Du e drømman dine. Ikke som det du ønske dæ, ikke ønskedrømma, men de faktiske drømman. Dem e det du har i dæ og alt du skriv kommer av nokka du har plukka opp ett eller anna sted, utvikla. Alt æ e e ord satt sammen på forskjellige vis, sjøl om det ikke e sant, for inni hodet mitt blir det en collage av ett eller anna slag, noen tanka forblir bevegelsa bilda og lyda lukt, men skal dem erklæres erkjennes blir det som ord, det e eneste løsninga. Men i går så æ Ridn’oaivi ja nieguid oaidni og fikk beskjed om at æ ikke skal skrive skal si alt æ vet alt æ tenke. Og på den ene sida e jo det greit nok, det rekk æ ikke uansett, æ tenke for mye til å skulle dele alt hele tida, på den andre sida finnes det nok sånt æ ikke burde si, for min egen del. Ikke i det hele tatt relatert til korvidt det kommer til å fornærme andre, men sånt æ ikke burde si, bare for å passe på mæsjøl.

Og æ tror det va det han mente, Aillohaš, da han skreiv teksten til Ridn’oaivi. Det e et fascineranes stykke teater fordi det – for mæ – ikke handle om skuespilleran, om stykket. Det handle om teksten, om å nærmest høre den i hannes stemme, å gjenkjenne lyden, tempoet, meningan. Det e han som e inni der, og det e det som får mæ til å gråte, det og øyeblikkan kor det føles som om det e retta mot mæ, mot bare mæ, som om dela av det blei skrevet som livsvisdom overført fra gammel til ung, alt du treng e kjærlighet sier han, stol på dæsjøl, vær sammen med andre, elsk din neste som dæsjøl eller all you need is love, og æ tror nok ikke han skreiv det med mæ i tankan, æ tror han skreiv det til ungdommen, men dem som e gammel nok til å skjønne det, æ tror ikke man automatisk e det, tror ikke det handle bare om alder heller,

for det e nokka med å sitte der og kjenne at det banke i ryggen, på den litt urovekkanes måten det av og til gjør, du vet, når nokka kommer til å skje, men du vet enda ikke om det e vidunderlig eller grufullt, en sånn banking i ryggen æ satt med gjennom hele Apocalypse nå da æ så den på gamle Fokus kino en gang seint på nittitallet, tidlig på totusentallet – kæm vet – sammen med faren min, og æ vet ikke koffor han tok mæ med, eller om æ inviterte mæsjøl, men det e en av få kinofilma som har gitt mæ den opplevelsen, Apocalypse nå og Happy-go-lucky, det vil helst gå godt sitt du og tenke, men det kan lett gå til helvete, og det skjer sjelden at æ tenke det på kino, ikke nu lenger (bare under filmfestivalen, men det sier sæsjøl), men det skjer ofte på teater, og ofte i kunstvideoa, filmverk, nokka kommer til å gå galt, men æ håpe ikke det gjør det,

og det va det æ satt og tenkte på teater i går, sjøl om æ visste at det ikke går så dårlig, visste at det va større fare for at æ kom til å gråte enn at nokka grufullt forekommer på scenen – for æ har sett stykket før en gang i tida, første runden det blei satt opp, i Tromsø, på HT, scene øst, litt til venstre på en av de fremste radan, satt der og gråt og prøvde å late som om æ ikke gjorde det, for det e først de siste åran, det siste året?, æ har latt mæsjøl oppdage at det føles mer legitimt å gråte på teater. Det e manipulering av følelsa, sier dem (sa regissøren i programheftet til A Clockwork Orange på Nordland teater, men det her handle om ting æ like så da snakke vi ikke mer om det stykket), men det e også katarsis, dessuten handle det om ka æ tar med mæ, og jo mer teater æ ser (på plassa kor æ stole på det dem sett opp, ikke Nordland teater, ikke ennå) jo mer tar æ med mæ en villighet til å gråte, til å være åpen, det finnes skuespillera som kan få mæ til å ville gråte med måten dem hold kroppen sin, ansiktsuttrykk, og noen ganga skjer det første gang æ ser dem på scenen, andre ganga e det fordi æ har sett dem ofte nok til å se ka dem spille. Og det e manipulering, men manipulering æ e åpen for, tåra som føles riktigere enn dem som av og til kommer mens æ tar oppvasken, uten årsak eller fordi alt har en årsak og verden e grusom.

Og det e ikke alt æ tenke æ burde si og nokka av det e fordi æ kommer til å fornærme folk uten formål, og det burde æ la være, det skremme mæ ikke å si ting som ikke e snill om nokka som fortjene det, men æ treng ikke å si slemme ting bare fordi det e en god formulering, da kan æ heller sende den privat til folk æ vet kommer til å le, men nokka av det æ ikke burde si e fordi æ ikke treng å skrive alt, ikke treng å dele alt på plassa som e tilgjengelig for alle, nokka må det vel gjenstå for noen som eventuelt skal finne mæ interessant nok til å være sammen med mæ lenge, eller fordi det føles godt å ha hemmeligheta, sjøl om dem ikke e hemmelig, bare uformulert. Utenkt.

Æ skal ikke skrive alt æ tenke, skal ikke offentliggjøre alt æ e, har fortsatt årtia på mæ til å formulere mæ, kan fortsatt bli så mye mer intelligent, lære så mye mer enn æ allerede kan, kan fortsatt holde fast ved tanken på at det finnes nokka usagt i mæ, og av og til e det i ho æ har styrken min. Fordi ho av og til dukke opp, og fortell mæ at alt æ skriv kommer fra mæsjøl, og tenk på det, alt du fortsatt kan innarbeide i den du e, all tida du har, det e et privilegie ulikt alt anna.