noen ganga skriv æ fordi æ skulle ønske du så mæ

«I kveld kan det komme te å bli seint» syng Vidar Vang på sangen «Tidlig mårra» på det nye albumet 8530 Bjerkvik, nokka som for øvrig har fått mæ til å tenke på da æ studerte litteratur og da æ gikk forfatterstudiet og vi snakka om heimstaddiktning og det allmenne i det superspesifikke, jo nærmere du skriv desto tettere innpå kommer alle andre, men æ huske ikke om vi lærte koffor? Det bare e sånn?

«Tidlig mårra» blir avslutta med et knapt minutts fuglekvitter, og første gangen skjønte æ ikke helt ka som skjedde (å høre fugla så tydelig med hodetelefona på?), men æ e da vant til kunsten, så nu like æ det. Æ va i Bergen, på Bergsem/årsmøte i Norsk filmklubbforbund (eller Norges filmklubbforbund, huske aldri) (hei, æ e blitt med i styret til filmklubben, har æ nevnt det?), i midten av mars, og da så vi blant anna Ryuichi Sakamoto: Coda – den gikk på TIFF tidligere i år, men æ rakk ikke å se den da, så æ va fornøyd med å få se den nu. Det handle om Sakamoto, som æ aldri hadde hørt om før, men som har laga filmmusikk og kunstmusikk og all anna musikk også, og det va en perfekt film. Fram til et visst punkt, det va helt rart, det va et øyeblikk kor han vandre ut av en dør, lukke den igjen, og æ nesten satte i å stortute over kor bra filmen va, men så fortsatte den i minst en halvtime til, og det virka litt unødvendig.

Æ vet for så vidt ikke om det va en perfekt film, æ har mine tvil, men æ blei så inhabil, æ satt nesten bare og tenkte «det her kunne like gjerne handla om Nils-Aslak [Valkeapää, red.anm.]», og måtte tørke litt tåra. Det va liksom det æ ville sagt til Sakamoto om han va der, «æ kjente dæ igjen, vi kjente en som dæ», som den gamle dama på ambassaden i Japan – den vi seinere va på besøk i og fikk plukke med oss paraplya fra alle de gjenglemte og æ tok en gjennomsiktig en, den e fortsatt i Tromsø, men æ tror aldri æ har brukt den etter det, Tromsø e så dårlig på paraplyvær – som hørte på en hel opplesing med dikt på samisk og engelsk, og joik, og ikke skjønte noen av delan (vel, kanskje joiken, kæm vet), men etter at det va over kom ho og en ung kvinne som va der med ho bort til Nils-Aslak og den unge kvinnen oversatte det ho sa til det æ i ettertid bare huske på norsk fordi minna og hukommelse «ho ville si at ho kjente det her» og den gamle dama la begge hendern til hjertet og æ har enda ikke glemt det – Hans Herbjørnsrud som vi en gang brukte et helt semester på har et sted snakka/skrevet om de der nøkkeløyeblikkan, dem du kanskje ikke skriv, men som e kjernen i det/alt du skriv, og det der e et av mine, det hende at æ tar mæ i å kopiere ho, «æ kjente det her» når æ ser nokka, når æ vil gi en kompliment til noen som har laga nokka, eller æ tar mæ i å lure på om æ kanskje traff noen der, noen ganga når du kommunisere nokka og ser det i blikket på den andre, æ traff, du blei truffet, de øyeblikkan du bær på så lenge at du tror dokker e nærmere enn dokker faktisk e eller enn det e logisk at dokker skal være.

Æ va i Bodø, på et åpent møte i regi av Sametinget om Sannhets- og forsoningskomiteen, og det va egentlig det æ ville skrive om, æ burde skrive det ned, det e så mye æ burde skrive ned, men æ har et mobiltastatur og for store tanka til at det heng med, men det æ også va mens æ va i Bodø den dagen va så heldig å få med mæ en akustisk Vidar Vang-konsert på Melkebaren (90% av tida e konserta æ vil på bestandig på feil sted til feil tid, så noen hadde forbarma sæ over mæ), og æ hørte på Vidar Vang i 2000-og-tidlig, de to første albuman tror æ, før æ ramla litt av (det skal den ha, streaminga, det gjør det lettere å oppdage greier, bare så synd alle artistan man oppdage går personlig konk fordi dem ikke tjene penga på greian sine ¯\_(ツ)_/¯), men æ hadde hørt på «Hvis du ser ho» noen ganga før, og tenkte at det va verdt et forsøk (faktiske konserta e bestandig verdt et forsøk, det e som oftest nokka å oppleve til og med der det ikke e sånt du like), og han spilte fire-fem sanga, og fortalte historia, som at han hadde skrevet den ene sangen på et blunk, «og det betyr ikke at dem nødvendigvis e bra, som oftest ikke», og den kom fordi han stadig blei spurt om å spille i begravelsa, og det e så vanskelig å vite ka man skal spille i begravelsa, og det slo mæ kor tungt og lett det må være, samtidig, å vite at det e nokka du kan bidra med, men at det du kan bidra med e å synge, ikke gråte, så mye man kan gjøre her i verden, det e så mye av det som e tungt og vanskelig, uansett kor lett det virke når man ikke tenke over det –

og æ fikk ikke med mæ linja om at det kan komme til å bli seint de første gangan æ hørte albumet, men så va æ på tur hjem, gikk fra busstoppet og va akkurat starta på brattbakken opp til huset og tenkte at æ egentlig bare ville dra tilbake, ville vandre gatelangs i sentrum og tenke på livet mens æ sukka dypt og melankolsk og så sang han den linja, og det e ingen av linjen før som passe helt, ikke i mitt liv, ikke i min situasjon, men den ene der – «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» skreiv æ en gang om noen eller kanskje va det bare et ønske, og noen ganga har noen skrevet nokka om sæsjøl som passe med kordan du ser dæsjøl, og det blir bare lysere og lysere ute nu til dags, det blir bare seinere og seinere, det e fortsatt mørkt inne, og en anna gang skal æ stå opp tidlig, men først blir det for seint, igjen.

Om æ skulle skrive en masteroppgave om byplanlegging hadde den sett sånn her ut

Æ har bodd her i fem år nu, og det e noen ting æ e begynt å følge med på, som æ ikke vet om heng sammen med alder, eller bosted. Æ vet ikke om æ ville sett det samme om æ fortsatt bodde i Tromsø eller om æ bodde et helt anna sted – sjøl om det å ikke bo i Tromsø i fem år også gjør nokka hver gang æ e i byen: det æ ser snevre sæ inn. Plassan æ går snevre sæ inn, æ følge den samme ruta, men tingan æ kjenne til stenge eller endre sæ eller forsvinn for mæ, og i stedet for å oppdage nokka nytt hold æ mæ bare enda mer til det æ kjenne nu. I Tromsø betyr det Risø og HT og Rå, og kontinuerlige spørsmål om ka æ gjør med mæsjøl om æ skal ut på kveldstid nu når De 4 roser har stengt? (Æ gikk forbi der, æ tror da æ va i Tromsø under TIFF nu, og turde nesten ikke snu hodet innover for å se om veggmaleriet fortsatt e der, men æ gjorde det, og det e der, og æ trakk et lettelsens sukk og slapp ut et litt tårebefengt et like etterpå. Tenk om dem hadde fjerna bildet bare fordi dem stengte stedet og nokka nytt åpna, det hadde vært forferdelig.)

Og det som e med Tromsø e at det blir mer en turistby jo lenger æ ikke bor der (uten sammenheng forøvrig, tror æ), alt i sentrum som stenge blir overtatt av nordlyssafarikontor og hundekjøringstilbud og bittesmå souvenirsjappe som selg falske samedrakter og -luer og det ene med det andre, og dem skulle sikkert gjerne solgt ordentlige greier, skulle gjerne ha vært nokka anna enn bidragsytera til den strukturelle rasismen som omfavne oss alle, men det e turistan som vil ha det, og de ekte varan e så dyr, ingen har råd til å bruke så mye penga, når dem heller kan selge falskt småplukk laga i Kina. Det her e ikke en original innvending.

Det e heller ikke poenget, for æ har flytta fra Tromsø, og æ har flytta til Mo. Æ bor her nu, æ bor her såpass mye at når folk spør om æ skal bli så svare æ «æ tror det», æ fortell dem at æ skal kjøpe en leilighet nærmere sentrum, æ skal i hvert fall bo her lenge nok til at det virke fornuftig å kjøpe en leilighet før æ flytte, om æ flytte. Kor lenge kan man bo på et sted, når det stedet e Mo? Æ vet ikke. Mo e et sånt sted man flytte til om man får sæ jobb her, eller man flytte tilbake etter å ha studert, eller man blir her for alltid og kanskje man får fire barn før fylte tredve, det e et sånt sted kor æ ser folk på min egen alder og dem har nokka som ligne på tenåringsbarn, mens alle æ kjenne som e sånn cirka på min alder endelig e i ferd med å få barn, nu når dem har tid/penga/lyst/partner.

Æ vet ikke kor lenge æ hadde bodd her før æ innså at «Mo e en hytteby» e en sånn frase man bare må forsone sæ med å høre tritt og ofte, Mo e en hytteby, folk her har hytte, så fort dem e etablert reise dem ut på hytta hver helg og trives der. Det e en hytteby og det e derfor det skjer så lite. Æ påpeke fra tid til anna at æ synes det har endra sæ bare på de åran æ har bodd her, æ vet ikke om det e sant, kanskje æ bare e blitt hjernevaska, har utsatt mæsjøl for Stockholmsyndromet, men det føles sånn? Det e litt mer greier enn det va da æ flytta hit, ting som skjer, kaffebara og kafea, sjøl om man ikke kan sammenligne sånt når man kommer flyttanes fra Tromsø, det ville være storforlanganes.

Og det e to ting æ følg med på som æ ikke tenkte over tidligere. Det ene e at dem kutte ned trær her for et godt ord, eller nokka tilsvaranes. Æ kommer stadig vekk vandranes et sted æ ikke går så ofte, eller et sted æ går nesten hver dag, og oppdage at dem har skjært vekk enda mer, kutta ned rubbel og bit av buskeveksta her og saga ned noen skrekkelig høye skrekkelig gamle trær der, tre etter tre forsvinn både privat og offentlig, og æ lure på koffor æ reagere sånn på det. Æ vet ikke. Eller, det forholdet enkelte æ kjenne har til dyreplageri e det forholdet æ har til å skjære ned trær fordi man ikke ser nytten i at dem står der. Det virke bombastisk, som en overdrivelse, men det har hendt at æ nesten gråter når æ ser kordan enkelte trær e beskjært. Æ føle mæ like teit hver gang, men ka e vitsen med planteliv når det skal reguleres i så stor grad? Trær voks som dem sjøl vil, det e ikke demmes feil at vi sett opp gjerda vi prøve å holde dem innafor.

Det andre e kor tenåringa får henge. Amfisenteret i byen hadde pussa opp et område og laga det ekstra fint for ungdomman som bruke å være der, det e utfor en kafé, så i et område uten spiseplikt, som sådan, dem kan – så vidt æ har forstått – være der uten å måtte handle, og det slo mæ som overraskanes at senteret gjør nokka sånt, fordi det jo e det motsatte av ka man ofte regne med at dem e interessert i. Og den ene kiosken i byen hade også pussa opp, og fått inn flere og hyggeligere sitteplassa, fordi dem tenkte på ungdommen som bruke å være der. Æ vet ikke kor ungdommen på Mo heng, det e et ungdomshus her, men æ antar det e som Tvibit va da æ va ung (sjøl om det jo knapt rakk å åpne før æ va for gammel), greit nok at det va et tilbud, men vi dro jo ikke dit. Gudan vet koffor, men sånn va det bare, det va et sted for folk med andre interessa enn oss, vi kunne gå på konsert der, men ikke ellers, det va ikke interessant. Og æ tror ikke biblioteket her i byen egne sæ for ungdomma som vil henge og kanskje bråke og i hvert fall være ung, æ e der ikke så ofte sjøl, men æ synes aldri æ har sett gruppa av ungdomma, dessuten tenke æ at det finnes en terskel for å gå på biblioteket også, når man e vokst opp med ideen om at man ikke skal bråke der, du skal lese bøker eller låne bøker eller gjøre nokka, du skal ikke gå dit og sitte og stirre ut vinduet og kanskje snakke laust og fast med noen du kjenne, med mindre det skjer nokka spesielt der e æ sjelden høylytt på biblioteket, æ vil ikke bråke, lage lyd.

Og det e nu det burde være en konklusjon her, nokka som trekk trådan sammen, men ka e sammenhengen mellom å kutte ned trær og å bygge kommersielle rom kor ungdommen kan oppholde sæ med minimale økonomiske innskudd? Kanskje nokka med å være en industriby? Prioriter at menneska skal trives i å oppholde sæ i kommersielle rom, kutt ned trær som kommer i veien for ka enn menneska har bestemt at dem e i veien for, æ har av og til lurt på om Mo tar så lett på å hugge ned trær fordi dem historisk har tatt så lett på å starte gruvedrift og industri? Og som ledd av det så bruke man sine kommersielle rom for å gjøre rom for de folkan man ikke unnslipp og som man kanskje vil rekruttere til framtidige kommersielle interessa?

Æ tror det blir for banalt, for enkelt, æ tror ikke man kan bygge opp en hel by på så instrumentelt vis, men noen ganga lure æ litt på ka det e med den her plassen, for det ligne ikke stedet æ flytta fra, sjøl om heller ikke stedet æ flytta fra lenger ligne på sæsjøl – det eneste som e konstant e endringan, sier dem, og kanskje va det derfor Obstfelder blei forvirra, plutselig så han opp og visste ikke lenger ka han hadde fulgt med på, og ka han hadde glemt å legge merke til?

ikke en midtlivskrise, men en stadig innsnevring av muligheta

Æ lure litt på om æ har en midtlivskrise, eller om det e en midtlivsahaopplevelse eller en midtlivskonstatering? Her om dagen tok æ mæ i å tenke at det e så mye æ ikke rekk, alle de her livssituasjonan det blir mindre og mindre sannsynlig at æ havne i (æ har bursdag om en drøy måned og æ skulle ønske det fantes noen i livet mitt som hadde tatt mæ med storm og fløyet mæ avgårde til en kjempefancy restaurant kor vi kan spise sytten retta og la oss fascinere av alle (og fortsatt være litt sulten når det e over, for man får jo ikke mat for å stille sulten på sånne plassa)),

æ leste et nyhetsbrev æ får per epost, eller æ leste en liten bunke av dem, og en god del har en paypal-link til slutt nu til dags, skrevet som dem e av frilansjournalista og dets like, og æ tok mæ i å tenke at æ skulle ønske æ hadde penga nok til at æ kunne donere en absurd sum i sånne situasjona med jevne mellomrom, tusen dollar her og femhundre der, ikke fem ti femten som æ gjør (en av dem æ følge på alle områda på internett kor man kan følge ho (twitter, instagram, nyhetsbrev) skreiv et kor ho sa at grunnen til at det har vært så stille fra ho i det siste va at faren hennes døde, så ho va opptatt med sånt man blir opptatt med når noen du elske dør, og æ ville gjøre nokka, men man kan jo sjelden gjøre nokka for vilt fremmede menneska, så æ gikk på powells.com og bestilte boka hennes, så har æ i det minste gjort nokka, sjøl om det e en bitteliten dråpe), æ skulle ønske æ hadde penga nok til å bestandig kunne reise på businessklasse og i komfortvogna, at æ bestandig kjøpte SAS plus uten å måtte tenke over det, at æ kunne spre om mæ med penga kjøpe middag til vennan mine, gå på youcaring.com og betale for alle som treng hjelp,

æ har bestandig, eller de siste ti-femten-tyve åran, som jo nesten e bestandig, tenkt at æ hadde vært skikkelig god på å være avskyelig rik, fordi æ hadde betalt skatt, og æ hadde donert penga til kunstfond og kulturtiltak og gode formål, og mæsjøl – æ e ganske egoistisk, men det finnes en altruisme i mæ æ ikke tror e så lett å fjerne som den virke i enkelte nyrike menneska (æ vet ikke om mine donasjona ville regnes som akseptabel tiende, tiending?, kordan man nu enn bøye det på norsk, men det e ikke så langt unna, altså, og æ e kanskje ikke en god kristen, men æ e et godt menneske så langt æ får til),

og i dag lærte æ at Axel Drolsum jobba i biblioteket i femti år, det finnes folk som har vært gift i femti år, det finnes folk som går samme turmarsjen i femti år, og æ tror det eneste æ kan ha sjanse på å gjennomføre i femti år e å gå på kaffebar, (sjøl om pensjonsalderen sannsynligvis øke så mye i framtida at æ burde jobbe til æ blir minst åtti), kanskje æ kan være aleina i verden i femti år (ikke aleina sånn, æ vet æ har venna (dem blir ikke kvitt mæ), men aleina sånn), nokka må man jo gjøre med livet sitt, det her e ikke en midtlivskrise, det e en stadig innsnevring av mulighetan som gjenstår i livet – æ kommer aldri til å feire gullbryllup, men æ har fortsatt tilgode å ha lyst til å gifte mæ – og det e ikke et tap, men det e å kjøre videre og vite at du ikke svingte inn den ene veien, og du kommer ikke til å kjøre forbi der igjen, men samtidig vet du ikke ka du … finn rundt neste sving, eller lignanes kleine metafora, det e kanskje enkelte ting æ e redd for å gå glipp av i det store og hele, sånt æ ikke kan orkestrere på egenhånd, sånt æ bare må håpe på skjer, dukke opp, gjennomføres, men æ blir eldre og mer satt og

det eneste æ slit med å forsone mæ med e at æ slutta å være soft butch og gikk over til å bli soft femme, fordi det e så mye mer behagelig å gå i kjola enn i dongeribukse som aldri passe ordentlig – det e en merkelig lengsel, og det e ikke det at innsida ikke matche utsida, tror æ, men æ blei voksen og slutta å være synlig queer, æ slutta å komme ut av skapet med mindre det passe inn i samtalen, og det e ikke stress, æ e ikke i skapet, men æ finn ikke ordet som definere mæ som æ også e komfortabel med å si – æ fikk mæ en fast jobb og blei streit, ikke legningsmessig men livsstilsmessig, og det e litt rart, og det e kanskje ikke egentlig det at æ vil endre på mæ, æ funke fint som et menneske i kjole og cardigan, men æ vil ikke bli sett på på måten et menneske i kjole og cardigan blir sett på, og det e litt knotate (det e ikke æ som e problemet, det e de samfunnsmessige strukturan! Something new and different for us!),

men æ fylle femogtredve om en drøy måned og om dét, en rotate leilighet, og litt mer kredittkortgjeld enn fornuftige menneska burde ha (… fordi det e så mange plassa det e gøy å dra til som ikke e Mo og æ har dårlig impulskontroll) e mine største problema, så e det egentlig helt greit – æ tror æ kan gå for femogtredve år til med det her.

Å gi den samiske vreden en plattform

Æ traff på Anne Oterholm på Kulturrådets årskonferanse, som æ deltok på fordi den i år hadde temaet «Samisk vrede» og som vi alle vet e jo det sånt æ like. Anne va læreren min på andreåret på forfatterstudiet, så æ vurderte nesten å ikke hilse på ho, ens ærend for å slippe å svare på spørsmålet «skriv du fortsatt?»

For svaret e jo åpenbart nei. Æ sa «du vet, fast jobb» og ho sa «ser den» og sa at ho likevel synes æ burde skrive fordi det prosjektet æ skreiv på e et ho synes burde finnes i verden. Og æ e jo i og for sæ enig. Ikke bare om akkurat det prosjektet, men æ e sjølhøytidelig nok til å tenke at ting æ skriv av og til burde finnes i verden fordi det e ingen andre som skriv dem, ingen andre som dele mitt utgangspunkt, veldig få andre som bevege sæ i det rommet æ bevege mæ i (som vi har vært inne på før: en same gjør nokka nerdate e automatisk = nokka veldig få andre gjør, det e ikke det at mine interessa e så smal og ulidelig interessant), og det e grunn nok til å fortsette å oppholde mæ der.

Flesteparten av grunnan til at det har blitt så stilt e kjempebanal: æ skriv best på offentlige plassa, men æ gidd ikke drasse med mæ en datamaskin (og æ blogge best når æ skriv på tastatur for da går fingran nesten like fort som hjernen), æ gidd ikke tenke på ting når æ ikke e på jobb, æ foretrekk å diktere blogginnlegg og dype tanka når æ står i dusjen og enn så lenge finnes ingen som e villig til å transkribere det for mæ. Æ blei ikke lei det samiske, men æ visste ikke lenger kordan æ skulle si nokka æ ikke allerede har sagt i minst fjorten blogginnlegg før. Men det funke ikke sånn: fra nu av tilgir æ mæsjøl alle repetisjona. Æ blir aldri ferdig med å snakke om det samiske og da må æ gjenta mæsjøl. Da må æ tenke de samme tankan om igjen.

Æ va på Kulturrådets årskonferanse og hørte nordmenn fra etablissementet si at det e viktig å gi vreden en platform. Den samiske, æ tror ikke dem vil arrangere årskonferanse om sinte kommentarfeltmenn. Den velbegrunna vreden, den som e kunst av Carola Grahn. Kunst dem lage bærenett av, kunst dem kan låne tittelen på. Den samiske vreden fascinere dem fordi dem kan forstå den – se, kolonialisme! Se verdens ondskap! Se se se de sure saman, det e lov å være sur når pokkers Siv Jensen e en idiot, statsbudsjett eller ikke, når Siv Jensen kler sæ ut som indianer mens oljefondet støtte undergravinga av indiansk kultur, sånt kan man være vred over – men æ vet ikke om dem skjønne. Torill Olsen/Jensen/Hansen?, nokka sånt, sa at den samiske vreden e en advarsel, og hver gang ho snakke himle æ med øyan, sorry ass, men ho laga en kjempebanal dokumentar om helbreding kor ho skjærte i sæ sjøl for så å prøve å stoppe blod, enhver idiot forstår jo at det ikke fungere, ka slags guddom stoppe blodet i et sår du har laga for å kunne stoppe blodet i det?, ikke en æ hadde orka å tro på, og av og til skal det ikke så mye til for at æ slutte å ta folk alvorlig og når æ først har slutta så begynne æ ikke igjen, æ vet det e et usympatisk trekk – men vreden e en advarsel sa ho og æ bare «hæ? Om ka?», for æ tror ho tenkte ho skulle holde et flammanes innlegg, men det va mer en flau bris.

Det e i og for sæ klart at den samiske vreden e et tegn på at ting e uperfekt, og man treng ikke være sosialantropolog for å se at måten staten behandle oss e utilfredsstillanes – særlig sant med en konservativ drittregjering men ikke mye mindre sant med en mindre høyrevridd fjottregjering (kæm e alle de her folkan som stole på politikera?, æ skjønne ikke kordan dem får det til) – men ka tror dokker blir de reelle konsekvensan? Kanskje vi lenke oss sammen et sted eller ti i tilfelle for mange naturinngrep, kanskje havne en bråte av oss i fengsel for ting alle fornuftige menneska burde skjønne man må slippe å krangle for, kanskje stevne vi staten for menneskerettighetsdomstolen for brudd på paragraf 108, kanskje proteststemme vi til valg, blir Sametinget mer ytterligåanes (og dermed enda lettere for regjeringa å ignorere), kanskje kanskje kanskje. Og æ sier ikke at vi treng å ta lærdom av baskiske separatista, det e vesentlige forskjella mellom Norge og Spania, heldigvis. Vi må forklare andre urfolk at nei, situasjonen i Norge e ikke lyserød og perfekt, må vi forklare at ja, det finnes lovparagrafa og eldgamle retta, men det hjelpe lite når staten ignorere alt.

«Vi ville gi den samiske vreden en plattform», sa en av ikke-saman på scenen i går, «det e viktig at vi får høre om den», og der har du oss: urfolkssinne som e akkurat legitimt og velfungeranes nok til at det gjør sæ som årskonferansetema. Dem e full av vrede, men dem gjør det så vakkert, det e så forståelig, klart dem e sint, dem e jo tvangsfornorska («hadde du vært stolt av å stamme fra vikinga?», spurte ei æ kjenne mæ en gang, for femten år siden, og det tenke æ fortsatt på, æ vet at #notallnordmenn, men mange nok). Mathias Danbolt skulle gi den ene halvdelen av den akademiske avslutninga, og han snakka om vårres hundreårsjubileum og så snakka han om det danske hundreårsjubileet som også skjer i år, hundre år siden dem solgte kolonien [ett-eller-anna] til … USA?, noen, hundre år siden man kunne vaske av sæ den stolte norsk-danske slavehandeltradisjonen, men det gidd vi ikke snakke om i Norge, fordi hallo, vi va undertrykt av danskan, det va ikke som om folk reiste fra Tromsø for å kunne dra til langtvekkistan for å selge slava, dét va ikke vårres feil. Ikke va forsnorskninga noen sin feil heller, ka kan vel vi gjøre med ka forfedran vårres har gjort galt, arvesynden e avskaffa, vi e jo ikke katolikka her i landet.

Det e ikke fornorskning at folk ikke lære samisk på skolen, det e et resultat av uheldige lærerprioriteringe og -utdanningsmangel, man kan ikke tvinge folk til å være samisklærera; det e ikke fornorskning at samisk kunst ikke finnes i kunstinstitusjona i Norge, man må prioritere pengebruken knallhardt og det finnes bestandige viktige verk å anskaffe; det e ikke fornorskning at oversettelse av materiale til samisk ikke prioriteres før noen blir sint og krangle på det, det e oversettermangel og man må jo prioritere; det e ikke fornorskning at Saemien sijte og Beaivváš og RiddoDuottarMuseat ikke får penga til nye bygg, det e knallhard prioritering av verdien av offentlige bygg og kor det e mest logisk å sette dem opp (Snåsa, Kautokeino og Karasjok e ikke bærekraftige plassa å bygge på); det e ikke fornorskning at finansministeren troppe opp i et halvhjerta indianerkostyme mens pengan ho e ansvarlig for brukes til å ødelegge urfolksjord, det e karneval og karneval e gøy og liminalfasen betyr at det ikke e lov med kritiske diskursa, ærlig talt; det e ikke fornorskning, for det har vi slutta med, det har vi sagt e et tilbakelagt kapittel, det har til og med KONGEN beklaga, det e politikk og politikk e demokrati og det e så få samer igjen at det ville være optimistisk å tro at vi e nokka man må ta hensyn til i et demokrati. Men det e greit at vi e sint, vi e så søt når vi vise vrede.

Én lang setning om politikk og språk:

æ vet akkurat nok om politikk til å vite at æ ikke vil vite mer – æ vil ikke ha inngåanes kjennskap til kordan pølsemiddagen lages, æ vil se på den uten å bry mæ om alt som e galt med det æ e i ferd med å få i mæ; æ vil beholde min idealistiske tanke om at presidenten e bedre enn det æ e, et bedre menneske, mer diplomatisk, flinkere enn mæ, noen æ kan se opp til – æ e for gammel for sånt nu, å tro på en idealistisk politiker e voksenversjonen av å tro på julenissen, gøy men urealistisk, men likevel, vi vet at julenissen ikke finnes (they’ve told us) men æ vil kunne se på presidenten og ikke være helt sikker likevel

æ tror æ e heldig fordi æ vokste opp med språket og en kunnskap en sikker viten om at det finnes samer som ikke snakke samisk, og det finnes samer som forstår samisk men svare dæ på norsk og det finnes variasjona i alle bauga og kanta (har æ så lett for å akseptere variasjon og endring i kjønnsuttrykk og seksuell legning nu fordi æ fikk akseptere variasjon i språk og identitet allerede som barn?) og det eneste det betyr e at noen ganga bytte du språk og at noen ganga snakke folk et språk du ikke kan – det e så mange språk du ikke kan, det e vanligere at folk gjør det enn at dem ikke gjør det – og når du e riktig heldig kan du snakke tull på tre språk samtidig, eller flere (om du late som du kan tysk sjøl om du ikke kan det)

og æ hold den her kunnskapen varsomt og varmt i koppa hender (det kan man vel ikke si på norsk, men det fungere på engelsk så føkkit) som va det Jesusbarnet eller et hvilket som helst barn eller en anna metafor (språket som kattunger) som va æ jomfru Maria i de der ikonografiske bildan, med det brennanes hjertet (æ orke ikke google, æ vet det har religiøs betydning, vi tar det seinere), her e hjertet mitt, språket mitt, kulturen min – her e det varmeste kjærligste æ eie og her e det vareste og stødigste i livet mitt (æ like ikke brannmetafora for positive ting, ingen av oss brenn evig og æ vil ikke at vi skal bli utbrent, vi skal vare for alltid) 

og en gang har noen sagt at også vi fortjene å høre språket vårres vakkert, uknota, en gang sa noen «gode menneske, snakk norsk» til noen som prøvde for hardt; en gang har noen tenkt at den der knotinga e det vakreste æ har hørt fordi du prøve og æ har aldri elska hverken dæ eller morsmålet mitt så intenst som i øyeblikket du knote med det fordi du e villig til å knote, og det e en tillitserklæring – tenk å være den som får høre språket ditt når det potensielt e på sitt sarteste, takk

og æ hold den varmen æ føle for dæ som privatperson i hendern mine 

og i samme øyeblikk hold æ kunnskapen om at æ fortjene å høre språket mitt på sitt vakreste, flytanes og velformulert, ordrikt og tiltalanes

og i samme øyeblikk hold æ ønsket om en politikk æ kan tro på, en politiker som e bedre enn mæ, og som del i å være bedre enn mæ har morsmålet mitt i tankan hele tida, noen som snakke samisk sjøl når ordan ikke strekk til, noen som strekk ordan så dem rekk langt nok, noen som vet og som vet å bruke

for samtidig – i univers både veldig nært og et helt anna sted – hold æ alle tre tankan i all sin sjølmotstridanes eksistens, språk e privat og språk e offentlig og språk e kultur og språk e politikk og min president, min president snakke mitt språk sjøl om æ vet at æ ikke får be om sånt, æ vil at ho skal være bedre enn mæ – og æ ende som oftest opp med norsk fordi det e enkelt, det gjør mindre ondt, e mindre sart, men æ e en feiging og det får ikke presidenten min være, derfor e ho tøffere enn mæ og derfor snakke ho samisk.