Koffor har æ vandra rundt halve livet mitt og vært sikker på at nordsamisk e umulig?

En gang i tida, da æ va yngre enn æ e nu (og i går blei æ slått av kor mange menneska æ kjenne/har gått på skole med som plutselig har fått barn), lærte æ at det finnes x antall samiske språk. Og dem e så forskjellig fra hverandre at du ane ikke! Heldig som æ e satt æ fast i den nordsamiske bobla i, vel, lenge, før æ endelig begynte å høre lulesamisk og begynte å høre på lulesamisken og tenkte «men det her e jo ikke så forskjellig?» Så begynte æ å høre sørsamisk og slo fast at ja, det hadde vært vanskelig å skulle ha en samtale som ikke omhandle nokka ekstremt banalt (av typen «hei»-«hallo» «tusen takk»-«vær så god» «den veien?»-«den veien.»), men det e jo ikke håpløst!

Æ kom på det igjen på Riddu Riđđu, da æ hørte på Katarina Barruk synge på umesamisk og skjønte ka ho sang. Ikke alt, åpenbart, men nokka av det, nok kanskje. Umesamisk hørtes ut som om man snakka sørsamisk med ondt i halsen – lulesamisk høres ut som om du snakke nordsamisk når du e forkjøla – sørsamisk høres ut som om man snakke nordsamisk mens man e full, akkurat som dansk høres ut som norsk med en potet i halsen og svensk høres ut som norsk med nokka anna. Finsk e som samisk etter en runde i en sentrifuge kor dem fjerne alt som e logisk og løste det ved å legge til flere kasus, tysk e som norsk på steroida.

Det e en forenkla måte å se på det på, åpenbart, selvfølgelig, men katti og koffor plukka æ opp den der ideen om at alle språkan e så distinkt at det e bortkasta å i det hele tatt prøve? Det e dét som e poenget her: koffor visste æ ikke, som tiåring, fjortenåring, tyveåring at lulesamisk e forståelig og at sørsamisk ikke e umulig – koffor har æ vandra rundt halve livet mitt og vel så det og vært sikker på at æ ikke kan?

Koffor har æ vandra rundt halve livet mitt og vel så det og vært sikker på at nordsamisk e umulig, så alt anna enn det e jo totalt bortkasta å i det hele tatt tenke på?

Alt det her e vel retoriske spørsmål, eller i det minste spørsmål bare æ sjøl kan svare på – men ett av svaran ligg jo i det åpenbare (åpenbart etter Snåsa i mars): språksperre. Redsel for å bruke et språk som burde være det æ kan best men som ikke e det, redsel for at folk kommer til å reagere på at «dattera til …» ikke kan bedre samisk enn det der, redsel for ikke å få sagt det æ ville si.

En hel masse redsel for en hel masse greier æ vet æ ikke burde tenke på, men som æ selvfølgelig ikke kan la være å tenke på. Og det e jo en del av det, det også: dem sier – de folkan som kan språket, som så inderlig gjerne vil at alle vi andre skal snakke like uanstrengt som dem – at det bare e å prøve, å gjøre det, å si b etter at man har sagt a. Men det e jo som å fortelle noen som har høydeskrekk at dem må slutte å være redd for høyda, for som oftest skjer det ikke nokka skummelt. Det e jo riktig, men det hjelpe ikke i det hele tatt.

Og av og til tenke æ at æ har hørt dokker prate, og æ vet ikke om det e nokka å hige etter, det heller – dem som e så trygg på språket at dem like gjerne kan blande inn hundre norske ord i hvert avsnitt. Æ e i det minste bevisst når æ bruke språket, og æ vet ikke om det e for mye å kreve av folk, men det hadde vel ikke skada?

Og det her e en del av problemet, se, æ prøve å si nokka, men alt heng sammen i en stor språkfloke og æ vet ikke om æ får sagt nokka av det æ faktisk vil si. Men æ hørte på umesamisk og æ har hørt på lulesamisk, sørsamisk og nordsamisk, og det e ikke håpløst.

Jan Erik Vold har et dikt, som æ vet æ har nevnt før, kor de to siste verselinjan e «DET ER HÅPLØST / OG VI GIR IKKE OPP», og æ vende tilbake til den setninga med jevne mellomrom, med forskjellige utgangspunkt – koffor kan man ikke gi opp av og til? – men det e ikke håpløst, og vi treng ikke gi opp. Enkelte menneska burde gi opp ideen om at alle må kunne perfekt samisk, dem burde heller hjelpe til der dem får lov (IKKE press hjelp på noen som ikke vil ha den, dem kommer aldri mer til å snakke samisk til dæ, spør først, svaret e som oftest ja, men det e kanskje også kontekstavhengig), men det e håp. Det e ikke engang et lite håp, det e ikke et svakt håp, det e der. Det e hundrevis av oss – kanskje tusenvis? – som vet at vi ikke kan språket perfekt, men som likevel elske det, som prøve, vi gjør vårres beste med det vi har, med det vi får med oss.

For noen uke siden måtte æ forklare begrepet «gollegiella» til en liten gutt som ikke har fylt fire enda – gollegiella betyr gullspråk – æ sa at det e et kallenavn på samisk fordi vi like det. Sist æ hang med han, da han ikke va fylt tre enda, sa han ikke så mye, sjøl om æ snakka masse samisk til han svarte han på norsk, men nu snakka han samisk til mæ og norsk til foreldran sine, han telte til ti og spurte mæ ka som kommer etter, «oktanubbelohkkái» sa æ og han prøvde å repetere.

Det e ingen av oss som e perfekt, men vi e her, du får ikke lov til å be om mer.

2 thoughts on “Koffor har æ vandra rundt halve livet mitt og vært sikker på at nordsamisk e umulig?

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s