Om søskenkjærlighet, teater, og ja, svarte helvete.

Tenk at æ bare skal se Hamlet en gang til. Eller én gang til, for å legge trykk på det. (æ tror det blir riktig e: én ikke èn?) Æ så den for tredje gang her i forrige uke, og i går va æ på Litteraten og hørte på dela av Kuiper fortelle om «La blærekongen friste Dem til sengs og klype Dem kåt» som også handle om Hamlet, om enn på veldig forskjellige måta enn det Hamlet i sæ sjøl gjør. Ikke det at æ har lest den, sjøl om boka står i bokhylla – men det e ingen garanti, det står ganske mange bøker i både den og andre hylle – men alt æ har hørt om den tyde på at det ikke e Hamlet som man e vant til Hamlet.

Og nu begynne æ jo å bli vant til Hamlet. På både den ene og den andre måten, forsåvidt – å se Frank Kjosås spille Hamlet for tredje gang gjør at det ikke lenger e så overveldanes som det va i første runde, gjør at de andre, det andre, trer bedre fram, gjør at æ kunne bruke mer tid på å tenke på Laertes og Ofelia. Æ like å tenke på Laertes og Ofelia, på søskenkjærlighet, og nokka Espen Renø Svendsen sa om dem – etter forestillinga va det en samtale med fire av skuespilleran – gjorde at enkelte bita ramla på plass i måten æ tenke på dem på. Han sa at Laertes en en fyr som prøve ‎

«Å være streng med søstra si: du flørte, det e ikkje lov; du må holde dæ på matta, du e kvinne. Og så, når du da miste søstra di, så e du føkked, da e det ingenting igjen av dæ, uansett om du e verdens tøffeste soldat.»

Og æ har ikke tenkt på Laertes sånn, æ har vel strengt tatt ikke tenkt så mye på Laertes i det hele tatt (ihvertfall ikke sammenligna med kor mye æ har fundert over enkelte av de andre karakteran), men å se Laertes som bror heller enn Laertes som soldat gir et helt nytt bilde av karakteren for min del – og det minne mæ på at æ i løpet av den her uka, før fredag, skal lese mæ gjennom Hamlet, det har æ ikke gjort enda -og æ vet ikke kor mye av det som ligg hos Shakespeare i utgangspunktet, og kor mye som e lagt til av Nina Wester, Espen Renø Svendsen, og de andre, men æ like at det e der. Polonius e irrelevant som forelder, bortsett fra den ene talen til Laertes, men Ofelia e livsviktig som søster, Laertes vil være soldat, men e egentlig mest storebror.

Og det e for lite søskenkjærlighet i verden, tenke æ av og til, det e for mye av det ene og for lite av det andre, æ tenke på min egen bror, kor glad æ blir av å være sammen med han, måten tankesprangan vårres passe sammen på, kor enkelt det e fordi vi har kjent hverandre så lenge. Og så tenke æ på andre søsken æ har observert, kor forskjellig folk e i oppførsel og væremåte, sammen og aleina, kordan noen søsken kunne vært siamesiske tvillinga mens andre nesten ikke virke å være i slekt – og alt e like legitimt. Æ tror ikke at noen som ikke blir så utadvendt glad for å se sine søsken som det æ blir når æ ser broren min ikke e glad i søsknan sine, æ prøve å ikke dømme andre ut fra de kriterian æ sjøl leve med, eller så prøve æ i det minste å huske på de brillan æ har på mæ når æ ser på verden.

Og de brillan – metaforisk som dem e, siden æ bare bruke kontaktlinse – har sett Hamlet tre ganga og skal bare se det en gang til, Hamlet for fjerde gang, sisteforestillinga på fredag, det kommer til å bli litt trist – det e kanskje fordela og ulempa med å være kulturinteressert i Tromsø, å være kulturinteressert på HT, en av fordelan e at terskelen for å få i sæ kultur e så lav – synes æ! synes æ, æ vet at det finnes uendelig mange menneska her i byen som aldri går på teater, æ prøve å ikke synes at dem e rar – en av ulempan e at visningsperioden blir så begrensa, at teateret stort sett bare e det ene teateret (og Rådstua, men æ glemme til stadighet Rådstua, det e ganske dumt av mæ), det e litt sånn som at dem til høsten skal sette opp Les Miserables og halve verden glede sæ som barn mens æ ikke gjør det. Æ kommer sikkert til å se forestillinga (om det fortsatt e mulig å få tak i billetta til den), men æ e ikke spent på den som æ e på mye av det andre – som æ e på Alexander den store, som kommer snart, snart! – fordi det e veldig lite der som fenge mæ og ganske mye æ har antipatia mot. Og den skal være høstens store satsing og æ tenke «… hurra» – bare ikke helt – fordi det betyr at æ har litt mindre å glede mæ til, og at det kommer til å være en tidsperiode der kor æ må finne nokka anna å gjøre. Herrefred, kanskje æ må gå på kino! Nei, gud forby, æ får håpe på bra gjestespill.

(… egentlig hadde æ plana om å skrive et blogginnlegg som ikke handla om nokka særlig, bare fordi æ hadde så lyst til å fortelle noen at æ på et tidspunkt i dag så på Piera Heaika og ikke fant anna å si enn «… svarte helvete.» Og æ som trodde at æ ikke banna så mye!)

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s