en dans fra ytterkantan inn i sjela

Har dokker hatt den der følelsen, når du trør ut av et rom og plutselig e bevisst verden på en måte du ikke va før du gikk inn der, før du opplevde det du nettopp har opplevd? Når hvert skritt kjennes viktig, vektig, nokka med vekt i, du merke bevegelsan dine på en helt ny måte, du ser på verden og blir helt Obstfelder, her er så underlig men du vet du e på riktig klode likevel?

Æ så Vidas extremas på Vinterlysfestivalen for en uke siden, og æ gikk ut av rommet med den der følelsen, æ brukte dobbelt så lang tid eller gikk dobbelt så fort, æ vet ikke, på turen fra kinoteateret til nærmeste middagssted fordi æ måtte kjenne beinan mine røre sæ, et skritt av gangen, kanskje ikke sakte men sikkert, men presist og oppmerksomt, fordi æ nettopp hadde brukt en time på å se på folk bevege sæ bevisst, koreografert, men likevel fritt, plutselige utbrudd av poesi i bevegelsan, men ikke sånn som det va sist æ va på poesidanseteater,

heller mer som det som sitt igjen fra Alexander den store, da æ så den (om igjen og om igjen), sjøl om det va mindre poesi og mer breakdance, for her tolke dem jo dikt, eller breake dikt, e dikt, om man kan joike et menneske må man vel også kunne breake en strofe?

Vidas extremas, en dans på livets ytterkanter e regissert av Jon Tombre (som e en av kanskje fire norske teaterregissøra æ faktisk huske navnet på, så stort inntrykk gjorde han, tenk), basert på en idé eller en grunntanke fra Nicolai López og Christina Hætta, med teksta av blant anna Sigbjørn Skåden (og tre persona til som æ ikke vet kæm e), og med fem guatemalske breakera og skuespillera, to samiske skuespillera og en samisk rapper, Nils Rune Utsi eller SlinCraze.

Men det e jo knapt nok poenget, eller kanskje det e poenget, æ vet ikke, folkan som e involvert e åpenbart viktig, æ tror det bestandig e en lang rekke tilfeldigheta som gjør at nokka kunstnerisk skjer, og æ tror særlig det e tilfelle i situasjona som det her, alle de her delan av det som handle om kæm folk e, kor dem har møtt hverandre, kordan dem heng sammen, kordan urfolk heng sammen, ka og kæm man e komfortabel med, og kordan man kan få publikum med på det hele.

Og publikum har åpenbart vært med på det, siden dem har fått positive anmeldelsa i Klassekampen(!), Dagbladet(!) og Scenekunst.no(!), (særlig de to første der e vel ikke akkurat kjent for å være superengasjert i samisk scenekunst sånn til vanlig), og det skjønne æ godt.

Fordi det her e settinga mi: æ sitt på første rad, fordi da vi gikk inn i salen sa dem at vi gjerne måtte sitte ganske langt framme og æ gjør som æ får beskjed om, ved siden av en lokalavisreporter fra Rana blad som tydeligvis ikke har tro på allerede eksisterende pressebilda, og derfor tar sine egne, med et enormt speilreflekskamera som sende oransje lys over hele scenen, og som bråke sånn som speilreflekskamera gjør, sånn som e ekstra tydelig når det ikke e lyda ellers, særlig på tidspunktan når det eneste som skjer på scenen e stille bevegelsa, eller breakdance uten lydspor. Men slapp av, noen i salen har tatt med sæ babyen sin! Et voila, lydspor! Æ har aldri møtt en mer snakkesalig baby, og om det va kor som helst ellers ville æ vært så sjarmert at æ døde på mæ. Men babya som ikke e gammel nok til å både fokusere øyan sine og å vite katti dem burde forholde sæ forholdsvis rolig har ingenting på voksenteater å gjøre, sjøl om æ innser at det e fordomsfullt av mæ.

Sånn til vanlig e æ John Cage med det meste, eller æ øve mæ i hvert fall på å være John Cage (altså 4’33», pianostykket kor lyden e det som måtte foregå i salen ellers, for det skjer ingenting med pianoet), men det gjeld som oftest folk som hoste og den uunngåelige duringa av en ivrig vibreranes telefon, ikke folk som bruke halvparten av tida på å fotografere skamløst og den andre halvparten på å slette og velge ut bilda (æ vet ikke kordan John Cage stilte sæ til lysforurensning, men det e nu en bestanddel det også).

Og det va settinga æ så stykket i, med et lyd- og lysspor farga av valg utenfor teaterets muligheta (med mindre det skal være en snakkanes baby med alle plassan, dét hadde vært et imponeranes kunstnerisk valg), og likevel va ikke det poenget, bare e et sidespor, dog et uunngåelig et, folk e så slitsom av og til, men etter forestillinga skreiv æ følgende på facebook (æ lime det inn her like mye fordi æ vil ha det et sted som føles varigere enn facebook):

Det eneste æ ønske mæ e kjekke unge menneska som breakdance på teaterscener. For alltid. Dajan hey, dajan ho, dajan hey, dajan ho – «det var irriterende å ikke skjønne hva de sa, når man ikke så teksten siden vi satt så nært scenen» og æ sa ikke «muhto it don darbboš áddet, galgat dovdat» for det har æ lært og mer samisk vi vil bestandig ha mer samisk eller mer spansk eller mer, og æ har vent mæ til å leke John Cage når det må til, alle delan av lyden i salen e samspill alt må med sånn e livet, men æ kan gjøre unntak for snakkende babya og fotograferende lokalavisreportere (det finnes offisielle PRESSEBILDA av en grunn, for at det enorme kameraet ditt og det stygge oransje lyset hver gang du skal ta bilde ikke ødelegg opplevelsen for andre, for helvete), men det handle ikke om å forstå, det handle om å oppleve, du må bare se på, bare se ka det blir og det blei så mye, dajan hey dajan ho dajan hey dajan ahte it don jáhke mun dovddan Sigbjørna sáni vaikko goas ja gos de bohtet? Dieđusge dovden, og det va SlinCraze som sa det og æ tenkte på Jon Tombre og æ tenkte på Alexander den store og kjekke unge menn på scenen som breakdance og så mye død og vold det finnes i verden, dadjen hey dadjen ho og i det scenen gikk i svart va det nokka i mæ som brast, birgejin birgejin birget, æ va der vi va der vi ser hverandre og æ sier hey og sier ho og sier hei, takk, giitu, okti vel, eambo, giitu, æ vet du ikke va der men setet ved siden av mæ va ledig og æ hadde sagt hei om du kom.

og æ vet ikke kæm det va æ skulle ønske æ hadde ved siden av mæ (noen som e høy/svær nok til å blokkere en utsendt lokalavisreporter?), men æ gikk ut derfra med sånt et ønske om fellesskap i etterkant, sjøl om æ droppa den gratis treretters middagen æ kunne fått og rukket om æ gikk litt fort, fordi tanken på å skulle smalltalke om nokka som helst va utenkelig og æ ville bare bo litt mer inne i Vidas extremas, æ ville være bevisst ka som skjer med bevegelsa, sjøl om det gikk over, det gjør bestandig det, også de der øyeblikkan med vekt i forsvinn etterhvert ut i intet, og du sitt igjen med bare en følelse av kordan det va mens dem va der,

og selvfølgelig va breakeran favorittan mine, æ har en forkjærlighet for dans i alle forma og fasonga, men særlig den som e uforståelig kul, på Riddu Riđđu for cirka tusen år siden, tror æ det va, refererte æ til det å se på Nicolai López breakdance som å se på vann bevege sæ (postscript: det va tydeligvis etter å ha sett Alexander den store, så så god e hukommelsen min), det va nokka sømløst i det, en bevegelighet æ i bunn og grunn ikke kan begripe men elske å beundre – og det samme va tilfellet med danseran her, æ ville ha mer breaking hele tida, dem kunne ha gjort bare det, bare breaka med diktan projisert på veggen bak sæsjøl i en hel time og æ ville sannsynligvis fortsatt ikke vært fornøyd, æ vil bestandig ha mer. Men æ så på dem, og det va til å gråte av, diktan handle om alt som e jævlig, på mange måta, sytten dikt om forsvinning sier dem, og vi tell ned, underveis, det e en videoprojekson på scenen som tell ned diktan og som oversett dela av det når det e på et språk folk kanskje ikke kan (som spansk, og samisk), og det fungerte skikkelig bra, bortsett fra at scenografien va bygd opp sånn at når man satt på første rad va øverste rad av sceneromsbygginga akkurat høyt nok oppe til at den dekka til dela av teksten. Men æ har da lært å sette pris også på kunst på språk æ ikke kan, så det va i og for sæ helt greit.

Og uansett va det ikke så farlig å bestandig skulle skjønne alt som kom ut av munnen til skuespilleran og breakeran, når æ like gjerne kunne se på munnen som sa ordan, det va ikke så avanserte kostyma på alle, de tre breakeran va kledd i svarte bukser og hvite skjorter, med rød leppestift og neglelakk, ting som gjør menn ekstra synlig, til og med når dem dele scene med en mann som e malt helt blå, som en slags Nightcrawler i X-Men, og det va fascineranes!, og den blåmalte mannen sammen med kvinnen i den blå kjolen, og påkledninga og sminken satte stemninga på en veldig effektiv måte, man treng liksom ikke forvente Ibsenrealisme og standard teatralitet når det første man blir møtt med e en blåmalt mann, koffor ikke bare bryte med sånt først som sist.

Æ vet ikke helt ka de to samiske skuespilleran gjorde der, æ skulle til å beskrive demmes rolle, men æ vet ikke helt ka den va, for æ tvile på at det va å trekke opp gjennomsnittsalderen (som va min første tanke nu), Mary Sarre va en slags moder/Maria-figur, som glei sakte gjennom rommet og sa dypsindige ting, mens Iŋgor Ántte Áilu Gaup hadde horn og vandra mer enn han glei. Det va uansett Nils Rune Utsi (aka SlinCraze) som imponerte mest og fikk mæ til å gråte litt, og han satt nu stort sett bare på et sted hele forestillinga.

Æ så en dokumentar om han på filmfestivalen, Arctic Superstar, og den va fin, så æ hadde et positivt inntrykk av fyren, og æ vet jo at han e flink, sjøl om æ ikke har hørt så mye på samiskspråklig rap, men det e åpenbart, og det blei enda mer åpenbart når han satt på scenen, for der breakeran har en imponeranes kontroll på det kroppslige har han samme imponeranes kontroll på stemmen, og det e en fryd å høre på uansett ka han sier. Så å få han på en scene, å få skrella bort de verste hiphop-taktan (som e nødvendig staffasje, åpenbart, i sin setting, men likevel staffasje), å bli presentert for bare han, og særlig i de siste diktet, det kor han sier «dajan hey, dajan ho» og min første tanke va «Sigbjørn!» fordi det tydeligvis e sånn æ gjenkjenne den samiske samtidslitteraturen, og kombinasjonen av det diktet, de frasan (det høres ikke imponeranes ut, æ vet det, dajan hey, dajan ho, men når nokka bæres fram med tyngde kan alt bli tungt), måten dem blei sagt på, alt som kom før, alt det bygde sæ opp til, før æ visste ordet av det gråt æ, og så lo æ litt av mæsjøl fordi æ skjønte at det kanskje ikke va noen andre som kom til å forstå akkurat koffor æ gråt – det handle om folkemord og forsvinning og jævelskap, og det e ganske jævlig, men ikke på gråtemåten – men det va vakkert, og da det va slutt slutta vi knapt å klappe. Vi va ikke så mange i salen, dessverre, men vi klappa for minst det dobbelte, og æ tror hjertet mitt hadde vokst så det kunne fylt opp en hel seterad aleina,

og det finnes så mye å utsette på så mange forskjellige ting her i verden, folk som i større eller mindre grad ikke tenke over kordan demmes teateropplevelse påvirke andres teateropplevelse, men det finnes nesten ingenting å utsette på det som skjedde på scenen, til og med det som kanskje føltes som tomrom va OK, det treng ikke å være fullkomment, det e ofte bedre når det ikke e det, og æ e så glad for at æ fikk se det, at æ fikk oppleve den sammensmeltinga av en hel haug med folk æ like og beundre, at æ kan vite ka dem har laga sammen, og å vite at de her folkan finnes i verden, å vite at setet ved siden av mæ va tomt og kor mange menneska æ kunne tenke mæ å ha hatt ved siden av mæ der, æ kunne sagt hey eller hei til alle sammen, æ kunne sagt hey og æ kunne lagt til at æ e glad du finnes i verden, du og æ og Vidas extremas, æ e glad vi finnes, alle sammen.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s