æ vet akkurat nok om politikk til å vite at æ ikke vil vite mer – æ vil ikke ha inngåanes kjennskap til kordan pølsemiddagen lages, æ vil se på den uten å bry mæ om alt som e galt med det æ e i ferd med å få i mæ; æ vil beholde min idealistiske tanke om at presidenten e bedre enn det æ e, et bedre menneske, mer diplomatisk, flinkere enn mæ, noen æ kan se opp til – æ e for gammel for sånt nu, å tro på en idealistisk politiker e voksenversjonen av å tro på julenissen, gøy men urealistisk, men likevel, vi vet at julenissen ikke finnes (they’ve told us) men æ vil kunne se på presidenten og ikke være helt sikker likevel

æ tror æ e heldig fordi æ vokste opp med språket og en kunnskap en sikker viten om at det finnes samer som ikke snakke samisk, og det finnes samer som forstår samisk men svare dæ på norsk og det finnes variasjona i alle bauga og kanta (har æ så lett for å akseptere variasjon og endring i kjønnsuttrykk og seksuell legning nu fordi æ fikk akseptere variasjon i språk og identitet allerede som barn?) og det eneste det betyr e at noen ganga bytte du språk og at noen ganga snakke folk et språk du ikke kan – det e så mange språk du ikke kan, det e vanligere at folk gjør det enn at dem ikke gjør det – og når du e riktig heldig kan du snakke tull på tre språk samtidig, eller flere (om du late som du kan tysk sjøl om du ikke kan det)

og æ hold den her kunnskapen varsomt og varmt i koppa hender (det kan man vel ikke si på norsk, men det fungere på engelsk så føkkit) som va det Jesusbarnet eller et hvilket som helst barn eller en anna metafor (språket som kattunger) som va æ jomfru Maria i de der ikonografiske bildan, med det brennanes hjertet (æ orke ikke google, æ vet det har religiøs betydning, vi tar det seinere), her e hjertet mitt, språket mitt, kulturen min – her e det varmeste kjærligste æ eie og her e det vareste og stødigste i livet mitt (æ like ikke brannmetafora for positive ting, ingen av oss brenn evig og æ vil ikke at vi skal bli utbrent, vi skal vare for alltid) 

og en gang har noen sagt at også vi fortjene å høre språket vårres vakkert, uknota, en gang sa noen «gode menneske, snakk norsk» til noen som prøvde for hardt; en gang har noen tenkt at den der knotinga e det vakreste æ har hørt fordi du prøve og æ har aldri elska hverken dæ eller morsmålet mitt så intenst som i øyeblikket du knote med det fordi du e villig til å knote, og det e en tillitserklæring – tenk å være den som får høre språket ditt når det potensielt e på sitt sarteste, takk

og æ hold den varmen æ føle for dæ som privatperson i hendern mine 

og i samme øyeblikk hold æ kunnskapen om at æ fortjene å høre språket mitt på sitt vakreste, flytanes og velformulert, ordrikt og tiltalanes

og i samme øyeblikk hold æ ønsket om en politikk æ kan tro på, en politiker som e bedre enn mæ, og som del i å være bedre enn mæ har morsmålet mitt i tankan hele tida, noen som snakke samisk sjøl når ordan ikke strekk til, noen som strekk ordan så dem rekk langt nok, noen som vet og som vet å bruke

for samtidig – i univers både veldig nært og et helt anna sted – hold æ alle tre tankan i all sin sjølmotstridanes eksistens, språk e privat og språk e offentlig og språk e kultur og språk e politikk og min president, min president snakke mitt språk sjøl om æ vet at æ ikke får be om sånt, æ vil at ho skal være bedre enn mæ – og æ ende som oftest opp med norsk fordi det e enkelt, det gjør mindre ondt, e mindre sart, men æ e en feiging og det får ikke presidenten min være, derfor e ho tøffere enn mæ og derfor snakke ho samisk.