Jeg skal si ifra. Men æ kommer til å angre.

Æ fant det her som en upublisert kladd fra august i fjor. Æ vet ikke koffor æ aldri gjorde nokka med den, men ja, nu e den her.

Æ prøve å formulere en uvelkommen tanke. Men det e, muligens ikke overraskanes, ganske vanskelig. Den uvelkomne tanken snik sæ fram i ting æ sir på twitter – fordi hundreogførti tegn av og til gir mæ muligheten til å være endeløst bitter på veldig lite plass* – og e nokka sånt som at æ ikke helt klare å få tak på det her nye Norge, den nye magiske åpenheta vi liksom skal implementere.

Det e nokka med at Kristin Halvorsen starte en kampanje på facebook om at folk skal si ifra: Jeg skal si ifra. Og i teorien e æ helt enig, men Kristin Halvorsen treng ikke forholde sæ til det på samme måten som enkelte. (Og æ vil ikke virke som om æ appropriere en smerte æ ikke har del i, all den tid det å være samisk fortsatt ikke e nokka som e veldig synlig med mindre du går inn for det.) Æ skal si ifra, æ, æ prøve allerede, men det e vanskelig. Det tar tid, og det som verre e. Det stjel energi. Ikke bare fordi du sir de her tingan, og e livredd for ka folk skal svare, fordi du vente på at noen skal latterliggjøre dæ eller si at du påberope dæ en offerrolle eller at dem skal ignorere dæ eller fortelle dæ at du e hårsår eller at det e så typisk samisk å tro at dokker kan få lov til å diktere ka andre burde mene, men fordi du tenke over det – æ tenke i hvert fall over det – hver gang. Før æ trykke send, eller på enterknappen, eller på kommenter-knappen, kor det nu enn skulle være, så vurdere æ å la være. Æ vurdere som oftest å bare ikke si nokka, æ lar det som oftest stå åpent i nettleservinduet i noen minutt mens æ tenke litt på det, vurdere om det finnes en anna måte å si det på, om æ kan virke mer saklig og mindre hårsår.

Det høres enkelt ut å si at «det eneste du treng å gjøre e å erklære at du e uenig, at det her e/føles feil.» Det e veldig lite enkelt. Det e skummelt og det e ubehagelig, og av og til tenke æ litt på kæm som kan lese det. Når man ser kor mye skit folk klare å lire av sæ på facebooksiden til ka som helst (Nordlys, iTromsø, NRK, av de tingan æ ser i fb-feeden min), lure æ av og til på kor langt steget ville være før dem går til verbalt angrep på folk som e uenig. Før dem ringe eller sende tekstmeldinge, før dem sende dæ en fb-melding, før dem finn bloggen din og bruke tid på å rive den i filla.

Og æ e ikke egentlig redd, æ tror mest på menneskets godhet, men æ e en ubønnhørlig misantrop også. Og om noen først ville ødelegge, så hadde det ikke krevd så mye. Æ tenke på det, av og til, når æ skriv ting, når æ sir ting, når æ bruke navnet mitt i enda et offentlig eller semi-offentlig fora, når æ vet at telefonnummeret mitt, adressa mi, halve livet mitt e lett tilgjengelig om noen først går inn for å finne det. Kor trygg kan æ være på at ingen noensinne kommer til å gå inn for det?

Det e et bevisst valg, æ e gammel nok til å vite ka æ gjør tilgjengelig på internett, æ leve ganske greit med akkurat det, men æ vet også at om æ hadde ambisjona utover dem æ har, eller om æ skulle starte i et yrke som på ett eller anna nivå kunne være høyrisiko, så hadde æ bedt om trøbbel. Så hadde det neppe tatt så lang tid før æ kom til å ende opp i situasjona voksne, fornuftige menneska helst ikke vil ende opp i. Og det e skummelt.

Æ har skrevet før om kordan det hadde vært en plutselig frigjørende tanke – with apologies to Kjell Askildsen – at noen finn alt du har gjort tilgjengelig og bruke det til å rive dæ i filla, men æ mene ikke sånn. Æ vil at noen skal dytte mæ opp mot metaforiske murvegga og gjennomskue mæ – men æ har på ingen måte et ønske om at noen skal finne telefonnummeret mitt og fortelle mæ at dem har plana om å gjøre det. Den delen av mæ som lure på om en psykolog kunne fortalt mæ nokka om mæsjøl æ ikke allerede vet ønske et menneske som kan åpenbare mæ, men det skjer ikke vet at noen faktisk går til angrep, verbalt eller fysisk eller ka som helst. Og det e en forskjell der som æ ikke e helt sikker på om e åpenbar for andre, æ vet ikke om det e nokka som virke logisk (sjøl om æ har snakka om den første typen ønske med en ganske stor gruppe andre flinke jente, og æ tror det e nokka vi dele – det ville vært skummelt, men frigjøranes, nesten, på måta vi neppe vil vedkjenne oss), og det virke av og til optimistisk å be om den ene typen men å håpe å unngå den andre – som om det e nokka man kan kontrollere.

Og æ kommer sikkert til å fortsette å si ifra, men ikke fordi Kristin Halvorsen ber mæ om det, ikke fordi æ vil, ikke fordi æ vil ta ansvar for at den offentlige debatten skal nå et nytt nivå, men fordi æ føle at æ må.

Fordi det e så få andre som tar ansvar for at det fargerike fellesskapet som skal være så fullt av kjærlighet og fellesskap også inkludere sama. Muslima e greit nok å inkludere, men det skal vel litt til for at nordmenn flest skal komme på at det e ugreit å ignorere de minoritetan dem allerede har brukt århundra på å ignorere.

* bittertvitrer burde kanskje være den nye twitterbioen min, i stedet for «tvitre alt fra høykultur til det absolutte lavmål»

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s