Æ tenkte ikke så mye over det, første gangen æ sa ja. Det va til hjelp og æ like å være til hjelp når æ kan, når æ vil. Neste gangen sa æ også ja, men så fikk æ spørsmål om det kunne bli en greie, og æ sa for så vidt ja til det. Men så sitt man her, et år seinere sånn omtrent, og lure på katti og kordan æ egentlig best kan forklare folk at æ endte opp som kirkevert.

Æ har sagt det på internett før, at den eneste linja æ egentlig like i Nordnorsk julesalme e «for ett har vi visserlig sanna/vi e hardhausa vi som du». Æ har skrevet nokka om linja «min gud er ikke så fast en borg/han lar seg støpe om» (av en poet æ ikke huske navnet på). For knappe ti år siden hadde æ en samtale med Kirsti kor ho mente at æ burde bli den første kvinnelige samiske presten (tror æ det va, det e aldri så enkelt å holde oversikt over kor man fortsatt kan være den første). Det va utenkelig da, og det e utenkelig nu, men nu har æ faktisk tenkt over det – så sånn sett e det vel ikke utenkelig, bare uaktuelt. (Æ e for lettrørt, det hadde aldri gått ((i tillegg til en del andre, litt mer fornuftige, innvendinger).)

Alt det her e digresjoner, eller et forsøk på å snevre inn det æ mene (det æ snakke om når æ snakke om kirka, om æ skulle skrive bok om det, antar æ). En gang i tida, da min ene bestemor døde, kom ho andre bort til mæ i begravelsen og sa «nu e det bare mæ igjen», og det va nok litt for pragmatisk for mæ da, men jo eldre æ blir, desto mer lene æ i samme retninga. Pragmatisme.

Vi e hardhausa vi som du, æ like den setninga fordi den har et avslappa forhold til gud. Visst e du nok stor og allmektig og alt det der, men hallo, vi står han da av (og andre uttrykk æ sjelden eller aldri bruke). Første gangen æ sa ja til å være kirkevert (som æ i utgangspunktet sa ja til fordi æ e venna med presten) forklarte æ det til noen andre med «vi har måttet avlyse filmklubbsemesteret pga pandemien, så et sted måtte æ jo være frivillig». Æ har åpenbart aldri stått på filmfestivalen som stedsansvarlig og sagt ordan «la oss være stille for Gud», men det e detaljer. Min gud e ikke så fast en borg, vi e pragmatisk begge to. Det handle ikke om å forstå et eneste testament, det handle om å skrive ned navn og telefonnummer på dem som besøke kirka, å smile og småsnakke med de hyggelige gamle damen, å si ja til å lese en tekst, dele ut nattverd; dette e Jesu blod, dette e de tingan æ gjør.

Dem sier djevelen e i detaljan (dem sier det i hvert fall på engelsk), og for min del e Gud nærmest i det pragmatiske. Æ ber sjelden, og fellesskapet dukke like mye opp i å høre stemman rundt mæ når vi syng en salme eller dele trosbekjennelsen. Det handle ikke om mæ, æ like å være i kirka og å være en del av det folk møte når dem møte kirka, sjøl om det føre til at æ noen ganga tenke «den her kjolen e uanstendig kort, æ må ta på mæ nokka anna».

Men æ e jo fortsatt mæ, åpenbart, heldigvis/uheldigvis. Det e bare det at nu snakke æ fra tid til anna med folk og sier ting som «æ va kirkevert i dag, det e derfor æ allerede e våken og ute av huset». Og en ting e jo å si det til folk som i utgangspunktet kjenne mæ, som vet kæm æ e og alt det der. Men noen ganga lure æ på om æ skal si det til noen, fordi æ kommer til å si kirkevert og dem kommer til å tenke kristen. Og når folk først tenke kristen e alt håp ute, for da vet man ingenting om ka dem mene det innebær. Og et uunngåelig faktum e jo at veldig mye av det kristen tradisjonelt sett har inkludert, e diametralt motsatt av kæm æ e.

Det e ikke en motsetning i mitt hode, æ og gud har et avslappa forhold til hverandre, æ vet han elske mæ uansett og det e fint. Og det e fint å bli eldre, å bli mer avslappa til ganske mye, å stresse mindre med sånt man ikke treng å stresse med (men å fortsatt stresse masse med sånt æ håpa på å vokse av mæ, æ har ikke slutta å være mæsjøl, heldigvis/dessverre). Æ har ikke endra på ka æ romme, som sådan, æ har utvida det litt til, blitt mer kjent med det som ikke va fremmed, men som ikke va fremtredanes.

Men æ vet ikke kordan æ gjør det, helt enda, vet ikke kordan æ står i det kirkerommet og hilse på folk som vet kæm æ e, men som ikke vet alt eller nok om kæm æ e, folk som ikke ser den pragmatiske troen som et aspekt av mæ, men som plutselig ser mæ som kristen. Og det finnes verre skjebner enn det, for all del. Men æ kan jo ikke styre ka dem tror det betyr, og æ vil jo ikke egentlig si nokka sånt som at æ e [grøss] «en kul kristen», får være måte på falske motsetninger. Men æ e ikke nokka annerledes enn æ va sist du så mæ, sjøl om det va i en helt anna setting. Ho e høy- og lavkultur, ho vil ikke forkynne nokka for dæ, ho vil ikke at du skal tro, du kan gjerne være troanes til det meste [heh], men æ prøve å finne en måte å gjøre det her på som gjør det synlig at æ e mæsjøl, fortsatt, uansett.

Det finnes ikke en konklusjon her, åpenbart, det finnes aldri konklusjoner, æ vet ikke om æ sneia borti poenget, men æ sitt fast i å prøve å finne ut av kordan det her skal gå sæ til. For et liv.