Det her e skrevet til dæ uten andre enn mæsjøl i tankan

Æ blei overraska i dag da æ oppdaga at æ aldri noensinne, sjøl fire år etter å ha lest boka, har skrevet eller sagt nokka (anna enn muntlig, kanskje, for det kan æ ikke gjenfinne, heldigvis/dessverre) om følelsen æ endte opp med den gangen æ leste brevvekslinga mellom Bodil Cappelen og Olav H. Hauge og innså at æ aldri kommer til å vokse av mæ det her. Nu e det fire år siden æ leste boka og æ kan ikke lenger huske akkurat ka det va i det Bodil Cappelen skreiv, ka det va som gjorde at æ blei lykkelig og bekymra om en annen, fordi ho va et voksent menneske og ho va fortsatt sånn som æ va for fire år siden, sånn som æ e nu. Det va så mye håp i ho, så mye fjollate optimistisk håp, en vilje til å hoppe uti, tro på at kanskje, kanskje nu. (Tror æ det va, æ huske som sagt ikke, men håpet, håpet va der.) En entusiasme du sjøl tror e bare positiv men som skremme unna folk du vil knytte nærmere.

Æ prøvde å finne ut av kordan æ kunne beskrive det, den optimistiske entusiasmen, men det nærmeste æ kom va «det e som å være ikke-klinisk manisk-depressiv» og det høres jo ikke bra ut i det hele tatt, æ tror ikke det e rett (æ har aldri vært klinisk manisk-depressiv, æ vet ikke engang om det fortsatt hete det?), æ tror ikke man burde snakke om sæsjøl i diagnostiseranes terma, vi treng en normalisering av mental helse, men ikke på den måten, ikke på diagnose-appropriasjon. Og det va uansett ikke poenget, æ blei bare så overraska, fire år og æ har ikke sagt et ord om kordan æ har brukt de åran på å forsone mæ med at æ sannsynligvis kommer til å være sånn her når æ e femogførti, seksogfemti, åttogsøtti, for alltid, æ kommer til å være den mest flirfulle fnisate dama på gamlehjemmet, dement fra ende til anna men med fullstendig oversikt over ethvert menneske æ noensinne har vært betatt av (så god hukommelse har æ ikke nu engang, og æ har fortsatt femti år på mæ til å bli betatt av folk, så det kommer ikke til å skje).

Og æ like å være mæsjøl, like entusiasmen, akkurat i dag e æ entusiastisk over gyllenlær og gyllenlærlauget i Norge (tenk at det finnes!); gyllenlærlauget har et medlemsblad og det medlemsbladet hadde en oversikt over kordan kommuner i landet som har kirker kor det finnes gyllenlær, og det e jo aldeles fantastisk! (Æ burde gjenlese brevan til Bodil Cappelen, se om ho også va begeistra og superlativeranes om det meste.) Det e sånne ting æ tilfeldigvis kommer borti på jobb, og tidligere i høst (og fortsatt, egentlig) va æ kjempebegeistra over Elisabeth Meyer, og den siste drøye måneden har æ vært kjempebegeistra over Erik Løchen (fordi æ så «Jakten» på Slagg, og det va uventa gøy, det vise sæ at æ like norsk modernistisk film? Og nu vil æ se Motforestilling.), og så videre og så videre, æ plukke opp de her morsomme tingan æ kan være kjempeentusiastisk om, og så e æ kjempeentusiastisk så lenge æ vil (nu har æ vært kjempeentusiastisk, om enn litt mer subtilt, om Warren Ellis i snart fire år, æ har enda tilgode å lese Camilla Collett (men koffor ikke? Æ vet ikke), men æ e ganske entusiastisk hver gang æ finn ut nokka nytt om ho. Poenget e bare at æ like kunnskap, æ like nerdegreier på så mange måta, Erik Løchen laga kortdokumentaren «Søring nordover» omtrent samtidig som Knut Erik Jensen laga «Nordkappekspressen» (og Nicole Macé og Knut Andersen laga «Det var en gang et fiskevær», men den e litt på sida av det hele fordi den handle om fraflytting, ikke turiststrømmen til Nordkapp), og nu kan æ helt fint uttale mæ om samiske forhold i turistindustrien i 70-tallets Finnmark (fordi æ vet det e sånn akademikera fungere, æ har observert dem lenge nok til å kunne lyge minst like godt som dem gjør).

Og Hanna spurte «ka skal du med all den her kunnskapen?», ikke dømmanes, men nysgjerrig, koffor den plutselige entusiasmen for små, rare dokumentara fra 70-tallet?, og æ svarte nokka sånt som «vet ikke, sjarmere en filmviter i 60-åran? Eller en dag kunne score et aldeles usannsynlig quizpoeng fordi æ huske nokka rart og obskurt æ har sett/lest!» Fordi det e så mye man kan lære, og æ vil vite alt, æ vil forstå så mye som mulig, morsomme detalja og uventa sammenhenga, vil kunne si «å ja, den ja, joda den har æ lest/hørt/sett/vært borti tidligere» uansett ka det handle om, kunne smile litt til en eller anna mann som ikke tok mæ alvorlig og vite at han måtte revurdere ett og anna, joda, du skal bare mansplaine som du sjøl vil, men æ har lest mæ til det her fra før av, det e søtt at du tror du kan lære mæ nokka bare fordi du e eldre enn mæ.

Og det va ikke poenget, men samtidig e det kanskje kjernen? Fordi æ like å høre på folk som entusiastisk fortell mæ om nokka dem kan, nokka dem har lært; folk som fortell med entusiasme om nokka dem e interessert i, opptatt av, e det beste æ vet – æ kan bry mæ om alt fra lingvistikk til fiskekvoter til modernistisk norsk film til sære filosofiske retninge til realfag (for pokker) om noen e entusiastisk og vil fortelle mæ om det, men det e ikke kult å være voksen og kjempeentusiastisk om skikkelig rare ting (med mindre du e akademiker), og æ e ikke så god på å snakke sånn som voksne menneska skal gjøre, æ like å være fjollate og æ like å være entusiastisk og æ like å være alvorlig men bare om æ også får si nokka dumt innimellom, og helst skal man jo være fornuftig.

Og de dagan æ ikke kan være fornuftig ende æ opp med å skremme folk unna, og en del av mæ vet at æ burde roe ned, ikke si så mye, kanskje ikke si nokka, always leave them wanting more, men det ingen tok høyde for da dem sa det va at det e så mye av mæ, æ kan si alt og fortsatt ha halvparten usagt. Og det e de dagan æ sitere Charles Baudelaire til mæsjøl, med bombastisk gestikulering om æ e aleina, «hvorsomhelst ut av denne verden!» og så lure æ på om æ kan kjøpe en togbillett til et sted som e akkurat så langt unna at æ rekk å ta toget tilbake igjen før æ må være på jobb. (Minimumskravet e at æ fungere i ti tima dagen, frokost før jobb og på jobb og så går resten sæ til, som oftest går det som det skal og helt som vanlig men noen ganga legg æ mæ klokka seks fordi æ e et voksent menneske som kan sove når æ vil, noen ganga e æ et voksent menneske som drikk kaffe til middag, noen daga e æ et voksent menneske som ser på mengden penga i bankkontoen min og fundere på kor mange tur-retur-billetta æ kan kjøpe til toget.)

Og det slo mæ plutselig, sammen med den overraskanes oppdagelsen av at æ aldri har sagt nokka om Bodil Cappelen og den kjipe/vidunderlige sjølinnsikta av at det forblir sånn her for alltid (OK, forhåpentligvis slutte æ å drikke kaffe til middag, det e en ganske dårlig idé), at æ hver gang æ føle mæ ukomfortabel i min egen sfære, hver gang ting ikke e akkurat som æ skulle ønske, så vil æ rømme, ta tog og buss og offentlig transport fordi det e liminalfasen som appellere til mæ. Æ tvitra det, en oppsummering av en tanke som godt kan være mye mer utbrodert, som æ ikke vet om e logisk i en hundreogførtitegns oppsummering: «Liminalfasen e interessant pga potensialet i at verden plutselig e nokka helt anna; i mangel på tilgjengelige ritualer bruke man transport.» (for dem som ikke har studert humaniora lenge nok til å tenke på begrepa som «liminalfase» for gøy, e det en overgangsfase, gjerne i form av ritualer, kanskje særlig religiøse, type konfirmasjon, ekteskap; liminalfasen e, i følge Arnold van Gennep, transitten mellom separasjon og inkorporasjon, å bevege sæ fra å være utfor til å komme inn igjen, den korte fasen kor du e hverken-eller; Bakhtin snakke om det som karneval, kor alle e på like fot uansett utgangspunkt, alle muligheta e åpen.)

Og det æ tenkte på va togturan, når du ikke vet kæm du havne ved siden av, når du ikke vet kæm andre som reise, når det danne sæ et flyktig, imaginært fellesskap i togvogna, hver gang du tar toget e det en viss mulighet for at verden e blitt radikalt annerledes når du går av toget (sjøl om det per nu sannsynligvis e fordi noen mista å starte en atomkrig, sånn som verden går av hengslan), hver gang du sett dæ i et sete e det en mulighet for at ditt livs store kjærleik sett sæ i setet ved siden av dæ, og sjøl om det ikke skjer, så sett du alt på pause. Eller, æ gjør i hvert fall det, æ fraskriv mæ alt ansvar hver gang æ e på reise, æ e på tur fra A til B, æ kan ikke forholde mæ til nokka anna. Æ kan ikke svare på telefonen (særlig ikke på toget, fordi dekninga fra Bodø til Trondheim e en dårlig vits), æ kan knapt sjekke epost og nesten ikke oppdatere nokka, æ kan skru av alt og bare sitte der, lese en bok, se ut av vinduet, stirre i en vegg, æ treng ikke forholde mæ aktivt til nokka som helst fordi æ blir aktivt forflytta fra punkt A til punkt B, og det e bevegelse nok. Og innen æ kommer fram kan nokka vidunderlig ha skjedd, enten inni bevegelsen æ e i, eller utfor den, nokka æ oppdage når æ kommer fram og ut av bobla.

Ka som helst kan ha skjedd, og så lenge æ e i bevegelse kan æ ikke se optimistisk på verden mens æ vente på at det skal skje; æ fjerne mæsjøl fra regnestykket for en liten stund i håp om at du (i enkelte tilfella et spesifikt du, i andre et generelt du, av og til kanskje mest mæsjøl) skal oppdage at nokka mangle så fort du ikke ser mæ; at æ kan komme tilbake og du kan kjenne entusiasmen i dæ sjøl, at du vil dele den med noen, at noen e mæ; æ vil bare være borte akkurat lenge nok til at du oppdage at du helst vil ha mæ der så ofte som mulig.

æ hold en kaffe i hånda fordi æ ikke får tak på folk

Det føles som søndag kveld. Æ e på toget fra Bodø til Mo og det e mørkt ute, dårlig vær, høst, sjøl om burde vi ikke hatt vinter nu?, og æ e melankolsk på måta æ ikke helt får fatt på. Æ tvitra (æ har tvitra så mye i det siste, æ sier så lite til å snakke så mye) at æ va prenostalgisk, fordi æ satt på Risø og va trist over at æ måtte reise derfra. Eller, mens æ satt der grua æ mæ allerede til æ ikke lenger kunne sitte der. Så landa æ i Bodø og henta kofferten min og tok bussen og gikk rett på Melkebaren, og så satt æ på Melkebaren og va trist over at æ ikke skulle sitte på Melkebaren så lenge.

Æ e som oftest god på å bare være tilstede der æ e, livet mitt e så oppdelt nu til dags at æ finn glede der den e og hold fast ved den – det e et luksusproblem å uansett kor du e bestandig ville være minst et anna sted også. Æ har fortalt et ukjent antall menneska at æ like Mo best når æ vet katti æ skal reise bort derfra neste gang, og det føles slemt, og det høres ut som om æ vantrives, men det e ikke det. Æ like å vite katti æ skal reise bort fra Mo fordi æ like å vite katti æ skal til et anna sted kor æ føle mæ hjemme.

Æ va i USA nu nylig, æ kjøpte et kunsttrykk med teksten «Home is where the wi-fi connects automatically» fordi det e en definisjon av hjem æ kan være med på, fordi det betyr at hjem e Mo, Tromsø, Tana (så fort æ har vært der første gangen og får kobla mæ på wifien); hjem e Risø, va 4 roser (dem gikk konkurs og det e en sorg det også), e Kaffebønna, e Melkebaren i Bodø e Kafé Kafka i Bodø e tilfeldige kaffebara i Trondheim og Oslo (fordi æ aldri huske å spørre om wifipassordet på favoritt-Dromedaren eller favoritt-Kaffebrenneriet), e tilfeldige kaffebara i Portland, e No3 på Mo, e hotellkjeda både her og der, e toget. 
Nils-Aslak Valkeapää skreiv som vi alle vet at hjemmet e i hjertet og det reise med han og æ vet ikke ka han tenkte på som hjem, sånn summa summarum, bortsett fra Lásságámmi til slutt – han døde før han fikk bodd der lenge nok, han døde før noen egentlig va klar for at det skulle skje, men kanskje han døde med vissheten om at han skulle hjem, han skulle tilbake dit kor han ville være, den utsikta, «det er her du har venna dine» skriv samtidslitteraturen (va det Kyrre Andreassen?, æ tror det, men tognettet e for dårlig til at æ får sjekka), men: det e her du har utsikta utsynet innsynet som e hjemmet ditt. Det e her du atter ser slike fjell og dalar, eller det e her æ sitt og ser atter sånne kaffekoppa.
Det e her du har folk som smile gjenkjennanes til dæ, joviale dansker som plutselig gir dæ gratis kaffe, søte lillebrødre (ikke min) som sier «å, må du dra igjen, da får du et ekstra stempel på kaffekortet», folk som lage nokka fint i melkeskummet på toppen av latten, og æ vet folk synes det e trivielt, men … æ studerte humaniora, æ har lest Barthes, alt e tegn og æ får lov til å føle mæ hjemme plassa kor dem gjør nokka mer med melkeskummet enn å klæsje det oppi kaffen. Kor mange tusen kaffekoppa har æ drukket? Kor mange hundre kaffebara har æ vært i? Kor mange baristi har æ delt et raskt smil med, blitt sjarmert av, synes va i overkant jovial men likevel, blitt glad for å se? Hjem e der noen vet kæm du e, der noen vet ka du like.
Hjemmet mitt e i hjertet mitt/veldig ofte e det på flyplassa, skreiv Nils-Aslak i en notatbok en gang og det e ikke et dikt som eksistere noen andre plassa enn i den notatboka, enn i bildet æ tok og delte på facebook, men æ tenke på det oftere enn de fleste andre dikt. Eller, ofte, det e så mange dikt æ går og bær på, alt e tegn og dokker vet nu kordan man kan tolke alt som man vil. Hjemmet mitt e ikke bare der wifien koble sæ automatisk til, der noen smile gjenkjennanes, der æ ser ut et vindu og tenke «det e sånn verden skal se ut», hjemmet e i flyplassrutinen, i å ha god nok tid til å ikke stresse, i å stå opp grytidlig fordi æ vil ha stambordet på stamkafeen, hjemme e når favorittbaristaen ler av mæ fordi da æ kom inn døra satt noen andre ved stambordet mitt, men det øyeblikket dem går hoppe æ opp og sett mæ der. Hjem e der du kan dingle med beinan fordi stolan e så høy, på tre av fire favorittkaffebara i Norge e det kjennetegnet på favorittbordet.

Æ føle mæ litt sart, november e en mørk måned, eller, æ hadde en veldig god venn på internett en gang som bestandig sleit i november, november og februar, og tenåringa og massesuggesjon, æ vet ikke, men melankolien råde, det e derfor æ vil sitte på kaffebar, æ vil ha et stearinlys på bordet og en latte i hånda og en bok eller to eller fire parat; ute e det mørkt og vått og nesten vinter eller helt klart vinter, men inne e det noen som smile til dæ når du kommer inn døra, sånt har vi ikke hjemme, så da finn man nokka anna enn hjemme en anna plass enn hjemme, nokka bedre.

Det handle ikke om kaffen, kaffen e god, kaffen e en bonus, det handle om dem som lage den, det e sånt andre folk løse ved å ha et stamsted kor dem servere øl, men æ drikk kaffe til alle døgnets tider og får ikke sove. Kaffen e psykosomatisk trøst når det e mørkt ute, eller mørkt inne, og det høres så dramatisk ut, men det e bare melankoli, og den e det lov å dyrke, sier dem. Eller kanskje bare om du e kunstner, har kunstneriske evna, om du kan gjøre nokka vakkert ut av det, om du e vakker nok til å bære melankolien, e det lov å være stygg og melankolsk?

Det va ikke det her æ ville si, da æ satt mæ på toget og kjente at nu, nu verke det i fingran etter å snakke med dem, å tenke med fingran, æ ville egentlig snakke om teater, men æ unngår det for øyeblikket, koffor?, kæm vet, kanskje bare fordi det kreve mer googling enn det middelmådige tognettet klare av med, og æ tenkte at om æ snakke om kaffebara og hjemme så vil æ snakke om kinnskjeggcasanovaen også, om æ snakke om Nils-Aslak så vil æ si at det finnes folk æ ikke forsone mæ med at e død, men det høres feil ut. Det finnes folk som gikk ut av tida på feil tidspunkt, ikke fordi æ e en allmektig gud som kan bestemme kæm som e levende og død, og selvfølgelig burde ingen dø, men de fleste dør på en sånn måte at du akseptere døden. Men noen folk forvente du skal smile gjenkjennanes til dæ mye lenger enn dem rakk, og kinnskjeggcasanovaen, som fikk det beste kallenavnet noen har fått, e en av dem. Han hete nokka anna, han jobba på 4 roser og så jobba han på VT og om du hang på kaffebara i Tromsø i samme periode som æ hang på kaffebara i Tromsø vet du kæm han e (æ vil ikke si ka han hete på ordentlig, ikke her), og det va bare vi som kalte han kinnskjeggcasanovaen, fordi han hadde kinnskjegg og fordi han va så sjarmeranes med alle, han va en sånn fyr som smilte gjenkjennanes til dæ tredje gangen du kom inn døra på kafeen. Han laga mæ gratis kaffe av og til og han laga mæ en same i kaffen 6. februar og han laga navnet mitt i melkeskummet og en gang ga han mæ en klem på bursdagen min, og til slutt slutta han og så flytta han fra byen og så flytta æ fra byen og et halvt år, omtrent, før han døde va vi begge på kaffebaren til favorittbaristaen (dem jobba sammen før), og æ satt der før han kom, æ observerte at minibaristaen smilte og hilste høflig, men ikke gjenkjennanes, og æ tenkte at det for så vidt e logisk – så unge folk kan ikke ha oversikt over kæm som har bodd i Tromsø og jobba på kaffebar før minibaristaen engang va gammel nok til å drikke kaffe – og så kom favorittbaristaen tilbake, og så kinnskjeggcasanovaen, og så klemte dem hverandre så godt og lenge at til og med æ kjente varmen.

Det e her du har vennan dine, det e her du har favorittbaristian dine, det e her du har følelsan dine, det e her du høre til, det e her du sitt det va der æ satt da favorittbaristaen og (ikke min) lillebror og brillekokken va ikledd svarte dressa og skulle i begravelsen, og æ så på dem og ville si nokka, ville si «hils fra mæ», men det føltes som å appropriere sorg som ikke va min, så æ sa ingenting, bare prøvde å sende kjærleik og varme i retning nokka grådig urettferdig, og sorg e sorg, alle følelsa e legitime følelsa, alle sørga over et tap, men på forskjellige plan, alle de der tingan, all den kunnskapen du kan ha, vite intellektuelt men likevel unndra dæ å tenke gjeld dæsjøl, ikke der, ikke da, og om æ fikk velge ville æ valgt at folk va i live, men siden æ ikke e gud og ingen e gud og folk dør sjøl om gud finnes (og gud kan finnes sjøl om folk dør), så e æ glad for at æ i det minste tilfeldigvis va i riktig by under begravelsen, å vite at favorittbaristaen va der; hjemme e der du e forbundet med tusen små tråda som går i alle mulige retninge, der folk vet kæm du e, der du vet kæm folk e, det e her du har vennan dine, hjemmet mitt e i hjertet mitt/veldig ofte e det på en kaffebar.

Engel med skit på fingran

I det siste har æ lest teksta skrevet av folk som ikke e redd for å være møkkate – sånne som stikk fingeren i jorda eller i kjønnet eller i skitne, svette kroppa; «de fingran som skriv det her har elta brøddeig, dratt en mark opp av jorda, vært inni trusa di» for å parafrasere Morten for årevis siden,

og æ har lest de tekstan og æ e tiltrukket av de tekstan, det uredde i dem, eller det som kanskje e redd men også skriv, det å skrive uten et lag av topplakk, sånt som jevne ut alt som kanskje blei litt ujevnt.

Og æ har tenkt at æ skulle ønske æ kunne skrive sånn, skrive det skitne ikke bare skrive skit. Men det e ikke naturlig for mæ, og æ tror ikke det e bare fordi æ e så vant til det der ekstra laget av «ordnede former», æ tror æ kan – og av og til gjør – skrive hudløst og nakent – men det blir ikke skittent av den grunn,

æ kan skrive skit, men æ e sjelden skitten på måten dem æ har lest har vært skitten. Æ sover ikke i sengetrekk gjennomtrukket av kroppsvæsker fra folk æ ikke huske navnet på, æ drikk mæ ikke sanseløst berusa og snuble inn på jobb dagen etter i en kjole som ikke har vært vaska på en måned sjøl om den stadig ligg i skittentøyskurven, æ reise ikke med bare en ryggsekk til land æ ikke har vært i før, kommer ikke i snakk med vilt fremmede menneska, ende opp med å være våken hele natta og snakke som om vi har kjent hverandre i årevis.

Og det e i og for sæ ikke et savn, æ har bestandig vært typen som like å reise med koffert, sjekke inn bagasjen, sove i hotellrom æ ikke treng å dele, med døre som har lås og nøkkel, spise på restauranta som kan finne på å servere amuse bouche før maten, hvileretta og en sorbet for å rense ganen – det e et lag med skit de her kvinnelige forfatteran skriv som det ville være unaturlig for mæ å ikle mæ, sjøl om det passe for dem,

men kanskje æ av og til lure på om æ kunne vært en sånn? Bare enda en av de parallelluniversmulighetan man kan gripe – enn om æ, da æ tidligtidlig i tyveåran leste Michelle Tea fulgte ho videre til Eileen Myles, Chris Kraus, Maggie Nelson – det ville ikke vært unaturlig, tenk at det bare e tilfeldigheta som sørga for at det tok mæ et ekstra tiår å lese dem?

Æ tror det nærmeste æ kom en sånn kvinnelig karakter æ har identifisert mæ med va i Pianolærerinnen, kanskje det va fordi æ gjenkjente mitt undertrykte ønske i ho … Erika(?). Eller Ester Nilsson, fordi Lena Andersson skreiv alt riktig. Men det e mer distanse der, mindre skit, og det e vel bare sånn det e, æ kom aldri så langt som å være ung og uanstendig anna enn verbalt, og nu har æ forsona mæ med det – det e mulig æ har skit under neglan, men neglelakken min e nylagt og du kommer ikke til å se den uansett.

fornorskning og formidling

På torsdag, i det som e en av de beste jobban æ har hatt på ganske lenge, snakka æ i en knapp halvtime med Susanne Amalie om samisk og å bruke samisk språk. Og sånt får man betalt for. NRK Sápmi arrangerte en kort dagskonferanse om samisk språk i en ny mediehverdag, og for å sette tonen inviterte dem oss, så vi satte tonen så høyt at det knapt va noen andre som nådde opp (skreiv ho med sin sedvanlige sjølinnsikt og beskjedenhet).

Det va en fin samtale, sjøl om æ åpenbart e inhabil så det står etter, og sjøl om æ synes vi ikke fikk gravd oss ned i alle tingan vi kunne gravd oss ned i, så fikk vi likevel sagt mye nok til at opptil flere menneska fikk nye språkerfaringe (det va tre stykka som sa det direkte til mæ, så æ tror vi gjorde en bra jobb).

For min egen del sneia samtalen bare så vidt innom nokka æ har tenkt litt på i det siste, om fornorskning og formidling, og det va greit at den bare sneia innom, for det va ikke det vi skulle snakke om, men det æ har tenkt på e nokka som det her:

i regionavisa for øyeblikket e det to-tre menn som diskutere fornorskninga, voksne majoritetskulturelle akademikermenn som krangle om ett eller anna fornorskningsrelatert æ har sett dem e uenig om, men ikke har gidda å sette mæ inn i. Under Bibliotekmøtet i Tromsø, i begynnelsen av mars, deltok æ på et seminar kordet deltok en anna akademiker – også han en voksen, majoritetskulturell akademikermann (men så vidt æ vet ikke av dem som for øyeblikket diskutere fornorskning i avisa), men av og til lar æ være å holde det mot folk, og det hjelpe på når han underveis i seminaret i en bisetning skøyt inn en linje som «fornorskningspolitikken, som gikk fra 1850 til … vi kan jo si 2015?», og æ blei så glad, for folk kan si at den aktive fornorskningspolitikken blei skrudd av på 50-tallet så mye dem vil, men det blir jo ikke sant av den grunn –

en av mine favorittfunfacts som bare e morsom om du e same og vant til å le fordi det eneste alternativet e å gråte eller drepe noen (dokker vet nu skalaen tåra—–øksemord, dem e nærmere enn man kanskje skulle tro) [for dem som skulle finne på å bli bekymra e det her mest av alt en Ani DiFranco-pastisj, ikke et uttrykk for at nokon kjem til å omkomme] e at Finnefondet, som i sin tid blei brukt for å oppmuntre lærera til å mer effektivt fornorske skolebarn, i sin historie fikk mer penga enn det samiske formål får nu. Ikke bare mene statsbudsjettkreasjonistan gang på gang at opera e en viktigere del av Norge enn samer, dem synes det e greit at Norge opp gjennom åran har sørga for mer penga til fornorskning enn det motsatte. Som sagt, alternativet e enten ¯\_(ツ)_/¯ eller at noen dør, og sjøl om det ville åpna opp for mye tid til lesing e æ strengt tatt pasifist.

Så, altså: la rike hvite menn krangle om den historiske fornorskninga, vi her og nu – æ og Susanne og Isalill og folk som e yngre enn oss og folk som e eldre enn oss – prøve å få bukt med de strukturelle etterlatenskapan. Det e derfor det e mer interessant å høre oss snakke om språk og identitet enn å høre på forskera, dem sitt fortsatt fast i et akademiamønster for kordan de her tingan skal gjøres, skal forstås, mens vi sitt midt i det og sier, i hennes tilfelle, «æ vil at ungan mine skal ha et bedre samiskspråklig utgangspunkt enn det æ hadde» og i mitt tilfelle «æ vil bli flinkere i samisk enn det æ e nu» og i fellesskap «det her e strukturan som e i veien for oss, vi blir ikke kvitt de bærebjelkan, men vi kan omkalfatre og gjøre rom her, og sånn, og flytte det dit, og i det minste kreve at den her historiske uretten blir retta opp i, så får vi ta alt det andre etterhvert»,

det va derfor æ ikke synes det e interessant å spørre Susanne koffor ho vil snakke samisk med ungan sine, det skjønne æ, skjønne alle, gjør vi ikke?, det interessante e å spørre kordan man gjør det? Å snakke morsmål uten morsmålserfaring, fordi gollegiella, hjertespråket, og den delen vet æ ikke så mye om, bare det æ antar mæ til, og til og mæ æ kan anta for mye (… sa ho, med sin sedvanlige sjølinnsikt og beskjedenhet), fordi æ har et anna grunnlag, har et hjemmespråk, et morsmål æ av og til mangle morsmålskompetanse i, men å skrive samisk for mæ føles bestandig litt som å skrive et kjærleiksbrev, det e nært og intimt, fordi det e så begrensa kæm som kan lese det, å snakke samisk e å snakke nærere og mer intimt, e stemmen min som går en halv oktav eller nokka ned, fordi det e språket mitt, sjøl når æ må bruke norsk for å snakke om det, for å forklare det, fordi æ mangle et begrepsapparat på samisk for de følelsan æ får når æ snakke samisk.

Det e derfor æ bestemte mæ for at det e språkgjenreising, ikke språkrevitalisering, å kalle det revitalisering e ansvarsfraskrivelse fra dem som e skyld i fornorskninga. Språkrevitalisering får det til å høres ut som om språket bare døde helt av sæ sjøl, det e nokka passivt i språkdød, som om vi ikke har vært flink nok til å passe på og så gikk det hen og ramla overbord, så nu må vi drive livreddanes virksomhet. Når fakta e at språket ikke e der språket burde være fordi noen andre, noen utafor, nordmenn, norske forskera og lærera og myndigheta kom og ødela det, kom og tok med sæ så mye av det som mulig, vi ante fred og ingen fare helt til noen kom og begynte med brent språk-taktikka, så nu må vi gjenreise. Vi har det vi har, det vi berga unna, det vi redda med oss, det dem aldri fikk tak i, og vi gjenreise basert på det, vi gjenreise. Vi e offer for fornorskningspolitikk, men vi e ikke offer av den grunn, vi har et språk, vi har et levanes aktivt språk, vi bruke og misbruke det, vi gjør som vi vil med det, Susanne drep samisk gramatikk hver gang ho snakke med ungan sine, og æ drep samisk gramatikk bare for gøy, men alternativet e at vi bare bruke norsk, og enhver idiot skjønne at det ikke e et alternativ.

Vi e offer for den strukturelle rasismen som fortsatt omgir oss, og alle som ikke ser det e assimilert, men det betyr ikke at vi sitt fast i en offerrolle, det betyr bare at vi ser strukturan, og noen må påpeke dem, og det e oss. Og en av dem va Lars Magne Andreassen, som også holdt et innlegg på konferansen, som starta innlegget sitt med å si at han skulle være overskriftsbasert og bombastisk (han sa ikke bombastisk, men æ tolka bombastisk, fordi det e det æ like å være), og at han va den sure lulesamen, igjen. Noen sa det, etterpå, i en samtale vi hadde, «æ synes æ har hørt det samme fra han før» og æ lot være å himle med øyan men prøvde heller å smile så pent æ bare kan og si «det e vel fordi det fortsatt må påpekes», for en ting e å skulle snakke nordsamisk, å kreve sin rett på nordsamisk, men å skulle gjøre det samme på lulesamisk, på sørsamisk? Alt e mindre, alt e vanskeligere. Og æ oppdage stadig at i den slags pansamiske diskusjona føle æ mæ som oftest mer hjemme i argumentasjonen til sørsamer, lulesamer, sjøsamer, minoriteten innenfor minoriteten?

Noen må være den sure samen, sjøl om han sa at han skulle ønske han kunne slippe, at man ikke treng å påpeke alle tingan som e påpekt før, som påpekes om att og om att, en evig runddans av litt e bedre enn ingenting, men det her e udemokratisk, urettferdig, ikke OK, noen må være den sure samen og innad i det samiske blir det oftest en sur sørsame, lulesame, sjøsame, bysame (æ vet dokker sier men koffor en identitet til? pansamisme all the way, ass, men for noen av oss e det asfalt og svevestøv og baristi, samisk høykultur på scener og galleri, og helst ikke påskefestival om vi kan slippe). Og det e jo ofte man ikke vil være den sure samen (og ofte man vil det, om man e av den typen), men det æ ville si va «det e så kjipt at du må ta ansvar for det, at du blir invitert for å være i opposisjon, men æ tror alternativet e at ingenting skjer, at ingen ser det, og om det e alternativet e æ glad du e her»

for det va det æ innså etter konferansen, da folk sa at æ og Susanne hadde sagt ting dem aldri hadde tenkt over før, og æ lot være å si «ka i all verden har du tenkt på i livet så langt?» fordi æ noen ganga eie tilløp til høflighet, æ tygde litt på det en stund før æ kom på ka det minte mæ om, og ikke overraskanes va det et sitat fra Sherman Alexie, fra novella «Dear John Wayne» (æ sverge på at æ har lest andre av novellan hannes også, det e bare det at det e favoritten), kor Etta Joseph sier «I know so much more about you than you will ever know about me».

Det e det som e sannheta: vi sitt her, og vi vet alt om kordan man kan/skal være en ekte nordmann, vi kunne vært det, vi kan agere nordmenn ved behov, snakke om landslag og nasjonstaten og rosemaling, de der norske greian. Og noen av oss sitt her og vet så mye mer om de saman som tror dem e ekte samer enn de saman vet om oss, de kjernesamiske områdan, det kjernesamiske arbeidslivet, det kjernesamiske språket, vi kan agere majoritetsamisk kultur, vi vet så mye mer om den enn vi strengt tatt treng å vite (men vi vet i det minste mer om samisk kultur enn det nordmenn gjør, vi vet ofte mer om norsk kultur enn nordmenn gjør, vi e så god på kulturforståelse at det e helt sprøtt at nordmenn fortsatt tror dem e bedre enn oss), og vi vet så mye mer om dokker enn dokker noensinne kommer til å skjønne om oss. Det e derfor vi e sur, fordi det må påpekes om att og om att, og æ tror ikke engang det e et sinne æ får lov til å påberope mæ, semi-kjernesamisk som æ e – æ har lovt mamma å flytte til Tana når æ blir gammel, Tana e hjemme sånn som samisk e hjemme, men det e andre språk æ formulere mæ bedre i, det e byen som har identiteten min – men æ vil være der i den grad æ kan være der, være en av dem som sier «jo, det e sagt før, men den eneste grunnen til at det blir sagt igjen e at det ikke e blitt bedre» og så prøve å være en av dem som kan gjøre det bedre, eller i det minste være en av dem som åpne et rom for nokka mer, åpne for at det ikke e bare, men både.

Så all ære til historikeran, det e godt vi har dem, det e fint dem kan se på kordan verden va, ka som skjedde den gang da, ka vi hadde før vi blei nødt til å begynne språkgjenreisinga, og all ære til akademikera, kor hadde æ vært uten dem (sannsynligvis ikke engang i live, tenk), men ikke bli så innbarka i teorien at dokker glemme at det finnes resultata ute i verden som også treng å bli rydda opp i. Vi e godt i gang, men æ tror ikke vi takke nei til nyttige allierte.

A: I know so much more about you than you will ever know about me.
Q: Miss Joseph, I am a leading authority, no, I am the, the leading authority in the field …
A: Mr Cox, Spencer. For the last one hundred and eighteen years, I have lived in your world, your white world. In order to survive, to thrive, I have to be white for fifty-seven minutes of every hour.
Q: How about the other three minutes?
A: That, sir, is when I get to be Indian, and you have no idea, no concept, no possible way of knowing what happens in those three minutes.
Q: Then tell me. That’s what I’m here for.
A: Oh, no, no, no. Those three minutes belong to us. They are very secret. You’ve colonized Indian land but I am not about to let you colonize my heart and mind.
– Sherman Alexie – «Dear John Wayne», fra The Toughest Indian in the World

to ting som ikke handle om det samme men kanskje heng sammen

Æ hadde en samtale med en venninne for noen uke siden, ho sa «du e same, du e feminist, du e dame, du e bibliotekar, du e …» og så så ho på mæ, «æ vet ikke ka du definere dæsjøl som?» og æ svarte «æ vet ikke helt sjøl heller.» Æ snakka med en fyr som også jobbe på NB om Kickstarter og sånt, hevda at æ kommer til å gå personlig konkurs på grunn av alle tegneserian æ støtte, og han lurte på ka slags tegneseria, «nei, du vet, urfolksgreier, feministgreier og … homorelevant stoff» svarte æ etter å ha stoppa og tenkt mæ om.

Æ tror mitt største problem (eh, vi kan i det minste late som) e at ordet queer ikke ligg godt i munnen min på norsk i det hele tatt. En gang i tidenes morgen, da æ fortsatt fikk holde semi-jevnlige morrakåseri på NRK Sápmi, snakka æ om det, at det ordet passe så bra på samisk, dessuten vitsen/rimet «Piera, leat go queera?», men på norsk?, æ får det ikke til å passe, det sitt ikke, det føles som om halve ordet forsvinn i munnhula, og kordan skal man egentlig uttale den r:en til slutt? Si det.

Æ tror æ like det, ordet, queer, fordi det for mæ føles som å i bunn og grunn definere mæ som ikke-heterofil, og det e omtrent så spesifikk æ like å være: æ like folk (eller så hate æ alle, det vakle litt mellom de to ytterpunktan eller begge to på en gang), æ like folk som får hjernen min til å jobbe på nye uventa måta eller mer av det gamle eller små justeringe; æ like folk og det virke bortkasta å definere mæ inn i eller ut av en legning sjøl om æ stadig tenke at æ burde komme ut av skapet (men æ gjorde det og så omdefinerte æ mæsjøl og så måtte æ gjøre det igjen og herregud så slitsomt livet e, så tungvint heteronormativitet e) men æ gidd ikke.

Æ gjør det når det passe sånn, «æ va så forelska i [ho] den gang da» og «æ synes [han] e så kjekk» og «bortsett fra at æ savne kroppskontakt mangle æ ingen» (og «æ vil bare ha noen som like mæ som æ også like»), men det e jo ikke så ofte det passe sånn og enn om alle antar æ e heterofil? Eller, enn om folk antar æ ikke e heterofil, e det motsatte, om æ vil at dem skal vite at æ … hold alle muligheta åpen? (eller det motsatte: å vurdere å være kjempehetero for å unnslippe og kjempelesbisk for å unnslippe, legninga mi e kanskje udefinert men i mæ syng den «ikke dæ ikke dæ ikke dæ ikke dæ» og æ kjenne mæsjøl godt nok til å høre etter – no i said no i won’t no)

Uansett e det jo knapt interessant for mæ, æ vet akkurat ka æ like sjøl om æ ikke får definert det og æ vet ikke om det bryr noen andre – æ foretrekk å tenke på det i frasa, som oftest, «æ blir automatisk litt forelska i kvinner som e et hode eller mer høyere enn mæ», e det en legning? Høye menn e litt av og på, det e så mange forbehold man må ta med menn, men æ like damer som e så høy som æ sjøl føle mæ.

Æ tenkte på det i går, fordi æ snakka om det i januar, så vidt, med en dame som va et hode høyere enn mæ og som blei imponert fordi æ ikke va redd en voksen mann som va et hode høyere enn mæ og sur, ho sa «æ hadde aldri turt det der» sjøl om æ ikke egentlig gjorde nokka stort, æ sa bare nei, og da han nekta å forstå det – som om æ burde unnvike fordi han va større enn mæ og det ga han mer makt – sa æ nei en gang til og ho sa at ho bestandig blir unnvikanes, gjør sæ liten, og æ sa «det e fordi inni hodet mitt så e æ minst like høy som dæ» sjøl om æ på ingen måte va i nærheten av å være så høy som ho.

Men det æ tenkte i går e at fordelen med å være vokst opp sammen med samer, i et samisk samfunn, e at sjøl om æ i og for sæ ikke e hverken spesielt lav eller spesielt høy (noen centimeter kortere enn 1.70 som æ e), så har æ ganske ofte, etter at æ va ferdigvokst, vært den høyeste kvinnen i rommet. Og gjerne også høyere enn ganske mange av mannfolkan som va tilstede. Og det e ikke som om man e et bedre menneske enn andre fordi man e høyere enn dem, det får være måte på, men det e jo nokka der, i reptilhjernen eller de ubevisste delan av oss, æ e høyere enn dæ, æ e ikke redd dæ,

og noen ganga sitt den i, når æ vet æ har rett, når æ vet æ har nokka mer enn bare mæsjøl i fall alt går galt, du e kanskje høyere enn mæ men æ e ikke redd dæ av den grunn, æ har jammen mæ bedre ting å holde på med enn å være unnvikanes over menn som e så vant til å være viktig fordi dem e voksen, og æ kommer til å si nei når det må sies og det å ha vært den høyeste dama i rommet gjør det lettere.

grunnen til at æ skriv når æ skriv om teater

Nevnte æ teaterdokumentasjonskonferansen æ va på samme dagen som æ så Vidas extremas? Æ tror ikke det, æ tror æ bare nevnte middagen æ droppa fordi æ heller ville sitte stille i mæsjøl en stund etter forestillinga, men middagen va en del av teaterdokumentasjonskonferansen æ va på. Det e for så vidt et godt spørsmål ka æ gjorde på en teaterdokumentasjonskonferanse, hovedgrunnen til at æ ville delta va åpenbart ♥ teater ♥ og så tenkte æ at det ikke ville skade i et mer langsiktig perspektiv, om æ en dag må forholde mæ til samisk teatermateriale.

Fordelen va at æ konkluderte med at æ sannsynligvis ikke kommer til å forholde mæ til den typen samisk teatermateriale, fordi æ nu har lært forskjellen på det som burde pliktavleveres og det som burde gå i privatarkiv (ikke det, æ tror æ kunne ha gjetta mæ til den om æ tenkte mæ om en stund, men det e fint å få sånne ting forklart før man har tenkt over at det e en forskjell).

Og så va det mer eller mindre interessant, æ fikk gleden av å høre en skikkelig engasjert akademiker æ aldri har hørt om før snakke masse om kor fantastisk det e å ha teaterarkiv og kordan man kan forske på det og å ha materiale helt fra midten av 1800-tallet og fram til nu (bortsett fra at nu e det så mye av materialet som e lagra på formata som kommer til å være ubrukelig snart, takke oss til penn og papir), og alle mulighetan og det e få ting som gjør mæ så glad som å høre på skikkelig engasjerte akademikera fortelle om nokka dem bryr sæ om (særlig når det e humaniora og æ faktisk evne å henge med).

Og så snakka Bent Kvalvik om teateranmeldelsen som dokumentasjon og korvidt den dug til sånt. Mitt umiddelbare instinkt va nei, men så snakka han om bøkern med teateranmeldelsa han sjøl hadde lest før han begynte å skrive sånt, gamle klassikera av menn æ aldri har hørt om før (tenk kor mange menn det finnes som æ aldri har hørt om før, tenk kor mange dame det finnes som ingen engang kommer på å fortelle mæ at æ aldri har hørt om før), og kor mye han hadde lært av det, kor grundig dem hadde vært,

og det må jo være god dokumentasjon, åpenbart, når noen kan lese anmeldelsen av teaterstykket flere tiår etter at det e satt opp og fortsatt få nokka ut av teksten, kanskje til og med uten å kjenne hverken stykket eller skuespilleran eller regissøren fra før av (sjøl om æ antar kjennskap til i hvert fall en av delan kommer til å hjelpe på). Og æ har da sjøl også lest anmeldelsa av teaterstykka æ ikke har sett og ikke kommer til å se, bare fordi æ va nysgjerrig, og ganske ofte synes at æ har fått nokka ut av det, så æ vet ikke ka det umiddelbare instinktet kom fra, bortsett fra den her iboanes ideen om et teaterstykke som nokka midlertidig, nokka man ikke kan vite nokka om om man først går glipp av det.

Æ snakka med noen om det, så vidt, noen som hadde lest min forholdsvis gretne facebookstatus om Jonas av Nordland teater, og æ prøvde å forklare koffor æ like teater, men æ fikk det ikke til (noen daga bare kommer ikke ordan som man vil at dem skal komme), men det e nokka med den sympatien æ går inn i salen med, i nitti prosent av alle mine teateropplevelsa e æ sympatisk og åpen og æ vil at det skal gå godt, at alle huske replikkan sine, at vi bygge et fellesskap mens skuespilleran står på scenen og æ ser på dem, det hende at æ skulle ønske æ kunne åpne brystkassa mi og gjøre mæ åpen for det som kommer på en måte som e synlig også for andre (sjøl om det høres forferdelig ekkelt ut, unnskyld),

det e derfor æ nesten bestandig kommer til å velge teater framfor film (med unntak, selvfølgelig, men ikke så mange), muligheten for katarsis e så mye større når handlinga skjer i rommet rett foran øyan på dæ, når du sjøl styre øyan dine, ser det du vil se, mulighetan for emosjonell manipulasjon e større i film (tror æ, e ikke som om æ har studert de her greian), men sannsynligheta for emosjonelle reaksjona e større på teater, det e så lite som skal til for at æ bikke over kanten,

og en film kan man alltids se igjen, man kan skru den av og tenke «feil tid, feil sted, ikke for mæ, ikke nu» og se den en anna gang, eller aldri se den igjen, men når du har sett teaterstykket har du gjerne sett det både første og siste gang (… sjøl om det kanskje ikke e helt sant med mine teatervana de siste åran (i hvert fall før æ flytta fra Tromsø)), og æ tror det e derfor æ prøve å være så åpen, derfor æ vil se det med hele mæ (look with all of you, not just your eye som Ani DiFranco syng), derfor æ så ofte ende opp med å blogge om stykket, fordi æ vet at det kommer til å forsvinne etterhvert, det e teaterøyeblikk æ kommer til å bære med mæ i årevis (æ har fortsatt stemmen til Morten Svartveit i hodet og noen ganga sier den «det går dårlig, pappa» sjøl om æ har glemt kordan dialekta hannes høres ut), men æ les de gamle blogginnleggan om igjen og plutselig huske æ nokka æ hadde glemt av det æ synes va så viktig den gangen æ så det på scenen, en av de her bittesmå detaljan som gjorde stykket, bikka det over fra nokka æ va likegyldig til til nokka æ vil huske, nokka æ ville skrive tusen ord om,

og det e teaterdokumentasjon det også, sjøl om æ ikke helt vet om bloggen min gjør sæ i et privatarkiv, men æ har tenkt på det av og til, at det æ skriv om teater også e en viktig del av teateret (ikke den viktigste, ikke en uunngåelig del, ikke så mye som folk som har det som jobb (og det e like mye mitt valg som nokka anna)), sjøl om æ tror det kreve at man kjenne til utgangspunktet mitt, standpunktet (om alt det her blir bevart i et tusenårsperspektiv en dag kommer noen til å lese det en vakker dag og si «ka i all verden va greia med Marius Lien?» og så kommer æ til å ligge i grava eller som kremeringsaske eller gudan vet ka og rødme alt æ e god for), alt æ blogge e allerede et privatarkiv, særlig det om teater, æ e ganske sikker på at man kan lese en linje fra «gode gud, HT sett opp mye rart og æ ser det stadig sjøl om alt e middelmådig» til «det der va ikke ille» til «nu har æ sett Hamlet fire ganga og æ skulle ønske æ kunne se det minst fire ganga til, men dem slutte å vise det i dag», og æ har neppe skrevet om alle nyansan i teateropplevelsan min, ka va det som skjedde, og koffor endra det sæ fra stadig himling med øyan til hjerteskjæranes kjærleik;

tusenårsperspektiva e lenge, men tenk når æ har skrevet om teater i et tiår, eller to, tenk når æ sannsynligvis har sett hundre teaterstykka, tenk når æ går på teater og e eldre enn alle som e på scenen og i etterkant kan si ting som «ja, det e ikke rart [tilfeldig ung skuespiller] e flink, hen har nok arva det etter [forelder], æ så vedkommende først på begynnelsen av titallet, og det va en opplevelse, så det ligg nok til familien», og en gang i tida sa Oda nokka sånt som at «akkurat det teaterstykket blir jo aldri satt opp igjen, men det du skriver om det varer for alltid, så du vinner» og noen ganga tenke æ på det etter å ha skrevet femtenhundre ord om ett eller anna stykke og så synes æ litt synd på ettertida, men andre ganga trøste æ mæsjøl med det, æ har i det minste skrevet ned så mye som mulig av det æ synes va interessant, æ har gjort mitt for bevaringa av nokka som ikke kan bevares i sin helhet, nokka man bare kan bygge opp igjen i bestanddela. Og det e et ganske fint privilegium.

en dans fra ytterkantan inn i sjela

Har dokker hatt den der følelsen, når du trør ut av et rom og plutselig e bevisst verden på en måte du ikke va før du gikk inn der, før du opplevde det du nettopp har opplevd? Når hvert skritt kjennes viktig, vektig, nokka med vekt i, du merke bevegelsan dine på en helt ny måte, du ser på verden og blir helt Obstfelder, her er så underlig men du vet du e på riktig klode likevel?

Æ så Vidas extremas på Vinterlysfestivalen for en uke siden, og æ gikk ut av rommet med den der følelsen, æ brukte dobbelt så lang tid eller gikk dobbelt så fort, æ vet ikke, på turen fra kinoteateret til nærmeste middagssted fordi æ måtte kjenne beinan mine røre sæ, et skritt av gangen, kanskje ikke sakte men sikkert, men presist og oppmerksomt, fordi æ nettopp hadde brukt en time på å se på folk bevege sæ bevisst, koreografert, men likevel fritt, plutselige utbrudd av poesi i bevegelsan, men ikke sånn som det va sist æ va på poesidanseteater,

heller mer som det som sitt igjen fra Alexander den store, da æ så den (om igjen og om igjen), sjøl om det va mindre poesi og mer breakdance, for her tolke dem jo dikt, eller breake dikt, e dikt, om man kan joike et menneske må man vel også kunne breake en strofe?

Vidas extremas, en dans på livets ytterkanter e regissert av Jon Tombre (som e en av kanskje fire norske teaterregissøra æ faktisk huske navnet på, så stort inntrykk gjorde han, tenk), basert på en idé eller en grunntanke fra Nicolai López og Christina Hætta, med teksta av blant anna Sigbjørn Skåden (og tre persona til som æ ikke vet kæm e), og med fem guatemalske breakera og skuespillera, to samiske skuespillera og en samisk rapper, Nils Rune Utsi eller SlinCraze.

Men det e jo knapt nok poenget, eller kanskje det e poenget, æ vet ikke, folkan som e involvert e åpenbart viktig, æ tror det bestandig e en lang rekke tilfeldigheta som gjør at nokka kunstnerisk skjer, og æ tror særlig det e tilfelle i situasjona som det her, alle de her delan av det som handle om kæm folk e, kor dem har møtt hverandre, kordan dem heng sammen, kordan urfolk heng sammen, ka og kæm man e komfortabel med, og kordan man kan få publikum med på det hele.

Og publikum har åpenbart vært med på det, siden dem har fått positive anmeldelsa i Klassekampen(!), Dagbladet(!) og Scenekunst.no(!), (særlig de to første der e vel ikke akkurat kjent for å være superengasjert i samisk scenekunst sånn til vanlig), og det skjønne æ godt.

Fordi det her e settinga mi: æ sitt på første rad, fordi da vi gikk inn i salen sa dem at vi gjerne måtte sitte ganske langt framme og æ gjør som æ får beskjed om, ved siden av en lokalavisreporter fra Rana blad som tydeligvis ikke har tro på allerede eksisterende pressebilda, og derfor tar sine egne, med et enormt speilreflekskamera som sende oransje lys over hele scenen, og som bråke sånn som speilreflekskamera gjør, sånn som e ekstra tydelig når det ikke e lyda ellers, særlig på tidspunktan når det eneste som skjer på scenen e stille bevegelsa, eller breakdance uten lydspor. Men slapp av, noen i salen har tatt med sæ babyen sin! Et voila, lydspor! Æ har aldri møtt en mer snakkesalig baby, og om det va kor som helst ellers ville æ vært så sjarmert at æ døde på mæ. Men babya som ikke e gammel nok til å både fokusere øyan sine og å vite katti dem burde forholde sæ forholdsvis rolig har ingenting på voksenteater å gjøre, sjøl om æ innser at det e fordomsfullt av mæ.

Sånn til vanlig e æ John Cage med det meste, eller æ øve mæ i hvert fall på å være John Cage (altså 4’33”, pianostykket kor lyden e det som måtte foregå i salen ellers, for det skjer ingenting med pianoet), men det gjeld som oftest folk som hoste og den uunngåelige duringa av en ivrig vibreranes telefon, ikke folk som bruke halvparten av tida på å fotografere skamløst og den andre halvparten på å slette og velge ut bilda (æ vet ikke kordan John Cage stilte sæ til lysforurensning, men det e nu en bestanddel det også).

Og det va settinga æ så stykket i, med et lyd- og lysspor farga av valg utenfor teaterets muligheta (med mindre det skal være en snakkanes baby med alle plassan, dét hadde vært et imponeranes kunstnerisk valg), og likevel va ikke det poenget, bare e et sidespor, dog et uunngåelig et, folk e så slitsom av og til, men etter forestillinga skreiv æ følgende på facebook (æ lime det inn her like mye fordi æ vil ha det et sted som føles varigere enn facebook):

Det eneste æ ønske mæ e kjekke unge menneska som breakdance på teaterscener. For alltid. Dajan hey, dajan ho, dajan hey, dajan ho – «det var irriterende å ikke skjønne hva de sa, når man ikke så teksten siden vi satt så nært scenen» og æ sa ikke «muhto it don darbboš áddet, galgat dovdat» for det har æ lært og mer samisk vi vil bestandig ha mer samisk eller mer spansk eller mer, og æ har vent mæ til å leke John Cage når det må til, alle delan av lyden i salen e samspill alt må med sånn e livet, men æ kan gjøre unntak for snakkende babya og fotograferende lokalavisreportere (det finnes offisielle PRESSEBILDA av en grunn, for at det enorme kameraet ditt og det stygge oransje lyset hver gang du skal ta bilde ikke ødelegg opplevelsen for andre, for helvete), men det handle ikke om å forstå, det handle om å oppleve, du må bare se på, bare se ka det blir og det blei så mye, dajan hey dajan ho dajan hey dajan ahte it don jáhke mun dovddan Sigbjørna sáni vaikko goas ja gos de bohtet? Dieđusge dovden, og det va SlinCraze som sa det og æ tenkte på Jon Tombre og æ tenkte på Alexander den store og kjekke unge menn på scenen som breakdance og så mye død og vold det finnes i verden, dadjen hey dadjen ho og i det scenen gikk i svart va det nokka i mæ som brast, birgejin birgejin birget, æ va der vi va der vi ser hverandre og æ sier hey og sier ho og sier hei, takk, giitu, okti vel, eambo, giitu, æ vet du ikke va der men setet ved siden av mæ va ledig og æ hadde sagt hei om du kom.

og æ vet ikke kæm det va æ skulle ønske æ hadde ved siden av mæ (noen som e høy/svær nok til å blokkere en utsendt lokalavisreporter?), men æ gikk ut derfra med sånt et ønske om fellesskap i etterkant, sjøl om æ droppa den gratis treretters middagen æ kunne fått og rukket om æ gikk litt fort, fordi tanken på å skulle smalltalke om nokka som helst va utenkelig og æ ville bare bo litt mer inne i Vidas extremas, æ ville være bevisst ka som skjer med bevegelsa, sjøl om det gikk over, det gjør bestandig det, også de der øyeblikkan med vekt i forsvinn etterhvert ut i intet, og du sitt igjen med bare en følelse av kordan det va mens dem va der,

og selvfølgelig va breakeran favorittan mine, æ har en forkjærlighet for dans i alle forma og fasonga, men særlig den som e uforståelig kul, på Riddu Riđđu for cirka tusen år siden, tror æ det va, refererte æ til det å se på Nicolai López breakdance som å se på vann bevege sæ (postscript: det va tydeligvis etter å ha sett Alexander den store, så så god e hukommelsen min), det va nokka sømløst i det, en bevegelighet æ i bunn og grunn ikke kan begripe men elske å beundre – og det samme va tilfellet med danseran her, æ ville ha mer breaking hele tida, dem kunne ha gjort bare det, bare breaka med diktan projisert på veggen bak sæsjøl i en hel time og æ ville sannsynligvis fortsatt ikke vært fornøyd, æ vil bestandig ha mer. Men æ så på dem, og det va til å gråte av, diktan handle om alt som e jævlig, på mange måta, sytten dikt om forsvinning sier dem, og vi tell ned, underveis, det e en videoprojekson på scenen som tell ned diktan og som oversett dela av det når det e på et språk folk kanskje ikke kan (som spansk, og samisk), og det fungerte skikkelig bra, bortsett fra at scenografien va bygd opp sånn at når man satt på første rad va øverste rad av sceneromsbygginga akkurat høyt nok oppe til at den dekka til dela av teksten. Men æ har da lært å sette pris også på kunst på språk æ ikke kan, så det va i og for sæ helt greit.

Og uansett va det ikke så farlig å bestandig skulle skjønne alt som kom ut av munnen til skuespilleran og breakeran, når æ like gjerne kunne se på munnen som sa ordan, det va ikke så avanserte kostyma på alle, de tre breakeran va kledd i svarte bukser og hvite skjorter, med rød leppestift og neglelakk, ting som gjør menn ekstra synlig, til og med når dem dele scene med en mann som e malt helt blå, som en slags Nightcrawler i X-Men, og det va fascineranes!, og den blåmalte mannen sammen med kvinnen i den blå kjolen, og påkledninga og sminken satte stemninga på en veldig effektiv måte, man treng liksom ikke forvente Ibsenrealisme og standard teatralitet når det første man blir møtt med e en blåmalt mann, koffor ikke bare bryte med sånt først som sist.

Æ vet ikke helt ka de to samiske skuespilleran gjorde der, æ skulle til å beskrive demmes rolle, men æ vet ikke helt ka den va, for æ tvile på at det va å trekke opp gjennomsnittsalderen (som va min første tanke nu), Mary Sarre va en slags moder/Maria-figur, som glei sakte gjennom rommet og sa dypsindige ting, mens Iŋgor Ántte Áilu Gaup hadde horn og vandra mer enn han glei. Det va uansett Nils Rune Utsi (aka SlinCraze) som imponerte mest og fikk mæ til å gråte litt, og han satt nu stort sett bare på et sted hele forestillinga.

Æ så en dokumentar om han på filmfestivalen, Arctic Superstar, og den va fin, så æ hadde et positivt inntrykk av fyren, og æ vet jo at han e flink, sjøl om æ ikke har hørt så mye på samiskspråklig rap, men det e åpenbart, og det blei enda mer åpenbart når han satt på scenen, for der breakeran har en imponeranes kontroll på det kroppslige har han samme imponeranes kontroll på stemmen, og det e en fryd å høre på uansett ka han sier. Så å få han på en scene, å få skrella bort de verste hiphop-taktan (som e nødvendig staffasje, åpenbart, i sin setting, men likevel staffasje), å bli presentert for bare han, og særlig i de siste diktet, det kor han sier «dajan hey, dajan ho» og min første tanke va «Sigbjørn!» fordi det tydeligvis e sånn æ gjenkjenne den samiske samtidslitteraturen, og kombinasjonen av det diktet, de frasan (det høres ikke imponeranes ut, æ vet det, dajan hey, dajan ho, men når nokka bæres fram med tyngde kan alt bli tungt), måten dem blei sagt på, alt som kom før, alt det bygde sæ opp til, før æ visste ordet av det gråt æ, og så lo æ litt av mæsjøl fordi æ skjønte at det kanskje ikke va noen andre som kom til å forstå akkurat koffor æ gråt – det handle om folkemord og forsvinning og jævelskap, og det e ganske jævlig, men ikke på gråtemåten – men det va vakkert, og da det va slutt slutta vi knapt å klappe. Vi va ikke så mange i salen, dessverre, men vi klappa for minst det dobbelte, og æ tror hjertet mitt hadde vokst så det kunne fylt opp en hel seterad aleina,

og det finnes så mye å utsette på så mange forskjellige ting her i verden, folk som i større eller mindre grad ikke tenke over kordan demmes teateropplevelse påvirke andres teateropplevelse, men det finnes nesten ingenting å utsette på det som skjedde på scenen, til og med det som kanskje føltes som tomrom va OK, det treng ikke å være fullkomment, det e ofte bedre når det ikke e det, og æ e så glad for at æ fikk se det, at æ fikk oppleve den sammensmeltinga av en hel haug med folk æ like og beundre, at æ kan vite ka dem har laga sammen, og å vite at de her folkan finnes i verden, å vite at setet ved siden av mæ va tomt og kor mange menneska æ kunne tenke mæ å ha hatt ved siden av mæ der, æ kunne sagt hey eller hei til alle sammen, æ kunne sagt hey og æ kunne lagt til at æ e glad du finnes i verden, du og æ og Vidas extremas, æ e glad vi finnes, alle sammen.