I går lo æ nesten høyt på turen fra jobb til bussen fordi æ plutselig tenkte «Noen burde gi ut den samiske romanen «Jeg tror áhkku lå med Isak Saba»!», og så brukte æ en del tid på å finne andre passanes titla. Æ kom fram til ting som «Ut og stjæle rein», «Bergebys beskrivelse», «Finne deg i gamma og hente deg ut», «Der jeg tenker er det alltid reinlav», «Nokon kjem til å gande», «Reingjerdesong», «Skutt i filler av Ailo Gaup», «Imot duodji», «Sigbjørn Skåden skriver», «Trygve Lund Guttormsen, hvor ble det av deg i alt mylderet?» Den nyskapanes samiske samtidslitteraturen, du vet.

Og alt det fikk mæ til å tenke på et dikt av Geir Gulliksen som æ en gang i tida (for fem eller seks år siden, kanskje?) samifiserte/skamferte, alt ettersom kordan man ser det (Cleanth Brooks hadde neppe likt det, for å si det sånn). Og fordi æ med jevne mellomrom havne på jakt etter den teksten og bestandig til min irritasjon oppdage at den ikke ligg på bloggen fra før av tenkte æ at den kanskje kan møte verden på ordentlig.

Alt dette var en gang et ekte dikt
Siri K. Gaski, etter Geir Gulliksen

Alt dette tar, selvfølgelig som joiken, aldri slutt
den myten jeg gikk rundt med og trodde på
skal bli appropriert av en annen. For første gang
skal noen lære seg nordsamisk, og så sørsamisk
og noen skal lære om gudene og dermed lære seg at
máttarahkka er den viktigste og uksáhkká den verste
fordi hun er den som gjør ufødte barn til menn
og sånt kan ingen regne ordentlig med
som vet at samer i utgangspunktet er kvinner
Men alt dette skal likevel begynne på nytt:
noen skal sitte ved elvebredden i midnattsola
og prøve å lage en joik til en gammel venn
og noen skal lære seg å temme kjørerein,
og noen skal lese at samene var nomader
og at nå er de knapt nok til å kjenne igjen
og noen skal lese pitesamisk og urfolksteori
og gå ute om kveldene med hendene under luhkkaen
og vite at de skal dø, men ikke ennå
først skal man treffe noen under påskefestivalen, forhåpentligvis,
og så skal noen gå fra dem, men ikke ennå
fordi alt dette skal begynne en gang til: noen skal lese
Nils-Aslak Valkeapää for første gang, og Johan Turi
og Rauni Magga Lukkari, noen skal lese Kirsti Paltto
og noen skal oppdage hvor mange vi er som lever i verden
og plutselig vite at hver eneste av oss er et urfolk
selv om det ikke er etnisitet nok til alle
og selv om det ikke er sant at en dáža er
en dáža hver dag skal noen lære det og tro på det
helt til det ikke er mulig å tro på det lenger
fordi det ikke ser ut til å være sant
fordi det ikke gjør seg å være rasist
selv om ingenting annet er mulig å tro uten at mørket
strømmer innover i lavvuen
og at mørket en dag når fram til boaššuen
og at du en dag sover i det og får det på hendene
og brøler i mørke og drikker mørke, ikke fordi du er tørst
men fordi det ikke finnes noe annet, og fordi den gamle
etnosentriske troen som fantes ikke var tilstrekkelig til alle
var det ikke sånn? men alt dette skal bli gjentatt av en ekte nordmann
og vitenskapen skyter uopphørlig gjennom 600.000 rein på
Finnmarksvidda og bruker kortere tid enn en skabbrev på å finne deg
der du står og prøver å finne spritflaska inni kofta
og alt som skjer deg skjer enten du var stereotyp eller ikke

(Æ har tidligere posta originaldiktet «Alt dette skal begynne en gang til» av Geir Gulliksen her. Og om æ skulle gjort en endring i den ville æ endra det til at en dáža e en dáža hver dag, fordi det virke åpenbart jo eldre æ blir. Men det ville kreve drastiske omskrivinge, så det gidd æ ikke.)

ps. Det her postes åpenbart med all verdens kjærleik til Geir Gulliksen og et lønnlig håp om at han ikke blir sur.