Ti tusen kondomer: ypperste australske kvalitet [Gummibaronene]

Æ kom mæ endelig tilbake på HT for å se Gummibaronene. Og æ e – som vanlig, kan man vel nærmest si – skikkelig fornøyd med avgjørelsen om å se et teaterstykke en gang til.

De ytre omstendighetan va helt annerledes fra sist gang, ikke bare fordi æ va aleina på teater (en situasjon æ i større og større grad synes e helt grei), men fordi æ va en av ti publikummera i salen. Scene øst e ikke en veldig stor sal (det e vel, om æ huske fjorårets TIFF-tellinge rett, plass til 100-og-noen (140?) menneska der? Nokka deromkring. Scene vest har, til sammenligning, plass til 330.), men ti publikummera under en forestilling med fire persona på scenen – og en vekter-ansatt på bakerste rad, tror æ – gjør at teaterrommet føles veldig luftig. Ikke nødvendigvis på en positiv måte.

Nu e det såpass lenge siden æ så stykket for første gang at en del av nyanseforskjellan mellom de to forestillingan e blitt borte for mæ, men æ brukte store dela av stykket på å være imponert over evnen til å spille for så få menneska – det føltes bedre (på en sånn udefinerbar måte) enn premiereforestillinga, hvilket jo selvfølgelig kan ha sammenheng med at dem har spilt i noen uke og har kommet sæ inn i det (æ bare antar, fordi det føles som en riktig antakelse, at forskjellen på å spille gjennom stykket mens man øve og å spille gjennom stykket mens man har publikum hver kveld, e ganske stor), men likevel, det må være lettere å gi jernet når man har en full sal å bedrive samspill med, enn når man har ti persona som sitt på tredje, fjerde og femte rad og som ikke egentlig ler så høyt.

Det va den største forskjellen, mengden latter i salen. Sjøl fniste æ litt, en gang i blant, men det va jo like mye fordi æ visste ka som kom, gleden i å bli gjenfortalt en vits man sett pris på, og etter dansescenen va æ den eneste som klappa – hvilket nesten va litt pinlig, men æ tenkte «ka faen spare» og gjorde nu det. Dessuten e dansescenen et fantastisk høydepunkt i forestillinga, den e full av en livsglede og enkel nytelse som nærmest strid mot alt resten av stykket står for. Eller, sier, ikke står for, æ tror det e bedre. Den e uansett vel verdt en applaus.

Det e forøvrig rolleprestasjonen til Marius Lien også. Æ vet æ uttrykte en viss skepsis i mitt forrige Gummibaronene-innlegg (eller, en viss skepsis mot at det skulle være den beste rollen han har gjort), men når æ først va forberedt på kor patetisk Johanan [med forbehold om stavefeil] Zingerboy e som karakter, va det også lettere å sette pris på kor fantastisk flink Marius Lien e til å spille han.

Det e muligens mitt største problem med å skulle skrive om ikke bare teater, men alle forma for kunst kor du blir presentert for karaktera (så, strengt tatt alle forma for kunst?): æ slit med å forholde mæ til uskjønne karaktera. Æ tror ikke det e et veldig sympatisk karaktertrekk hos mæ, men ja, kanskje tror æ litt på at litteraturen/kunsten/teateret skal være oppbyggelig, æ vil presenteres for noen som e nokka æ kan håpe på å være, et mål å strekke mæ mot – eller det motsatte, en karakter æ kan prøve å unngå å bli – og når æ ikke finn det eller ikke blir presentert for det, har æ også større vanska med å se rolleprestasjonen som en prestasjon. Høh, det har æ ikke tenkt over før, men det virke umiddelbart som en ganske korrekt teori. (Æ e muligens en etterlevning fra tidligere tidsepoka? Sånne kor man til enhver tid skulle etterstrebe det skjønne. Hurra.)

Men ja, poenget med det avsnittet der va mest av alt: ♥ Marius Lien ♥ Fra det håpefulle til det bitreste, mest ensomme – han e et funn! Zingerboy e en patetisk skikkelse, han forblir det, sjøl på sitt mest optimistiske e han ubrukelig, men å, som man håpe! (det e kanskje også fordi han treff så mange av mine æ kommer til å være aleina for alltid-knappa, men det får æ ikke lov til å si. Zingerboys frykt e også min, sjøl om æ godt vet at æ ikke skal frykte sånt, ikke nu [ikke ennå]. sukk.)

Og kinomonologen til Bella Barlow, siste bit i første akt, den e så flott. Hele kinoscenen e god – sjøl om omelett-delen blei betydelig morsommere etter å ha vært på Jackman-seminaret – men slutten der. Den traff mæ i hjertet før TIFF, men den traff om mulig enda mer etter TIFF. Og å sitte i salen, å være publikum, og høre noen si det, man får litt lyst til å vise at man e et fritt menneske, at man kan gjøre nokka sjøl, man kan gå og være i verden, ikke bare sitte i en mørk sal og se på andre (sjøl om det e et poeng der om at man ikke treng å føle sæ truffet av nokka, og det e så feil. Da har Hanoch Levin sendt karakteren sin for å se feil filma). Æ vil gjengi den, men æ huske den selvfølgelig ikke (og æ kan ikke sende epost og si «æ vil ha den tekstbolken sånn at æ kan huske den for alltid, værsåsnill?» – ett sted går grensa).

Æ tror æ skjønne koffor det e et teaterstykke som bare har ti publikummera, men æ synes det e trist, selvfølgelig. Særlig etter å ha sett det for andre gang. Men det e vel en del av problemet, æ va heller ikke spesielt entusiastisk etter første runden. Og et teater kan ikke forvente at folk flest ser stykka to ganga, særlig ikke når dem e uimponert første gangen (det e det bare æ som gjør). Men Gummibaronene har en skjønn side, og æ skulle ønske flere hadde fått muligheten til å få med sæ det, ikke bare [teater]raringa som mæ.

2 thoughts on “Ti tusen kondomer: ypperste australske kvalitet [Gummibaronene]

  1. Tilbakeping: Å, Frank Kjosås! Å, Hamlet! Å, Hålogaland teater! (Å, Nina Wester!) « store verk – med fotnoter – og popmusikk

  2. Tilbakeping: grunnen til at æ skriv når æ skriv om teater – side opp og side ned

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s