Márkomeannu og samisk kulturs framtid. (sånn nesten)

Det føles litt feil, nesten, å skrive nokka om Márkomeannu uten å ha nevnt Riddu Riđđu anna enn i en bisetning, men det e en forskjell, fordi det æ vil skrive om Riddu Riđđu handle om Jorggáhallan, handle om Elsa Laula Renberg, handle om Totalteatret og konsertversjonen av Siste kveld med mamma – og moderne samiske kulturuttrykk, alt sånt som æ vil skrive ordentlig om.

Ikke det at æ vil skrive uordentlig om Márkomeannu, men Márkomeannu va små øyeblikk, stort sett, æ hang med fine folk og snakka stort sett bare tull – bortsett muligens fra da æ holdt foredraget mitt om samisk debatt i dag og i framtida, sjøl om det va mer tull enn seriøst det også. Eller, ideelt sett skulle det vel være en god blanding, og æ e fornøyd med at æ fikk folk til å le – sånn på ordentlig, uventa latter av typen dem åpenbart ikke kunne holde inne – men æ kunne gjort en bedre jobb. Det va ikke dårlig, det va greit nok, men æ kunne vært flinkere, både mer nyansert og bredere, noen ganga tror æ at æ lar være å dukke ned i ting fordi æ e redd for å kjede folk, bedre da å snakke på overflata. Og det e jo å være i overkant skeptisk til både mæsjøl og andre, å tro at det e best å ikke gå i detalja – æ vet at æ kan snakke uten å kjede andre, æ vet at æ kan formulere mæ på måta som gjør at folk synes det e verdt å høre på, verdt å lese, men æ glemme at folk ikke bor i hodet mitt. At æ e nødt til å forklare ka æ mene, fordi ordan æ bruke ikke nødvendigvis betyr det æ mene for dem som høre dem, æ må spesifisere.

(Æ ville si «men når æ snakker om samer og når æ snakke om samisk, så snakke æ om alle saman og om all samisken, når æ sier at ikke alle samer e reindriftsutøvera så mene æ ikke at alle samer som e reindriftsutøvera e ignorerbar fordi vi har hørt på dem så lenge.» Også ville æ kanskje legge til «og det fremme ikke samisk kultur når du snakke om kor trygg du e i din kultur og at du vil lære alle andre å være så trygg som du e, herrefred Kautohelvete.» men det hadde nok definitivt vært upassanes, så æ lot være. Det æ derimot sa va «æ har gått rundt og vært samisk i Tromsø i niogtyve år og æ har ikke opplevd ett eneste problem på grunn av det – æ vil ikke være normativ, æ vet at det skjer fæle ting, men det må være plass til det også, vi e samisk og det går helt greit.»)

Men uansett, Márkomeannu va gøy og fint og fullt av bra folk (som æ stort sett snakka for lite med, som sæ hør og bør). Og æ trengte bare å gå opp den bratte, bratte bakken til Gállogieddi én gang – det må være den største fordelen med å være artist på akkurat den festivalen. Det va en festival som føltes både større og mindre enn æ hadde forventa, siden æ aldri har vært der før, men bare har sett bilda.

Etter å ha tenkt litt på det, på flyturen fra Evenes til Tromsø (som æ kunne brukt på å stirre på Johan, Helge og Marion mens dem sov, men det får være måte på), konkluderte æ med at æ har tre festivalhøydepunkt. Det første va Lovisa Negga, en fransksamisk elektropopartist (som det står på nettsida hennes). Æ hadde aldri hørt på ho før, og visste ikke ka æ skulle forvente, men det viste sæ ganske raskt at æ tydeligvis digge elektropop – sjøl om æ tror mye av det handle om stemmen til Negga, samt sceneutstrålinga, for begge dela va fabelaktig! Du kan høre ho på wimp eller spotify – sjøl om den stilige lulesamiske sangen dessverre ikke e utgitt enda, e resten vel verdt å høre på! Æ e litt forelska i «Kärlek eller inbillning» og «Stunden äger, ångeren suger» (som æ, da ho spilte konserten, trodde het «Stunden leker, ungen suger» …), og æ har brukt hele dagen i dag på å høre på det av ho som e tilgjengelig på wimp.

Det andre festivalhøydepunktet va egentlig da festivalen va over, når æ fikk skyss tilbake til der æ bodde på lørdagskvelden, klokka va nærmere to, og det va tåkate i verden og bilen dura avgårde, mens folkan som satt i den småsnakka om løst og fast (om spillejobba og litt sånt, det dem hadde gjort på festivalen), og æ satt bakerst og så ut vinduet og tenkte på alt og ingenting – og tilslutt va det bare æ og sjåføren igjen, så æ satt mæ framme sammen med han og vi snakka om festivalen og sånt, og det va så fint at æ nesten hadde lyst til å spørre om han ikke bare kunne kjøre avgårde i den retninga en stund, det hadde vært så perfekt om æ bare kunne sovna i bilen og våkna og vært et helt anna sted. Æ lot være, æ tenkte det va like greit, men æ slo fast at æ har mer lyst på en privatsjåfør enn å ha lappen sjøl, æ vet ikke helt kordan man skal anskaffe sånt – æ burde vel begynne med å tjene mer penga. (jaja)

Det siste festivalhøydepunktet (og egentlig burde Sofia Jannok være på lista, men æ gikk dessverre glipp av store dela av konserten hennes, men æ har hilst på ho for første gang – det va litt gøy, fordi ho sa «Å, e det du!?» og så la ho til «Hör, bandet, här är Siri, hon har översatt mine tekstar fra samiska til engelsk, hon är best på språk!» også blei æ litt full av hjerta) va KOLT Márkomeannu sin performance. Æ har aldri opplevd resultatan av en KOLT-session før, og det va særlig to dela æ likte: det ene va en sangframføring, kor Siri Broch Johansen, Anders Rimpi og Anna Näkkäläjärvi-Länsman sang/joika tre forskjellige sanga sammen, i en kakofoni som fungerte utmerket. Men det som traff mæ va en mockumentary laga av Marja Bål Nango og Elle-Máijá Tailfeathers «(og litt Matti Aikio)», fordi den va akkurat det æ vil ha.

Æ innså det da æ va på tur hjem fra bussen, æ tenkte på festivalhøydepunktan og innså at KOLT, og den filmen, den gjorde akkurat det æ stadig hevde mangle i samiske kulturprodukta. Den va morsom, den gjorde narr av ting, men på en fin måte, en måte som e lov, og æ innså at dem finnes, de folkan æ savne, dem e i ferd med å bli nokka nu, dem danse og lage utstillinge og lage film og presentere kunst og alt det der, og det e ikke nødvendigvis alt dem gjør æ e enig i, men dem e her nu, og det e alt æ har ønska mæ de siste syv åran. Den samiske kulturfremtida e her, og dem e ferdig med å bare være naturromantisk og æ e så fornøyd at dokker ane ikke! Og æ vil skrive om dem for alltid, men samtidig tror æ kanskje at æ burde skrive i den nye tradisjonen. Æ må være en av de stemman æ har savna i samisk litteratur, siden andre tar sæ av andre dela av kulturuttrykkan, men det e jo. Det føles som en teit ting å si, først og fremst, og en teit ting å tenke, men ka faen spare. Altfor mange av de mer eller mindre unge saman som skriv skriv fortsatt i en naturromantisk, kjærlighetspoetisk tradisjon, og det kan æ ikke stoppe dem fra å gjøre (æ skulle ønske æ kunne stoppe dem), så da får æ vel prøve mæ fram sjøl. Det finnes jo tydeligvis plutselig et miljø for sånt, det må man vel utnytte?

(æ har en vag følelse av at siste del av blogginnlegget bevise poenget i andre avsnitt, detalja, Siri, det e ingen som skjønne dæ når du snakke sånn. Men pyttsann.)

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s