noen ganga skriv æ fordi æ skulle ønske du så mæ

«I kveld kan det komme te å bli seint» syng Vidar Vang på sangen «Tidlig mårra» på det nye albumet 8530 Bjerkvik, nokka som for øvrig har fått mæ til å tenke på da æ studerte litteratur og da æ gikk forfatterstudiet og vi snakka om heimstaddiktning og det allmenne i det superspesifikke, jo nærmere du skriv desto tettere innpå kommer alle andre, men æ huske ikke om vi lærte koffor? Det bare e sånn?

«Tidlig mårra» blir avslutta med et knapt minutts fuglekvitter, og første gangen skjønte æ ikke helt ka som skjedde (å høre fugla så tydelig med hodetelefona på?), men æ e da vant til kunsten, så nu like æ det. Æ va i Bergen, på Bergsem/årsmøte i Norsk filmklubbforbund (eller Norges filmklubbforbund, huske aldri) (hei, æ e blitt med i styret til filmklubben, har æ nevnt det?), i midten av mars, og da så vi blant anna Ryuichi Sakamoto: Coda – den gikk på TIFF tidligere i år, men æ rakk ikke å se den da, så æ va fornøyd med å få se den nu. Det handle om Sakamoto, som æ aldri hadde hørt om før, men som har laga filmmusikk og kunstmusikk og all anna musikk også, og det va en perfekt film. Fram til et visst punkt, det va helt rart, det va et øyeblikk kor han vandre ut av en dør, lukke den igjen, og æ nesten satte i å stortute over kor bra filmen va, men så fortsatte den i minst en halvtime til, og det virka litt unødvendig.

Æ vet for så vidt ikke om det va en perfekt film, æ har mine tvil, men æ blei så inhabil, æ satt nesten bare og tenkte «det her kunne like gjerne handla om Nils-Aslak [Valkeapää, red.anm.]», og måtte tørke litt tåra. Det va liksom det æ ville sagt til Sakamoto om han va der, «æ kjente dæ igjen, vi kjente en som dæ», som den gamle dama på ambassaden i Japan – den vi seinere va på besøk i og fikk plukke med oss paraplya fra alle de gjenglemte og æ tok en gjennomsiktig en, den e fortsatt i Tromsø, men æ tror aldri æ har brukt den etter det, Tromsø e så dårlig på paraplyvær – som hørte på en hel opplesing med dikt på samisk og engelsk, og joik, og ikke skjønte noen av delan (vel, kanskje joiken, kæm vet), men etter at det va over kom ho og en ung kvinne som va der med ho bort til Nils-Aslak og den unge kvinnen oversatte det ho sa til det æ i ettertid bare huske på norsk fordi minna og hukommelse «ho ville si at ho kjente det her» og den gamle dama la begge hendern til hjertet og æ har enda ikke glemt det – Hans Herbjørnsrud som vi en gang brukte et helt semester på har et sted snakka/skrevet om de der nøkkeløyeblikkan, dem du kanskje ikke skriv, men som e kjernen i det/alt du skriv, og det der e et av mine, det hende at æ tar mæ i å kopiere ho, «æ kjente det her» når æ ser nokka, når æ vil gi en kompliment til noen som har laga nokka, eller æ tar mæ i å lure på om æ kanskje traff noen der, noen ganga når du kommunisere nokka og ser det i blikket på den andre, æ traff, du blei truffet, de øyeblikkan du bær på så lenge at du tror dokker e nærmere enn dokker faktisk e eller enn det e logisk at dokker skal være.

Æ va i Bodø, på et åpent møte i regi av Sametinget om Sannhets- og forsoningskomiteen, og det va egentlig det æ ville skrive om, æ burde skrive det ned, det e så mye æ burde skrive ned, men æ har et mobiltastatur og for store tanka til at det heng med, men det æ også va mens æ va i Bodø den dagen va så heldig å få med mæ en akustisk Vidar Vang-konsert på Melkebaren (90% av tida e konserta æ vil på bestandig på feil sted til feil tid, så noen hadde forbarma sæ over mæ), og æ hørte på Vidar Vang i 2000-og-tidlig, de to første albuman tror æ, før æ ramla litt av (det skal den ha, streaminga, det gjør det lettere å oppdage greier, bare så synd alle artistan man oppdage går personlig konk fordi dem ikke tjene penga på greian sine ¯\_(ツ)_/¯), men æ hadde hørt på «Hvis du ser ho» noen ganga før, og tenkte at det va verdt et forsøk (faktiske konserta e bestandig verdt et forsøk, det e som oftest nokka å oppleve til og med der det ikke e sånt du like), og han spilte fire-fem sanga, og fortalte historia, som at han hadde skrevet den ene sangen på et blunk, «og det betyr ikke at dem nødvendigvis e bra, som oftest ikke», og den kom fordi han stadig blei spurt om å spille i begravelsa, og det e så vanskelig å vite ka man skal spille i begravelsa, og det slo mæ kor tungt og lett det må være, samtidig, å vite at det e nokka du kan bidra med, men at det du kan bidra med e å synge, ikke gråte, så mye man kan gjøre her i verden, det e så mye av det som e tungt og vanskelig, uansett kor lett det virke når man ikke tenke over det –

og æ fikk ikke med mæ linja om at det kan komme til å bli seint de første gangan æ hørte albumet, men så va æ på tur hjem, gikk fra busstoppet og va akkurat starta på brattbakken opp til huset og tenkte at æ egentlig bare ville dra tilbake, ville vandre gatelangs i sentrum og tenke på livet mens æ sukka dypt og melankolsk og så sang han den linja, og det e ingen av linjen før som passe helt, ikke i mitt liv, ikke i min situasjon, men den ene der – «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» skreiv æ en gang om noen eller kanskje va det bare et ønske, og noen ganga har noen skrevet nokka om sæsjøl som passe med kordan du ser dæsjøl, og det blir bare lysere og lysere ute nu til dags, det blir bare seinere og seinere, det e fortsatt mørkt inne, og en anna gang skal æ stå opp tidlig, men først blir det for seint, igjen.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s