Æ leste en bok i dag som dypest sett handle om fornorskning, blant anna om en Anton Olsen Hoem som etterhvert holdt til i Nesseby (æ så det og tenkte «Unjárga<3» fordi det e nesten Tana og det e sånt æ like), fordi han flytta dit som lærer. Han fikk penga fra Finnefondet – som æ lærte av Ivar Bjørklund i forrige uke, på litteraturdagan til Sámediggi, fikk mer penga til sin opprettholdelse av fornorskning av samer (og kvener) enn det samiske (og kvenske) formål har fått så langt siden fornorskningspolitikkens påståtte slutt – og argumenterte for at han burde få dem fordi han stort sett bare hadde samiske og kvenske eleva, og dessuten gjorde en sabla god jobb med å få dem norsk (og det va ikke lett!). Det va ganske deprimeranes lesing, og æ kjente litt på den fysiske samiske smerten, der den la sæ i magen og sa «e det ikke fint å vite kor hardt dem har jobba for å få dokker bort?», men så kom æ noen avsnitt lenger inn i historien og fikk vite om sønnen hannes Erling Hoem, og sønnen til Edvard, Anton Hoem, som blant mye anna va professor II på Sámi allaskuvla, Samisk høgskole.

Og æ kjente det bobla i mæ, litt, av glede, fordi siste setning i det kapittelet va «Men med tanke på hans, men særlig hans sønn Erlings og hans sønnesønn Antons holdning til samisk språk og kultur, var kanskje ikke friplassen til Anton Hoem, vurdert som tiltak i fornorskningspolitikken, noen udelt vellykket investering fra statens side.» (henta fra Eivind Bråstad Jensen sin Tromsøseminarister i møte med en flerkulturell landsdel) og det e så velfortjent. En stat som dele ut penga til folk som jobbe med fornorskning fortjene at ungan til de folkan blir funksjonelt tospråklig og ser verdien i å være det, at ungan demmes igjen jobbe så mye med det at samiske utdanningsinstitusjona vil ha kunnskapen demmes. Sånne konsekvensa av fornorskningspolitikken e det eneste dem fortjene, og dem va akkurat det æ trengte.

For æ kan en del om samisk historie og kultur og alle de her tingan, ikke så mye, mindre enn en skikkelig engasjert same, men mer enn en gjennomsnittlig nordmann (om vi nu skal sette oss veldig lave mål), og det dukke stadig opp mer å lære. Det dukke stadig opp ting å ha troa på, sjøl om det av og til føles som det motsatte.

Det finnes stadig menneska æ ikke engang har hørt om som gjør så bra ting for det samiske samfunnet, folk som e engasjert lokalt, som arbeide jevnt og trutt for at vi skal få eksistere, folk som konsekvent snakke samisk inntil det e bevist at den dem snakke med ikke skjønne det, folk som lære sæ samisk etter fullført skolegang fordi det e kulturbæring, fordi dem ser at språket e viktig, så viktig, folk som først blir språklig engasjert etter at dem e ferdig med den obligatoriske undervisninga, når dem finn ut at det e nokka dem vil ha som ballast. (og ja, det finnes rom her for folk som aldri lære sæ språket, en same e en same e en same e ikke avhengig av at man kan samisk, tro aldri at æ nedvurdere noens samiskhet basert på språk, men tro ikke at æ ikke vet at om ingen av oss hadde språket ville vi sannsynligvis forsvinne) (og vit at æ vet at min norske syntaks sannsynligvis ville hatt godt av litt færre negasjona)

Alle de her folkan som hold kunnskapan i hevd, som lære å sy og veve og flette og bake og snakke og fange og sløye og slakte og drifte og som får all sin samiske kunnskap bakt inn i sitt samiske liv, enten majoriteten ser at det e samisk kunnskap eller ikke, æ lærte aldri å sløye fisk (æ gjorde det, æ fiska med bestemora mi i min barndom, men æ har ikke gjort det på nesten tyve år, æ vet ikke om det sitt i fingran på samme måte som dem hevde at å sykle sitt i beinan) men æ lærte å være samisk på den måten livan vårres ga rom for, og det e fullgodt, for vi kan og vi får og vi skal og vi må finnes på så mange måta, det e så mange variasjona i oss, det va oss Walt Whitman snakka om når han skreiv «I am large, I contain multitudes» (det kan hende han ikke visste det, men det får være som det vil).

For vi e ikke en enhetlig kultur ut over at vi e samer og at det i sæ sjøl e enhetlig nok, en reindriftsslekt e ikke mer eller mindre same enn en tidligere fornorska sjøsameslekt enn en innflytta bysamefamilie enn en enslig samisk svale i en familie av fortsatt kolonialiserte eks-samer; noen i slekta har kanskje brent kofta til bestemora di, noen andre grov komagtuppan så langt ned at dem aldri skulle dukke opp, men noen andre kommer til å lære dæ å sy kofte om du vil lære, noen andre kan sy den for dæ om du ikke har evna til sånt, noen kommer til å hjelpe dæ med slektsforskninga som vise at jo, noen kommer til å se dæ og se en same og si ja, og du kommer til å være sett på en måte du ikke visste at du savna før du oppleve den.

Og for noen av oss e ikke optimisme det naturligste utgangspunktet, vi tenke at verden e dømt til å gå under før eller seinere, jorda består men vi kommer til å ta knekken på oss sjøl, men det handle aldri om det samiske, vi går ikke under før alt går under, og til og med da sitt det to samer igjen og den ene sier «vi va kanskje ikke først, men du kan ta dæ faen på at vi blir sistemann på jord.» og den andre ler, fordi det e det vi gjør. Vis mæ en kafé, et offentlig rom, et sted det samles folk og æ skal vise dæ at om det e samer i lokalet e det dem som sitt ved bordet kor det flires høyest, kor dem ler mest, ka anna skal vi gjøre? Ka anna kan vi gjøre i et land i en verden som stadig vil bli kvitt oss enn å le så høyt vi kan og la de gledesstrålanes ansiktan til folkan vårres overskygge ethvert tilfelle av tvil?

Det e kanskje ikke alle av oss som har anlegg for ukuelig optimisme, men vi e ukuelig likevel, på pur trass, og noen arbeide bestandig mens de andre flire, vi kan bytte på det, noen lage en film syng en sang skriv en diktsamling syr en kofte til noen som aldri har hatt en før, og dem blir sett, vi ser dem, vi anerkjenne arbeidet (noen ganga skulle vi ønske det va bedre, uunngåelig, men et ønske om økt kvalitet betyr bare at vi vet kor bra det kan være, e vi bra e vi best), og noen ganga jobbe vi sjøl, det e ikke byttehandel på den måten, men det e å vite at det finnes et sikkerhetsnett, en samisk krets å søke til, og den e ikke perfekt, alt slår sprekka av og til, ingenting e perfekt, men den e der, vi ser dæ, vi ser hverandre, og det kunne vært bedre, alt kunne vært bedre, men om dem hevde vi har hundre ord for snø e det bare fordi dem ikke har fått med sæ at vi også har firehundre ord for at det kunne vært verre.

Vi e her fortsatt og det fortsett vi med.