I går va æ i bursdagsselskap og det va skrekkelig fint (og veldig gøy, æ lo og lo), og på et tidspunkt som begynte å nærme sæ midt på natta, sånn cirka klokka to, hørte æ stemmen til Morten komme fra rommet ved siden av rommet æ va i, litt hes, knirkate, som man blir etter en lang kveld kor man har snakka mye, litt full og veldig sikker i sin sak (som Morten ofte høres ut som han e, uavhengig, tror æ, av korvidt han e det eller ikke) og æ blei transportert tilbake til de hendelsan som nok knapt kan kalles festa, men som va nokka av det fineste æ har vært med på, besøkan i Dukkehjemmet da Gunhild bodde der, samtalan som gikk høyt og lavt, diskusjonan med Morten, Stian og Thoralf og ho, og mæ, og enkelte andre av og til (som mannen som sa «men ka ville du gjort om noen vifta med en penis i ansiktet på dæ?»), sånne som av og til endte opp med at æ tok første bussen hjem etter å ha vært våken hele natta, kvelda som tvang mæ til å formulere tanka om litteratur, som viste mæ gleden i å diskutere ting utfor klasserom, i å finne likesinna menneska, situasjona som ikke kan gjenskapes, som svant hen når folk flytta når dem blei etablert, når alt endre sæ som alt endre sæ, og æ har av og til vært nostalgisk for det, som æ av og til e nostalgisk for alt, men gleden i det kom tilbake da æ hørte stemmen til Morten komme glidanes ut av et rom, knirkinga æ hadde glemt man får når man snakke lenge, når man ikke vil slutte, og alle de her situasjonan æ har vært så heldig å finnes i, alle de her folkan æ har møtt, mista, bitt mæ merke i, fått merka av, alle de her folkan æ finn, som finn mæ, kæm æ e blitt gjennom dem, kor heldig man kan være, så heldig æ e. Og stemman som sitt fast i dæ, all påvirkninga du har utsatt dæsjøl for, all gleden som bor i mæ, som har bosatt sæ i mæ fordi æ tenke på dem æ like, har likt, kan komme til å like, uansett kordan det bøyes, all flaksen i verden, så bra alt e.