Du skal ikke tro, du skal være pragmatisk

Æ tenkte ikke så mye over det, første gangen æ sa ja. Det va til hjelp og æ like å være til hjelp når æ kan, når æ vil. Neste gangen sa æ også ja, men så fikk æ spørsmål om det kunne bli en greie, og æ sa for så vidt ja til det. Men så sitt man her, et år seinere sånn omtrent, og lure på katti og kordan æ egentlig best kan forklare folk at æ endte opp som kirkevert.

Æ har sagt det på internett før, at den eneste linja æ egentlig like i Nordnorsk julesalme e «for ett har vi visserlig sanna/vi e hardhausa vi som du». Æ har skrevet nokka om linja «min gud er ikke så fast en borg/han lar seg støpe om» (av en poet æ ikke huske navnet på). For knappe ti år siden hadde æ en samtale med Kirsti kor ho mente at æ burde bli den første kvinnelige samiske presten (tror æ det va, det e aldri så enkelt å holde oversikt over kor man fortsatt kan være den første). Det va utenkelig da, og det e utenkelig nu, men nu har æ faktisk tenkt over det – så sånn sett e det vel ikke utenkelig, bare uaktuelt. (Æ e for lettrørt, det hadde aldri gått ((i tillegg til en del andre, litt mer fornuftige, innvendinger).)

Alt det her e digresjoner, eller et forsøk på å snevre inn det æ mene (det æ snakke om når æ snakke om kirka, om æ skulle skrive bok om det, antar æ). En gang i tida, da min ene bestemor døde, kom ho andre bort til mæ i begravelsen og sa «nu e det bare mæ igjen», og det va nok litt for pragmatisk for mæ da, men jo eldre æ blir, desto mer lene æ i samme retninga. Pragmatisme.

Vi e hardhausa vi som du, æ like den setninga fordi den har et avslappa forhold til gud. Visst e du nok stor og allmektig og alt det der, men hallo, vi står han da av (og andre uttrykk æ sjelden eller aldri bruke). Første gangen æ sa ja til å være kirkevert (som æ i utgangspunktet sa ja til fordi æ e venna med presten) forklarte æ det til noen andre med «vi har måttet avlyse filmklubbsemesteret pga pandemien, så et sted måtte æ jo være frivillig». Æ har åpenbart aldri stått på filmfestivalen som stedsansvarlig og sagt ordan «la oss være stille for Gud», men det e detaljer. Min gud e ikke så fast en borg, vi e pragmatisk begge to. Det handle ikke om å forstå et eneste testament, det handle om å skrive ned navn og telefonnummer på dem som besøke kirka, å smile og småsnakke med de hyggelige gamle damen, å si ja til å lese en tekst, dele ut nattverd; dette e Jesu blod, dette e de tingan æ gjør.

Dem sier djevelen e i detaljan (dem sier det i hvert fall på engelsk), og for min del e Gud nærmest i det pragmatiske. Æ ber sjelden, og fellesskapet dukke like mye opp i å høre stemman rundt mæ når vi syng en salme eller dele trosbekjennelsen. Det handle ikke om mæ, æ like å være i kirka og å være en del av det folk møte når dem møte kirka, sjøl om det føre til at æ noen ganga tenke «den her kjolen e uanstendig kort, æ må ta på mæ nokka anna».

Men æ e jo fortsatt mæ, åpenbart, heldigvis/uheldigvis. Det e bare det at nu snakke æ fra tid til anna med folk og sier ting som «æ va kirkevert i dag, det e derfor æ allerede e våken og ute av huset». Og en ting e jo å si det til folk som i utgangspunktet kjenne mæ, som vet kæm æ e og alt det der. Men noen ganga lure æ på om æ skal si det til noen, fordi æ kommer til å si kirkevert og dem kommer til å tenke kristen. Og når folk først tenke kristen e alt håp ute, for da vet man ingenting om ka dem mene det innebær. Og et uunngåelig faktum e jo at veldig mye av det kristen tradisjonelt sett har inkludert, e diametralt motsatt av kæm æ e.

Det e ikke en motsetning i mitt hode, æ og gud har et avslappa forhold til hverandre, æ vet han elske mæ uansett og det e fint. Og det e fint å bli eldre, å bli mer avslappa til ganske mye, å stresse mindre med sånt man ikke treng å stresse med (men å fortsatt stresse masse med sånt æ håpa på å vokse av mæ, æ har ikke slutta å være mæsjøl, heldigvis/dessverre). Æ har ikke endra på ka æ romme, som sådan, æ har utvida det litt til, blitt mer kjent med det som ikke va fremmed, men som ikke va fremtredanes.

Men æ vet ikke kordan æ gjør det, helt enda, vet ikke kordan æ står i det kirkerommet og hilse på folk som vet kæm æ e, men som ikke vet alt eller nok om kæm æ e, folk som ikke ser den pragmatiske troen som et aspekt av mæ, men som plutselig ser mæ som kristen. Og det finnes verre skjebner enn det, for all del. Men æ kan jo ikke styre ka dem tror det betyr, og æ vil jo ikke egentlig si nokka sånt som at æ e [grøss] «en kul kristen», får være måte på falske motsetninger. Men æ e ikke nokka annerledes enn æ va sist du så mæ, sjøl om det va i en helt anna setting. Ho e høy- og lavkultur, ho vil ikke forkynne nokka for dæ, ho vil ikke at du skal tro, du kan gjerne være troanes til det meste [heh], men æ prøve å finne en måte å gjøre det her på som gjør det synlig at æ e mæsjøl, fortsatt, uansett.

Det finnes ikke en konklusjon her, åpenbart, det finnes aldri konklusjoner, æ vet ikke om æ sneia borti poenget, men æ sitt fast i å prøve å finne ut av kordan det her skal gå sæ til. For et liv.

One thought on “Du skal ikke tro, du skal være pragmatisk

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s