Æ har bodd her i fem år nu, og det e noen ting æ e begynt å følge med på, som æ ikke vet om heng sammen med alder, eller bosted. Æ vet ikke om æ ville sett det samme om æ fortsatt bodde i Tromsø eller om æ bodde et helt anna sted – sjøl om det å ikke bo i Tromsø i fem år også gjør nokka hver gang æ e i byen: det æ ser snevre sæ inn. Plassan æ går snevre sæ inn, æ følge den samme ruta, men tingan æ kjenne til stenge eller endre sæ eller forsvinn for mæ, og i stedet for å oppdage nokka nytt hold æ mæ bare enda mer til det æ kjenne nu. I Tromsø betyr det Risø og HT og Rå, og kontinuerlige spørsmål om ka æ gjør med mæsjøl om æ skal ut på kveldstid nu når De 4 roser har stengt? (Æ gikk forbi der, æ tror da æ va i Tromsø under TIFF nu, og turde nesten ikke snu hodet innover for å se om veggmaleriet fortsatt e der, men æ gjorde det, og det e der, og æ trakk et lettelsens sukk og slapp ut et litt tårebefengt et like etterpå. Tenk om dem hadde fjerna bildet bare fordi dem stengte stedet og nokka nytt åpna, det hadde vært forferdelig.)

Og det som e med Tromsø e at det blir mer en turistby jo lenger æ ikke bor der (uten sammenheng forøvrig, tror æ), alt i sentrum som stenge blir overtatt av nordlyssafarikontor og hundekjøringstilbud og bittesmå souvenirsjappe som selg falske samedrakter og -luer og det ene med det andre, og dem skulle sikkert gjerne solgt ordentlige greier, skulle gjerne ha vært nokka anna enn bidragsytera til den strukturelle rasismen som omfavne oss alle, men det e turistan som vil ha det, og de ekte varan e så dyr, ingen har råd til å bruke så mye penga, når dem heller kan selge falskt småplukk laga i Kina. Det her e ikke en original innvending.

Det e heller ikke poenget, for æ har flytta fra Tromsø, og æ har flytta til Mo. Æ bor her nu, æ bor her såpass mye at når folk spør om æ skal bli så svare æ «æ tror det», æ fortell dem at æ skal kjøpe en leilighet nærmere sentrum, æ skal i hvert fall bo her lenge nok til at det virke fornuftig å kjøpe en leilighet før æ flytte, om æ flytte. Kor lenge kan man bo på et sted, når det stedet e Mo? Æ vet ikke. Mo e et sånt sted man flytte til om man får sæ jobb her, eller man flytte tilbake etter å ha studert, eller man blir her for alltid og kanskje man får fire barn før fylte tredve, det e et sånt sted kor æ ser folk på min egen alder og dem har nokka som ligne på tenåringsbarn, mens alle æ kjenne som e sånn cirka på min alder endelig e i ferd med å få barn, nu når dem har tid/penga/lyst/partner.

Æ vet ikke kor lenge æ hadde bodd her før æ innså at «Mo e en hytteby» e en sånn frase man bare må forsone sæ med å høre tritt og ofte, Mo e en hytteby, folk her har hytte, så fort dem e etablert reise dem ut på hytta hver helg og trives der. Det e en hytteby og det e derfor det skjer så lite. Æ påpeke fra tid til anna at æ synes det har endra sæ bare på de åran æ har bodd her, æ vet ikke om det e sant, kanskje æ bare e blitt hjernevaska, har utsatt mæsjøl for Stockholmsyndromet, men det føles sånn? Det e litt mer greier enn det va da æ flytta hit, ting som skjer, kaffebara og kafea, sjøl om man ikke kan sammenligne sånt når man kommer flyttanes fra Tromsø, det ville være storforlanganes.

Og det e to ting æ følg med på som æ ikke tenkte over tidligere. Det ene e at dem kutte ned trær her for et godt ord, eller nokka tilsvaranes. Æ kommer stadig vekk vandranes et sted æ ikke går så ofte, eller et sted æ går nesten hver dag, og oppdage at dem har skjært vekk enda mer, kutta ned rubbel og bit av buskeveksta her og saga ned noen skrekkelig høye skrekkelig gamle trær der, tre etter tre forsvinn både privat og offentlig, og æ lure på koffor æ reagere sånn på det. Æ vet ikke. Eller, det forholdet enkelte æ kjenne har til dyreplageri e det forholdet æ har til å skjære ned trær fordi man ikke ser nytten i at dem står der. Det virke bombastisk, som en overdrivelse, men det har hendt at æ nesten gråter når æ ser kordan enkelte trær e beskjært. Æ føle mæ like teit hver gang, men ka e vitsen med planteliv når det skal reguleres i så stor grad? Trær voks som dem sjøl vil, det e ikke demmes feil at vi sett opp gjerda vi prøve å holde dem innafor.

Det andre e kor tenåringa får henge. Amfisenteret i byen hadde pussa opp et område og laga det ekstra fint for ungdomman som bruke å være der, det e utfor en kafé, så i et område uten spiseplikt, som sådan, dem kan – så vidt æ har forstått – være der uten å måtte handle, og det slo mæ som overraskanes at senteret gjør nokka sånt, fordi det jo e det motsatte av ka man ofte regne med at dem e interessert i. Og den ene kiosken i byen hade også pussa opp, og fått inn flere og hyggeligere sitteplassa, fordi dem tenkte på ungdommen som bruke å være der. Æ vet ikke kor ungdommen på Mo heng, det e et ungdomshus her, men æ antar det e som Tvibit va da æ va ung (sjøl om det jo knapt rakk å åpne før æ va for gammel), greit nok at det va et tilbud, men vi dro jo ikke dit. Gudan vet koffor, men sånn va det bare, det va et sted for folk med andre interessa enn oss, vi kunne gå på konsert der, men ikke ellers, det va ikke interessant. Og æ tror ikke biblioteket her i byen egne sæ for ungdomma som vil henge og kanskje bråke og i hvert fall være ung, æ e der ikke så ofte sjøl, men æ synes aldri æ har sett gruppa av ungdomma, dessuten tenke æ at det finnes en terskel for å gå på biblioteket også, når man e vokst opp med ideen om at man ikke skal bråke der, du skal lese bøker eller låne bøker eller gjøre nokka, du skal ikke gå dit og sitte og stirre ut vinduet og kanskje snakke laust og fast med noen du kjenne, med mindre det skjer nokka spesielt der e æ sjelden høylytt på biblioteket, æ vil ikke bråke, lage lyd.

Og det e nu det burde være en konklusjon her, nokka som trekk trådan sammen, men ka e sammenhengen mellom å kutte ned trær og å bygge kommersielle rom kor ungdommen kan oppholde sæ med minimale økonomiske innskudd? Kanskje nokka med å være en industriby? Prioriter at menneska skal trives i å oppholde sæ i kommersielle rom, kutt ned trær som kommer i veien for ka enn menneska har bestemt at dem e i veien for, æ har av og til lurt på om Mo tar så lett på å hugge ned trær fordi dem historisk har tatt så lett på å starte gruvedrift og industri? Og som ledd av det så bruke man sine kommersielle rom for å gjøre rom for de folkan man ikke unnslipp og som man kanskje vil rekruttere til framtidige kommersielle interessa?

Æ tror det blir for banalt, for enkelt, æ tror ikke man kan bygge opp en hel by på så instrumentelt vis, men noen ganga lure æ litt på ka det e med den her plassen, for det ligne ikke stedet æ flytta fra, sjøl om heller ikke stedet æ flytta fra lenger ligne på sæsjøl – det eneste som e konstant e endringan, sier dem, og kanskje va det derfor Obstfelder blei forvirra, plutselig så han opp og visste ikke lenger ka han hadde fulgt med på, og ka han hadde glemt å legge merke til?