sånn ser det av og til ut inni hodet mitt? [blunkesmiley]

Det va den pokkers blunkesmileyen. Det va det! Det va det! (æ leste innom det her blogginnlegget fra totusenoglengesiden, med Hans Sande, og kom på det diktet han leste opp som æ har parafrasert i det blogginnlegget, sjøl om det diktet som egentlig satt sæ fast va nokka om at man vet man e blitt gammel når man trekk ut grå hår fra pungen, det e jo helt pinlig at det e det æ går rundt og huske syv år seinere; det va en opplesning, med samiske forfattera og andre forfattera, Ole Korneliussen va der (og nu skulle æ si at han kalte mæ mademoiselle, men det gjorde han ikke (det va noen andre, flere år seinere), men han gjorde nokka tilsvaranes uten at æ huske akkurat ka det va, æ blei litt pinlig berørt og litt fnisate, æ va toogtyve, sukk) og det va da æ blei så irritert på Morten fordi han va konferansier og sa at «man skulle tro gud og hvermann nomineres til Nordisk råds litteraturpris» og æ bare «… dust.» fordi det hadde vært riktigere å gi biblioteket masse kred for å hanke inn fire (tror æ) Nordisk råds litteraturprisnominerte forfattera heller enn å si nokka banalt om at alle kan nomineres, og det plage mæ fortsatt litt, ja, det e ganske teit, men det finnes sånne detalja æ e opphengt i, æ blir fortsatt pinlig berørt av nokka dumt æ sa en gang på videregående, én dum ting æ sa én gang og noen ganga ligg æ og skal sove og så får æ ikke sove fordi æ e travelt opptatt med å være full av skamrødme fordi æ ikke skjønne ka æ tenkte på da æ sa det, herregud menneske, kordan kunne du si nokka sånt, du burde ha gjort det klarere ka du mente, argh!) Og det va ikke egentlig den pokkers blunkesmileyen i en spesifikk setting, altså, det va mer blunkesmileyen som fenomen – æ bruke den sjelden, aldri, æ tror æ kan telle på en hånd kor ofte æ har brukt den uten at det e ment ironisk i en samtale med noen som vet at æ ikke bruke den – noen ganga ser æ på blunkesmileyen når noen har brukt den og lure på ka dem egentlig tenkte at den skulle signalisere, men æ konkluderte etterhvert med at æ må slutte å anta at noen bruke blunkesmileyen som dem ville blunka i virkeligheta, særlig fordi om enkelte menneska blunke like mye i virkeligheta som dem gjør i kommunikasjonsbasert tekst hadde dem endt opp med overdimensjonerte øyemuskla, dét hadde vært et syn!, æ ser for mæ nokka fiskeaktig mest av alt; blunkesmileyen e ment som en du vet at æ kødde, sant? tror æ, den e ikke nødvendigvis ment som æ blunke til dæ fordi … vel, koffor blunke man til menneska, eh? *wink wink nudge nudge*, men av og til e det fristanes å lese den sånn, sjøl når man vet at det ikke e ment sånn. Det e vel nærmest resepsjonsteori det også, du kan mene ka pokker du vil med den blunkesmileyen, men æ tolke den som æ sjøl har lyst til (og æ velge å tolke den dithen at du elske mæ fordi en liten del av mæ fortsatt går på barneskolen, og i går tok æ mæsjøl i å tenke at den eneste grunnen til å la håret vokse måtte være om æ fant noen som ville trekke i det, ka du mene med at man det året man fylle niogtyve burde være kommet forbi stadiet med å ville trekke noen i musefletten, eller kanskje riktigere at man sjøl vil bli trukket i musefletten; inntil videre vil æ klippe av mæ alt håret, men frisøren min – mennesket æ stole mest på om æ hadde sagt nokka sånt som «ka som helst, bare det e kort og for øyeblikket helle æ litt i retning av at alt som ikke kan maskinklippes e litt for langt, argh» – hold til i Varangerbotn og det e altfor langt å reise til Varangerbotn for å få klipt håret, ett sted går faktisk grensa og æ tror det e sånn cirka ved flyturen når det gjeld en eventuell hårklipp), og resepsjonsteori skal man ikke kimse av, sjøl om æ ikke huske nokka som helst av den, egentlig, bortsett fra at stjernan e de samme overalt, men stjernebildan e forskjellig – alle i verden ser det dem vil se, Orions belte e de tre sønnan til månen e en gul ost e en såra kriger e nokka helt anna enn det du tror – men det e jo nokka befrianes hyggelig i at leseren har definisjonsmakta, sjøl om æ tror at æ om æ skreiv nokka ikke hadde syntes det va like gøy, æ blir av og til litt bekymra for kordan folk kan [feil]tolke alt æ har skrevet her, for æ tror ikke nødvendigvis det e like lettolka bestandig, men som leser virke det fint, æ vet at verket ditt egentlig handle om atombombe og krig, men æ tenkte mest på alle blomstermetaforan du brukte og det synes æ va hyggelig, så hah, ta den din litteraturjypling – sånn kan det også være, ikke sant, æ tror æ skal gå inn for i større grad å lese ting i trass, eller å gjøre en trassig lesing av nokka, Lord of the Flies handle om sikkerhet til havs og nødvendigheta av å passe godt på konkylien sin (den boka har æ ikke lest siden andreåret på videregående, æ huske knapt ka den handle om, for et dårlig eksempel), man kan tolke rosa elefanta inn i alt så lenge man kan argumentere for koffor dem e der, og det e det æ av og til vil gjøre, enhver bok handle om rosa elefanta til det motsatte e bevist, synd for dæ om du e uenig (noen ganga tenke at det hadde vært fint med fag kor man kan sette streka under svaran sine, tesen kan ikke motbevises, du vinn, hurra) – men ofte e det fint med usikkerhetsmomentan også likevel.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s