Engel med skit på fingran

I det siste har æ lest teksta skrevet av folk som ikke e redd for å være møkkate – sånne som stikk fingeren i jorda eller i kjønnet eller i skitne, svette kroppa; «de fingran som skriv det her har elta brøddeig, dratt en mark opp av jorda, vært inni trusa di» for å parafrasere Morten for årevis siden,

og æ har lest de tekstan og æ e tiltrukket av de tekstan, det uredde i dem, eller det som kanskje e redd men også skriv, det å skrive uten et lag av topplakk, sånt som jevne ut alt som kanskje blei litt ujevnt.

Og æ har tenkt at æ skulle ønske æ kunne skrive sånn, skrive det skitne ikke bare skrive skit. Men det e ikke naturlig for mæ, og æ tror ikke det e bare fordi æ e så vant til det der ekstra laget av «ordnede former», æ tror æ kan – og av og til gjør – skrive hudløst og nakent – men det blir ikke skittent av den grunn,

æ kan skrive skit, men æ e sjelden skitten på måten dem æ har lest har vært skitten. Æ sover ikke i sengetrekk gjennomtrukket av kroppsvæsker fra folk æ ikke huske navnet på, æ drikk mæ ikke sanseløst berusa og snuble inn på jobb dagen etter i en kjole som ikke har vært vaska på en måned sjøl om den stadig ligg i skittentøyskurven, æ reise ikke med bare en ryggsekk til land æ ikke har vært i før, kommer ikke i snakk med vilt fremmede menneska, ende opp med å være våken hele natta og snakke som om vi har kjent hverandre i årevis.

Og det e i og for sæ ikke et savn, æ har bestandig vært typen som like å reise med koffert, sjekke inn bagasjen, sove i hotellrom æ ikke treng å dele, med døre som har lås og nøkkel, spise på restauranta som kan finne på å servere amuse bouche før maten, hvileretta og en sorbet for å rense ganen – det e et lag med skit de her kvinnelige forfatteran skriv som det ville være unaturlig for mæ å ikle mæ, sjøl om det passe for dem,

men kanskje æ av og til lure på om æ kunne vært en sånn? Bare enda en av de parallelluniversmulighetan man kan gripe – enn om æ, da æ tidligtidlig i tyveåran leste Michelle Tea fulgte ho videre til Eileen Myles, Chris Kraus, Maggie Nelson – det ville ikke vært unaturlig, tenk at det bare e tilfeldigheta som sørga for at det tok mæ et ekstra tiår å lese dem?

Æ tror det nærmeste æ kom en sånn kvinnelig karakter æ har identifisert mæ med va i Pianolærerinnen, kanskje det va fordi æ gjenkjente mitt undertrykte ønske i ho … Erika(?). Eller Ester Nilsson, fordi Lena Andersson skreiv alt riktig. Men det e mer distanse der, mindre skit, og det e vel bare sånn det e, æ kom aldri så langt som å være ung og uanstendig anna enn verbalt, og nu har æ forsona mæ med det – det e mulig æ har skit under neglan, men neglelakken min e nylagt og du kommer ikke til å se den uansett.

fornorskning og formidling

På torsdag, i det som e en av de beste jobban æ har hatt på ganske lenge, snakka æ i en knapp halvtime med Susanne Amalie om samisk og å bruke samisk språk. Og sånt får man betalt for. NRK Sápmi arrangerte en kort dagskonferanse om samisk språk i en ny mediehverdag, og for å sette tonen inviterte dem oss, så vi satte tonen så høyt at det knapt va noen andre som nådde opp (skreiv ho med sin sedvanlige sjølinnsikt og beskjedenhet).

Det va en fin samtale, sjøl om æ åpenbart e inhabil så det står etter, og sjøl om æ synes vi ikke fikk gravd oss ned i alle tingan vi kunne gravd oss ned i, så fikk vi likevel sagt mye nok til at opptil flere menneska fikk nye språkerfaringe (det va tre stykka som sa det direkte til mæ, så æ tror vi gjorde en bra jobb).

For min egen del sneia samtalen bare så vidt innom nokka æ har tenkt litt på i det siste, om fornorskning og formidling, og det va greit at den bare sneia innom, for det va ikke det vi skulle snakke om, men det æ har tenkt på e nokka som det her:

i regionavisa for øyeblikket e det to-tre menn som diskutere fornorskninga, voksne majoritetskulturelle akademikermenn som krangle om ett eller anna fornorskningsrelatert æ har sett dem e uenig om, men ikke har gidda å sette mæ inn i. Under Bibliotekmøtet i Tromsø, i begynnelsen av mars, deltok æ på et seminar kordet deltok en anna akademiker – også han en voksen, majoritetskulturell akademikermann (men så vidt æ vet ikke av dem som for øyeblikket diskutere fornorskning i avisa), men av og til lar æ være å holde det mot folk, og det hjelpe på når han underveis i seminaret i en bisetning skøyt inn en linje som «fornorskningspolitikken, som gikk fra 1850 til … vi kan jo si 2015?», og æ blei så glad, for folk kan si at den aktive fornorskningspolitikken blei skrudd av på 50-tallet så mye dem vil, men det blir jo ikke sant av den grunn –

en av mine favorittfunfacts som bare e morsom om du e same og vant til å le fordi det eneste alternativet e å gråte eller drepe noen (dokker vet nu skalaen tåra—–øksemord, dem e nærmere enn man kanskje skulle tro) [for dem som skulle finne på å bli bekymra e det her mest av alt en Ani DiFranco-pastisj, ikke et uttrykk for at nokon kjem til å omkomme] e at Finnefondet, som i sin tid blei brukt for å oppmuntre lærera til å mer effektivt fornorske skolebarn, i sin historie fikk mer penga enn det samiske formål får nu. Ikke bare mene statsbudsjettkreasjonistan gang på gang at opera e en viktigere del av Norge enn samer, dem synes det e greit at Norge opp gjennom åran har sørga for mer penga til fornorskning enn det motsatte. Som sagt, alternativet e enten ¯\_(ツ)_/¯ eller at noen dør, og sjøl om det ville åpna opp for mye tid til lesing e æ strengt tatt pasifist.

Så, altså: la rike hvite menn krangle om den historiske fornorskninga, vi her og nu – æ og Susanne og Isalill og folk som e yngre enn oss og folk som e eldre enn oss – prøve å få bukt med de strukturelle etterlatenskapan. Det e derfor det e mer interessant å høre oss snakke om språk og identitet enn å høre på forskera, dem sitt fortsatt fast i et akademiamønster for kordan de her tingan skal gjøres, skal forstås, mens vi sitt midt i det og sier, i hennes tilfelle, «æ vil at ungan mine skal ha et bedre samiskspråklig utgangspunkt enn det æ hadde» og i mitt tilfelle «æ vil bli flinkere i samisk enn det æ e nu» og i fellesskap «det her e strukturan som e i veien for oss, vi blir ikke kvitt de bærebjelkan, men vi kan omkalfatre og gjøre rom her, og sånn, og flytte det dit, og i det minste kreve at den her historiske uretten blir retta opp i, så får vi ta alt det andre etterhvert»,

det va derfor æ ikke synes det e interessant å spørre Susanne koffor ho vil snakke samisk med ungan sine, det skjønne æ, skjønne alle, gjør vi ikke?, det interessante e å spørre kordan man gjør det? Å snakke morsmål uten morsmålserfaring, fordi gollegiella, hjertespråket, og den delen vet æ ikke så mye om, bare det æ antar mæ til, og til og mæ æ kan anta for mye (… sa ho, med sin sedvanlige sjølinnsikt og beskjedenhet), fordi æ har et anna grunnlag, har et hjemmespråk, et morsmål æ av og til mangle morsmålskompetanse i, men å skrive samisk for mæ føles bestandig litt som å skrive et kjærleiksbrev, det e nært og intimt, fordi det e så begrensa kæm som kan lese det, å snakke samisk e å snakke nærere og mer intimt, e stemmen min som går en halv oktav eller nokka ned, fordi det e språket mitt, sjøl når æ må bruke norsk for å snakke om det, for å forklare det, fordi æ mangle et begrepsapparat på samisk for de følelsan æ får når æ snakke samisk.

Det e derfor æ bestemte mæ for at det e språkgjenreising, ikke språkrevitalisering, å kalle det revitalisering e ansvarsfraskrivelse fra dem som e skyld i fornorskninga. Språkrevitalisering får det til å høres ut som om språket bare døde helt av sæ sjøl, det e nokka passivt i språkdød, som om vi ikke har vært flink nok til å passe på og så gikk det hen og ramla overbord, så nu må vi drive livreddanes virksomhet. Når fakta e at språket ikke e der språket burde være fordi noen andre, noen utafor, nordmenn, norske forskera og lærera og myndigheta kom og ødela det, kom og tok med sæ så mye av det som mulig, vi ante fred og ingen fare helt til noen kom og begynte med brent språk-taktikka, så nu må vi gjenreise. Vi har det vi har, det vi berga unna, det vi redda med oss, det dem aldri fikk tak i, og vi gjenreise basert på det, vi gjenreise. Vi e offer for fornorskningspolitikk, men vi e ikke offer av den grunn, vi har et språk, vi har et levanes aktivt språk, vi bruke og misbruke det, vi gjør som vi vil med det, Susanne drep samisk gramatikk hver gang ho snakke med ungan sine, og æ drep samisk gramatikk bare for gøy, men alternativet e at vi bare bruke norsk, og enhver idiot skjønne at det ikke e et alternativ.

Vi e offer for den strukturelle rasismen som fortsatt omgir oss, og alle som ikke ser det e assimilert, men det betyr ikke at vi sitt fast i en offerrolle, det betyr bare at vi ser strukturan, og noen må påpeke dem, og det e oss. Og en av dem va Lars Magne Andreassen, som også holdt et innlegg på konferansen, som starta innlegget sitt med å si at han skulle være overskriftsbasert og bombastisk (han sa ikke bombastisk, men æ tolka bombastisk, fordi det e det æ like å være), og at han va den sure lulesamen, igjen. Noen sa det, etterpå, i en samtale vi hadde, «æ synes æ har hørt det samme fra han før» og æ lot være å himle med øyan men prøvde heller å smile så pent æ bare kan og si «det e vel fordi det fortsatt må påpekes», for en ting e å skulle snakke nordsamisk, å kreve sin rett på nordsamisk, men å skulle gjøre det samme på lulesamisk, på sørsamisk? Alt e mindre, alt e vanskeligere. Og æ oppdage stadig at i den slags pansamiske diskusjona føle æ mæ som oftest mer hjemme i argumentasjonen til sørsamer, lulesamer, sjøsamer, minoriteten innenfor minoriteten?

Noen må være den sure samen, sjøl om han sa at han skulle ønske han kunne slippe, at man ikke treng å påpeke alle tingan som e påpekt før, som påpekes om att og om att, en evig runddans av litt e bedre enn ingenting, men det her e udemokratisk, urettferdig, ikke OK, noen må være den sure samen og innad i det samiske blir det oftest en sur sørsame, lulesame, sjøsame, bysame (æ vet dokker sier men koffor en identitet til? pansamisme all the way, ass, men for noen av oss e det asfalt og svevestøv og baristi, samisk høykultur på scener og galleri, og helst ikke påskefestival om vi kan slippe). Og det e jo ofte man ikke vil være den sure samen (og ofte man vil det, om man e av den typen), men det æ ville si va «det e så kjipt at du må ta ansvar for det, at du blir invitert for å være i opposisjon, men æ tror alternativet e at ingenting skjer, at ingen ser det, og om det e alternativet e æ glad du e her»

for det va det æ innså etter konferansen, da folk sa at æ og Susanne hadde sagt ting dem aldri hadde tenkt over før, og æ lot være å si «ka i all verden har du tenkt på i livet så langt?» fordi æ noen ganga eie tilløp til høflighet, æ tygde litt på det en stund før æ kom på ka det minte mæ om, og ikke overraskanes va det et sitat fra Sherman Alexie, fra novella «Dear John Wayne» (æ sverge på at æ har lest andre av novellan hannes også, det e bare det at det e favoritten), kor Etta Joseph sier «I know so much more about you than you will ever know about me».

Det e det som e sannheta: vi sitt her, og vi vet alt om kordan man kan/skal være en ekte nordmann, vi kunne vært det, vi kan agere nordmenn ved behov, snakke om landslag og nasjonstaten og rosemaling, de der norske greian. Og noen av oss sitt her og vet så mye mer om de saman som tror dem e ekte samer enn de saman vet om oss, de kjernesamiske områdan, det kjernesamiske arbeidslivet, det kjernesamiske språket, vi kan agere majoritetsamisk kultur, vi vet så mye mer om den enn vi strengt tatt treng å vite (men vi vet i det minste mer om samisk kultur enn det nordmenn gjør, vi vet ofte mer om norsk kultur enn nordmenn gjør, vi e så god på kulturforståelse at det e helt sprøtt at nordmenn fortsatt tror dem e bedre enn oss), og vi vet så mye mer om dokker enn dokker noensinne kommer til å skjønne om oss. Det e derfor vi e sur, fordi det må påpekes om att og om att, og æ tror ikke engang det e et sinne æ får lov til å påberope mæ, semi-kjernesamisk som æ e – æ har lovt mamma å flytte til Tana når æ blir gammel, Tana e hjemme sånn som samisk e hjemme, men det e andre språk æ formulere mæ bedre i, det e byen som har identiteten min – men æ vil være der i den grad æ kan være der, være en av dem som sier «jo, det e sagt før, men den eneste grunnen til at det blir sagt igjen e at det ikke e blitt bedre» og så prøve å være en av dem som kan gjøre det bedre, eller i det minste være en av dem som åpne et rom for nokka mer, åpne for at det ikke e bare, men både.

Så all ære til historikeran, det e godt vi har dem, det e fint dem kan se på kordan verden va, ka som skjedde den gang da, ka vi hadde før vi blei nødt til å begynne språkgjenreisinga, og all ære til akademikera, kor hadde æ vært uten dem (sannsynligvis ikke engang i live, tenk), men ikke bli så innbarka i teorien at dokker glemme at det finnes resultata ute i verden som også treng å bli rydda opp i. Vi e godt i gang, men æ tror ikke vi takke nei til nyttige allierte.

A: I know so much more about you than you will ever know about me.
Q: Miss Joseph, I am a leading authority, no, I am the, the leading authority in the field …
A: Mr Cox, Spencer. For the last one hundred and eighteen years, I have lived in your world, your white world. In order to survive, to thrive, I have to be white for fifty-seven minutes of every hour.
Q: How about the other three minutes?
A: That, sir, is when I get to be Indian, and you have no idea, no concept, no possible way of knowing what happens in those three minutes.
Q: Then tell me. That’s what I’m here for.
A: Oh, no, no, no. Those three minutes belong to us. They are very secret. You’ve colonized Indian land but I am not about to let you colonize my heart and mind.
– Sherman Alexie – «Dear John Wayne», fra The Toughest Indian in the World

to ting som ikke handle om det samme men kanskje heng sammen

Æ hadde en samtale med en venninne for noen uke siden, ho sa «du e same, du e feminist, du e dame, du e bibliotekar, du e …» og så så ho på mæ, «æ vet ikke ka du definere dæsjøl som?» og æ svarte «æ vet ikke helt sjøl heller.» Æ snakka med en fyr som også jobbe på NB om Kickstarter og sånt, hevda at æ kommer til å gå personlig konkurs på grunn av alle tegneserian æ støtte, og han lurte på ka slags tegneseria, «nei, du vet, urfolksgreier, feministgreier og … homorelevant stoff» svarte æ etter å ha stoppa og tenkt mæ om.

Æ tror mitt største problem (eh, vi kan i det minste late som) e at ordet queer ikke ligg godt i munnen min på norsk i det hele tatt. En gang i tidenes morgen, da æ fortsatt fikk holde semi-jevnlige morrakåseri på NRK Sápmi, snakka æ om det, at det ordet passe så bra på samisk, dessuten vitsen/rimet «Piera, leat go queera?», men på norsk?, æ får det ikke til å passe, det sitt ikke, det føles som om halve ordet forsvinn i munnhula, og kordan skal man egentlig uttale den r:en til slutt? Si det.

Æ tror æ like det, ordet, queer, fordi det for mæ føles som å i bunn og grunn definere mæ som ikke-heterofil, og det e omtrent så spesifikk æ like å være: æ like folk (eller så hate æ alle, det vakle litt mellom de to ytterpunktan eller begge to på en gang), æ like folk som får hjernen min til å jobbe på nye uventa måta eller mer av det gamle eller små justeringe; æ like folk og det virke bortkasta å definere mæ inn i eller ut av en legning sjøl om æ stadig tenke at æ burde komme ut av skapet (men æ gjorde det og så omdefinerte æ mæsjøl og så måtte æ gjøre det igjen og herregud så slitsomt livet e, så tungvint heteronormativitet e) men æ gidd ikke.

Æ gjør det når det passe sånn, «æ va så forelska i [ho] den gang da» og «æ synes [han] e så kjekk» og «bortsett fra at æ savne kroppskontakt mangle æ ingen» (og «æ vil bare ha noen som like mæ som æ også like»), men det e jo ikke så ofte det passe sånn og enn om alle antar æ e heterofil? Eller, enn om folk antar æ ikke e heterofil, e det motsatte, om æ vil at dem skal vite at æ … hold alle muligheta åpen? (eller det motsatte: å vurdere å være kjempehetero for å unnslippe og kjempelesbisk for å unnslippe, legninga mi e kanskje udefinert men i mæ syng den «ikke dæ ikke dæ ikke dæ ikke dæ» og æ kjenne mæsjøl godt nok til å høre etter – no i said no i won’t no)

Uansett e det jo knapt interessant for mæ, æ vet akkurat ka æ like sjøl om æ ikke får definert det og æ vet ikke om det bryr noen andre – æ foretrekk å tenke på det i frasa, som oftest, «æ blir automatisk litt forelska i kvinner som e et hode eller mer høyere enn mæ», e det en legning? Høye menn e litt av og på, det e så mange forbehold man må ta med menn, men æ like damer som e så høy som æ sjøl føle mæ.

Æ tenkte på det i går, fordi æ snakka om det i januar, så vidt, med en dame som va et hode høyere enn mæ og som blei imponert fordi æ ikke va redd en voksen mann som va et hode høyere enn mæ og sur, ho sa «æ hadde aldri turt det der» sjøl om æ ikke egentlig gjorde nokka stort, æ sa bare nei, og da han nekta å forstå det – som om æ burde unnvike fordi han va større enn mæ og det ga han mer makt – sa æ nei en gang til og ho sa at ho bestandig blir unnvikanes, gjør sæ liten, og æ sa «det e fordi inni hodet mitt så e æ minst like høy som dæ» sjøl om æ på ingen måte va i nærheten av å være så høy som ho.

Men det æ tenkte i går e at fordelen med å være vokst opp sammen med samer, i et samisk samfunn, e at sjøl om æ i og for sæ ikke e hverken spesielt lav eller spesielt høy (noen centimeter kortere enn 1.70 som æ e), så har æ ganske ofte, etter at æ va ferdigvokst, vært den høyeste kvinnen i rommet. Og gjerne også høyere enn ganske mange av mannfolkan som va tilstede. Og det e ikke som om man e et bedre menneske enn andre fordi man e høyere enn dem, det får være måte på, men det e jo nokka der, i reptilhjernen eller de ubevisste delan av oss, æ e høyere enn dæ, æ e ikke redd dæ,

og noen ganga sitt den i, når æ vet æ har rett, når æ vet æ har nokka mer enn bare mæsjøl i fall alt går galt, du e kanskje høyere enn mæ men æ e ikke redd dæ av den grunn, æ har jammen mæ bedre ting å holde på med enn å være unnvikanes over menn som e så vant til å være viktig fordi dem e voksen, og æ kommer til å si nei når det må sies og det å ha vært den høyeste dama i rommet gjør det lettere.

grunnen til at æ skriv når æ skriv om teater

Nevnte æ teaterdokumentasjonskonferansen æ va på samme dagen som æ så Vidas extremas? Æ tror ikke det, æ tror æ bare nevnte middagen æ droppa fordi æ heller ville sitte stille i mæsjøl en stund etter forestillinga, men middagen va en del av teaterdokumentasjonskonferansen æ va på. Det e for så vidt et godt spørsmål ka æ gjorde på en teaterdokumentasjonskonferanse, hovedgrunnen til at æ ville delta va åpenbart ♥ teater ♥ og så tenkte æ at det ikke ville skade i et mer langsiktig perspektiv, om æ en dag må forholde mæ til samisk teatermateriale.

Fordelen va at æ konkluderte med at æ sannsynligvis ikke kommer til å forholde mæ til den typen samisk teatermateriale, fordi æ nu har lært forskjellen på det som burde pliktavleveres og det som burde gå i privatarkiv (ikke det, æ tror æ kunne ha gjetta mæ til den om æ tenkte mæ om en stund, men det e fint å få sånne ting forklart før man har tenkt over at det e en forskjell).

Og så va det mer eller mindre interessant, æ fikk gleden av å høre en skikkelig engasjert akademiker æ aldri har hørt om før snakke masse om kor fantastisk det e å ha teaterarkiv og kordan man kan forske på det og å ha materiale helt fra midten av 1800-tallet og fram til nu (bortsett fra at nu e det så mye av materialet som e lagra på formata som kommer til å være ubrukelig snart, takke oss til penn og papir), og alle mulighetan og det e få ting som gjør mæ så glad som å høre på skikkelig engasjerte akademikera fortelle om nokka dem bryr sæ om (særlig når det e humaniora og æ faktisk evne å henge med).

Og så snakka Bent Kvalvik om teateranmeldelsen som dokumentasjon og korvidt den dug til sånt. Mitt umiddelbare instinkt va nei, men så snakka han om bøkern med teateranmeldelsa han sjøl hadde lest før han begynte å skrive sånt, gamle klassikera av menn æ aldri har hørt om før (tenk kor mange menn det finnes som æ aldri har hørt om før, tenk kor mange dame det finnes som ingen engang kommer på å fortelle mæ at æ aldri har hørt om før), og kor mye han hadde lært av det, kor grundig dem hadde vært,

og det må jo være god dokumentasjon, åpenbart, når noen kan lese anmeldelsen av teaterstykket flere tiår etter at det e satt opp og fortsatt få nokka ut av teksten, kanskje til og med uten å kjenne hverken stykket eller skuespilleran eller regissøren fra før av (sjøl om æ antar kjennskap til i hvert fall en av delan kommer til å hjelpe på). Og æ har da sjøl også lest anmeldelsa av teaterstykka æ ikke har sett og ikke kommer til å se, bare fordi æ va nysgjerrig, og ganske ofte synes at æ har fått nokka ut av det, så æ vet ikke ka det umiddelbare instinktet kom fra, bortsett fra den her iboanes ideen om et teaterstykke som nokka midlertidig, nokka man ikke kan vite nokka om om man først går glipp av det.

Æ snakka med noen om det, så vidt, noen som hadde lest min forholdsvis gretne facebookstatus om Jonas av Nordland teater, og æ prøvde å forklare koffor æ like teater, men æ fikk det ikke til (noen daga bare kommer ikke ordan som man vil at dem skal komme), men det e nokka med den sympatien æ går inn i salen med, i nitti prosent av alle mine teateropplevelsa e æ sympatisk og åpen og æ vil at det skal gå godt, at alle huske replikkan sine, at vi bygge et fellesskap mens skuespilleran står på scenen og æ ser på dem, det hende at æ skulle ønske æ kunne åpne brystkassa mi og gjøre mæ åpen for det som kommer på en måte som e synlig også for andre (sjøl om det høres forferdelig ekkelt ut, unnskyld),

det e derfor æ nesten bestandig kommer til å velge teater framfor film (med unntak, selvfølgelig, men ikke så mange), muligheten for katarsis e så mye større når handlinga skjer i rommet rett foran øyan på dæ, når du sjøl styre øyan dine, ser det du vil se, mulighetan for emosjonell manipulasjon e større i film (tror æ, e ikke som om æ har studert de her greian), men sannsynligheta for emosjonelle reaksjona e større på teater, det e så lite som skal til for at æ bikke over kanten,

og en film kan man alltids se igjen, man kan skru den av og tenke «feil tid, feil sted, ikke for mæ, ikke nu» og se den en anna gang, eller aldri se den igjen, men når du har sett teaterstykket har du gjerne sett det både første og siste gang (… sjøl om det kanskje ikke e helt sant med mine teatervana de siste åran (i hvert fall før æ flytta fra Tromsø)), og æ tror det e derfor æ prøve å være så åpen, derfor æ vil se det med hele mæ (look with all of you, not just your eye som Ani DiFranco syng), derfor æ så ofte ende opp med å blogge om stykket, fordi æ vet at det kommer til å forsvinne etterhvert, det e teaterøyeblikk æ kommer til å bære med mæ i årevis (æ har fortsatt stemmen til Morten Svartveit i hodet og noen ganga sier den «det går dårlig, pappa» sjøl om æ har glemt kordan dialekta hannes høres ut), men æ les de gamle blogginnleggan om igjen og plutselig huske æ nokka æ hadde glemt av det æ synes va så viktig den gangen æ så det på scenen, en av de her bittesmå detaljan som gjorde stykket, bikka det over fra nokka æ va likegyldig til til nokka æ vil huske, nokka æ ville skrive tusen ord om,

og det e teaterdokumentasjon det også, sjøl om æ ikke helt vet om bloggen min gjør sæ i et privatarkiv, men æ har tenkt på det av og til, at det æ skriv om teater også e en viktig del av teateret (ikke den viktigste, ikke en uunngåelig del, ikke så mye som folk som har det som jobb (og det e like mye mitt valg som nokka anna)), sjøl om æ tror det kreve at man kjenne til utgangspunktet mitt, standpunktet (om alt det her blir bevart i et tusenårsperspektiv en dag kommer noen til å lese det en vakker dag og si «ka i all verden va greia med Marius Lien?» og så kommer æ til å ligge i grava eller som kremeringsaske eller gudan vet ka og rødme alt æ e god for), alt æ blogge e allerede et privatarkiv, særlig det om teater, æ e ganske sikker på at man kan lese en linje fra «gode gud, HT sett opp mye rart og æ ser det stadig sjøl om alt e middelmådig» til «det der va ikke ille» til «nu har æ sett Hamlet fire ganga og æ skulle ønske æ kunne se det minst fire ganga til, men dem slutte å vise det i dag», og æ har neppe skrevet om alle nyansan i teateropplevelsan min, ka va det som skjedde, og koffor endra det sæ fra stadig himling med øyan til hjerteskjæranes kjærleik;

tusenårsperspektiva e lenge, men tenk når æ har skrevet om teater i et tiår, eller to, tenk når æ sannsynligvis har sett hundre teaterstykka, tenk når æ går på teater og e eldre enn alle som e på scenen og i etterkant kan si ting som «ja, det e ikke rart [tilfeldig ung skuespiller] e flink, hen har nok arva det etter [forelder], æ så vedkommende først på begynnelsen av titallet, og det va en opplevelse, så det ligg nok til familien», og en gang i tida sa Oda nokka sånt som at «akkurat det teaterstykket blir jo aldri satt opp igjen, men det du skriver om det varer for alltid, så du vinner» og noen ganga tenke æ på det etter å ha skrevet femtenhundre ord om ett eller anna stykke og så synes æ litt synd på ettertida, men andre ganga trøste æ mæsjøl med det, æ har i det minste skrevet ned så mye som mulig av det æ synes va interessant, æ har gjort mitt for bevaringa av nokka som ikke kan bevares i sin helhet, nokka man bare kan bygge opp igjen i bestanddela. Og det e et ganske fint privilegium.

en dans fra ytterkantan inn i sjela

Har dokker hatt den der følelsen, når du trør ut av et rom og plutselig e bevisst verden på en måte du ikke va før du gikk inn der, før du opplevde det du nettopp har opplevd? Når hvert skritt kjennes viktig, vektig, nokka med vekt i, du merke bevegelsan dine på en helt ny måte, du ser på verden og blir helt Obstfelder, her er så underlig men du vet du e på riktig klode likevel?

Æ så Vidas extremas på Vinterlysfestivalen for en uke siden, og æ gikk ut av rommet med den der følelsen, æ brukte dobbelt så lang tid eller gikk dobbelt så fort, æ vet ikke, på turen fra kinoteateret til nærmeste middagssted fordi æ måtte kjenne beinan mine røre sæ, et skritt av gangen, kanskje ikke sakte men sikkert, men presist og oppmerksomt, fordi æ nettopp hadde brukt en time på å se på folk bevege sæ bevisst, koreografert, men likevel fritt, plutselige utbrudd av poesi i bevegelsan, men ikke sånn som det va sist æ va på poesidanseteater,

heller mer som det som sitt igjen fra Alexander den store, da æ så den (om igjen og om igjen), sjøl om det va mindre poesi og mer breakdance, for her tolke dem jo dikt, eller breake dikt, e dikt, om man kan joike et menneske må man vel også kunne breake en strofe?

Vidas extremas, en dans på livets ytterkanter e regissert av Jon Tombre (som e en av kanskje fire norske teaterregissøra æ faktisk huske navnet på, så stort inntrykk gjorde han, tenk), basert på en idé eller en grunntanke fra Nicolai López og Christina Hætta, med teksta av blant anna Sigbjørn Skåden (og tre persona til som æ ikke vet kæm e), og med fem guatemalske breakera og skuespillera, to samiske skuespillera og en samisk rapper, Nils Rune Utsi eller SlinCraze.

Men det e jo knapt nok poenget, eller kanskje det e poenget, æ vet ikke, folkan som e involvert e åpenbart viktig, æ tror det bestandig e en lang rekke tilfeldigheta som gjør at nokka kunstnerisk skjer, og æ tror særlig det e tilfelle i situasjona som det her, alle de her delan av det som handle om kæm folk e, kor dem har møtt hverandre, kordan dem heng sammen, kordan urfolk heng sammen, ka og kæm man e komfortabel med, og kordan man kan få publikum med på det hele.

Og publikum har åpenbart vært med på det, siden dem har fått positive anmeldelsa i Klassekampen(!), Dagbladet(!) og Scenekunst.no(!), (særlig de to første der e vel ikke akkurat kjent for å være superengasjert i samisk scenekunst sånn til vanlig), og det skjønne æ godt.

Fordi det her e settinga mi: æ sitt på første rad, fordi da vi gikk inn i salen sa dem at vi gjerne måtte sitte ganske langt framme og æ gjør som æ får beskjed om, ved siden av en lokalavisreporter fra Rana blad som tydeligvis ikke har tro på allerede eksisterende pressebilda, og derfor tar sine egne, med et enormt speilreflekskamera som sende oransje lys over hele scenen, og som bråke sånn som speilreflekskamera gjør, sånn som e ekstra tydelig når det ikke e lyda ellers, særlig på tidspunktan når det eneste som skjer på scenen e stille bevegelsa, eller breakdance uten lydspor. Men slapp av, noen i salen har tatt med sæ babyen sin! Et voila, lydspor! Æ har aldri møtt en mer snakkesalig baby, og om det va kor som helst ellers ville æ vært så sjarmert at æ døde på mæ. Men babya som ikke e gammel nok til å både fokusere øyan sine og å vite katti dem burde forholde sæ forholdsvis rolig har ingenting på voksenteater å gjøre, sjøl om æ innser at det e fordomsfullt av mæ.

Sånn til vanlig e æ John Cage med det meste, eller æ øve mæ i hvert fall på å være John Cage (altså 4’33”, pianostykket kor lyden e det som måtte foregå i salen ellers, for det skjer ingenting med pianoet), men det gjeld som oftest folk som hoste og den uunngåelige duringa av en ivrig vibreranes telefon, ikke folk som bruke halvparten av tida på å fotografere skamløst og den andre halvparten på å slette og velge ut bilda (æ vet ikke kordan John Cage stilte sæ til lysforurensning, men det e nu en bestanddel det også).

Og det va settinga æ så stykket i, med et lyd- og lysspor farga av valg utenfor teaterets muligheta (med mindre det skal være en snakkanes baby med alle plassan, dét hadde vært et imponeranes kunstnerisk valg), og likevel va ikke det poenget, bare e et sidespor, dog et uunngåelig et, folk e så slitsom av og til, men etter forestillinga skreiv æ følgende på facebook (æ lime det inn her like mye fordi æ vil ha det et sted som føles varigere enn facebook):

Det eneste æ ønske mæ e kjekke unge menneska som breakdance på teaterscener. For alltid. Dajan hey, dajan ho, dajan hey, dajan ho – «det var irriterende å ikke skjønne hva de sa, når man ikke så teksten siden vi satt så nært scenen» og æ sa ikke «muhto it don darbboš áddet, galgat dovdat» for det har æ lært og mer samisk vi vil bestandig ha mer samisk eller mer spansk eller mer, og æ har vent mæ til å leke John Cage når det må til, alle delan av lyden i salen e samspill alt må med sånn e livet, men æ kan gjøre unntak for snakkende babya og fotograferende lokalavisreportere (det finnes offisielle PRESSEBILDA av en grunn, for at det enorme kameraet ditt og det stygge oransje lyset hver gang du skal ta bilde ikke ødelegg opplevelsen for andre, for helvete), men det handle ikke om å forstå, det handle om å oppleve, du må bare se på, bare se ka det blir og det blei så mye, dajan hey dajan ho dajan hey dajan ahte it don jáhke mun dovddan Sigbjørna sáni vaikko goas ja gos de bohtet? Dieđusge dovden, og det va SlinCraze som sa det og æ tenkte på Jon Tombre og æ tenkte på Alexander den store og kjekke unge menn på scenen som breakdance og så mye død og vold det finnes i verden, dadjen hey dadjen ho og i det scenen gikk i svart va det nokka i mæ som brast, birgejin birgejin birget, æ va der vi va der vi ser hverandre og æ sier hey og sier ho og sier hei, takk, giitu, okti vel, eambo, giitu, æ vet du ikke va der men setet ved siden av mæ va ledig og æ hadde sagt hei om du kom.

og æ vet ikke kæm det va æ skulle ønske æ hadde ved siden av mæ (noen som e høy/svær nok til å blokkere en utsendt lokalavisreporter?), men æ gikk ut derfra med sånt et ønske om fellesskap i etterkant, sjøl om æ droppa den gratis treretters middagen æ kunne fått og rukket om æ gikk litt fort, fordi tanken på å skulle smalltalke om nokka som helst va utenkelig og æ ville bare bo litt mer inne i Vidas extremas, æ ville være bevisst ka som skjer med bevegelsa, sjøl om det gikk over, det gjør bestandig det, også de der øyeblikkan med vekt i forsvinn etterhvert ut i intet, og du sitt igjen med bare en følelse av kordan det va mens dem va der,

og selvfølgelig va breakeran favorittan mine, æ har en forkjærlighet for dans i alle forma og fasonga, men særlig den som e uforståelig kul, på Riddu Riđđu for cirka tusen år siden, tror æ det va, refererte æ til det å se på Nicolai López breakdance som å se på vann bevege sæ (postscript: det va tydeligvis etter å ha sett Alexander den store, så så god e hukommelsen min), det va nokka sømløst i det, en bevegelighet æ i bunn og grunn ikke kan begripe men elske å beundre – og det samme va tilfellet med danseran her, æ ville ha mer breaking hele tida, dem kunne ha gjort bare det, bare breaka med diktan projisert på veggen bak sæsjøl i en hel time og æ ville sannsynligvis fortsatt ikke vært fornøyd, æ vil bestandig ha mer. Men æ så på dem, og det va til å gråte av, diktan handle om alt som e jævlig, på mange måta, sytten dikt om forsvinning sier dem, og vi tell ned, underveis, det e en videoprojekson på scenen som tell ned diktan og som oversett dela av det når det e på et språk folk kanskje ikke kan (som spansk, og samisk), og det fungerte skikkelig bra, bortsett fra at scenografien va bygd opp sånn at når man satt på første rad va øverste rad av sceneromsbygginga akkurat høyt nok oppe til at den dekka til dela av teksten. Men æ har da lært å sette pris også på kunst på språk æ ikke kan, så det va i og for sæ helt greit.

Og uansett va det ikke så farlig å bestandig skulle skjønne alt som kom ut av munnen til skuespilleran og breakeran, når æ like gjerne kunne se på munnen som sa ordan, det va ikke så avanserte kostyma på alle, de tre breakeran va kledd i svarte bukser og hvite skjorter, med rød leppestift og neglelakk, ting som gjør menn ekstra synlig, til og med når dem dele scene med en mann som e malt helt blå, som en slags Nightcrawler i X-Men, og det va fascineranes!, og den blåmalte mannen sammen med kvinnen i den blå kjolen, og påkledninga og sminken satte stemninga på en veldig effektiv måte, man treng liksom ikke forvente Ibsenrealisme og standard teatralitet når det første man blir møtt med e en blåmalt mann, koffor ikke bare bryte med sånt først som sist.

Æ vet ikke helt ka de to samiske skuespilleran gjorde der, æ skulle til å beskrive demmes rolle, men æ vet ikke helt ka den va, for æ tvile på at det va å trekke opp gjennomsnittsalderen (som va min første tanke nu), Mary Sarre va en slags moder/Maria-figur, som glei sakte gjennom rommet og sa dypsindige ting, mens Iŋgor Ántte Áilu Gaup hadde horn og vandra mer enn han glei. Det va uansett Nils Rune Utsi (aka SlinCraze) som imponerte mest og fikk mæ til å gråte litt, og han satt nu stort sett bare på et sted hele forestillinga.

Æ så en dokumentar om han på filmfestivalen, Arctic Superstar, og den va fin, så æ hadde et positivt inntrykk av fyren, og æ vet jo at han e flink, sjøl om æ ikke har hørt så mye på samiskspråklig rap, men det e åpenbart, og det blei enda mer åpenbart når han satt på scenen, for der breakeran har en imponeranes kontroll på det kroppslige har han samme imponeranes kontroll på stemmen, og det e en fryd å høre på uansett ka han sier. Så å få han på en scene, å få skrella bort de verste hiphop-taktan (som e nødvendig staffasje, åpenbart, i sin setting, men likevel staffasje), å bli presentert for bare han, og særlig i de siste diktet, det kor han sier «dajan hey, dajan ho» og min første tanke va «Sigbjørn!» fordi det tydeligvis e sånn æ gjenkjenne den samiske samtidslitteraturen, og kombinasjonen av det diktet, de frasan (det høres ikke imponeranes ut, æ vet det, dajan hey, dajan ho, men når nokka bæres fram med tyngde kan alt bli tungt), måten dem blei sagt på, alt som kom før, alt det bygde sæ opp til, før æ visste ordet av det gråt æ, og så lo æ litt av mæsjøl fordi æ skjønte at det kanskje ikke va noen andre som kom til å forstå akkurat koffor æ gråt – det handle om folkemord og forsvinning og jævelskap, og det e ganske jævlig, men ikke på gråtemåten – men det va vakkert, og da det va slutt slutta vi knapt å klappe. Vi va ikke så mange i salen, dessverre, men vi klappa for minst det dobbelte, og æ tror hjertet mitt hadde vokst så det kunne fylt opp en hel seterad aleina,

og det finnes så mye å utsette på så mange forskjellige ting her i verden, folk som i større eller mindre grad ikke tenke over kordan demmes teateropplevelse påvirke andres teateropplevelse, men det finnes nesten ingenting å utsette på det som skjedde på scenen, til og med det som kanskje føltes som tomrom va OK, det treng ikke å være fullkomment, det e ofte bedre når det ikke e det, og æ e så glad for at æ fikk se det, at æ fikk oppleve den sammensmeltinga av en hel haug med folk æ like og beundre, at æ kan vite ka dem har laga sammen, og å vite at de her folkan finnes i verden, å vite at setet ved siden av mæ va tomt og kor mange menneska æ kunne tenke mæ å ha hatt ved siden av mæ der, æ kunne sagt hey eller hei til alle sammen, æ kunne sagt hey og æ kunne lagt til at æ e glad du finnes i verden, du og æ og Vidas extremas, æ e glad vi finnes, alle sammen.

kjærleik og kultur, berre kjærleik og kultur

I fjor høst en gang, en dag i oktober, lørdag den 24., for å være helt spesifikk fire måneda seinere, va æ på min nyoppstarta lokale filmfestival, Slagg (og æ har slaggbiten som bevise det). Det burde æ jo egentlig ha sagt nokka om i fjor en gang, kanskje november?, men tida og veien og dokker vet nu kordan livet går fra mæ, fordi det hadde fortjent å bli sagt nokka om, bra lokal entusiasme og bra folk som gjør bra ting og fire filma som ga innblikk i arbeiderfilmen både historisk og samtidig, det ene med det andre, alle de her blogginnleggan æ aldri kommer til å skrive (kom tilbake i mai, kanskje æ skriv nokka om årets TIFF da),

og uansett va ikke poenget som sådan Slagg, bortsett fra at poenget va en av filman æ så, den norske 70-tallsklassikeren Det andre skiftet. Du har sannsynligvis kanskje aldri hørt om den, og det finnes det helt klart gode grunna til. Den e ganske banal, og handle om en purung Nils Gaup som dukke opp på Mo og får sæ jobb på Jernverket, kor han får noen venna og har sæ med kona til en av dem. Det vise sæ at karakteren til Gaup forlot det trygge vante livet i Finnmark – her billedgjort med en reinflokk som spring avgårde, selvfølgelig – for å se ka som finnes i den store verden. Æ lo ikke kjempehøyt mens æ satt i salen, men det holdt ganske hardt. Om du har en ambisjon om å se ka verden har å by på burde du sikte høyere enn Mo i Rana.

Han e en ganske ubehjelpelig skuespiller i en ganske ubehjelpelig film, kor han bruke kjedsommelig mye tid på å stirre, enten tomt ut i lufta, eller på ho han har sæ med eller mannen til ho han har sæ med. Det va ufrivillig morsomt, og mest interessant for å se kordan Mo så ut for såpass lenge siden (og kordan Gaup så ut for så lenge siden, sånn en kjekk ung mann, sånn en håpløs frisyre).

Men som Ani DiFranco syng i en av sangan sine, sometimes there’s poetry written right on the bathroom wall, og på et tidspunkt mot slutten av filmen, når Nils Gaup innser at Mo i Rana kanskje ikke har så mye å by på som en ung mann som vil se verden kunne håpe på, har han en samtale med ho han har sæ med, som jobbe på en kafé i byen og va det første mennesket han snakka med når han kom av bussen første gangen, og han sier nokka sånt som «det va nokka med øyan dine, blikket ditt, æ trodde det fantes flere som dæ her» (bortsett fra at han vel sa det på Finnmarks-dialekt, ikke min omskrevne øvre samisk middelklasse-sosiolekt).

Æ har lest så mange bøker om kjærleik den her høsten og vinteren og kanskje året gjennom, æ vet ikke, men æ leste Chris Kraus’ I Love Dick og æ leste Geir Gulliksens Historier om et ekteskap og begge de bøkern dokker vet av Lena Andersson, og Ellisiv Lindkvists Selvopptatt og nu les æ Prostitute Laundry av Charlotte Shane og æ har lest Det er mitt hav av Caroline Kaspara Palonen og Elfriede Jelineks Pianolærerinnen og Green Girl av Kate Zambreno, Dept. of Speculation av Jenny Offill og så mange kjærleiksromana at dokker ane ikke (og så måtte æ snakke med Ida om mangelen på en passanes term for det som på engelsk hete romance novels, for det nærmeste vi kommer e husmorporno eller serieromana på fint, og det e jo ikke det samme, og ikke e det chick lit heller, det eneste fellestrekket romance har e at det skal slutte lykkelig, det e derfor æ les det), i tillegg til alle de her diktsamlingen æ blar mæ gjennom og gråter litt av med jevne mellomrom, samt Love itself in the letterbox av Hélène Cixous og så klart A Lover’s Discourse av Roland Barthes, men æ klare ikke å lese dem fra ende til anna lenger, mitt gamle sarte hjerte som har lest og gjenlest Barthes hver gang det va så mye håp og så mye fortvilelse, ka skal det bli av oss?

Æ vet ikke, men han sa «det va nokka med blikket ditt» og det finnes som oftest øyeblikk i alt, uansett kor dårlig du synes det e, det bittelille fragmentet du kan bære med dæ, æ så “Reaktor” med Giron Sámi Teáhter for ikke så lenge siden (en uke, ikke fire måneda!), og det va ikke så verst men ikke så fullt av varige inntrykk, bortsett fra et øyeblikk, kor to av de tre karakteran plutselig gir etter for hverandre og sitt vendt mot hverandre og han trekk ho nærmere og dem har bein og arma rundt hverandre og æ kunne ikke forstå ka det va i det øyeblikket før æ kom på at æ for minst femten år siden leste et blogginnlegg av noen æ fulgte den gang da kor ho hadde skrevet om at ho satt sånn og kyssa en jente ho va forelska i (eller en mann? et menneske) og æ gjorde den der greia kor du les nokka og så må konsentrere dæ for å få alle delan av menneskan til å passe sammen, kordan gjør man sånt, og så satt det fast helt til det dukka opp nesten tyve år seinere (æ va ikke tretten da æ leste det, æ huske såpass, men æ va kanskje seksten? femten pluss),

og det va ikke så mye å ta med sæ fra den filmen, sjøl om æ va glad for at den fine lille filmfestivalen satte den opp (og at dem skal ha mer festival i år, ett år av gangen, det e bra), men den ene linja (eller de to, men den andre «æ ville se verden» fungerte liksom ikke på samme måten) satt igjen, har fulgt etter mæ siden da, det va nokka med blikket ditt, æ tenkte det va flere som dæ i den her byen, men det e kanskje ikke det? Æ prøve fortsatt å treffe blikket til folk, se om det e noen som ser tilbake; film og bøker og kjærleik e ikke virkeligheta, men kanskje, om æ ser litt nøyere etter, neste gang blikkan vårres møtes, kanskje?

ting det virke passanes å skrive om seint en fredag kveld

Æ va sikker på at æ allerede hadde skrevet nokka om det her, så æ leste mæ tre år bakover i tid på bloggen (det tar ikke så lang tid som man kanskje skulle tro, i og med at æ plutselig slutta å blogge), og æ snakke virkelig ikke om anna enn teater og samer. Gjerne en blanding. Men det va ikke det æ trodde æ hadde skrevet om, æ sneia så vidt innom det i en bloggpost æ skreiv før æ fylte tredve, men ikke på måten æ har tenkt på det på i kanskje et år nu. Det slo mæ at det va kanskje derfor æ blogga så lite så lenge, fordi æ prøvde å finne en måte å si det på, og det finnes ikke, egentlig.

Fordi det her kommer til å bli feil uansett kordan æ skriv det, og æ kommer til å virke patetisk uansett kordan æ sier det, og æ har jo ikke et ønske som sådan om å framstå som patetisk, kæm som har det? (bortsett fra menn som antar at om dem e eller framstår som patetisk nok må noen ligge med dem fordi da fortjene dem det og kjærleik e en menneskerett og koffor kan ingen elske dem, og så blir dem sint og så skyt dem folk, i hvert fall i USA, men det va definitivt ikke poenget)

For det heng kanskje litt sammen med å ha bikka tredve, og det heng definitivt veldig sammen med å ha flytta til Mo, og det heng sammen med å ha fått mæ en ordentlig jobb, æ blei et etablert menneske på sånne rare måta, æ e medlem i en fagforening og æ meldte mæ inn i et politisk parti (det har ikke så mye med saken å gjøre, men av alle ting å gjøre), og æ e medlem i en kunstforening og æ støtte organisasjona med penga hver måned – æ har definitivt ikke nådd tiende-nivå, æ e ikke en god kristen (men det va da vel heller aldri et mål?), men æ tjene penga nok til å kunne støtte gode formål når æ vil støtte dem.

Æ e fortsatt rotate og håpløs og æ svare aldri på epost og æ tar som oftest ikke telefonen og æ e litt bekymra hver gang æ får en facebookmelding. Det e ikke fordi æ ikke vil snakke med folk, men ansvar e vanskelig og æ øve mæ på å få det til, men det går litt så som så.

Og ingenting av det her e poenget, det e firehundre ord med distraksjona fordi æ ikke egentlig vil si nokka om det æ tenkte æ skulle si nokka om, eller så e det begrunnelsen for koffor æ tenke mer på det æ trodde æ va for fornuftig til å tenke så mye på. Og nu begynne æ å nærme mæ Polonius-nivå på å snakke mæ rundt grøten, Hamlet hadde rukket å ta livet av mæ omså kor mange ganga helt uten at æ kom til poenget.

For poenget e det her, tror æ: æ blir mer og mer sikker på at æ må klare mæsjøl. Eller: æ tror æ kommer til å være aleina for alltid. Riktigere: æ har innsett at æ må planlegge som om æ kommer til å være aleina for alltid.

Ka betyr det? Jo, det betyr at æ treng egenkapital nok til å kjøpe en leilighet på egenhånd. Det betyr at æ treng et sikkerhetsnett her i byen som ikke e en partner og dermed må være andre menneska. Det betyr at æ planlegg framtidige reise aleina. Kanskje kan æ holde fast på den utslitte romantiske ideen om å aldri reise til Paris med mindre æ kan reise sammen med mitt hjertes utkårede, men det e nu bare fordi det e så mange andre plassa å dra og æ har ikke et så stort behov for å se Paris.

Æ kommer med stor sannsynlighet, overveldanes stor sannsynlighet, aldri til å kunne feire et sølvbryllup, æ må finne andre ting æ kan ha vært sammen med i femogtyve år. Og på den ene sida e det kanskje et savn, men det e mer en stadfestelse av fakta. Det e en gradvis oppdagelse av at æ kan godt være forelska, forsåvidt, men æ e også pragmatisk.

Fordelen med det her e at æ har rukket å bli toogtredve uten at noen har lurt på om det ikke e på tide at æ blir satt barn på snart, for kæm skulle ha gjort det? Dét e trikset om du vil forbli frivillig barnløs: bare la vær å ha en kjæreste, for folk vil jo ikke nødvendigvis oppfordre menneska til å bli alenemødre. Æ kunne alltids blitt alenemor om æ faktisk ville ha barn, men nu har æ snart bikka tyve år uten å ville ha barn. Og æ har slått mæ til ro med at det kan hende det plutselig endre sæ, kanskje æ fylle seksogtredve og angre som en hund, innser at lykken i livet e en liten versjon av mæsjøl, kæm vet, æ vet æ bruke mye tid på å skrive absolutta, men æ bruke minst like mye tid på å ta forbehold, så koffor ikke om det her også.

Det e uansett ikke barn som e poenget, men alt det andre. Æ like å ha et liv med plass til mæsjøl, æ vet ikke om æ egne mæ til å bo sammen med et anna menneske for alltid (æ leste en artikkel en gang om folk i langvarige forhold som ikke bor sammen og blei gledelig overraska over at det e en mulighet. Æ tror æ ville landa på at det va for økonomisk ufornuftig, men det kan hende æ ikke ville slått mæ til ro med et rom for mæsjøl, som Woolf ønske, kanskje æ treng flere rom, en hel etasje), æ ville alltids være villig til å finne ut av det om det skulle dukke opp noen, det e ikke som om æ har bestemt mæ for at kjærleiken ikke finnes,

om nokka e æ mer sikker enn noensinne på at kjærleiken finnes, at folk finn den på så mange måta, at dem finn hverandre og har hverandre, at folk velge hverandre hver dag gjennom et helt liv, at dem kan se det andre mennesket nesten hver dag i femogtyve år og fortsatt tenke at det va et godt valg, æ gråter og gråter av observert kjærleik, mellom foreldra og barn, mellom søsken, mellom dem som blir kjæresta, har vært sammen i ett år, i tyve år, i femti år, æ synes det e så fint, æ e så lettrørt, og æ tror ikke at æ e et uelskelig menneske.

Æ tror ikke på den ene utvalgte, at det finnes en person der ute i verden det e meninga at æ skal finne (mest fordi det høres jævlig slitsomt ut og æ unngår som oftest ting som e jævlig slitsom), som skal finne mæ, men æ e et ganske sært menneske som flytta til en ganske liten by med ganske få folk som e som mæsjøl. Eller: som flytta til en by med ganske få folk som kan tenkes å like den æ e på en måte som tilsier årevis. Eller i det hele tatt.

Æ mene, æ kunne vel alltids finne noen å ha mæ med om det va det om å gjøre, og nu vurdere æ å sette mæ på hendern mine for ikke å utvide den tanken, fordi æ lærte at man ikke treng å være enten/eller-aseksuell, det – som alt anna – e en skala (det sier sæsjøl, gjør det ikke, når man tenke sæ om? ka som ikke e en skala bortsett fra liv og død), og æ e et sted på den skalaen, tror æ, som tilsier at å både kan savne å ha en kjæreste og klare mæ greit uten en. Det mest upraktiske fra begge verdena, ja! (Det du er vært fullt og helt, sa dem, og æ bare JA! Begge dela, samtidig! Kor mange sjølmotsigelsa kan æ få inn i den her kroppen på en gang? Alle sammen!)

Æ savne kroppskontakt, av og til, det e den eneste upraktiske delen i det hele, å leve et liv kor man stort sett ikke e anni andre menneska, kor enhver berøring e en overraskelse man kan bære på i dagesvis. Den delen e litt slitsom, æ kroe mæ sammen og prøve å ikke tenke på det, men det fungere jo aldri.

Andre ganga hende det at æ savne det å ha noen som … e nødt til å høre på mæ, i mangel av bedre formuleringe. Eller: noen som kjenne så mange aspekta av mæ at dem skjønne ka æ mene. Æ tenkte det i dag, at æ har følt mæ skikkelig entusiastisk i det siste (æ tror forsåvidt æ mest av alt har vært litt mentalt ustabil de siste uken, en kombinasjon av forkjølelsa og unnlatelsessynda og en lang rekke ting æ burde ha gjort men enda ikke har gjort, samt tre uke på rad med reise og det ene med det andre, æ har gått fra høye høyda til uvanlig dype bunna, men det rette sæ opp igjen), men så har æ ingen plassa å gjøre av den entusiasmen anna enn internett, så æ spamme facebook og twitter og instagram med alt som more mæ, og så skjer det ingenting. Og det føles litt som å dytte all entusiasmen min ned i et svart hull, og så bli overraska når æ ikke får den i retur. Dessuten e det nokka med det der å kunne være entusiastisk med folk som e i samme rom som dæsjøl, det finnes ikke emoticona nok for å vise at man klappe i hendern av glede når man kan gjøre det til noen som e i samme rom som en sjøl.

Og vennskap e en gradvis prosess, om man i utgangspunktet ikke har en felles referanseramme må man bygge den opp, og det tar tid. Og det e jo gøy, fordi man kan lære nye ting, hermeneutikk e fordelen med nye vennskap, men av og til vil man bare at folk skal skjønne ting med engang. Æ vil si A til noen og se resten av alfabetet lyse opp i øyan demmes, men så sitt æ her og kjenne egentlig ingen æ kan si en eneste bokstav til. Og æ e pragmatisk nok til at det går bra, æ vet det høres ut som om det går dårlig, men det gjør ikke det, det går bra, æ slit med å formulere tankan æ har og det va derfor æ ikke skreiv nokka på halvanna evighet (før æ returnerte med teater og samer, berre teater og samer), det går bra og æ e pragmatisk og tenke at æ må legge plana for kordan det skal fortsette å gå bra å eksistere i ensom majestet i årevis framover.

Og om man sier det til folk så sier dem nei, sier dem neida, sier dem at du e elskbar og du e verdifull og du e et menneske som fortjene kjærleik, sier dem at du e et fantastisk bra menneske kæm som helst ville vært heldig som fikk være sammen med dæ, så mange vennligsinna kjærleiksfulle frasa vennan dine kan si fordi dem e glad i dæ, og dem har verdi, så klart har dem verdi, det finnes frasa æ fortsatt bær med mæ fordi dem va uventa erklæringe av ting æ ikke trodde va verdt å erklære, æ tror ikke at æ ikke fortjene å bli elska, æ e rosenkål og det e ikke alle som like rosenkål men et sted der ute e det noen som elske rosenkål og en dag kommer dem til å finne mæ og vi kommer til å finne hverandre og vi kommer til å takke gud eller stjernan eller nokka jordisk hver eneste dag for at vi fant hverandre fordi rosenkål e det beste som finnes, men det e langt flere menneska som like brokkoli her i verden enn rosenkål (æ vet da faen om grønnsaksmetaforen min hold vann, dokker får bære over med mæ) og æ kan ikke planlegge et liv ut fra en antakelse om at æ en dag finn det her rosenkålelskende mennesket, for ka skal æ gjøre i mellomtida?

Så æ tror kanskje ikke æ kommer til å være aleina for alltid, ikke på måten memen mene det, ikke på måten bitre unge menn mene det, ikke på måten bitre voksne damer mene det, æ tror det finnes en sannsynlighet for at æ ikke kommer til å være bare mæsjøl i overskuelig framtid, men æ kan ikke planlegge et liv ut fra en hypotetisk mulighet for kjærleik, og æ kan ikke la være å leve mens æ lure på om æ noensinne kommer til å bli elska av noen æ også vil elske – og det e del to av problemet, e det ikke, det æ av og til blir redd for, at æ skal slå mæ til ro med nokka, med noen, ikke fordi æ har en enorm liste med krav til en potensiell partner, men æ kjenne alle mine beste egenskapa, æ vet kor mye bra æ kan bidra med, og æ vil ikke slå mæ til ro med noen som ikke kan verdsette det som e bra og slå sæ til ro med det som e dårlig (æ vet da om ganske mange av mine verste egenskapa også, slapp av) bare fordi æ blir lei av å være ensom,

så æ lære mæ å ha et liv aleina, æ e god på det, som oftest, og de dagan det går dårlig kan æ alltids nynne på Bob Dylan for å minne mæsjøl på det, most of the time/I wouldn’t change it if I could, sjøl om han e ironisk, men så lenge det e mye nok i et liv man synes e verdt å beholde klare man sæ vel alltids uten enkelte andre dela.

Æ vet ikke, men det finnes så mye i verden man kan elske, så mange måta man kan elske så mye forskjellig, at om æ til syvende og sist ende opp uten den der ene kjærleika som e den ene kjærleika alle antar at man må ha, så finn æ vel alltids mer enn nok anna som kan ta den plassen, enten folk ser at det e nok eller ikke? Æ prøve å lære mæ at det hold, fordi takknemlighet for kjærleik man har tross alt e bedre enn et endeløst savn etter en kjærleik man aldri kan være sikker på å få fra noen man også har lyst til å gi den til.

&
postscript: æ hadde nevnt det før, men i 2011, så det va så lenge siden. Men her.