Det finnes en linje av Jan Erik Vold, og æ vet æ har sitert den før, æ vet ikke kor mange ganga æ har nevnt den, men linja e DET ER HÅPLØST / OG VI GIR IKKE OPP (med bare store bokstava, det e ikke min feil). Æ vet ikke koffor den satt sæ sånn fast i mæ første gangen æ hørte den, men den gjorde det, den sitt fast, og med bekymringsverdig jevne mellomrom tenke æ på den.

Det e håpløst og vi gir ikke opp. Det e håpløst og vi gir ikke opp kampen for et gruvefritt Gállok/Kallak. Det e håpløst og vi gir ikke opp kampen for et levende samisk språk. Det e håpløst og vi gir ikke opp kampen for reindrifta som næring. Det e håpløst og vi gir ikke opp å kreve at staten Norge skal gjøre rom for nasjonen Sápmi (og faen ta dæ om du skal bæse om at vi kreve en egen samisk nasjonalstat, vi e en nasjon uansett ka pokker du sier). Det e håpløst og det e håpløst og det e til stadighet noen som e villig til å slåss. Folk krangle for at ungan demmes skal få lære morsmålet sitt eller det som burde være morsmålet sitt men som ikke e det på grunn av fornorskninga din besteforeldre-/foreldre-/egen generasjon bidro til. Folk krangle for at folk skal forstå historiske beiterettigheta fordi fornorskninga sørge for at læreran til foreldran dine, besteforeldran dine, dine egne ikke lære nokka dem kan lære bort om samisk. Fornorskninga sørge for at altfor mange skola e avhengig av enkelteleva som e villig til å være Samen på 6. februar eller 17. mai eller i tilfeldige samfunnsfagstima.

Det e håpløst og vi gir ikke opp, og gudan skal vite koffor fordi det burde være åpenbart for alle at den norske stat ikke e villig til å bidra med de ressursan som trengs for at den samiske nasjonen skal ha et eksistensgrunnlag (og faen ta dæ om du nu vil si «ja, dokker kan jo få en egen stat det kommer sikkert til å gå bra ka skal dokker leve av rein og multebær liksom ka?»), og det e helt håpløst fordi den norske staten tross alt ikke e så ille, kom igjen, det kunne vært verre, VI KUNNE VÆRT I SVERIGE. Vi kunne vært i Sverige kor dem driv gruvesprenginge i nokka som har vært reindriftsland i syv tusen år, kor staten gir bort landområda folk har brukt i syv tusen år til bedrifta som kommer til å utnytte jorda i kanskje fjorten, tømme den for all verdi og så stikke av. Vi kunne vært i Russland kor dem gjør urfolksorganisasjona ulovlig, kor det å motta støtte fra norske myndigheta til urfolksorganisering e grunnlag for organisasjonsoppløsing. Vi kunne vært i Tromsø kor norske politifolk e villig til å utlevere urfolksaktivista til russiske myndigheta. Koffor? Kæm vet? Kanskje de russiske myndighetan bare spurte veldig pent?

Vi kunne vært i Finland og gudan skal vite ka som hadde skjedd der men du kan ta dæ faen på at det ikke e bedre. I Norge har vi det best av alle og det e så håpløst å tenke på der vi går dag etter dag og blir assimilert eller integrert eller fornorska eller forfalska. I Norge har vi det best av alle men ikke faen om norske skolebarn lære et ord samisk, ikke faen om nordmenn vil lære sæ et ord samisk, ikke faen om dem vil ha ett eneste helvetes samisk skilt i nærheten av byen sin, kor helvete tror vi at vi e, FINNMARK?

Og snart kommer en eller anna Ap-politiker trekkanes med nokka dem har gjort, se vi har bidratt se vi har se vi har alt dem har fått til og vi narre oss sjøl til å tro at det hold, at det e framskritt, at visst vi bare lukke øyan og tror på magisk tryllestøv som helt sikkert kommer fra gruvedrift som kommer til å ødelegge eksistensgrunnlag og naturressursa så kommer alt til å bli så forferdelig fint. Om vi bare lukke øyan kan vi tro at alt e bra. Om vi bare lukke øyan kan vi late som ingenting.

Late som om det va hold i det da Sigbjørn sa «alle de samiske poetan dokker har hørt om skriv antakeligvis på nordsamisk» til en gruppe folk, og æ satt der og holdt på å le fordi det virke så håpløst optimistisk å tro at noen har hørt om samiske poeta. Kæm som har hørt om samiske poeta? Ingen. Det hadde vært nokka i nærheten av et herrens mirakel om et menneske i det hele tatt ane at det finnes samisk poesi, akkurat som folk med deprimeranes jevne mellomrom spør «finnes samisk hiphop finnes samisk punk finnes samisk dans samisk teater samisk country samisk film samisk litteratur samisk porno samisk samisk samisk finnes samer?» «Ka e egentlig samisk?»

I 1947 lot Bergsland og Ruong sæ visstnok overraske av at «en ellers særdeles intelligent karasjoksame ble meget forbauset over å høre at et språk kan dø ut» og blir ikke folk fortsatt det, herregud, om du e så glad i samisk e det nu vel bare å snakke det? E det ikke? SNAKK SAMISK og vips så har du bevart samisken, ka du treng penga for, du må jo bare åpne munnen og vips så har du språket. Som om foreldre/besteforeldre/din egen generasjon bestemte at fordi fornorskninga e over skal alt plutselig være kjempefint. Og så blei det det. Kjempefint.

Og æ bladde mæ gjennom en essaysamling av Jan Erik Vold i dag, fordi en del av jobben min består i å gå gjennom alle monografian som kommer inn og plukke ut det som skal i samisk bibliografi, og det va en bok på femhundre side med en hel masse teksta Jan Erik Vold har skrevet om poesi og poeta. Og før æ starta, i det æ plukka opp boka visste æ at DET E HÅPLØST. Og æ ga ikke opp, æ så på innholdsfortegnelsen over alle de femhundre siden med tekst og slo fast at nei, det står ikke et ord der om en eneste samisk poet. Koffor skulle Jan Erik Vold bry sæ med sånt? Kæm som skulle ha lært Jan Erik Vold det? Kan han nokka for at han aldri har hatt en venn som har pressa på han samisk poesi sånn at han kan lese den og sette pris på den og skrive om den? Nei. Burde han ha dårlig samvittighet? Nei.

Men æ sto der og visste at det e håpløst og æ gir ikke opp fordi æ ikke kan gi opp fordi æ ikke vil gi opp fordi æ må holde fast ved at det her, den her delen av identiteten min, det som e identiteten min, det her e kjempeviktig, uansett ka dem gjør i Sverige, uansett ka som skjer i valget, uansett om ingen noensinne kommer til å lese samisk poesi, uansett om Russland kommer til å finne nye måta å ødelegge for folk på, uansett om Finland gjør ka det nu enn e Finland gjør for å jævles med samer (alle gjør nokka for å jævles, det at æ ikke kan sette fingeren på nokka spesifikt betyr ikke at det ikke skjer, det betyr bare at finske samer e dobbelt utestengt fordi så mye av kommunikasjonen mellom landegrensan foregår på norsk og svensk, og finsk passe ikke inn), uansett ka som skjer så e det håpløst og vi gir ikke opp. Noen ganga e det bare veldig vanskelig å huske koffor.