På torsdag, i det som e en av de beste jobban æ har hatt på ganske lenge, snakka æ i en knapp halvtime med Susanne Amalie om samisk og å bruke samisk språk. Og sånt får man betalt for. NRK Sápmi arrangerte en kort dagskonferanse om samisk språk i en ny mediehverdag, og for å sette tonen inviterte dem oss, så vi satte tonen så høyt at det knapt va noen andre som nådde opp (skreiv ho med sin sedvanlige sjølinnsikt og beskjedenhet).

Det va en fin samtale, sjøl om æ åpenbart e inhabil så det står etter, og sjøl om æ synes vi ikke fikk gravd oss ned i alle tingan vi kunne gravd oss ned i, så fikk vi likevel sagt mye nok til at opptil flere menneska fikk nye språkerfaringe (det va tre stykka som sa det direkte til mæ, så æ tror vi gjorde en bra jobb).

For min egen del sneia samtalen bare så vidt innom nokka æ har tenkt litt på i det siste, om fornorskning og formidling, og det va greit at den bare sneia innom, for det va ikke det vi skulle snakke om, men det æ har tenkt på e nokka som det her:

i regionavisa for øyeblikket e det to-tre menn som diskutere fornorskninga, voksne majoritetskulturelle akademikermenn som krangle om ett eller anna fornorskningsrelatert æ har sett dem e uenig om, men ikke har gidda å sette mæ inn i. Under Bibliotekmøtet i Tromsø, i begynnelsen av mars, deltok æ på et seminar kordet deltok en anna akademiker – også han en voksen, majoritetskulturell akademikermann (men så vidt æ vet ikke av dem som for øyeblikket diskutere fornorskning i avisa), men av og til lar æ være å holde det mot folk, og det hjelpe på når han underveis i seminaret i en bisetning skøyt inn en linje som «fornorskningspolitikken, som gikk fra 1850 til … vi kan jo si 2015?», og æ blei så glad, for folk kan si at den aktive fornorskningspolitikken blei skrudd av på 50-tallet så mye dem vil, men det blir jo ikke sant av den grunn –

en av mine favorittfunfacts som bare e morsom om du e same og vant til å le fordi det eneste alternativet e å gråte eller drepe noen (dokker vet nu skalaen tåra—–øksemord, dem e nærmere enn man kanskje skulle tro) [for dem som skulle finne på å bli bekymra e det her mest av alt en Ani DiFranco-pastisj, ikke et uttrykk for at nokon kjem til å omkomme] e at Finnefondet, som i sin tid blei brukt for å oppmuntre lærera til å mer effektivt fornorske skolebarn, i sin historie fikk mer penga enn det samiske formål får nu. Ikke bare mene statsbudsjettkreasjonistan gang på gang at opera e en viktigere del av Norge enn samer, dem synes det e greit at Norge opp gjennom åran har sørga for mer penga til fornorskning enn det motsatte. Som sagt, alternativet e enten ¯\_(ツ)_/¯ eller at noen dør, og sjøl om det ville åpna opp for mye tid til lesing e æ strengt tatt pasifist.

Så, altså: la rike hvite menn krangle om den historiske fornorskninga, vi her og nu – æ og Susanne og Isalill og folk som e yngre enn oss og folk som e eldre enn oss – prøve å få bukt med de strukturelle etterlatenskapan. Det e derfor det e mer interessant å høre oss snakke om språk og identitet enn å høre på forskera, dem sitt fortsatt fast i et akademiamønster for kordan de her tingan skal gjøres, skal forstås, mens vi sitt midt i det og sier, i hennes tilfelle, «æ vil at ungan mine skal ha et bedre samiskspråklig utgangspunkt enn det æ hadde» og i mitt tilfelle «æ vil bli flinkere i samisk enn det æ e nu» og i fellesskap «det her e strukturan som e i veien for oss, vi blir ikke kvitt de bærebjelkan, men vi kan omkalfatre og gjøre rom her, og sånn, og flytte det dit, og i det minste kreve at den her historiske uretten blir retta opp i, så får vi ta alt det andre etterhvert»,

det va derfor æ ikke synes det e interessant å spørre Susanne koffor ho vil snakke samisk med ungan sine, det skjønne æ, skjønne alle, gjør vi ikke?, det interessante e å spørre kordan man gjør det? Å snakke morsmål uten morsmålserfaring, fordi gollegiella, hjertespråket, og den delen vet æ ikke så mye om, bare det æ antar mæ til, og til og mæ æ kan anta for mye (… sa ho, med sin sedvanlige sjølinnsikt og beskjedenhet), fordi æ har et anna grunnlag, har et hjemmespråk, et morsmål æ av og til mangle morsmålskompetanse i, men å skrive samisk for mæ føles bestandig litt som å skrive et kjærleiksbrev, det e nært og intimt, fordi det e så begrensa kæm som kan lese det, å snakke samisk e å snakke nærere og mer intimt, e stemmen min som går en halv oktav eller nokka ned, fordi det e språket mitt, sjøl når æ må bruke norsk for å snakke om det, for å forklare det, fordi æ mangle et begrepsapparat på samisk for de følelsan æ får når æ snakke samisk.

Det e derfor æ bestemte mæ for at det e språkgjenreising, ikke språkrevitalisering, å kalle det revitalisering e ansvarsfraskrivelse fra dem som e skyld i fornorskninga. Språkrevitalisering får det til å høres ut som om språket bare døde helt av sæ sjøl, det e nokka passivt i språkdød, som om vi ikke har vært flink nok til å passe på og så gikk det hen og ramla overbord, så nu må vi drive livreddanes virksomhet. Når fakta e at språket ikke e der språket burde være fordi noen andre, noen utafor, nordmenn, norske forskera og lærera og myndigheta kom og ødela det, kom og tok med sæ så mye av det som mulig, vi ante fred og ingen fare helt til noen kom og begynte med brent språk-taktikka, så nu må vi gjenreise. Vi har det vi har, det vi berga unna, det vi redda med oss, det dem aldri fikk tak i, og vi gjenreise basert på det, vi gjenreise. Vi e offer for fornorskningspolitikk, men vi e ikke offer av den grunn, vi har et språk, vi har et levanes aktivt språk, vi bruke og misbruke det, vi gjør som vi vil med det, Susanne drep samisk gramatikk hver gang ho snakke med ungan sine, og æ drep samisk gramatikk bare for gøy, men alternativet e at vi bare bruke norsk, og enhver idiot skjønne at det ikke e et alternativ.

Vi e offer for den strukturelle rasismen som fortsatt omgir oss, og alle som ikke ser det e assimilert, men det betyr ikke at vi sitt fast i en offerrolle, det betyr bare at vi ser strukturan, og noen må påpeke dem, og det e oss. Og en av dem va Lars Magne Andreassen, som også holdt et innlegg på konferansen, som starta innlegget sitt med å si at han skulle være overskriftsbasert og bombastisk (han sa ikke bombastisk, men æ tolka bombastisk, fordi det e det æ like å være), og at han va den sure lulesamen, igjen. Noen sa det, etterpå, i en samtale vi hadde, «æ synes æ har hørt det samme fra han før» og æ lot være å himle med øyan men prøvde heller å smile så pent æ bare kan og si «det e vel fordi det fortsatt må påpekes», for en ting e å skulle snakke nordsamisk, å kreve sin rett på nordsamisk, men å skulle gjøre det samme på lulesamisk, på sørsamisk? Alt e mindre, alt e vanskeligere. Og æ oppdage stadig at i den slags pansamiske diskusjona føle æ mæ som oftest mer hjemme i argumentasjonen til sørsamer, lulesamer, sjøsamer, minoriteten innenfor minoriteten?

Noen må være den sure samen, sjøl om han sa at han skulle ønske han kunne slippe, at man ikke treng å påpeke alle tingan som e påpekt før, som påpekes om att og om att, en evig runddans av litt e bedre enn ingenting, men det her e udemokratisk, urettferdig, ikke OK, noen må være den sure samen og innad i det samiske blir det oftest en sur sørsame, lulesame, sjøsame, bysame (æ vet dokker sier men koffor en identitet til? pansamisme all the way, ass, men for noen av oss e det asfalt og svevestøv og baristi, samisk høykultur på scener og galleri, og helst ikke påskefestival om vi kan slippe). Og det e jo ofte man ikke vil være den sure samen (og ofte man vil det, om man e av den typen), men det æ ville si va «det e så kjipt at du må ta ansvar for det, at du blir invitert for å være i opposisjon, men æ tror alternativet e at ingenting skjer, at ingen ser det, og om det e alternativet e æ glad du e her»

for det va det æ innså etter konferansen, da folk sa at æ og Susanne hadde sagt ting dem aldri hadde tenkt over før, og æ lot være å si «ka i all verden har du tenkt på i livet så langt?» fordi æ noen ganga eie tilløp til høflighet, æ tygde litt på det en stund før æ kom på ka det minte mæ om, og ikke overraskanes va det et sitat fra Sherman Alexie, fra novella «Dear John Wayne» (æ sverge på at æ har lest andre av novellan hannes også, det e bare det at det e favoritten), kor Etta Joseph sier «I know so much more about you than you will ever know about me».

Det e det som e sannheta: vi sitt her, og vi vet alt om kordan man kan/skal være en ekte nordmann, vi kunne vært det, vi kan agere nordmenn ved behov, snakke om landslag og nasjonstaten og rosemaling, de der norske greian. Og noen av oss sitt her og vet så mye mer om de saman som tror dem e ekte samer enn de saman vet om oss, de kjernesamiske områdan, det kjernesamiske arbeidslivet, det kjernesamiske språket, vi kan agere majoritetsamisk kultur, vi vet så mye mer om den enn vi strengt tatt treng å vite (men vi vet i det minste mer om samisk kultur enn det nordmenn gjør, vi vet ofte mer om norsk kultur enn nordmenn gjør, vi e så god på kulturforståelse at det e helt sprøtt at nordmenn fortsatt tror dem e bedre enn oss), og vi vet så mye mer om dokker enn dokker noensinne kommer til å skjønne om oss. Det e derfor vi e sur, fordi det må påpekes om att og om att, og æ tror ikke engang det e et sinne æ får lov til å påberope mæ, semi-kjernesamisk som æ e – æ har lovt mamma å flytte til Tana når æ blir gammel, Tana e hjemme sånn som samisk e hjemme, men det e andre språk æ formulere mæ bedre i, det e byen som har identiteten min – men æ vil være der i den grad æ kan være der, være en av dem som sier «jo, det e sagt før, men den eneste grunnen til at det blir sagt igjen e at det ikke e blitt bedre» og så prøve å være en av dem som kan gjøre det bedre, eller i det minste være en av dem som åpne et rom for nokka mer, åpne for at det ikke e bare, men både.

Så all ære til historikeran, det e godt vi har dem, det e fint dem kan se på kordan verden va, ka som skjedde den gang da, ka vi hadde før vi blei nødt til å begynne språkgjenreisinga, og all ære til akademikera, kor hadde æ vært uten dem (sannsynligvis ikke engang i live, tenk), men ikke bli så innbarka i teorien at dokker glemme at det finnes resultata ute i verden som også treng å bli rydda opp i. Vi e godt i gang, men æ tror ikke vi takke nei til nyttige allierte.

A: I know so much more about you than you will ever know about me.
Q: Miss Joseph, I am a leading authority, no, I am the, the leading authority in the field …
A: Mr Cox, Spencer. For the last one hundred and eighteen years, I have lived in your world, your white world. In order to survive, to thrive, I have to be white for fifty-seven minutes of every hour.
Q: How about the other three minutes?
A: That, sir, is when I get to be Indian, and you have no idea, no concept, no possible way of knowing what happens in those three minutes.
Q: Then tell me. That’s what I’m here for.
A: Oh, no, no, no. Those three minutes belong to us. They are very secret. You’ve colonized Indian land but I am not about to let you colonize my heart and mind.
– Sherman Alexie – «Dear John Wayne», fra The Toughest Indian in the World