Min nesten-gáibmi Silje Karine delte det forrige blogginnlegget mitt og la til nokka om at sjøl om den samiske smerte e reell, så kjenne ho oftere på de andre bestanddelan: sinne og håp. Og det har ho helt rett i. Den samiske smerte – være sæ den ironiske, den reelle, eller den fysiske – finnes, og mistroen finnes (og æ har nylig lest Inger Christensen, ja), men vis mæ en same som ikke e sint og æ skal vise dæ noen som e assimilert.

I den første Avengersfilmen, når dem e midt i den siste, avgjøranes kampen – før den neste, avgjøranes kampen – sier noen, Iron Man?, til Bruce Banner, som prøve å være et fredelig menneske men har Hulken i sitt indre, «we could really use the big guy» (eller nokka, mulig æ parafrasere) korpå Banner svare ett eller anna som munne ut i «that’s my secret. I’m always angry» fordi Hulken bare trår fram når Banner gir utløp for sinnet sitt.

Det finnes sikkert tegneseriebegrunna årsaka til koffor Banner e en sint middelaldranes mann vi skal ha sympati med, æ har lest for lite Marvel til å vite det og kan ikke egentlig si æ e interessert nok til å ville finne ut av det, men den setninga sitt igjen i mæ, æ fjerna den fra sin opprinnelige kontekst og tar den til eget bruk.

Min samiske hemmelighet e at æ bestandig e sint. Æ e et positivt innstilt håpefullt menneske med stor tro på mine medmenneska og alt vi kan få til, alle sammenhengan oss imellom. Og æ e bestandig sint.

Mitt indre e besjelinga av en av verdens farligste elve: River Wharfe/The Bolton Strid. Æ ser omgjengelig ut (tror æ) og æ e omgjengelig (i den grad sosialt utilpasse menneska e det), men det finnes et sinne som går så dypt i mæ at æ tror man tar både ryggmargen og språket om det fjernes. Æ blir ikke sint, ikke sånn som Hulken, ikke sånn som ropende menn eller rasanes kommentarfelttroll, men det e bare fordi æ 1. har en viss evne til retorikk, og 2. automatisk gråter når æ blir sint nok. Så æ blir spydig og ubetenksom og det eneste som stoppe mæ e at æ kjenne pulsen banke i hele kroppen og vet at omtrent alt æ lire av mæ etter det e en dårlig idé.

Æ vet ikke om det e bare mæ, æ tvile egentlig men kæm vet med fysiske reaksjona, men den fysiske følelsen av det sinnet, overflata på det, e velkjent: det dunke i brystkassa og i arman, i halsen og i hodet. Æ antar det finnes folk som får til å snakke på tross av det, men æ ende i tåra og dem finnes det allerede nok av i den samiske offentligheta, så æ trekk mæ tilbake. Skriv et blogginnlegg i stedet for, i etterkant, når æ har et tastatur fingran mine kan tenke på – fordi æ i det sinnet oppstår ofte ikke vet mer enn ka magefølelsen sier (og det e som oftest NEI), æ må finne argumentan mens æ tenke høyt, og det e skummelt muntlig, på ståanes fot. Det e derfor æ ikke e politiker, bare engasjert på sidelinja. (Det og en grunnlegganes mistro til politikk, politiske systema, hestehandla og kompromissa e ikke min greie, æ skjønne idealet om konsensus, men æ godtar det ikke, for å sitere en anna poet.)

Men æ e sint. Grunnlegganes rasanes. Æ skjønne ikke kordan man kan leve som menneske i et strukturelt system som det vi har uten å være sint. Med mindre man har en grunnlegganes godhet i bunnen av sin sjel, for det vet æ at noen har. Og æ skulle ønske æ va et av de menneskan, æ beundre dem, elske at dem finnes, vil beskytte godheta i dem for enhver pris, det e ingen vits i å fortsette i verden om det ikke e sånne menneska igjen, æ har ambisjona om å bli sånn. Æ vil bli en varmhjerta syttiåring fylt av godhet. Men tohundre eller flere år med strukturell rasisme, med fornorskning, med liksomgodhet, to hundre år med majoritetsmenneska som mene at vi må kunne snakke om nødvendigheta i å «redde en kultur» gjør det umulig. Om æ utstråle varme, godhet, håp, positivitet eller kjærleik e det på tross av den strukturelle rasismen som omgir oss, ikke fordi æ e «over det».

Og om du – et retorisk du, men kæm av oss har ikke møtt en av dem – sier du ikke merke nokka til den langvarige og pågåanes strukturelle rasismen og kolonialiseringa og assimileringa som fortsatt foregår, e det ikke dem av oss som gjør det som har et problem.

Du treng ikke være sint, æ ønske ikke det her sinnet på noen andre, men du kan ta dæ faen på at æ ikke slutte bare fordi du synes det e slitsomt å bli møtt med den typen følelsa.

Det samiske sinnet mitt vakle mellom å være et konstruktivt og destruktivt sinne, konstruktivt fordi sinne e mer aktivt enn smerte, om man behandle den rett, om man evne å se det større bildet, ikke bare det at man e sint og lar det gå ut over kæm som helst og alle og enhver (sjøl om det tidvis e uunngåelig, æ vet), om man lar sinnet styre retninga, ikke metoden. Det e destruktivt, ikke bare når det blir målløst og ubehjelpelig, en trassig fireåring som rope Æ VIL IKKE uten å vite ka man vil, men også fordi, som Audre Lorde sa, «the master’s tools will never dismantle the master’s house». Vi e omgitt av struktura som e bygd og bygges på at vi e en kultur som kanskje ikke burde dø, men som definitivt ikke får rom til å leve på den måten en kultur treng for å leve og utvikles. Vi utvikle oss, blir mer og bedre og mer uunngåelig på tross av strukturan, ikke på grunn av dem.

Vi e som trærne som bane sæ vei gjennom asfalt og mellom brostein: det e imponeranes at vi får det til, men det burde da virkelig ikke være nødvendig å måtte leve sånn.

Uansett kor rundhånda staten late som om dem e med penga – og kor mange samiske prosjekt kan du nevne på ståanes fot som slit med for lite penga, ett poeng per prosjekt, alt under ti e kunnskapsløshet (å si «alle sammen» e sannsynligvis korrekt, men definitivt juks) – gjør dem fortsatt ingenting med strukturen som omgir oss, og om nokka går galt e det vårres egen feil, det e ildsjelan vårres som ikke brenn sterkt nok – men kor lenge kan man kreve at noen skal brenne for nokka, med minimal lønn og hjelp, uten å miste sæsjøl helt? Det finnes så mange som gjør mer enn man kan forvente, som ofte har gjort det lenger enn æ har vært i live, fordi dem elske det og oss som folk. Men takken e muligens kongens fortjenestemedalje i sølv, aldri språksenteret vi treng, museumsbygget vi må ha, undervisningsmuligheten vi ikke egentlig klare oss uten, med mindre vi satse på at Ildsjel leve og ånde i ti år eller tiår til, både faktisk og metaforisk.

Og æ har troa på oss som folk, æ elske oss, at vi finnes, alt vi e, alt vi gjør, å bli født som same e den viktigste og beste og mest verdifulle gaven æ har fått i hele mitt liv, æ miste aldri troa på mæsjøl og på dokker, så lenge æ kan navnet på minst en anna same frykte æ ingenting, men æ slutte ikke å være sint.

Tor Jonsson skreiv diktet som avsluttes med linjan «kjærleik og død/berre kjærleik og død» og det virke nesten rett, nesten men ikke helt, for i mæ bor bare kjærleik og sinne og æ har like stor tro på begge dela.