Et maleri av Saltstraumen på NNKM (i fugleperspektiv, sånn at dokker sjøl må dra og se på det, jepp).

Æ va og kikka på David Hockney på Nordnorsk kunstmuseum i dag, som sæ hør og bør. Ikke det, æ har vært og kikka på han en gang tidligere, i begynnelsen av juli, så det e ikke som om æ va seint ute (æ va i Tana da utstillinga åpna, ellers hadde æ kanskje vært der også).

For ikke så lenge siden klaga æ min nød over at ordet kikke blir rart på dialekt, særlig om man skal si «æ skal kikke» – for det e jo ikke to k-a i det, det e mer som kjike, eller kanskje kjiike. Men det kan man jo ikke skrive (vel, jo, om man skriv sånn fæl dialekt, men når man skriv en ganske normert dialekt, som æ jo gjør, så ser kji(i)ke kjemperart ut). Det e litt som med gråte. Æ sier stort sett aldri gråte, fordi det høres rart ut for mæ, men så får æ mæ ikke til å skrive skrike, fordi det har så forskjellige konnotasjona. Gråte kan man liksom gjøre i ro og fred, skrik man så e det nokka nærmest hysterisk.

Detalj av et maleri av en foss på Island.

Det va uansett et enormt språklig sidesprang til det æ skulle snakke om – særlig når det æ skulle snakke om va David Hockney. Om dokker ikke vet det, hvilket det jo e legitimt å ikke vite, så e David Hockney en maler, fra Storbritannia. Han slo gjennom for lenge lenge siden med noen veldig stilistiske bilda fra Los Angeles, med svømmebasseng og sånt. Så flytta han tilbake til Storbritannia og begynte med landskapsmaling. Tidlig på 2000-tallet va han i Nord-Norge og på Island og litt sånt, fordi han hadde lyst til å se kordan det va å male når det va lyst hele tida (ergo va han vel her på sommeren). Innimellom landskapsmalinga har han også vært en innovativ kunstner som har vært mer enn villig (ka e man egentlig om man e mer enn villig? kjempevillig? råvillig?) til å prøve sæ fram med nye metoda for å skape kunst, og han har dermed tatt i bruk moderne hjelpemiddel for å male, som for eksempel iPad. Tidligere i år gikk Nordnorsk kunstmuseum, sammen med Sparebanken Nord-Norge sitt kunstfond, til innkjøp av ett av de nordnorske bildan til Hockney, og nu e det, sammen med fire andre maleri på utstilling i hovedsalen på NNKM.

Haha, det høres litt ut som om æ enten har svelga en wikipediaartikkel eller har tatt ti studiepoeng i nyere kunsthistorie – men æ har altså ikke gjort noen av delan. Vel, æ har i det minste ikke svelga en wikipediaartikkel som æ vet om. Og æ har ti studiepoeng i ganske mye anna, men faktisk ikke et eneste kunstvitenskapsfag, sørgelig nok.

Det som va litt fornøyelig – om man e mæ og e enkel å fornøye (heller det enn å være lettfordøyelig, ka) – va at da æ va i Bilbao sammen med SFF i mai, så va vi på Guggenheim-museet der, og dem hadde en enorm utstilling med en hel masse av landskapsbildan til Hockney, med vekt på det han har laga på iPad. Dem hadde også noen iPada med en film som viste kordan han gikk fram når han male på dem, og det va kjempefascineranes (men så e æ nu generelt en stor fan av å kunne se på mens folk male og tegne, fordi det e helt fantastisk å se på at dem kan bruke fire streka på å få nokka til å ligne på et spesifikt menneske eller sted – det e litt som å se på magi, særlig når man da også får se hele metoden for kordan dem jobbe det fram, det e det beste, når nokka e både vanskelig håndarbeid man må øve på og magi).

To av fem maleri i Hockney-utstillinga på NNKM.

En av de tingan æ likte med utstillinga på Guggenheim-museet va at dem hadde et rom med kanskje femti verk på veggan, så man kom inn der og stirra på alle, og så gikk man nærmere ett av dem og så at jo, det e pikselert når man kommer så nært, man kan se at det e tegna på en iPad, og så trakk man sæ tilbake og så på alle bildan igjen. Det e litt som en moderne versjon av vannliljen til Monet: åpenbart ka det e på avstand, bare en haug med fargeklumpa når man kommer nært (og en liten del av mæ tror det e Clueless sin feil at æ digga Monet da æ va yngre: «No, she’s a full-on Monet. […] From far away, it’s OK, but up close, it’s a big old mess.»).

Æ va der sammen med en gruppe med gamlinga – som sæ hør og bør, siden æ e yngste medlem i SFF (Samisk faglitterær forfatter og oversetterforening, yeah) – og noen av dem sa at det va overveldanes med så mange bilda på en gang, kor skal man se, man kan jo ikke få med sæ alle sammen. Så æ foreslo at det kanskje e en slags generasjonsforskjell der? Fordi det æ tenkte på det som va mer som bildemappa på iPhonen min, kor man kan se miniversjona av alle bildan, også zoome du inn på det bildet du vil se nærmere på. Eller på facebook (den sammenligninga e kanskje mer gamlingvennlig): du kan se på hele mappa med bilda (for eksempel her, om du vil se alle bildan mine fra Bilbao (ingen fra Hockney, dessverre, det va ikke lov å fotografere i salen)), og så klikke du dæ inn på det du vil se ordentlig på. Det tåle jo til og med sammenligninga, fordi også bildan på facebook og på iPhonen har begrensa kvalitet når man zoome sæ inn på dem, i motsetning til med ordentlige fotoapparat og film så vil du aldri kunne forstørre nokka nærmest endeløst, det tar ikke så lang tid før man bare ser piksla i forskjellige farga.

Detalj av Saltstraumenbildet, med fisker.

Utstillinga på NNKM e, åpenbart, ikke satt opp etter samme mal. For det første e det bare fem maleri, og fire av dem e kjempesvær. Dessuten står det femte på gangen. Det synes æ e litt teit, egentlig – bildet som e hovedattraksjonen, det dem har kjøpt, heng i foajeen, man får liksom ikke muligheten til å se ordentlig på det, det står sånn at det e delvis skjult bak en søyle og alt, men men. De fire bildan som heng inne i hovedsalen e satt sammen av fire eller flere ark i A3-størrelse (eller nokka deromkring), og alle e naturscena, fra Saltstraumen, en fjord i nærheten av Nordkapp, en foss på Island og … et sted til (siden æ ikke tar studiepoeng i kunstvitenskap tenkte æ ikke på at æ må pugge det). Første gangen æ kom inn i det rommet, i begynnelsen av juli va æ ikke overvelda, æ sto bare der og va litt sånn «… vent, e det her alt? ka slags utstilling e det?», men så så æ mer på bildan, og så har æ tenkt på dem, og da æ va der i dag va æ mye mer inntaksvillig, og æ sto og kikka på detalja og småplukk i bildan, og det va veldig tilfredsstillanes.

Da æ va der i dag beit æ mæ også merke i at de fire bildan hadde forskjellige innramminge, æ synes det va litt interessant, koffor ikke være konsekvent? (Muligens fordi bildan e på utlån og kom med de rammen dem hadde, kæm vet?) Det eneste æ egentlig har å klage over med den utstillinga e at NNKM tydeligvis ikke synes at folk treng å oppholde sæ for lenge i rommet, så dem har ikke satt inn en eneste benk eller nokka å sitte på. Det hadde vært fint å ha, æ kunne godt tenkt mæ å bare være i det rommet en stund, sitte og se på ett eller flere av bildan og kunne tenke om og rundt dem, det blir ikke det samme når man står og ser på det (eller så e æ bare vanskelig, kæm vet).

Æ vet fortsatt ikke veldig mye om Hockney (dessuten vil æ til stadighet skrive Hockey, akk og ve), men æ like at de her tingan av og til passe sammen på den måten – at vi kom fram til Bilbao, kjørte forbi Guggenheim og æ tenkte «Hockney? Han skal jo stilles ut i Tromsø snart!», også kunne æ se på han der og ha det som utgangspunkt når æ endelig kom mæ på utstillinga i Tromsø, æ vet litt mer enn æ visste da året va nytt, og nu vet æ i det minste nok til å vite at æ ikke vet nokka om de tidligere periodan av malervirksomheten hannes, men æ vet nokka om den seinere produksjonen, og det hold. Så har æ i det minste et greit utgangspunkt om æ plutselig skulle bestemme mæ for å ta ti studiepoeng i samtidskunsthistorie.