Marit Følstad og et ja eller nei til kunsten. Eller et kanskje?

Det her innlegget e litt springanes, det e fordi æ har skrevet det på fire eller fem forskjellige tidspunkt, derfor hoppe det fram og tilbake, fordi æ e lei av å pirke på det og nu vil æ bare legge det ut, det her e ikke tanka som treng å godgjøre sæ i en drøy måned, dem blir neppe smartere enn dem e.

Søndag 20. mai va æ på et kunstseminar. Det høres fint ut å si det, sånn passe pretensiøst, se ka æ like å gjøre, liksom. Faktum e jo at æ kom mæ til trappa på NNKM – Nordnorsk kunstmuseum – før æ vurderte å snu og bare gå tilbake på Kaffebønna, lese mer i D2 og ikke prøve å late som om æ e et menneske som kan gå på kunstseminar. Men æ tenkte «Nei, Siri, ta dæ sammen», og gikk inn. Ikke overraskanes (det skjer vel sånn cirka hver gang), viste det sæ å være riktig valg.

Nordnorsk kunstmuseum har hatt utstillinga «No Strange Delight» av Marit Følstad oppe siden januar (tror æ?), og den maiuka va siste visningsuke, og i den forbindelse arrangerte dem et tre tima langt seminar om kunsten hennes.

(og nu tenke æ at det e sånn et ordentlig blogginnlegg burde starte, så æ burde slette de fire første setningan, men æ forbehold mæ fortsatt retten til å tenke at æ skriv mest for mæsjøl, og for mæ e det viktig å huske at æ i et lite øyeblikk hadde mageknip av angst fordi æ skulle inn i en sosial setting æ ikke kunne forberede mæ på. Den gikk over da æ spurte kor seminaret skulle være, og tok heisen opp, da æ hadde hatt en halv samtale med noen (og brukte mesteparten av tida på å tenke «aaaa, koffor vet du kæm æ e?» fordi det e sånt æ gjør, sjøl når æ vet at folk vet kæm æ e), og fant en stol, satt mæ ned. Den mageknipen e en del av opplevelsen, æ e tydeligvis ikke for gammel til å glede mæ over mestringsfølelse i nokka ganske enkelt, i nokka forholdsvis teit. æ burde sikkert være så sikker på min egen kunnskap at æ ikke tenke på det, æ burde tenke mer på det at æ har kunnskap, sjøl om den ikke e innenfor akkurat det her feltet, men det æ vet e legitimt, og påfyll av tverrfaglig kunnskap e vel aldri anna enn positivt? Det kunne man tenkt, men det gjør æ jo ikke. Ikke på den måten i hvert fall.) (parantes slutt)

Charis Gullickson va ordstyrer og åpna gildet, og kunne fortelle oss at ho «hadde bestilt dårlig vær, for da kommer det flere folk, men så ble det for dårlig og jeg var redd for at flyet [til Marianne Hultmann] ikke skulle lande.» Det blåste nokka fantastisk, vindmåleren på brua sa 23 m/s lørdag kveld og 19 m/s på søndag. Men Hultmann va landa, så alt gikk bra. Det va forøvrig også ganske mange menneska tilstede, så værønsket må ha fungert.

Joakim Borda skulle både ha omvisning i utstillinga, samt snakke med Marit Følstad om kunsten hennes, og innimellom der skulle Marianne Hultmann, som e intendant ved Kunstforeninga i Oslo – og som hadde kuratert en utstilling med Følstad i 2010 – holde et innlegg om Følstad, og måten ho forholder sæ til tid på. Det siste punktet va vel det som i minst grad handla om det det skulle handle om, men forelesninga hennes besto av en rekke mer eller mindre interessante tanka – mest etter innfallsmetoden virka det som, innfallsmetode med notata – delvis om ideen om tid hos Følstad, men også om ho som kunstner generelt, med avstikkera innom både Caravaggio og forskjellige musikera.

Dagen starta egentlig med at Joakim Borda sa «Det er ikke kunst man kan forklare, den må observeres.» Og på den ene sida tenke æ at det e helt rett, men på den andre fikk æ mest lyst til å himle med øyan og si «din pretensiøse tulling, det e på grunn av sånt folk flest ikke tror dem kan se på kunst.» Enkelte av oss vil faktisk ha kunsten forklart også, om enn ikke fra ende til anna, men vi vil ha innfallsvinkla vi ikke hadde tenkt på, vi vil at noen skal påpeke at sånt heng sammen og om man sammenstille det og det så kan man oppdage nokka nytt. Vi vil ikke bli sendt ut i en utstilling med beskjed om å oppleve den helt på egenhånd. (Noen av oss har allerede gjort det, noen av oss håpa på å få nye opplevelsa av utstillinga ved å få en grundig gjennomgang av den. Det e dét æ forvente når nokka skal vare i nærmere en time.)

Og et sted underveis i seminaret noterte æ «Sontag – Kaja Schjerven Mollerin – kunst som sanselighet, ikke noe tolkbart» fordi Kaja Schjerven Mollerin hadde et essay i den lørdagens Bokmagasinet til Klassekampen om Susan Sontag, kor ho kommer innom det:

Møtet med et kunstverk er for Sontag en sanselig erfaring. Når hun i essayet «Mot fortolkning» – polemisk – går til angrep på fortolkningen, er det fordi enhver fortolkning leter etter noe bakenforliggende, etter hva en bok eller en film eller et maleri egentlig vil si, og slik risikerer å overse det aller første vi ser, hører, fornemmer i et møte med et kunstverk: selve kunstverkenes form. Sontag understreker dette, fordi hun også mener at vi ikke lenger kan ta den sanselige erfaringen for gitt. Vi lever, ifølge Sontag, i en kultur basert på overskridelse og overproduksjon, en kultur som bombarderer oss med inntrykk, og som sløver sansene, gjør oss numne og ignorante. Kunsten kan på sin side gjenopplive sansene våre, og dermed utvide området for hva vi ser, hører, føler, får med oss. Slik gjør kunsten oss til mer oppmerksomme, reflekterende og deltakende mennesker i verden, og slik blir også kunsten, for Sontag, et sted hvor vi kan erfare oss selv som hele. Mennesket er mer enn fornuft, anfører Sontag, det er også et sansemessig vesen, men i en tid preget av fornuftens herredømme, underkjenner man konsekvent den sanselige erfaringen som en måte å oppnå erkjennelse og kunnskap på. I en slik verden blir mennesket ufritt og fremmedgjort, dømt til å erfare seg selv fragmentarisk.

(og æ skreiv ned det sitatet nu, og oppdage at av og til e det den eneste måten æ oppfatte ting på, uansett kor ofte æ les dem, æ skreiv det ned og så på linja «i en tid preget av fornuftens herredømme» og tenkte at den vil æ gjøre nokka med. Æ vet ikke ka, men for en setning! [Det Sontag sier treff nokka æ føle æ har skrevet minst hundre ganga før: å øve mæ på å ikke tenke.])

I en verden kor alt heng sammen med alt føles det som nokka det kan være verdt å minne sæsjøl på: det e lov å bare sanse ting. (æ e muligens ikke den som treng å minnes mest på akkurat det, æ burde vel heller huske på at det e lov å prøve å være bare saklig, bare faglig, av og til i det minste.)

Følstad snakka om at verkan, at oppbyggninga av utstillinga, a + b + c, blir nokka mer når man så legg til + betrakteren, mer [interessant] enn kunstneren i utgangspunktet kan vite om utstillingen. På den måten virka Følstad både detaljorientert/pirkate og åpen for at alt kunne endre sæ – og det likte æ. Det e kanskje fordi det e en teori æ har hørt mye om i litteraturvitenskapen, men ikke har kobla til kunst før, ikke på den måten, sjøl om det vel e åpenbart at resepsjonsteori burde være en akseptabel forklaringsmodell for kunst også.

Æ tror det va Hultmann som sa at kunst e intuitivt, ho satte det opp som et motstykke til for eksempel kunstvitenskap – «der man føler at man leser side opp og side ned om verket» (og æ bare «bloggen min! \o/ – sånt som skjer når man gir den et navn som e en ofte brukt frase).

Det æ egentlig fikk mest nye tanka om va bruken av musikk/lyd i kunst/kunstutstillinge – det e nokka æ ikke har tenkt spesielt mye på før, men det dem snakka om føltes riktig, og va interessant. Nokka med ideen om kunst som musikk vs/og kunst med musikk. Kunst som musikk fordi begge dela e umiddelbar, e uunngåelig i enkelte sfæra, går du inn et sted kan du treffe på både kunst og musikk, du må forholde dæ til den. Det e et bevisst valg å lese en tekst, men om en kafé spille en CD, om en kafé har et kunstverk på veggen e det der, enten du forhold dæ aktivt til det eller ikke. (Æ vil legge til nokka om 4 roser her, om veggbildet til Marit Victoria Wulff Andreassen, fordi det e et verk æ forhold mæ både aktivt og passivt til, æ har brukt mye tid på å se på det, æ lar mæ fortsatt uroe av det, av og til, men samtidig e det en konstant tilstedeværelse i livet mitt – fordi æ e så mye på 4 roser, æ vet kordan det e, æ vet ka det e. Og noen ganga e det beste med å være på 4 roser å kunne se på andre som på en eller anna måte må forholde sæ til det verket.)

Også ideen om at lyd og verk må tilføre hverandre nokka va fin, Følstad nevnte at ho ikke kan eller vil bruke eksisterende musikk fordi folk har et forhold til det fra før av, det vil gjøre verket til nokka anna enn det ho ser for sæ, det vil innebære for mange ferdiglagde konnotasjona. Nokka av det samme va ho innom da ho sa at ho aldri øve på en performance eller et videoverk: «det blir alltid noe annet enn jeg hadde trodd og i det ligger magien.»

En av de tingan som æ vet e et ganske usympatisk karaktertrekk e at æ har en tendens til å forkaste meningan til folk om æ vet at dem på et tidspunkt har sagt nokka æ e uenig i. Så også med Borda, som – så vidt æ huske – anmeldte en [samisk] utstilling på Tromsø kunstforening for kunstkritikk.no og gjorde det på nokka æ synes va en ganske dårlig måte. Når æ tenke mæ om kan æ ikke huske ka det va med anmeldelsen som plaga mæ, men æ synes å huske at det va nokka der, stort eller lite, og det e nok til at æ i etterkant av seminaret lure på om æ egentlig gidd å ta det Borda sa alvorlig. Det e jo ikke en fruktbar måte å forholde sæ til verden på, æ skjønne det, æ kan ikke forkaste det som virke fornuftig bare fordi mennesket som sier det på et tidligere tidspunkt har sagt nokka æ på den tida va uenig i. Men æ gjør det (sjøl om Borda som sådan e et dårlig eksempel på sånt) med menneska æ nok burde forholde mæ til, enten æ e enig med dem eller ikke. Motargumenta e bedre enn å himle med øyan og ignorere det som blir sagt. Det e bare det at æ synes det e så mye enklere å himle med øyan og være ferdig med det. Men det e vel feigt, så æ burde slutte.

Æ sitt fast et sted mellom å ville leve et enkelt liv og å ville være et faglært menneske. Det høres så himla pretensiøst ut, men æ vil kunne gjøre det enkelt, si at «det her kunstverket traff mæ» – eller så vil æ gjøre det ordentlig og si «om man ser på verket [xyz] kan man se klare hentydninger til verk [æøå], samt en fortsettelse av en dialog som starter med kunstnerens tidligere verk [abc]», nokka sånt. Den typen argumentasjona. Men samtidig hørte æ på enkelte av de her folkan som deltok under seminaret, æ hørte dem si setninge som «[det der] minte mæ om Nietzsche» eller «kanskje man kan sammenligne utstillinga med et gresk drama, med katarsis» og æ satt der og va mest frista til å bryte ut med «da æ så på [verk x] tenkte æ på skrekkfilma, og [verk y] synes æ va mest interessant fordi det passa sammen med [detalj z som bare æ bryr mæ om].»

Men samtidig snakka Følstad om at ho like å forholde sæ til plantegninge før utstillingan, for å kunne se for sæ rommet; ho snakka om å fjerne listan i romman, fordi det å ha hvite vegga, trefarga liste og gråspraglate gulv distraherte fra det ho vil si; Hultmann snakka om kordan det å gå i en utstilling av Følstad på mange måta gjorde at man må forholde sæ til tida på en helt anna måte, at «high speed gör slowmotion» og det e «lustig», men også om bruken av svarte hull både metaforisk og spesifikt, for så å trekke linje til Caravaggios selvportrett av sæsjøl som Medusa, med den åpne munnen som kan symbolisere ka som helst – kanskje han gjespe, kanskje han rope, kæm vet – for så å snakke om Diamanda Galas og komponisten Julius Eastman. For så å si at Galas lage musikk man kan la sæ berøre av sjøl om ho kommer fra Milwaukee eller nokka sånt, med den klare implikasjonen om at det ikke e et sted man kan få stor kunst fra, at det skal litt til for at noen e født i Milwaukee og likevel lage musikk av typen Galas lage, og æ får så lyst til å frese. Æ blir som en irritert katt, æ vil bare flekke tenner, frese, snu og gå min vei, fordi æ ikke gidd den der tankegangen om at det e enkelte referansa som e god fisk, mens andre aldri kommer til å bli god nok. Man kan være født i Milwaukee og likevel bli vår tids Caravaggio, det virke unødvendig å skulle gjøre det til en dikotomi. (Og ja, Milwaukee-eksempelet e kanskje ikke det viktigste, det finnes andre ting man kan trekke fram langs de samme linjan, men æ har nylig vært i Milwaukee, æ falt for stedet på mange måta, det e fint, og æ blir frustrert når noen nevne det, den typen sted, i en bisetning og forkaste det på den måten.)

Æ vet ikke om æ e klar for å forholde mæ til den sjølgode kunstsfæren på den måten, gidd æ det?

Øyeblikk av «det e sånn det e» iblanda lange strekk med «men koffor sier dokker sånt?», om at Følstad ikke vil bruke Britney Spears (men The Smiths, The Cure, Joy Division e legitimt, depperock e lov, Blonde Redhead e kult, popmusikk e ikke lov, med mindre det e Bowie, men Bowie e kul. Britney Spears e fjortismusikk, e ingenting), frasa som «det e helt døvt» og «eller så blir man mongo.» Æ vil ikke styre andres språk – jo, æ vil, men æ vet at æ ikke kan – men æ slit med å forholde mæ til menneska som e eldre enn mæ som fortsatt tror at mongo e et godt ord for å beskrive nokka som helst.

Ida foreslo at æ kunne sagt «så du mene at det her verket e hørselshemma?» eller «tror du virkelig at kunst kan gjøre et menneske mentalt tilbakestående?», men det tenkte æ jo ikke på der og da, da tenkte æ bare «men … hæ?» (og klaga på twitter, as is my wont) og litt på at æ kanskje like kunsten til Følstad bedre når æ ikke måtte forholde mæ til Marit Følstad som person, sjøl om ho sa mye interessant også. Ho va flink til å snakke om kunst på mange måta, men så va ho ikke så … oppmerksom som æ skulle ønske?, om man kan si det sånn. Æ ville ha mer enn ho virka i stand til å gi – æ vil heller høre på noen med min type språk forklare Følstad enn å høre på Følstad sjøl?

Det som va med den utstillinga, med No Strange Delight, va at den hadde skapt rom æ likte å være i. Følelsen av utstillinga va mye sterkere enn hvert enkeltverk. Og æ likte nokka Knut Ljøgodt sa om museet: «her hos oss dyrker vi det gotiske» og noen – en mann, mannen til Følstad? – sa at han hadde lagt merke til at det e mange måner på museet. Og det har æ ikke tenkt på, men det e jo åpenbart, og det e kanskje derfor æ like NNKM.

Et essay av en musiker æ ikke huske navnet på – Magnus? – som omhandla det melankolske, men også humoren i det. Melankoli e å være emo med humor, fordi man dyrke det med vilje. Og det e jo mine favorittilstanda: en humoristisk melankolsk bitterhet, samtidig som æ også har – e tilbøyelig til – en enorm entusiasme. Æ like alt som får mæ til å le, men æ e ikke ukritisk. En kritisk latter? Kan man ha det? Kan man være det: kritisk og lattermild? Og koffor hete det lattermild, ka e mildt i latter? Om du tror æ e mild når æ ler har du misforstått nokka.

Kanskje blir det riktigere å si flirfull, særlig siden et flir visstnok e skarpere – man kan hånflire, men kan man være hånlig lattermild? Æ får ikke de to bildan til å passe sammen, men så e nu mine konnotasjona til det norske språket tidvis ikke lik andres. Æ vet ikke koffor, koffor klare æ ikke å koble skrible og skribent fra hverandre, sånn at æ bestandig ser for mæ det første når noen sier dem gjør/e det andre? Men det e vel uansett ikke så mange menneska som får til å være både hånlig og mild samtidig; kanskje det e det man bør prøve på, å bli hånmild?

Språket e uansett ikke rette metoden for å definere følelsa, e det ikke derfor vi har kunsten? (e det en unnvikanes konklusjon?)

3 thoughts on “Marit Følstad og et ja eller nei til kunsten. Eller et kanskje?

    • Nei!

      :D

      Eller: Jo, åpenbart, men på en vanskeligere tilgjengelig måte, språk i tale e jo ikke så langt unna musikk, men språk i skrift e belemra med en rekke hinder som e vanskeligere å forsere enn dem billedkunst (og all … performativ kunst? dans og sånt) presentere en for, med mindre det e snakk om figurdikt vil ikke ord du ikke kan lese si dæ så mye.

      Men æ e mer på [den ekstremt forenkla] Barthes-linja: alt e kunst!

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s