visstnok et hypnotisk blikk?

Det hende, med ujevne mellomrom, at æ tenke på det der med at man kan se så mye i øyan på folk. Det hende at æ lure på om æ kanskje har gått glipp av nokka der, for som oftest når æ stirre folk i øyan, så e det fordi æ heng mæ opp i fargeforskjellen på den ytterste ringen og resten av regnbuehinna – iris – demmes, ikke fordi æ prøve å se inn i sjela til noen. Eller så ende æ opp med å se fordi den andre personen ser og æ av og til ikke har vett til å innse at sånt kan virke upassanes i lengden. Æ mene uansett bare å si at det som skjer e at æ ser folk i øyan og tenke på omtrent alt anna enn ka øyan demmes kanskje sier.

Kan øyan si nokka som helst? Æ mene, det må dem jo, så mye som e skrevet om det – så mange sanga, så mye litteratur, så mange metafora – det e vel bare æ som går glipp av ett eller anna. Men kordan har det gått sæ til? Det e kanskje det som e spørsmålet mitt, i bunn og grunn, kordan kan det ha sæ at æ ikke ser alle metaforan æ visstnok skal se? (det e nok fordi æ ikke har funnet de rette øyan å se på enda, det e sikkert derfor)

Ikke det at det e så farlig, æ tror det e en sånn greie man må forstå for å kunne forstå – kanskje e æ det eneste vettige mennesket i verden som ikke får det til? Jaja, det e nu legitimt det også, æ e uansett ikke veldig bekymra, æ bare tenke på det av og til.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s