grunnen til at æ skriv når æ skriv om teater

Nevnte æ teaterdokumentasjonskonferansen æ va på samme dagen som æ så Vidas extremas? Æ tror ikke det, æ tror æ bare nevnte middagen æ droppa fordi æ heller ville sitte stille i mæsjøl en stund etter forestillinga, men middagen va en del av teaterdokumentasjonskonferansen æ va på. Det e for så vidt et godt spørsmål ka æ gjorde på en teaterdokumentasjonskonferanse, hovedgrunnen til at æ ville delta va åpenbart ♥ teater ♥ og så tenkte æ at det ikke ville skade i et mer langsiktig perspektiv, om æ en dag må forholde mæ til samisk teatermateriale.

Fordelen va at æ konkluderte med at æ sannsynligvis ikke kommer til å forholde mæ til den typen samisk teatermateriale, fordi æ nu har lært forskjellen på det som burde pliktavleveres og det som burde gå i privatarkiv (ikke det, æ tror æ kunne ha gjetta mæ til den om æ tenkte mæ om en stund, men det e fint å få sånne ting forklart før man har tenkt over at det e en forskjell).

Og så va det mer eller mindre interessant, æ fikk gleden av å høre en skikkelig engasjert akademiker æ aldri har hørt om før snakke masse om kor fantastisk det e å ha teaterarkiv og kordan man kan forske på det og å ha materiale helt fra midten av 1800-tallet og fram til nu (bortsett fra at nu e det så mye av materialet som e lagra på formata som kommer til å være ubrukelig snart, takke oss til penn og papir), og alle mulighetan og det e få ting som gjør mæ så glad som å høre på skikkelig engasjerte akademikera fortelle om nokka dem bryr sæ om (særlig når det e humaniora og æ faktisk evne å henge med).

Og så snakka Bent Kvalvik om teateranmeldelsen som dokumentasjon og korvidt den dug til sånt. Mitt umiddelbare instinkt va nei, men så snakka han om bøkern med teateranmeldelsa han sjøl hadde lest før han begynte å skrive sånt, gamle klassikera av menn æ aldri har hørt om før (tenk kor mange menn det finnes som æ aldri har hørt om før, tenk kor mange dame det finnes som ingen engang kommer på å fortelle mæ at æ aldri har hørt om før), og kor mye han hadde lært av det, kor grundig dem hadde vært,

og det må jo være god dokumentasjon, åpenbart, når noen kan lese anmeldelsen av teaterstykket flere tiår etter at det e satt opp og fortsatt få nokka ut av teksten, kanskje til og med uten å kjenne hverken stykket eller skuespilleran eller regissøren fra før av (sjøl om æ antar kjennskap til i hvert fall en av delan kommer til å hjelpe på). Og æ har da sjøl også lest anmeldelsa av teaterstykka æ ikke har sett og ikke kommer til å se, bare fordi æ va nysgjerrig, og ganske ofte synes at æ har fått nokka ut av det, så æ vet ikke ka det umiddelbare instinktet kom fra, bortsett fra den her iboanes ideen om et teaterstykke som nokka midlertidig, nokka man ikke kan vite nokka om om man først går glipp av det.

Æ snakka med noen om det, så vidt, noen som hadde lest min forholdsvis gretne facebookstatus om Jonas av Nordland teater, og æ prøvde å forklare koffor æ like teater, men æ fikk det ikke til (noen daga bare kommer ikke ordan som man vil at dem skal komme), men det e nokka med den sympatien æ går inn i salen med, i nitti prosent av alle mine teateropplevelsa e æ sympatisk og åpen og æ vil at det skal gå godt, at alle huske replikkan sine, at vi bygge et fellesskap mens skuespilleran står på scenen og æ ser på dem, det hende at æ skulle ønske æ kunne åpne brystkassa mi og gjøre mæ åpen for det som kommer på en måte som e synlig også for andre (sjøl om det høres forferdelig ekkelt ut, unnskyld),

det e derfor æ nesten bestandig kommer til å velge teater framfor film (med unntak, selvfølgelig, men ikke så mange), muligheten for katarsis e så mye større når handlinga skjer i rommet rett foran øyan på dæ, når du sjøl styre øyan dine, ser det du vil se, mulighetan for emosjonell manipulasjon e større i film (tror æ, e ikke som om æ har studert de her greian), men sannsynligheta for emosjonelle reaksjona e større på teater, det e så lite som skal til for at æ bikke over kanten,

og en film kan man alltids se igjen, man kan skru den av og tenke «feil tid, feil sted, ikke for mæ, ikke nu» og se den en anna gang, eller aldri se den igjen, men når du har sett teaterstykket har du gjerne sett det både første og siste gang (… sjøl om det kanskje ikke e helt sant med mine teatervana de siste åran (i hvert fall før æ flytta fra Tromsø)), og æ tror det e derfor æ prøve å være så åpen, derfor æ vil se det med hele mæ (look with all of you, not just your eye som Ani DiFranco syng), derfor æ så ofte ende opp med å blogge om stykket, fordi æ vet at det kommer til å forsvinne etterhvert, det e teaterøyeblikk æ kommer til å bære med mæ i årevis (æ har fortsatt stemmen til Morten Svartveit i hodet og noen ganga sier den «det går dårlig, pappa» sjøl om æ har glemt kordan dialekta hannes høres ut), men æ les de gamle blogginnleggan om igjen og plutselig huske æ nokka æ hadde glemt av det æ synes va så viktig den gangen æ så det på scenen, en av de her bittesmå detaljan som gjorde stykket, bikka det over fra nokka æ va likegyldig til til nokka æ vil huske, nokka æ ville skrive tusen ord om,

og det e teaterdokumentasjon det også, sjøl om æ ikke helt vet om bloggen min gjør sæ i et privatarkiv, men æ har tenkt på det av og til, at det æ skriv om teater også e en viktig del av teateret (ikke den viktigste, ikke en uunngåelig del, ikke så mye som folk som har det som jobb (og det e like mye mitt valg som nokka anna)), sjøl om æ tror det kreve at man kjenne til utgangspunktet mitt, standpunktet (om alt det her blir bevart i et tusenårsperspektiv en dag kommer noen til å lese det en vakker dag og si «ka i all verden va greia med Marius Lien?» og så kommer æ til å ligge i grava eller som kremeringsaske eller gudan vet ka og rødme alt æ e god for), alt æ blogge e allerede et privatarkiv, særlig det om teater, æ e ganske sikker på at man kan lese en linje fra «gode gud, HT sett opp mye rart og æ ser det stadig sjøl om alt e middelmådig» til «det der va ikke ille» til «nu har æ sett Hamlet fire ganga og æ skulle ønske æ kunne se det minst fire ganga til, men dem slutte å vise det i dag», og æ har neppe skrevet om alle nyansan i teateropplevelsan min, ka va det som skjedde, og koffor endra det sæ fra stadig himling med øyan til hjerteskjæranes kjærleik;

tusenårsperspektiva e lenge, men tenk når æ har skrevet om teater i et tiår, eller to, tenk når æ sannsynligvis har sett hundre teaterstykka, tenk når æ går på teater og e eldre enn alle som e på scenen og i etterkant kan si ting som «ja, det e ikke rart [tilfeldig ung skuespiller] e flink, hen har nok arva det etter [forelder], æ så vedkommende først på begynnelsen av titallet, og det va en opplevelse, så det ligg nok til familien», og en gang i tida sa Oda nokka sånt som at «akkurat det teaterstykket blir jo aldri satt opp igjen, men det du skriver om det varer for alltid, så du vinner» og noen ganga tenke æ på det etter å ha skrevet femtenhundre ord om ett eller anna stykke og så synes æ litt synd på ettertida, men andre ganga trøste æ mæsjøl med det, æ har i det minste skrevet ned så mye som mulig av det æ synes va interessant, æ har gjort mitt for bevaringa av nokka som ikke kan bevares i sin helhet, nokka man bare kan bygge opp igjen i bestanddela. Og det e et ganske fint privilegium.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s