Engel med skit på fingran

I det siste har æ lest teksta skrevet av folk som ikke e redd for å være møkkate – sånne som stikk fingeren i jorda eller i kjønnet eller i skitne, svette kroppa; «de fingran som skriv det her har elta brøddeig, dratt en mark opp av jorda, vært inni trusa di» for å parafrasere Morten for årevis siden,

og æ har lest de tekstan og æ e tiltrukket av de tekstan, det uredde i dem, eller det som kanskje e redd men også skriv, det å skrive uten et lag av topplakk, sånt som jevne ut alt som kanskje blei litt ujevnt.

Og æ har tenkt at æ skulle ønske æ kunne skrive sånn, skrive det skitne ikke bare skrive skit. Men det e ikke naturlig for mæ, og æ tror ikke det e bare fordi æ e så vant til det der ekstra laget av «ordnede former», æ tror æ kan – og av og til gjør – skrive hudløst og nakent – men det blir ikke skittent av den grunn,

æ kan skrive skit, men æ e sjelden skitten på måten dem æ har lest har vært skitten. Æ sover ikke i sengetrekk gjennomtrukket av kroppsvæsker fra folk æ ikke huske navnet på, æ drikk mæ ikke sanseløst berusa og snuble inn på jobb dagen etter i en kjole som ikke har vært vaska på en måned sjøl om den stadig ligg i skittentøyskurven, æ reise ikke med bare en ryggsekk til land æ ikke har vært i før, kommer ikke i snakk med vilt fremmede menneska, ende opp med å være våken hele natta og snakke som om vi har kjent hverandre i årevis.

Og det e i og for sæ ikke et savn, æ har bestandig vært typen som like å reise med koffert, sjekke inn bagasjen, sove i hotellrom æ ikke treng å dele, med døre som har lås og nøkkel, spise på restauranta som kan finne på å servere amuse bouche før maten, hvileretta og en sorbet for å rense ganen – det e et lag med skit de her kvinnelige forfatteran skriv som det ville være unaturlig for mæ å ikle mæ, sjøl om det passe for dem,

men kanskje æ av og til lure på om æ kunne vært en sånn? Bare enda en av de parallelluniversmulighetan man kan gripe – enn om æ, da æ tidligtidlig i tyveåran leste Michelle Tea fulgte ho videre til Eileen Myles, Chris Kraus, Maggie Nelson – det ville ikke vært unaturlig, tenk at det bare e tilfeldigheta som sørga for at det tok mæ et ekstra tiår å lese dem?

Æ tror det nærmeste æ kom en sånn kvinnelig karakter æ har identifisert mæ med va i Pianolærerinnen, kanskje det va fordi æ gjenkjente mitt undertrykte ønske i ho … Erika(?). Eller Ester Nilsson, fordi Lena Andersson skreiv alt riktig. Men det e mer distanse der, mindre skit, og det e vel bare sånn det e, æ kom aldri så langt som å være ung og uanstendig anna enn verbalt, og nu har æ forsona mæ med det – det e mulig æ har skit under neglan, men neglelakken min e nylagt og du kommer ikke til å se den uansett.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s