Tinntrådarmbåndet æ kjøpte på MM. Pluss litt diskré neglelakkblogging i bakgrunnen. \o/

I går tvitra æ «Av og til føle æ mæ naken når æ oppdage at æ går i byen uten samiske identitetsmarkøra. Som en superhelt uten uniformen.», fordi æ hadde vært på kafé med Anette (som ikke har blogga siden januar, men dog), og vi hadde snakka av og på i nesten fem tima (det va et hyggelig kafébesøk!) om samisk, språk og kultur og smykka og litt av hvert anna (og litt om ikke-samisk, vi e ikke helt hjernevaska heller). Og på tur til bussen oppdaga æ at æ ikke hadde på mæ nokka som helst samisk, bortsett fra et tinntrådarmbånd (veldig fint et, æ kjøpte det på Márkomeannu og e kjempefornøyd).

fr.martinsen spurte «Hvilke pleier du ha på? Er det kofte-typ eller noen mer hemmelig, fins det en gaydar for samer, en samdar?», og æ svarte «Sjelden kofte, men ofte luhkka, evt ullsjal, en gang iblant sko. Veldig mye smykka, men det e ofte for smått til å telle.» og «Det e nok riktigere å si at æ av og til vil at den samiske innsida også skal være reflektert på utsida.». Æ tror egentlig ikke æ svarte på det ho lurte på, men æ satt mæ litt fast i mine egne tanka (som æ ofte gjør), og blei distrahert av dem. Men æ funderte litt på det der med å kle sæ samisk, for det e jo ikke som om det e nokka æ gjør veldig mye, bortsett fra at æ går med luhkka (om du ikke vet ka det e: googlebilda) nesten året rundt, og at 70% av smykkan mine e samisk (gjerne fra sølvsmia), men det e jo stort sett såpass smått at det ikke helt gjelds.

Men av og til ser æ jo på folk og tenke «du e same.» Det e ikke nødvendigvis klærne som gjør det, og som oftest sier æ det jo ikke til noen (fordi dem neppe hadde satt pris på det om dem nu mot all formodning ikke e samisk), men æ tenke det, enten fordi dem har et sånt ansikt (og æ hadde forklart, om æ kunne, ka æ tenke på som et samisk ansikt, men det e mest sånn at du gjenkjenne det når du ser det, og det kommer man jo ikke veldig langt med), eller fordi dem har på sæ nokka så spesifikt samisk at det virke uunngåelig (det va en stund der kor bieksu-aktige sko va veldig på moten at æ tidvis va mer forvirra enn æ nok har godt av).

Og mens æ tenkte litt på det – på bussen i dag tidlig, fordi æ tydeligvis bare e i stand til å bruke hjernen min på eller på tur til eller fra bussen – kom æ på at æ tidvis fortsatt får den typen blikk fra det æ antar e lesbiske dame. Det avmålte, vurderanes «du e en av oss»-blikket dukke opp av og til, og æ kjenne det igjen fordi æ gjør/gjorde det sjøl.

Det fascinere mæ litt, mer nu enn før, fordi æ ikke lenger e den bittelille butche babydyke’n æ va for (å gud) minst ti år siden. Og det e ikke som om æ har et mål om å se heterofil ut – det hadde jo vært totalt unødvendig – men æ passe definitivt ikke inn i det mønsteret æ passa inn i for ti år siden. Men nokka i det må henge igjen, uten at æ vet ka det e, fordi æ fortsatt får de blikkan. Og det e beroliganes, på en måte æ heller ikke kan forklare; æ har ikke lenger et et ønske om å vandre rundt i dongeribukse og hettejakke, men æ vil heller ikke, på noen som helst måte, unnslippe den versjonen av Siri æ va den gang da. Ho e min favorittversjon av mæsjøl (æ bare klarte ikke å konsolidere ho med lysten til å bruke skjørt og et mulig ønske om å kline med menn), æ sett fortsatt pris på den perioden av livet mitt kor folk – inkludert mæsjøl – av og til tok mæ for å være gutt, og noen ganga lure æ på om æ kunne funnet tilbake til ho, om æ brukte dongeribukse og hettejakke, om æ va skarpere på håret, om æ va mindre rund i kantan (på alle måta).

Siri 17 år e det fineste mennesket æ vet om, og det gjør mæ glad å vite at ho kanskje fortsatt e der, sjøl om æ ikke ser ho anna enn i øyan til dem som ser på mæ på den måten. Og det e kanskje det som e tanken med Siri-som-same også, æ vet at ho e der, æ treng ikke en ytre bekreftelse på at æ e same, men æ vil si det mer eller mindre tydelig. På samme måte som æ va tilhenger av regnbuefarga alt/ka-som-helst da æ va 17 e det behagelig av å til å kunne ta på sæ en slags samisk uniform, å bare være det.

Også fordi æ ikke e redd. Æ e ikke redd for å gå rundt og se ut som en same i Tromsø, sjøl om æ som alle andre har hørt alle de her skrekkhistorian som finnes, sjøl om æ vet. Det stoppe mæ ikke, og enn så lenge har æ vært heldig, enn så lenge har æ ingen grunn personlig til å frykte nokka som helst (men så e jo æ en sedat person som unngår mange av de situasjonan som man kanskje ikke vil havne i, som same – og kor stor e forskjellen på den her tankegangen og ideen om at dame i korte skjørt har sæ sjøl å skylde på om dem blir voldtatt?), og derfor vil æ fortsette. Nu vet æ ikke kordan det hadde gått om æ nu, gud forby, skulle bli slått ned på åpen gate fordi æ e same, kanskje æ aldri mer går ut, men æ kan ikke bruke det som utgangspunkt. Æ vil heller tenke at det kan være min lille måte å bidra på i Veivisergjerninga – sjøl om veiviseran preke en tålmodighet æ aldri har gidda å ha, det e ikke min oppgave å svare ordentlig på spørsmål æ ikke vil svare på – å eksistere som en synlig same på alle de måtan æ like gjerne kunne blitt lest som norsk.

Æ e ikke norsk, og sjøl om æ nu ikke e en superhelt heller, så har æ av og til en uniform, og den gjør at æ føle mæ usårbar, for æ vet kor æ står.