Ikke rart å finne glede i det her, nei [kunst]

Æ stakk innom Nordnorsk kunstmuseum i går. Æ e ikke veldig flink til å knø mæ på kunstutstillinge, men æ e tydeligvis litt flinkere enn æ trodde (eller bare litt flinkere enn gjennomsnittsmennesket, og gjennomsnittsmennesket går kanskje ikke på samme kunstutstillinga tre ganga), siden han ene vakta som va på jobb sa «Har du vært og sett Higher Ground? Ja, for æ tror æ har sett dæ på Følstad-utstillinga tidligere?» og æ bare «… Æ så begge to i dag.» og tenkte litt at «åja, det va derfor han så så kjent ut» og litt at det e skummelt at folk kjenne mæ igjen. Særlig på kunstutstillinge. (Det e ikke så skummelt når absolutt alle som jobbe på 4 roser kjenne mæ igjen, da hadde det vært mer skummelt om dem ikke gjorde det. «Men … æ e her. Hver dag? Bortsett fra på søndaga, for da e dokker stengt. Og gjerne i flere tima av gangen. Seriøst? Vet du ikke kæm æ e?» Æ ser for mæ en scene med «Min barista, min barista, hvorfor har du forlatt meg!?» Men så e æ muligens litt melodramatisk for øyeblikket.)

Marit Følstad og Marit Victoria Wulff Andreassen

Videostillbilde vs virkelighetstillbilde

Poenget va uansett at æ så på Marit Følstads «No Strange Delight», igjen. (Og Higher Ground, men den får æ fortsatt ikke helt taket på, æ tror æ av og til slit litt med den typen utstillinge med flere kunstnera som jobbe med de samme greian/innafor samme område.) Det e litt teit, men hovedårsaken til at æ stakk innom va at æ ville kunne ta det her bildet: (æ oppdaga/tok bildet til høyre, på 4 roser, for to uke siden, også mangla æ bare Følstadbildet for å kombinere). Den andre grunnen til at æ stakk innom va fordi æ har sett menneska i Tromsø gå rundt med noen stilige hvite nett med et av kunstverkan hennes på, så æ lurte på om det va til salgs, eller om det bare va nokka for spesielt utvalgte (ikke fordi æ tenkte at NNKM nødvendigvis driv med sånt, men fordi de menneskan æ så som hadde tøynettet va av dem æ vil regne som kunstfolkan i Tromsø, så det virka ikke unaturlig at dem eventuelt hadde fått nokka som ikke e tilgjengelig for oss vanlige dødelige). Spoiler: dem va til salgs. Så æ betalte hundre krone for et tøynett av typen æ nesten aldri bruke, bare fordi æ ikke klarte å la være. Fine bildet.

Fine utstillinga også, forsåvidt. Det hadde jo holdt å bare stikke inn på det ene rommet, ta det ene bildet og gå igjen, men når æ nu først va der tenkte æ at æ like gjerne kan kikke litt til, så æ gjorde det, sjøl om æ har sett på alt før, og det ikke akkurat e en veldig kunstmetta utstilling. Den består av ni eller ti eller ni verk, litt avhengig av kordan man telle – man kan nesten telle helt til tolv, men da e man vrang og tolke ett av verkan i bestanddela – det ene rommet i utstillinga e et videoverk (på åtte minutt, tror æ? Æ huske ikke, men nokka deromkring, kanskje tolv?), og det går på to skjerma, men greia e – øh, spoiler alert, heh – at den ene filmen går riktig vei, mens den andre går baklengs, så det e samme filmen. Og to av verkan e også video, to forskjellige, men ved siden av hverandre, med samme … handlinga (øh, spoiler2: ho hoppe opp og ned, i ekstremt sakte film), så dem kan regnes som ett verk. Da æ va på omvisning her en søndag sa ho som guida oss rundt (vi va fem stykka, de fire andre va der sammen) at man helst skulle se på dem sammen (tror æ, nokka sånt).

Uansett, æ så på det ene videoverket, men så viste det sæ at æ ikke e så flink til å se forskjell på om filmen går riktig eller feil vei, så æ måtte skifte side og se på det andre. Og sjøl om det ikke skjer nesten nokka, og sjøl om æ visste ka som skjer når det skjer nokka, så kjente æ fortsatt på at det nærmest e skummelt. Ikke nærmest en gang, det e skummelt. Det e nokka med at Følstad har klart å kutte filmen akkurat i det du forvente at – eller, akkurat i det du mote dæ opp til nokka, sånn at du blir sittanes der (man kan heldigvis sitte og se filmen, den e litt for lang til at æ ville stå) og kjenne på den litt uferdige skrekkfølelsen. Som når du vet at det kommer en skikkelig skummel del i skrekkfilmen du skal se, men så går strømmen, og du vet ikke helt om det e bedre eller verre. Og det e jo bestandig verre, fordi jessufader kor mye fælt hodet ditt kan tenke som skulle skje, men som du nu ikke vet om skjedde.

Marit Følstad

Do[mi]nate

Og æ vet ikke helt ka det e med den utstillinga, men æ like å være i den. I dag så æ på det ene neonverket, og i stedet for å se på det, så æ på fargespillet i rommet da det skifta farge, æ stilte mæ ved siden av verket og prøvde å se effekten.  Det e nokka med lyden også (vent, med lyd inkludert e man vel oppe i elleve eller tolv verk uansett!), mørket i tre av romman og lyset i det siste, neonlys i dagslys på en svart, blank bakgrunn. Nokka med måten dela av det e laga rett på veggen, det e kanskje derfor tøynettet appellere til mæ, tøynettet gjør nokka varig av nokka som fjernes mer definitivt enn kunst vanligvis fjernes ved utstillingsslutt, her må den skrubbes ikke skrus av veggen.

No Strange Delight gir mæ det samme som teaterstykkan æ ser om og om igjen, men her kan æ i enda større grad inkorporere mitt eget utgangspunkt, kunsten e en ramme for tenking, nytenking, den åpne opp sjøl mens den skremme mæ unna. Æ like det visst litt skummelt.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s