En kjærleikserklæring (Ibsen longa, vita brevis)

Æ va på tur fra Melkebaren til togstasjonen tidligere i dag da æ tenkte «… fordi karakteren til Trond Peter Stamsø Munch e utenfor tid og rom sammenligna med de andre! Og i motsetning til karakteran til Guri Johnson og Kristine Henriksen va det ikke som en liminalkarakter i overlappinga mellom de to stykkan, men som nokka utfor stykkets eksistens.»

Æ skulle til å si at det e sånn man vet at æ har vært på skikkelig bra teater, men det samme skjer når æ har vært på skikkelig dårlig teater også: æ tenke på det, i bakhodet et sted, uten at det e en bevisst tankestrøm, og plutselig kommer det flytanes fram i fragmenta, en innsikt i et scenografisk grep, en ny forståelse av en replikk, gjenklangen av stemmen til en av karakteran som gjorde inntrykk, en av skuespilleran æ kan høre lenge etter å ha gått hjem.

Æ va i Tromsø i helga (og Melkebaren ligg i Bodø, så kan dokker sette sammen reiseruta) og gjorde en rekke ting æ like å gjøre, deriblant å gå på teater. For å se Ibsen x 2: Fruen fra havet møter Lille Eyolf. Og æ likte det skikkelig godt. Så godt at æ e litt trist over å ikke få sett det en gang til, og at æ nesten vurderte muligheten for en tur til Tromsø før dem slutte å vise det (æ slo det fra mæ fordi tid og penga tale for at det e en umulighet, akk).

Det va et bra stykke, alle de positive anmeldelsan i de få median som anmeld teater tilsier at det ikke bare e æ som synes det, men det va bare så langt unna å være komponert etter en sjekkliste av ting på HT som gjør Siri glad. (Og nu blei æ distrahert av å tenke på kordan dem kunne fått inn de skuespilleran hvis åsyn æ savna, men Gunnar Eiriksson kan åpenbart ikke spille billedhuggeren (så hjernen min bare «han kan spille Elida!» men da måtte stykket antakeligvis skifte navn til Typen fra dypet, og det, vel … æ hadde sett på, helt klart!), og æ vet ikke kor æ hadde satt inn Ulla Marie Broch. Eller, jo, æ hadde bytta ut Stamsø Munch med ho, men æ vil jo fortsatt ha han med, så. Sjøl om tanken på at Ulla Marie Broch som seileren skulle returnere for å hente Gunnar Eiriksson som Elid…olf definitivt høres ut som teater æ hadde sett på.

Det som e så fint med institusjonsteater e alle skuespilleran som e fast, den her kortstokken av folk man kan se for sæ i alle de forskjellige konstellasjonan, les et teaterstykke og se for dæ kæm du vil ha med.

(Æ vil også ha med Morten Svartveit et sted i min fiksjonelle versjon av det her stykket, men det va rett og slett for få mannlige rolla involvert til at æ får plass til alle sammen. For et fantastisk problem å ha!)

Snakk om mange distraksjona på veien til å forklare at det va et teaterstykke æ likte veldig godt. Æ skylde på at æ starta å skrive på toget, så æ skreiv et avsnitt, og så så æ ut vinduet på Saltfjellet, og så skreiv æ et avsnitt til og så så æ for mæ alle de alternative versjonan av teaterstykket og så blei æ distrahert. Men ja, det va et teaterstykke laga etter en sjekkliste av ting æ like, og ikke bare skuespillermessig, men scenografien! Og kombinasjonen av to stykka, uten at dem va en mash-up eller skulle finne en felles tråd til slutt, ikke en av de der irriteranes smarte historian kor fjorten separate tråda til slutt vise sæ å munne ut i samme bryllup (et grep som bare e OK i Playing by Heart, og da muligens også fordi æ ikke har sett den filmen på ti år, minst), kor de mest taletrengte scenan med inderlige samtala mellom to karaktera blei brutt opp innimellom av en samtale i det andre stykket, og man skulle tro at det va slitsomt, men det va engasjeranes. Sjøl om akkurat det kanskje kommer an på publikummeren som ser, men for mæ fungerte det utmerket, særlig i de scenan kor to karaktera fra hvert sitt stykke sto ved siden av hverandre, speila hverandre, uten å reagere på hverandre, men kun samtalepartneren som tilhørte riktig stykke.

Og det med at det va så mange karaktera på scenen nesten hele tida, at æ ikke egentlig visste kor æ skulle feste øyan, at æ fikk med mæ at æ gikk glipp av ting (fordi æ nistirra på … ja, dokker vet nu), men aldri følte at æ gikk glipp av handling, ikke tapte nokka essensielt, det va et stykke med fotnote i skuespillsform, kor dem tilføre handlinga nokka mer, men uten å ødelegge forståelsen om du går glipp av en, samtidig som det åpenbart ikke kan være fotnote i et skuespill, fordi du ikke blir utsatt for et skuespill på samme måte som en tekst, du kan ikke se den i ditt eget tempo, og for noen kan nok det være distraheranes, herregud, har dem sex i skogen og så sitt æ her som en tulling og følg med på ting som skjer et helt anna sted!, men det e få ting som gjør mæ så glad som å bli overvelda av handling, se kor du vil, nokka skjer uansett, og som oftest blir du guida i riktig retning, slapp av.

Det e en helt anna tanke her om tegnspråk og fotnota og å snakke en ting men å kommunisere nokka anna eller nokka mer i tegn (æ vet at man kan si «to sign» på engelsk, men æ vet ikke kordan man sier det enkelt på norsk?), og å kommunisere i to lag, en oversettelse som med vilje ikke e den samme, og den tanken heng sammen med oppsetninga, men æ får ikke helt tak på kordan æ tenke at den gjør det, kanskje va det nokka med at karakteran sa en ting, men mente nokka anna, sånn som Trude Øines» omgang med den gamle skolemesteren (Kristian Fr. Figenschow) (æ huske ikke ka karakteren til Øines het, nokka fjollate, Bernadotte eller Dublette), sjøl om det vel knapt kan sies å være dobbeltkommunikasjon som sådan. Dypt tragisk va det, uansett. Og æ vet at det blei spilt som nokka morsomt, æ skjønne på den måten at folk lo, men æ fikk mæ ikke til å le, kor lite som skulle til for at man blei tvunget inn i nokka, et samliv med et menneske man ikke vil ha for å få et liv man ikke ellers kan få. Det virke latterlig nu, men det va jo ikke det, og det minte mæ på nokka klasseforstanderen vårres på videregående sa siste skoledag, da ho sa at ho ville at vi skulle velge med omhu når vi fant noen å dele livet med, og jo eldre æ blir jo mer skjønne æ ka ho mente, og koffor ho synes det va det viktigste å sende oss ut i verden med, for æ ville sagt det samme om æ skulle sagt nokka til noen som e så ung, ikke slå dæ til ro med noen som vil ha dæ, finn noen du vil være sammen med, og bare det å ha friheta til å kunne tenke sånn. Til å ikke måtte love å tenke på en billedhoggeren mens han vase meningsløst rundt i verden, eller å slå sæ til ro med en gammel skolemester fordi man bor i ingenmannsland og ikke har håp om nokka anna. (Sjøl om æ i ettertid konkluderte med at om valget sto mellom billedhoggeren (va det det han va, slår det mæ plutselig? Va det det han kalte sæ sjøl? pyttsann) eller skolemesteren, så ville æ også valgt skolemesteren.

Snakk om pest og kolera. Og æ ville åpenbart valgt Alfred fra Lille Eyolf uansett, men det overraske vel ingen at æ heie mest på Marius Lien, om og om igjen. Æ tvitra det tidligere i dag, som sæ hør og bør, «Sikreste tegn på at æ har vært på teater: vandre rundt dagen derpå og tenke «Ååå, Marius Lien.»» Men den her gangen va det like mye åååå, alle sammen, for alle va så bra. Æ kan ikke huske sist æ digga Guri Johnson så mye — det virke litt slemt å si, siden ho stort sett vandre rundt og mumle ting ingen skjønne, men ho va et funn, et funn!, som Rottejomfrua, overraskanes skummel, hele tida i bakgrunnen, et gufs, æ like ikke skumle ting eller skumle karaktera eller sånt, men æ vil se ho i mer! Skumle voksne damer. (Skreiv æ og ser for mæ kor mange dårlige sånne rollekaraktera mannlige forfattera må ha skrevet, uelska psykopata stappfull av stereotypia, men ikke det, æ vil se nokka bra.) Æ tror kanskje ho e litt for gammel til å spille Pianolærerinnen til Elfriede Jelinek, men å. Det hadde vært nokka! (Den boka anbefales på det varmeste, sjøl om det virke som feil ord å bruke.)

Æ vet ikke ka slags rolle ho malerinna til Kristine Henriksen (som het nokka fjollate ho også, Ballsted? Ball-s-nokka) hadde i stykket på ordentlig, æ har ikke lest hverken Fruen fra havet eller Lille Eyolf (æ skulle låne dem fra depotbiblioteket, men så va det hundre versjona av hvert stykke og åtti av dem va teatermanus som ikke e til utlån, og Oria dug ikke til sånt, så æ lot være, og det her e biblioteksnerding på høyt nivå, æ e blitt et sånt menneske, jepp), men æ synes ho forsvant litt innimellom de andre, ho trådde liksom aldri fram som anna enn ho som styrte røykmaskinen (hvilket gir et helt feil, men frydefullt!, inntrykk av stykket), og det va litt kjedelig. Ho og Hilde, tror æ lillesøsterkarakteren het (storesøster Dublett og lillesøster Hilde, det blei vel feil rekkefølge på dem), va omtrent like tilbaketrukket, men lillesøstra fikk likevel mer liv.

Og Marius Lien. Og Rebekka Nystabakk. Og det skumle søskenforholdet, men dog. En bror som gifte sæ for å ta vare på søstra si, liksom, det e så dysfunksjonelt, åpenbart, men så mye kjærlighet! Og det va en scene der, med Rita og Alfred og Asta/Åsta(? huske ikke) og den va definisjonen av dysfunksjonell, men … salig Ibsen kunne skrevet et helt anna stykke (og æ hadde sett på). Æ vet forsåvidt ikke kor mye av alt som va å finne i stykkan, og kor mye som e tilpassa og endra, omskrevet og bearbeida. Æ antar i det minste at alle ungan banna litt mindre i den opprinnelige teksten, og æ prøve fortsatt å skjønne ka all bannskapen skulle signalisere, bare generell opposisjon? Ungdomsopprør? «sjekk, vi e så nordnorsk»?

Og scenografien! Herregodejessufyttifader scenografien! Æ snakka med Ida noen daga før æ dro til Tromsø, noen daga før æ skulle på teater, og vi kom innom teateret, og at æ sikkert kom til å blogge om det, og æ spøkte med at æ kunne skrevet hele greia på forhånd, bare endra litt på noen adjektiv og kanskje skrevet inn nokka handlingsspesifikt, «og så må du si nokka om scenografien» sa ho, for det gjør æ bestandig, men det e jo stadig åpenbart koffor. Fordi den e så utrolig himla bra. Den her va bygd opp som to etasja, med tre trappe mellom de to etasjan, og en rekke rom med døråpninge mellom romman, og alle sammen va åpen mot publikum (fordi dem fjerna den fjerde veggen, hah! Men heldigvis bare bokstavelig, ikke metaforisk), og det som va litt kjedelig va at vi satt på sjette rad, så vi va ganske nært, og det va en del av romman vi ikke så inn i. Det va heldigvis ikke sånn at det va til forringelse for opplevelsen av stykket, men om æ hadde visst/sjekka kordan scenografien så ut før æ bestilte billetta tror æ nok æ ville bestilt dem litt lengre unna, så vi hadde bedre oversikt. (sjøl om det va fint å sitte så nært at vi til slutt kunne se gleden stråle ut av ansiktan på skuespilleran når dem kom tilbake tredje gangen for å motta applaus. Ikke det, dem strålte så mye at man sannsynligvis så det på siste rad også.) Men det va helt klart et punkt til på lista over teater på måta Siri like, fordi det e nokka avslappanes for mæ i teater kor æ ikke helt vet kor æ skal feste øyan, også med de stramme innrammingen alle de separate romman gir, at det ene rommet en stund e kontoret til en karakter for så å være kontoret til en anna karakter, at alle romman tilhøre begge stykkan, sofaen kor Alfred og Rita sitt og e ubehjelpelig e samme rommet kor Dublett (æ vet æ kan sjekke ka ho hete, men det more mæ å late som om det faktisk va Dublett) har sæ med billedhoggeren på en måte æ e ganske sikker på at Ibsen ikke beskreiv i teksten sin. (Det minne mæ på den lille biten tekst æ blei så forelska i da æ leste En folkefiende, og som ikke så sånn ut i det hele tatt da HT satt det opp. Æ skjønne koffor det ikke gjorde det, men den delen av mæ som har lest akkurat mange nok regency romances og Jane Austen og dets like skulle ønske den va sånn. Sukk. (Inni mæ bor det en smålåten 1800-tallsjomfru som ikke kan tenke sæ nokka mer romantisk enn folk som såvidt e borti hverandre, som bare akkurat berøre hverandre på måta som ikke e anstendig. Ho gjør sæ ikke særlig godt på kulturfronten i 2015, for å si det pent))

Og så tilbake til starten, så klart! Og Trond Peter Stamsø Munch og liminalfasan, der han trår fram fra røykskyen malerinne B-stad produserte, svartkledd med gitar, en Johnny Cash for Ibsens fruer, og æ tror han så alle, han kommuniserte ikke utfor sitt eget stykke, men æ e ganske sikker på at han så utfor det, men han va også utfor det, på en måte Rottejomfrua og malerinna ikke va, sjøl om dem holdt sammen, men ikke va fra samme sted, så va dem fortsatt en del av den riktige tida, utilpass i oppførsel og væremåte, ikke eksistens. Og det fungerte så bra, æ va så med på det, æ e fortsatt med på det, dessuten har æ lest Bakhtin i min ungdom, æ lar mæ ikke forvirre av liminalitet.

Det finnes mer å si, selvfølgelig, bruken av sang, kvinnekoret som trår fram, kakofoni og potensiale, lykkelige slutta og unge kvinner som slår sæ til ro med nokka dem kanskje ikke vil ha men som virke bedre enn å ha ingenting, og æ trua Ida med at tittelen på blogginnlegget (for æ skriv jo bestandig et blogginnlegg, tydeligvis) skulle være «Ibsen e død og Marius Lien e deilig» (sjøl om også det degenererte til Ibsens døde ripsbusker og Marius Liens deilige buskevekster, men det va sånn cirka fem minutt før vi skrudde hverandre av og gikk og la oss så det tar vi ikke ansvar for), men det e jo ikke sant. Vel, halvparten av det e åpenbart sant, men Ibsen e like åpenbart ikke død, ikke så lenge regissøra som Anders T. Andersen får til å gjøre ting som det der med han, og det e mer enn nok for mæ. Det og å vite at Nina Wester styre HT-skuta i et år til, så det finnes fortsatt håp for teater som treff nesten alle punktan på lista over ting æ elske, sjøl når ingen lage teater med det som utgangspunkt (det e nok like greit).

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s