ikke en midtlivskrise, men en stadig innsnevring av muligheta

Æ lure litt på om æ har en midtlivskrise, eller om det e en midtlivsahaopplevelse eller en midtlivskonstatering? Her om dagen tok æ mæ i å tenke at det e så mye æ ikke rekk, alle de her livssituasjonan det blir mindre og mindre sannsynlig at æ havne i (æ har bursdag om en drøy måned og æ skulle ønske det fantes noen i livet mitt som hadde tatt mæ med storm og fløyet mæ avgårde til en kjempefancy restaurant kor vi kan spise sytten retta og la oss fascinere av alle (og fortsatt være litt sulten når det e over, for man får jo ikke mat for å stille sulten på sånne plassa)),

æ leste et nyhetsbrev æ får per epost, eller æ leste en liten bunke av dem, og en god del har en paypal-link til slutt nu til dags, skrevet som dem e av frilansjournalista og dets like, og æ tok mæ i å tenke at æ skulle ønske æ hadde penga nok til at æ kunne donere en absurd sum i sånne situasjona med jevne mellomrom, tusen dollar her og femhundre der, ikke fem ti femten som æ gjør (en av dem æ følge på alle områda på internett kor man kan følge ho (twitter, instagram, nyhetsbrev) skreiv et kor ho sa at grunnen til at det har vært så stille fra ho i det siste va at faren hennes døde, så ho va opptatt med sånt man blir opptatt med når noen du elske dør, og æ ville gjøre nokka, men man kan jo sjelden gjøre nokka for vilt fremmede menneska, så æ gikk på powells.com og bestilte boka hennes, så har æ i det minste gjort nokka, sjøl om det e en bitteliten dråpe), æ skulle ønske æ hadde penga nok til å bestandig kunne reise på businessklasse og i komfortvogna, at æ bestandig kjøpte SAS plus uten å måtte tenke over det, at æ kunne spre om mæ med penga kjøpe middag til vennan mine, gå på youcaring.com og betale for alle som treng hjelp,

æ har bestandig, eller de siste ti-femten-tyve åran, som jo nesten e bestandig, tenkt at æ hadde vært skikkelig god på å være avskyelig rik, fordi æ hadde betalt skatt, og æ hadde donert penga til kunstfond og kulturtiltak og gode formål, og mæsjøl – æ e ganske egoistisk, men det finnes en altruisme i mæ æ ikke tror e så lett å fjerne som den virke i enkelte nyrike menneska (æ vet ikke om mine donasjona ville regnes som akseptabel tiende, tiending?, kordan man nu enn bøye det på norsk, men det e ikke så langt unna, altså, og æ e kanskje ikke en god kristen, men æ e et godt menneske så langt æ får til),

og i dag lærte æ at Axel Drolsum jobba i biblioteket i femti år, det finnes folk som har vært gift i femti år, det finnes folk som går samme turmarsjen i femti år, og æ tror det eneste æ kan ha sjanse på å gjennomføre i femti år e å gå på kaffebar, (sjøl om pensjonsalderen sannsynligvis øke så mye i framtida at æ burde jobbe til æ blir minst åtti), kanskje æ kan være aleina i verden i femti år (ikke aleina sånn, æ vet æ har venna (dem blir ikke kvitt mæ), men aleina sånn), nokka må man jo gjøre med livet sitt, det her e ikke en midtlivskrise, det e en stadig innsnevring av mulighetan som gjenstår i livet – æ kommer aldri til å feire gullbryllup, men æ har fortsatt tilgode å ha lyst til å gifte mæ – og det e ikke et tap, men det e å kjøre videre og vite at du ikke svingte inn den ene veien, og du kommer ikke til å kjøre forbi der igjen, men samtidig vet du ikke ka du … finn rundt neste sving, eller lignanes kleine metafora, det e kanskje enkelte ting æ e redd for å gå glipp av i det store og hele, sånt æ ikke kan orkestrere på egenhånd, sånt æ bare må håpe på skjer, dukke opp, gjennomføres, men æ blir eldre og mer satt og

det eneste æ slit med å forsone mæ med e at æ slutta å være soft butch og gikk over til å bli soft femme, fordi det e så mye mer behagelig å gå i kjola enn i dongeribukse som aldri passe ordentlig – det e en merkelig lengsel, og det e ikke det at innsida ikke matche utsida, tror æ, men æ blei voksen og slutta å være synlig queer, æ slutta å komme ut av skapet med mindre det passe inn i samtalen, og det e ikke stress, æ e ikke i skapet, men æ finn ikke ordet som definere mæ som æ også e komfortabel med å si – æ fikk mæ en fast jobb og blei streit, ikke legningsmessig men livsstilsmessig, og det e litt rart, og det e kanskje ikke egentlig det at æ vil endre på mæ, æ funke fint som et menneske i kjole og cardigan, men æ vil ikke bli sett på på måten et menneske i kjole og cardigan blir sett på, og det e litt knotate (det e ikke æ som e problemet, det e de samfunnsmessige strukturan! Something new and different for us!),

men æ fylle femogtredve om en drøy måned og om dét, en rotate leilighet, og litt mer kredittkortgjeld enn fornuftige menneska burde ha (… fordi det e så mange plassa det e gøy å dra til som ikke e Mo og æ har dårlig impulskontroll) e mine største problema, så e det egentlig helt greit – æ tror æ kan gå for femogtredve år til med det her.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s