Hei kjære!

Egentlig e det her sånt æ sjelden gjør, men noen ganga må det jo være lov, så vet du ka æ gjorde i dag? Fordi 2012 e året æ tydeligvis har bestemt mæ for å takke ja til omtrent ka det enn skulle være, så har æ nu takka ja til en plass på førsteåret på forfatterstudiet i Tromsø. \o/

Og etter at æ sendte mailen og sa «ja takk, gjerne, duh» tok æ mæ i å tenke «å gud, nu må æ jo faktisk skrive ting.» Skjønnlitterære ting. Jesus, æ lure på om det va en god idé? Æ har et år på å finne ut av om det e en god idé, æ glede mæ! :)

(og så sitt æ på 4 roser og renn over av glede og klare ikke slutte å smile og æ føle mæ litt teit, men mest av alt e æ full av fryd! (iblanda litt «i all verden skal æ nu fortelle folk at æ skal bli når æ blir stor?») Forfatterstudent, liksom, det skal ta sæ ut. ♥)

(og en liten, bitteliten del av mæ har lyst til å strømme over, overstrømmes, si «e du stolt av mæ nu?», som om æ ikke helt tør å være lykkelig før de menneskan æ tror ville styrt mæ i riktig retning vise sæ å være fornøyd på mine vegne. Det her behovet for å spørre noen om det her e en god idé, uten helt å vite kæm noen i det her tilfellet e. Men likevel å ville vite: e du stolt av mæ nu? Sukk, svake menneske.)

Og – ja, æ driv på å legg til litt ekstra tekst hver gang det faller mæ inn, sånt som skjer – å se på facebookstatusen og se alle vennan mine som har likt den, og noen menneska æ ikke engang vet kæm e (seriøst, vi har ikke felles venna, kordan skjedde det? så sært); det e en av de tingan æ like med facebook av og til, å kunne se på lista over folk og tenke at «æ blei kjent med ho pga det, og han møtte æ der, og hin har vært der siden tidenes morgen, og ho e derfra og han kjenne æ ikke egentlig, men han ville være venna og det e jo greit» og alt det der, det e en enkel måte å huske veldig mange detalja på, og så – når nokka sånt her skjer, for å si det på den måten, nokka sånt som de fleste kan like (æ tror det skjer oftest når folk erklære forhold/gifte sæ/får barn/får jobb/nye studia), så ser æ på den lista og tenke litt på at alle de her menneskan e glad på mine vegne, i større eller mindre grad, alle de her menneskan som kommer fra alle de forskjellige delan av livet mitt (en haug med folk på alder med foreldran mine, Utropiamenneska, studiekamerata, skolevenna, litteraturfolk, de søte små æ traff via Noereh!), dem like at æ e glad. Og det e skikkelig fint å tenke på. Ikke så mye det at dem har likt en facebookstatus, men at dem e folk æ kjenne/har kjent/blir kjent med. Det føles bra.