folk satt som tente fyrstikka og alt va fint

Vet dokker ka som e en fattig trøst? Når noen fortell dæ «æ har vært politiker i over tyve år og hver gang æ skal si nokka så e æ fortsatt nervøs.» Æ hadde litt lyst til å si «æ treng å vite at det her går over, ikke si sånt!», men æ lot være. Æ tror ikke det går over, men æ tror det går bedre.

Æ holdt et slags foredrag på lørdag. Det føles feil å si at det va et foredrag, det va en mellomting mellom et essay og et kåseri; da æ så gjennom det kvelden (OK da, la oss være ærlig: natta) før æ skulle lese det opp, tenkte æ «Siri, du må kutte ned på kor ofte du sier æ.» Men det va nu i overkant seint å skulle endre på sånt da, så det fikk være, æ e sjølopptatt i alt æ skriv.

Dem sier man burde holde sæ til stikkord når man skal ha den typen opplesing, da blir det mer naturlig, og det e kanskje sant, men æ e ikke der at æ får det til – æ glemme halvparten av alt æ skulle ha sagt, æ kommer til å hoppe over alle de fineste formuleringan æ har kommet opp med mens æ har arbeida med teksten, alle detaljan hadde blitt slipt vekk, og for mæ ligg mesteparten av teksten æ vil frambringe i detaljan.

En av tilhøreran sa det, etterpå, æ tror ho kanskje skulle skrive nokka om det for en avis, «det va så mye i det du sa at det va vanskelig å notere» – og æ tror det va ment som, om ikke en klage, så i det minste et hjelpsomt hint. Men æ blei egentlig bare glad da ho sa det, det e sånn æ vil at det skal være. Æ referere av og til til mæsjøl som teksttung, og det e det æ mene, ikke bare at æ sier mye, bruke mange ord, men også at æ bruke alle de ordan for å få sagt så mye som mulig. Alt heng sammen og jo mer det kan henge sammen jo bedre like æ det.

Problemet der e at æ ikke vil ha fyllstoff, og da kutte æ ned på det æ tror æ må si, fordi æ antar at folk skjønne kordan ting heng sammen inni hodet mitt. Jo eldre æ blir, jo mer innser æ at det ikke e sant i det hele tatt, og at æ virkelig ikke kan forvente det. I tillegg har æ de siste åran hatt en slags idealleser for alt æ har skrevet, enhver tekst æ har skrevet har vært lest med et blikk som vil se om teksten kan imponere det mennesket. Og den idealleseren ligg et stykke unna gjennomsnittsleseren, ligg et stykke unna dem som oftest forhold sæ til teksten æ produsere (æ vet ikke engang om idealleseren min les nokka som helst av det æ skriv, men det e nu en helt anna sak), og det har gjort at æ har kutta svinga. Fordi æ vil imponere med alt æ skriv, og det e ingen – særlig ikke idealleseren – som blir imponert om æ bruke en hel tekst på å nevne det åpenbare før æ avslutte med et forholdsvis fornuftig poeng.

Men æ vil ikke virke akademisk arrogant, æ vil ikke anta at alle bryr sæ om de tingan æ bryr mæ nok om til å kunne dem, æ kan ikke vase rundt og skrive en tekst æ skal lese på Sjøsamiske dager på Kildesli og kaste inn teite referansa til «Ironien som strukturelt prinsipp» av Cleanth Brooks fordi det more mæ. Men æ kan komme med en sonettevits som faktisk får folk til å le, fordi æ prøve å huske kæm æ skal møte, og heller sier nokka sånt som

… Og så kommer jeg hit, til Austertana og vil nevne det, og blir bekymret for at noen skal tro at jeg synes det er rart at folk ikke vet hva en sonette er – enn om alle som hører på tror at jeg tror jeg er forferdelig smart fordi jeg vet hva en sonette er – når det jeg egentlig vil påpeke er at det er den typen ting foreleseren på forfatterstudiet antok alle kan, og det er den typen antakelser jeg møter meg selv i døra på: det jeg antar er sånt alle vet er ikke sånt alle vet …

Og æ vet ikke om det e et poeng her, som sådan, æ ville bare si nokka, fordi æ burde sove, men æ ikke vil sove, og det e så mye vind ute og æ måtte høre litt på Kathleen Edwards i stedet for å legge mæ, men æ va på Kildesli og æ va nervøs, men ikke så nervøs som æ bruke å være, og hver gang æ så på folk mens æ leste – fordi det e en uting å lese høyt rett fra manus, da må man være bevisst på blikkontakt og æ prøvde – så dem konsentrert ut, et sted underveis kom æ til å tenke på, såvidt, æ streifa innom, nokka Sofia Jannok sa under intimkonserten vi hadde med ho under Digitale nabokjerringer-konferansen vi arrangerte i mars, da ho helt mot slutten av konserten sa at det va så fint å se på oss og se oss sitte der som tente lys, fordi æ fram til da hadde vært redd for at ho ikke kjente det at vi satt der og va halvveis forelska i ho alle sammen, det va litt av en konsert, men æ så på alle folkan, og det va en del folk der æ kjenne, og mange æ ikke visste kæm va, og nitti prosent av dem va, om ikke tente lys, så i hvert fall tente fyrstikka.

Og æ va nervøs, og det tar neppe slutt, men etterpå va det en godt voksen, pensjonert, mann som sa «da du sa det der om […] så kjente æ mæ igjen» – og det va så uventa, at noen skulle henge fast i den bittelille biten av teksten, det føltes litt som å komme med en Cleanth Brooks-vits i et selskap kor alle studere fysikk og oppdage at noen tok den likevel. Æ slutte ikke å være nervøs, men æ slutte heller ikke å la mæ glede over mulighetan.

Dessuten snakka Marion Palmer en stund etter mæ, og ho hadde også et helt ferdig manus (om enn veldig mye mer imponeranes gjennomarbeida enn mitt) ho leste fra, så æ tror nok det e lov. (Sjøl om æ en dag skal klare mæ med Ole Korneliussen-metoden (og det e en vits absolutt ingen (bortsett fra faren min, kanskje) skjønne, så det e verre enn Cleanth Brooks).)

One thought on “folk satt som tente fyrstikka og alt va fint

  1. Det er minst én til som skjønner Ole Korneliussen vitsen. :-) Gode poeng om akademisk arroganse. Det er noe alle vi som arbeider innenfor akademiet burde ha tattovert på hånda, slik at vi ikke glemmer det.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s