Det finnes menneska som utstråle en varme hver gang du møte dem, menneska som gjør dæ glad for at du kjenne dem, sjøl om det kanskje ikke e et vennskap, sjøl om dokker kanskje bare e bekjente. Det finnes noen folk som virke som om dem kanskje finnes litt ekstra i verden, ikke fordi dem e bedre enn andre, ikke fordi dem e sin regions politisk imagejusterte Gandhi (som va en reinspikka rasist, men det e nu en helt anna sak).
Æ kom til å tenke på det i dag, fordi æ hilste på en av dem for noen daga siden, og noen andre nevnte et menneske æ også vil sette på den lista. For mæ e mange av dem kvinner som e litt eller ganske mye eldre enn mæ, folk som virke å lyse ut med et fellesskap æ tror æ bestandig har drømt om å finne. Ikke et vennskap, det e ikke snakk om å bli en jentegjeng med modige damer eller nokka sånt Hollywoodfilmreduseranes, og æ tror man må bygge det sjøl, trekke sine egne tråda (mitt varme menneske e ditt kolde mareritt), men folk som du hilse på og kjenne på følelsen av at dem vil dæ vel, dem vil at det skal gå bra med dæ. Ikke nødvendigvis at dem skal gripe inn om nokka ikke e bra, men dem ser dæ og det føles som om du e et menneske verdt å bli sett.
Æ tror også det e derfor det e kvinner oftere enn menn, fordi det skal så lite til for at menn ser på dæ på en helt anna måte, fordi vi sitt fast i de her idean om ka som e passanes og ka som ikke e det, og det eneste samkvemet menn og kvinner passer i e at minst en av dem på ett eller anna tidspunkt burde ville ha sæ med den andre. Det e forsåvidt ingenting galt i den typen dynamikk også, om den e ønska, men det e en helt anna ting. 
Og æ kunne gitt dokker en liste med folk, persona som e eldre enn mæ som æ tenke på som nokka æ kan bli – en dag vil æ bli en sånn kvinne, kunne møte folk på den måten dem møte mæ, persona på min egen alder som gjør at æ føle mæ på riktig plass når æ e der dem e. Og den eldste gudmora mi, ho som døde for flere år siden, et menneske æ ikke egentlig huske så godt lenger, men det slo mæ at æ huske varmen fra ho, æ huske en samtale æ hadde med noen som jobba på sykehjemmet ho oppholdt sæ de siste åran, vi konkluderte med at noen folk e det nokka ekstra med, og det va derfor æ kom på det. Noen folk minne dæ på all varmen som kan finnes i verden, ho va en av dem.
På ståanes fot kan æ komme på to menn æ kjenne æ ville ført på den lista, og noen få menn æ ikke kjenne men som æ tror på hadde vært der om æ kjente dem. Det finnes flere, men flesteparten av dem e venna, det e en anna dynamikk involvert når det e vennskap, æ tror den gjør det lettere å unnslippe kjønnsrolla på den måten (eller så e æ bare heldig med vennan mine).
Du kan si «æ hilste på. […] i dag» og personen du sier det til kommer ikke til å skjønne at det du mene e at du gikk videre derfra med en følelse kirka har appropriert og bestemt e velsignelse. Men det kan man ikke si om menneska, sjøl ikke dem man like så godt, så du sier «æ hilste» og i den hilsninga ligg en bekreftelse, kanskje det e riktig?, «æ hilste på […] i dag, ho bekrefta min eksistens.» Æ e ikke usikker på om æ finnes, men æ eksistere litt mer de dagan en av de her folkan har sett mæ. Det e en takknemlighet i det også, å kunne finne folk på den måten, æ har et håp om at æ kan være det mennesket for noen, om noen kan like mæ på den måten ville også min eksistens være berettiga (utover det grunnlegganes i å kunne eksistere i frihet i verden, selvfølgelig).