Noen ganga tenke æ det e nokka galt med måten æ bruke språket på: at om folk like det æ skriv e det mest fordi æ ikke har fått fram det æ mene – æ snakke så æ kan bli misforstått, men ikke med vilje. Æ huske ikke at mine konnotasjona ikke e andres konnotasjona, antar at når æ sier A e det åpenbart at det betyr X, e det åpenbart at æ e ironisk. Æ antar språket e åpenbart, det har æ sjelden rett i.

Det va vel heller ikke det som va poenget, for poenget va: æ hadde mareritt i natt. Eller en ubehagelig drøm. Æ hadde lest inn en tekst på bånd, det va eneste måten æ hadde å sikre mæ at æ behold den, det va en morsom tekst. Æ skulle spille den av for noen – et sånt menneske man drømme om, det kunne vært faren min, men det va ikke det; alle menneskan i drømman e så komplisert – men stemmen min va forferdelig. Utålelig å høre på, den va skjæranes, ordan hang ikke sammen, trykket va feil. Alt va galt, stemmen min bar ikke.

Æ skal kåsere på NRK Sápmi i neste uke, mandag, tirsdag, onsdag. Bare på samisk, såklart, men det e nu der. Om noen vil høre på. Æ prøve å unngå å høre min egen stemme, æ får ikke til den narsissismen. Men den e der, om noen av dokker vil høre på – om noen vil berolige mæ med at æ ikke skjær i øran på folk.

Sjøl skal æ tenke på ka æ sier, kordan æ sier det, og om æ har ork til å prøve å gjøre mæsjøl lettere å forstå. Æ tror svaret blir «ikke egentlig.» Æ e pretensiøs sånnsett.