fremmed vindu, velkjent følelse

Æ så ut vinduet i dag, og la merke til kordan sola førte til at tretoppan ble reflektert i taket på en bil som sto parkert i en blindgate. Æ så ut vinduet på badet og la merke til en måke som satt på toppen av en pipe, på kordan sola laga linje langs husveggan – æ tenkte litt på Ray Metzker. Æ smugkikka inn vinduan til naboan, æ så en mann og en dame komme gåanes, han bar på en stige.

For en stund siden fortalte æ noen om sommerferien min i USA i fjor, og vedkommende virka nærmest overraska, svarte nokka om ovale weekenda, den typen ferie. Det e ikke poenget, som sådan, men æ tror av og til æ framstille verden som et sted kor æ, om æ først skal reise, vil reise langt. Kor det ikke e vits å dra med mindre man kan bli borte, med mindre man kan bli borte så lenge at man forvente at verden der hjemme har endra sæ til man kommer tilbake.

Det e selvfølgelig ikke sant, det eneste æ vil ha, det eneste æ håpe på når æ e på tur e det her: å kunne se ut vindua æ ikke har sett ut av før.

Æ vil se nokka æ antar e et par vandre gatelangs mens han bær en stige, bare for noen tima seinere å se et anna par vandre gatelangs mens han bær en stige – æ vil lure på om søndaga e den store stigebæringsdagen i Oslo, finnes det en stigebørs på søndaga kor folk kan bytte, min trappestige mot din regulerbare? Æ vil ha det bildet i hodet en stund. Æ vil se småfugla og komme på at æ har glemt at æ savne dem, hver vinter, æ huske ikke på det før dem e tilbake. Æ vil høre en dør lukke sæ og tenke at lyden den lage e akkurat som sangen til den ene fuglen æ ikke huske navnet på «gii die? gii die?»

Æ vil gå forbi to dame som snakke russisk mens æ e midt inni et hipsterhelvete, æ vil tenke «å, heller det» – ta mæsjøl i det, lure på koffor æ antar et større samhold med to tilfeldige russera enn allverdens hipstera? (Æ vet fortsatt ikke, men æ tror det e fordi æ har lært mæsjøl å tenke at russisk = nordområde (det e jo tross alt bare et bittelite land, ka? (æ e i det minste klar over fordomman mine?)))

Æ vil gå gjennom en park, smile til en baby – en baby som hylskreik før den så mæ, stoppa opp mens den nistirra, for så å begynne igjen da æ ikke lenger va synlig for den; æ e som magi – vandre langs en tilfeldig gate og tenke «å, det gatenavnet har æ hørt før! … æ lure på kor æ e?»

Æ e ikke kravstor, æ e enkel å glede, men for øyeblikket har æ fått låne en leilighet som minne mæ om en kombinasjon av huset til bestemora mi og Bluebird guesthouse i Portland (mitt absolutte favorittsted i hele verden, så langt – både byen og guesthouset) så sjøl om æ hadde vært kravstor ville æ hatt det fint.

Og ja, æ har vært her i to hele daga og æ har enda tilgode å ta kontakt med ett eneste ett av alle menneskan æ vil møte mens æ e her, men æ har tre hele og en halv dag igjen, og det går sæ til – æ har fyrt i en peis og sett ut det ene vinduet etter det andre, æ har tenkt tanka æ ikke hadde fått tenkt mens æ va i Tromsø fordi æ ikke hadde kommet på å tenke dem der.

Æ har et lite hav av muligheta igjen, æ e ubekymra, æ e her og det e fint. Det e som oftest alt æ vil ha ut av enhver reise, og det skal ikke så mye til for at æ synes nokka e fint.

2 thoughts on “fremmed vindu, velkjent følelse

    • Æ hadde det veldig koselig mens æ va der (men æ tror at om æ skulle bo sånn for lenge ville det ført til gammeldameaktige eremittendensa og kikkerta i hvert vindu, så æ kunne holde konstant oversikt), det e en skikkelig fin leilighet – og det va bare plasseringsproblema som gjorde at æ ikke pakka med mæ den fine benken foran kjøkkenvinduet:D (æ tror æ kunne tilbrakt hele uka der og fortsatt vært forbøyd med oppholdet!)

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s