3.11.2016: æ fant den her upubliserte kladden fra 6. januar 2013, og æ tror æ lot den ligge fordi man kan da ikke skrive blogginnlegg på bare et avsnitt men det kommer jo aldri til å bli nokka mer av det, så det får så være.

I mainly work hard at being lazy but I couldn’t help but notice that you drink alone a lot lately, well, I think I could start a career out of sitting next to you and looking at your eyes my dear – come on baby who you waiting on he’s been making you wait for far too long you wear that jacket like it’s made out of steel … but your boy’s running late and I’m making you a deal. we could burn this whole town down, alright.

I mainly work at being lazy … e blant de mest perfekte førstelinjan i en sang æ noensinne har hørt – dem e høyt oppe på lista sammen med Kathleen Edwards og hennes «Choosing my words carefully has never been my strength, I’ve been known to be vague and often pointless» og det e egentlig helt feil å si at det e perfekte førstelinje for dem e ikke det, det dem e e førstelinje som får mæ til å tenke «dem syng om mæ.» Så får det så være at resten av sangen ikke passe på nokka som helst, men sånn e livet, e det ikke?, du tar en linje her og en linje der, du havne inni stemmen til Ben Nichols og tenke at kanskje man kunne ha sovna i den, tenk å kunne ligge som i en hengekøye i stemmen til Ben Nichols? Den litt grove, raspate stemmen som snik sæ inn og syng sanga som av og til e ømmere enn du tenke at en så grov røst kan være – det e en klisjé, det e nok det, men likevel – når han fortsett linja med «but I couldn’t help but notice that you drink alone a lot lately – well, I think I could start a career out of sitting next to you and looking at your eyes, my dear», da kan man kanskje tenke ett og anna enn om. Sjøl når man vet at enn om aldri føre til nokka anna enn øyeblikket kor du innser, igjen og igjen at det ikke kommer til å skje. Uansett. Men når det e midt på natta en lørdagskveld og du høre på samme sangen om og om igjen, når du sitt fast i stemmen til Ben Nichols, da e det fristanes å bare tenke enn om, å tenke på muligheta heller enn begrensinge – kanskje kunne det være nokka sånt som … ja, sånn som æ ser for mæ at det kunne vært? Nokka fint, nokka bra, nokka som e anna enn mer enn bedre enn alt anna, alle de her detaljan, det e bortkasta å håpe, men dét e jo ingen grunn til å la være – kanskje e det det Ben Nichols vil si, der han syng med raspestemmen sin og det e kanskje ikke fløyel i den, men av og til e du jo en sånn jente som tenke at betong e best, så koffor ikke?