andre ikke fikk høre på ka slags beskjeda tredjemann fikk. Ikke fordi dem hadde motstridanes mål i scenen – "selv om det kan skje" – men fordi alle skulle bry sæ mest med ka demmes egen karakter gjorde, ikke kordan de andre kom til å reagere.

Æ har gått og tenkt på det, sånn av og på, i en uke (mens æ ikke har vært opptatt av å ha bomullshode/ville spy), og æ konkluderte med at det å se den nedstrippa versjonen – Pål Jackman sin idé, sammen med skuespilleran, om kordan det her hadde blitt mer realistisk – gjør at æ e ekstra interessert i å se den spente teatralske versjonen igjen, fordi æ e mer klar for å prøve å se … æ vil si forbi det, men det virke ikke riktig, æ vil ikke se stykket og tenke på kordan det hadde vært som spillefilm, men kanskje å se dypden i nokka som virke å være grunt? Æ har god erfaring, eller mye erfaring, eller en del erfaring med nokka lignanes: å lese dybde der den ikke e intendert (så lenge det kan tolkes og begrunnes e det legitimt), så det burde jo ikke være så vanskelig å prøve igjen, her? (Sjøl om æ nu blei usikker, enn om æ prøve å lese dybde inn der den ikke e intendert nu også, enn om det bare skal være nokka overfladisk, kor poenget e at alle e aleina og verden e kjip?)

Det e forsåvidt kanskje det ordet æ ville brukt for å beskrive stykket: det e anspent. Men det får ikke til, for min del, å enten stramme den anspentheten til det ekstreme, eller å gi slipp på den, det forblir bare anspent, og det kan man vel ikke egentlig forholde sæ til, i lengden? Something’s gotta give, som dem sier.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s