filmfestivalen og folkan, sånn flaks.

Mitt siste Tromsøminne fra filmfestivaluka i år e at æ har åpna døra på Risø, e på tur ut, skal hente kofferten på hotellet, ta en taxi til flyplassen, vet fortsatt ikke at det tar fem tima lenger enn det skulle, så fint å leve i lykkelig uvitenhet, men det siste som skjer, etter at æ nesten har sagt «takk for i år» til den ene baristaen (ho Ida, sånn flaks at ho havna på Risø) e at æ åpne døra, vendt inn mot lokalet, mens unge anemiske står på kjøkkenet, smile bak munnbindet, løfte en hånd og vinke, og æ smile og vinke tilbake.

Det e rart å være i Tromsø, rarere og rarere, e æ glad for at det blei en turistby først etter at æ flytta? Kanskje. Kanskje det blir bedre etterhvert, nå det ikke e flere souvenirbutikker enn det e frisører i byen, en dag stabilisere det sæ, eller så slutte vi med turisme, kæm vet kor verden bær.

Men æ va i Tromsø, i en drøy uke, for å dra på filmfestivalen. Æ va ikke helt sikker på om æ skulle dra, såpass usikker at æ sendte sjefen min en epost på torsdag ettermiddag og sa «æ har glemt at æ skal reise til Tromsø i morra kveld og treng en uke ferie? Unnskyld?» Men det e jo ikke godt å være sikker på nokka som helst for tida, i hvert fall ikke nokka som innebær reising og forsamlinger og alt det der, skal skal ikke burde latt være? Dro likevel, angre ikke.

Nokka va på halv tolv og nokka gikk ikke helt som planlagt og nokka gikk bare fordi æ kjenne snille folk som e hjelpsom (som ga mæ et sted å bo, sneik til mæ noen billetter til sånt æ burde tenkt på at æ før dagen før visning, ga mæ mat og selskap og alt anna man kan ønske sæ), men æ kom til tirsdag ettermiddag og kjente på mæ at sjøl om æ blir syk, sjøl om nokka går galt, så angre æ ikke på at æ dro. Det va ikke filmfestival sånn som filmfestivalen bruke å være, åpenbart, men det va filmfestival og filmklubbseminar og film og frivilligvakter på HT og favorittmaskinisten fra Haugesund og alt nesten som vanlig, sjøl om æ bare så sytten filmer, og gikk glipp av for mange av de samiske/urfolksrelaterte (æ synes fortsatt TIFF treng en FFN – Sápmi-bolk for dem av oss som har en enspora interesse for sirkumpolare kortfilmer og dokumentarer).

Men æ lå på sofaen på hotellrommet, i senga på gjesterommet, småsov i kinosalen (mindre enn før, det e fordelen/ulempen med en mer saktegåanes festival, man rekk å sove på natta, må ta pauser?), satt tilbakelent i en sofa på HT, i en stol på Risø, smilte bak munnbindet, tok bilder av filmlerretet bak sprinklan i trappegelenderet på HT, fast takst hvert år, fineste utsikta æ vet om, å snike mæ inn i mørket og se noen minutt av filmen, prøve å kjenne på stemninga i salen, e det noen som snufse, ler, e det en følelse i rommet man kan ta tak i? Siste visninga på siste frivilligvakt gikk æ en runde gjennom salen, sjekka at det va ryddig til neste morra, gikk langs nest bakerste rad og tenkte på alle gangan æ har plassert mæsjøl helt bakerst, grått mæ gjennom en film, enten med vilje fordi verden og omstendighetan (Gravehopping/Odgrobadogroba), eller fordi den snik sæ innpå mæ (Little White Lies/Les Petits Mouchoirs).

Æ gråt i år også, selvfølgelig gjorde æ det, av smått og stort, hulka mæ nesten gjennom deler av Beans, traff på uventa tårer mot slutten av Mr Bachmann and His Class, beit tennern sammen for å ikke gråte av Ali & Ava, men klarte det ikke («en film om to voksne mennesker som finn og prøve å forstå hverandre» skreiv æ til noen), og det positive, kanskje, med manglanes søvnunderskudd og alt det der, e at æ ikke blei mitt sedvanlige sarte sarte hjerte på de siste dagan av festivalen, ikke egentlig. Men selvfølgelig e det en del av mæ som savna det også, det e fint å ikke måtte ta ansvar for egne følelser av og til, bare gråte.

Æ har sagt det til folk æ snakka med underveis, at æ e slutta å planlegge, slutta å tro på ting, æ tror ikke på at æ drar til Tromsø før æ e i Tromsø, tror ikke på at det blir filmfestival før æ e på filmfestivalen, det e knapt planer de siste to åran som har gått som dem skulle, koffor skal nokka være annerledes nu?, og ulempen e jo at æ e blitt dårligere på å planlegge, på å være fornuftig, å gjøre ting æ vet æ burde, for ka e vitsen, når dem like gjerne kan bli avlyst igjen? Men så dro æ til Tromsø og va der, og æ satt på Risø og kikka på folk, bittesmå babyer og hyggelige baristi og tilfeldige besøkende og stamgjester æ nesten hadde glemt finnes, æ gikk gjennom byen og så på menneskan, kjente igjen noen, smilte til noen, bak munnbindet eller uten (skjedde ikke så ofte), va i Tromsø i over en uke, bare det føltes som luksus, sjøl om knapt nokka e sæ sjøl likt nu (til og med HT hadde dem bygd om!), men det e jo fortsatt hjemme, på en måte, på mange måter, det finnes ikke en by æ gjenkjenne så raskt på bilder som Tromsø, de rareste utsnittan, de merkeligste bakgrunnsdetaljan. Og filmfestivalen, bestandig filmfestivalen og folkan, sånn flaks.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s