Egentlig vil æ blogge om språkteknologikonferansen æ va på, eller alle bøkern æ har kjøpt, at æ lure på om faren min hadde lest en tegneserieroman om livet til Louis Riel, tegna/skrevet av Chester Brown, den anbefales, om du like Metis-historie, og kæm som ikke like historie? Den va like deprimeranes som ethvert anna tilfelle av urfolkshistorie har en tendens til å være, brutte løfta og trenering til behovet forsvinn og æ prøve å huske om det va Louis Riel som skulle henges i totusen yards med tau, eller om det va noen andre, og det hjelpe ikke å google, ikke før æ slår opp i utstillingskatalogen til Sakahàn (en aldeles nydelig bok) og oppdage at det va 2000 pounds of rope, kæm som måle tau i vekt? Men det va Louis Riel fant æ ut da æ googla det på nytt, med de rette søketerman, tenk at en mann kan være så viktig å kvitte sæ med at dem vil bruke hundrevis av meter med tau til å få gjort det. Tenk at man kan starte myte med sånt.

Louis Riel som sa My people will sleep for a hundred years, and when they wake it will be the artists who give them back their spirit fordi det e så mye i kunsten vi aldri kan unnslippe. Æ hørte det sitatet først på kunstkonferansen æ va på i fjor høst, det va kanskje Dylan Miner som brukte det, en av de nordamerikanske foredragsholderan siterte han, eller hadde en powerpoint som siterte han, og så gjenfant æ sitatet da æ va i Ottawa, på et museum, Canadian museum of Civilization, dem hadde en imponeranes avdeling for urfolks…alt. Nesten en hel etasje, og æ vet ikke kor mye eller lite det va sammenligna med resten av museet for æ va ikke der. Æ fikk et forkvakla bilde av kanadisk historie, den innehold bare urfolk, og Louis Riel som va en så farlig mann at man ville bruke over tusen kilo tau for å bli kvitt han, og noen ganga ser æ på historien til alle de andre urfolkan og tenke at det blei i hvert fall ikke brukt vold mot oss, blei det? Ikke på den måten, ikke systematisk, vi har ikke turistmerka over plassa kor man skøyt ned hundrevis av menneska fordi dem ikke hadde gjort anna galt enn å være sama.

Men det va ikke det som va poenget, va det vel? Det va språkteknologikonferansen, eller kanskje ikke, det va de nye bøkern æ har kjøpt, det va kanskje ikke et poeng her i det hele tatt, bare et ønske om å si hei, skrive noen ord for å erklære at æ fortsatt finnes i verden, og det e så mye æ vil si, men klare ikke å tenke stille lenge nok til å få sagt dem, det e så mye æ burde skrive akkurat nu, men æ e blitt ustrukturert og banal i stedet for,

og æ tror det hadde hjulpet om æ la fra mæ telefonen oftere, om æ tilbrakte mer tid på å lese bøker og å skrive ting som kreve mer enn et halvt minutts hjerneaktivitet, men det e så vanskelig. Det e jo ingen grunn til å la være, men det e så vanskelig.

Og æ vase rundt i et liv som e et privilegie ulikt alt anna, æ har så god plass og æ har penga nok til at æ kan kjøpe fly- og tog- og teaterbilletta og hotellrom i Trondheim, til Trondheim, Bodø, til Tromsø, alt på en gang, fordi 2013 blei året æ ikke kunne sitte stille, tydeligvis, 2013 blei året æ samle bøker rundt mæ, kjøpe stadig nye, en endeløs jakt på den diktboka, den tegna romanen som får mæ til å miste pusten og roe ned, men æ rekk ikke å lese nokka av det, æ e omringa av en liten haug med avise fordi æ ikke klare å sitte stille lenge nok til å lese dem engang, det eneste æ har tålmodighet til e å lakke neglan mine, og æ skjønne det ikke, men det får så være.

Og æ burde skru av, æ burde legge bort, men det e vanskeligere når æ bor her, min eneste inngang til verden omkring mæ som i folkan æ like, e elektronikken æ e omringa av og kanskje æ tenke at om æ klage min nød så vil æ føle mæ forplikta til å gjøre nokka med det, men mest av alt ville æ bare si hei, æ e fortsatt her, bare stille.