Det va en vanlig samtale på pauserommet: i Sverige har dem innført dewey-systemet, og det gikk overraskanes lett, intensiv opplæring og alle ombord, og æ hørte etter men va ikke egentlig involvert, satt og smilte for mæsjøl før æ så opp og han så på mæ og vi smilte til hverandre fordi vi tenkte akkurat det samme, men æ sa det først «det e vel fordi svenskan e lettere å hjernevaske», og det lille øyeblikket før æ sa det, kor æ visste at noen skjønte akkurat ka æ tenkte,

æ stoppa opp litt tidligere også, fordi æ tenkte æ tror […] like mæ, og ikke like på den måten, men bare like mæ, og det e fortsatt uventa, sjøl om Ida prøvde å trøste mæ i påskeferien med «æ tror ikke det e mulig for folk å mislike dæ så mye, sånn når dem blir kjent med dæ», og det kan godt hende ho har rett, men æ tenke som oftest at folk ikke huske mæ.

Ikke sånn å forstå at æ ikke tror folk æ jobbe sammen med vet kæm æ e, men æ antar fortsatt at det tar tid før folk kjenne mæ igjen, før dem huske kor dem har sett mæ før, før vi e på hils – og sjøl om æ til stadighet får det motbevist går ikke tanken på at det e sånn over: æ tror ikke æ gjør inntrykk på folk. Det e ikke sjølutslettanes eller sjølhatanes eller nokka; det e så mye her i verden man må huske på – det virke sjølopptatt å tro at æ e en av de tingan folk umiddelbart huske.

Og en del av det, en bitteliten del, e å bli litt bekymra, litt letta hver gang noen havne her etter å ha googla navnet mitt. De første to ukan på jobb va æ sikker på at det skjedde fordi alle æ jobbe sammen med googla mæ og satt og leste høyt fra bloggen og flirte av mæ (krisemaksimering e den beste maksimen), men så konkluderte æ med at det ikke egentlig gjør nokka – sjøl om æ håpe at dem ikke flire av mæ så e det nu som det e, og æ skamme mæ ikke men æ like å vite. Det intenderte publikummet e vel sjelden det publikummet du faktisk får, men det e årevis med tekst her, og det e helt greit.

Æ skulle til å si «æ vil bare vite om du les mæ,» men æ tror ikke det e det æ vil vite: æ ville bare føle at æ blir sett, likevel blir æ overraska når det skjer. Det finnes så mange måta å gjøre sæ forstått på, man treng ikke å ha hastverk med dem.

Men noen ganga smile folk, akkurat sånn og det slår mæ kor fint det e å være enkel å gjennomskue, kor lett det gjør verden, å la folk skjønne ka du tenke, ikke bestandig, heldigvis, men av og til, oftere enn aldri.

ps: Ida sendte mæ en melding og sa «Du e forresten minneverdig og gjør inntrykk og du sitere mæ feil.» Æ svarte «Æ parafraserte, slutt å klag.» Sånn at ho har sitt på det tørre.