aviskjærleik

by

Dagens Næringsliv redde dagen min.

Det beste i verden akkurat nu, vet dokker ka det e? Det e å lese Dagens næringsliv. For der står det absolutt ingenting om sama. (og nu blei æ litt bekymra for at æ jinxe det)

Ikke et leserinnlegg om samiske rettigheter, elitesamiske akademikere, sameaktivister, samehat og samehets. Ingenting. Ikke en artikkel om at det kommer til å koste 4000000000 milliona gazilliona å innføre forvaltningsområdet for samisk språk, ikke ett ord om at Ánde Somby hitle debatten eller at Jonas Stein Eilertsen e en dust, ingenting.

Og det e så deilig. Æ har ikke ord for kor fantastisk det e, å lese 40 side avis uten å måtte tenke på nokka som helst samisk. Å kunne lese leserinnlegg – hvilket æ, det må innrømmes, nesten aldri gjør i DN, fordi dem e kjedelig – uten å måtte huske på om personen som skriv det e en av forkjemperan eller motstanderan, uten å måtte belage sæ på å finne stadig nye karakteristikka som more mæ mer enn dem såre, men som likevel ligg der. Rødvinssame, elitesame, akademikersame, innflytta akademikersame, sameintelligentsiaen, bysame (som om dem finnes, hah!), og ps, ka e greia med at sama hate kvena?

Alle de her tingan, den kontinuerlige tilstedeværelsen av nokka som paradere som toleranse men som ikke egentlig like at æ går med luhkka i byen demmes. Eller kanskje bare nokka æ tolke dithen, det e også mulig, kanskje æ les skepsis i ansikta som bare e bister fordi det e kaldt i Tromsø, og vått. Men æ føle at æ har grunnlag for å lese skepsis, æ ser av og til på de gamle mannfolkan æ passere på gata og lure på om det e Eivind Ryeng, Agnar Andersen, og ka dem nu enn hete alle sammen. Æ lure på om det e en av de gamle mannfolkan som ville ment at æ e helt typisk, innflytterfødd same som æ e, universitetssame som æ e, ung, akademisk, elitistisk, bedreviter, kommer hit og trør kulturen min over hodet på bygutta som fortjene bedre, over folk som har bodd i den her byen i hundre år og aldri har sett en eneste same her, bortsett fra de der svensksaman som nu bare va her i tre måneda hvert år.

Æ lure på kordan dem følte sæ, de svensksaman, eller vent, kanskje æ vet det!, siden æ regne mæ som Tanasame, men bare har vært der i kanskje to måneda tilsammen, hvert år. Kanskje man ikke treng å være bofast for å være hjemme? E det virkelig en så revolusjoneranes idé? Eller e det bare byguttan som e tåkelagt?

Og alt det slipp æ å tenke på når æ åpne DN, når æ blar mæ gjennom og ler av de fine tingan man kan le av i en finansavis – du hadde blitt overraska; eller så e æ bare enkel å more – når æ les om gjeldskrise og økonomiske katastrofa og forventa resultata og kulturnyheter som handle overraskanes mye om arkitektur; da treng æ ikke tenke på sama, æ treng knapt tenke på at æ e samisk, da kan æ bare lese avisa, i fred.

Og det e ærlig talt sørgelig kor lykkelig det gjør mæ for tida. Å kunne skru av. Å bare være.

by

Et lite, håpefullt brev til landsdelsavisa Nordlys.

Kjære Nordlys,

når dokker bruke ord som «samedemonstrasjonen» – eller i det hele tatt sett sammen ord av den typen – blir æ litt … Æ vet ikke, æ blir ikke trist, æ blir ikke sint, æ blir ikke egentlig oppgitt heller, men æ bit mæ merke i det. Kan man si det sånn? Når dokker sett sammen ord på den måten – med same foran nokka – bit æ mæ merke i det. Æ syns det e nokka det e verdt å merke sæ, om dokker vil. Æ syns kanskje ikke det burde være nødvendig.

Samtidig har æ også full forståelse for at dokker gjør det fordi dokker e et nyhetsmedie og overskriften på ting helst skal være kort. Min tabloide side e helt enig i at det e mye enklere å skrive samedemonstrasjonen enn å skulle si «demonstrasjonen mot å trekke søknaden for innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk». Men det e en viss forskjell på de to – det kan vi vel være enig om?

Mitt problem med at dokker sir ting på den måten dokker ofte ende opp med å gjøre – fordi det e et enkelt, logisk, tabloid grep – e at det e en del av den unødvendige forenklinga av den her saken. Grepet dokkers gjør at folk syns det e logisk å diskutere korvidt Tromsø e samisk eller ikke, når det ikke e det som e saken. Vil æ trø det samiske over hodet på noen som ikke e same? Nei. Vil æ at foreldre som vil at ungen demmes skal få mulighet til å lære samisk uavhengig av om dem sjøl e sama eller ikke skal ha muligheten til det? Ja. Vil æ kunne ta kontakt med kommunen på samisk om æ skulle føle et behov for det? Ja.

(E æ en av dem som ikke hadde gjort det fordi æ kan uttrykke mæ mye bedre skriftlig på norsk enn på samisk? Ja. E det delvis dokkers feil fordi kommunen aldri ga mæ god nok samiskundervisning mens æ gikk mine obligatoriske år på skole? Ja. E det ikke dermed logisk at æ gjerne vil vite at andre barn – enten dem e samisk eller ikke, enten foreldran demmes snakke samisk eller ikke – får muligheten til å få god nok samiskundervisning i løpet av alle sine år på skole til at dem kan gjøre sånt? (Va det i overkant mange retoriske spørsmål? Sikkert.))

Så, kjære Nordlys, æ skjønne at dokker vil være tabloid, at dokker vil selge avise og få klikk på nyhetssakan dokkers på nettet og gjerne ha engasjerte lesera – som helst ikke skal bikke over i reinspikka rasisme – men æ skulle ønske at dokker va litt forsiktig med det, sjøl om æ skjønne at det ikke selg avise. Som dokker kanskje også skjønne syns æ det her e vanskelig, fordi æ ikke vet ka æ skal ende opp med, æ mene, æ syns ikke at æ kan kreve at dokker skal gjøre avisa dokkers kjedelig bare for å passe på at æ ikke bit mæ merke i sånne ting. Men samtidig skulle æ ønske æ kunne lese dokkers dekning av samiske saka uten å konstant måtte bite mæ merke i ting, eller konstant måtte bite mæ i tunga for å unngå å kjefte på dokker. (Vi har kanskje begge lagt merke til at det ikke e bestandig det fungere.)

Kjære Nordlys, æ har lest dokker i tyve år og det e knapt tull (æ e, for ordens skyld, bare åttogtyve), og opp gjennom åran har æ bitt mæ merke i litt av hvert av det dokker har sagt om samiske ting. I så stor grad at æ ganske enkelt kan komme med en liste om vi først skal klage over avisa. Dokker fortjene skryt for at dekninga av Riddu Riđđu e blitt betydelig bedre etterhvert – det sammenfalle kanskje med sånn cirka da dokker blei hovedsponsor? Ja, æ spør nu bare (som dem sir, retorikeran og Kort Sagt-skriveran dokkers) – og dokker fortjene skryt for at det ikke e totalt uutholdelig hele tida. Og kanskje litt for at dokker faktisk e overraskanes flink til å gjøre plass til pro-samiske – om vi skal si det sånn – synspunkt på leserbrevsiden, uten at det hjelpe på nokka som helst sånn i det lange løp (og da mene æ det lange løp kor Tromsø fortsatt har et borgerlig bystyre som mene at det e viktigere å øke lønna si og å reagere følelsesmessig framfor å sette sæ inn i saken, men nu e æ vanskelig igjen, det va ikke meninga).

Men æ har en drøm – ikke om å komme hjem, det e ikke Tromsø, det har aldri vært Tromsø, og det e ikke på grunn av byen, det e på grunn av mæ – om å kunne lese ting dokker skriv om saka som e samisk uten å måtte bite mæ merke i ting; kanskje æ har en drøm om en journalistutdanning som vil bruke mer tid på å pre-emptivt – det e kanskje ikke et norsk ord? – bite sæ merke i ting journalista burde unngå når dem skriv om minoriteta? Æ har uansett en drøm om at ting – utdannelse og sånt – skal føre til en positiv sirkel kor folk har mer forståelse for minoriteta, og kor journalista dermed vil ha en større grunnlegganes kunnskap, og kor leseran vet mer enn dem gjør nu, og journalistan bidrar til at dem lære enda mer. Æ vet ikke om det e den drømmen vi alle bær på, men det e nu i det minste den drømmen æ bær på, når æ les papiravisa og når æ ser på nettsida og når dokker oppdatere facebooksida dokkers. Kanskje vi kan bli smartere sammen, du og æ, Nordlys, du og æ?

by

Leseverdige samiskspråklige nyheta. Og andre ting som ikke finnes.

Æ har lest mæ gjennom hele Nuorat i dag, eller i de minste alle de delan som va på språk æ kan lese – hvilket utelate det som va på lule- og sørsamisk, men etterlate nordsamisk og svensk. Æ leste en hel novelle på samisk, sjøl om den va ganske standard novellestil, men den va skrevet av en attenåring, så det får så være. Poenget va uansett at Nuorat – som også finnes på nett, på nuorat.se – e det beste samiskspråklige magasinet æ har lest (med forbehold om at æ ikke kan like Sámis best fordi det hadde vært skrekkelig inhabilt av mæ). Og det va så fint å lese, fordi det va godt skrevet og interessant og i det hele tatt, vel verdt å bruke en time eller to på.

Det hadde også en lang, veldig interessant artikkel om #prataomdet/#humadanbirra, og overgrep i det samiske samfunnet. Og det va etter å ha lest den at æ måtte stoppe opp og stirre litt i tomme lufta mens æ tenkte på katti æ sist har lest og likt en hel (nyhets)reportasje om samiske ting – akkurat den saken va på svensk – i samiske media. Og det e ganske lenge siden.

Grunnen til det e tofoldig. Den ene delen heng sammen med at æ unngår å lese ting på samisk, fordi æ syns det e slitsomt. Hvilket æ vet e feigt, og æ prøve å bli flinkere, men faktum e at æ e såpass lite flink i samisk at det tar tid å lese ting, og det gjør det ikke når æ les norsk eller engelsk, så da e det fristanes å heller lese en av de to språkan. Den andre delen e ikke selvforskyldt, for den e nemlig at det ikke finnes samiske media æ gidd å følge med på. Rett og slett fordi æ e kravstor og vil ha ting æ ikke får ondt i hodet av å skulle lese.

Det e et uunngåelig og sørgelig faktum at NRK Sápmi veldig sjelden ansett journalista som faktisk e kompetente formidlera, og det e et like uunngåelig faktum at Sagat veldig sjelden – med forbehold om at æ mer eller mindre har slutta å se i den fordi det ga mæ altfor lite – skriv nokka med dybde nok til at æ vil lese det. Og Ávvir e ikke nokka å lese for noen som i utgangspunktet ikke har et godt grep på skriftlig samisk, æ hadde mista enhver språkkunnskap æ har klart å opparbeide mæ. Ikke e det interessant heller.

Dessuten la æ dem for hat etter at den påtroppanes ansvarlige redaktøren mente at folk måtte kjøpe og lese avisa sånn at den fikk ressursa nok til å faktisk bli en avis man ville kjøpe og lese. Det e ikke sånn det fungere her i verden, det e ikke så mange ting æ vil støtte med penga før det blir nokka æ eventuelt vil støtte med penga. Og ambisjona e vel og bra, men da får man satse på smått og flinkt, og heller utvide til stort og bra etterhvert som det blir realistisk. (Æ la dem ikke for hat, æ gjorde ikke det, æ løfta på et øyenbryn og tenkte «… øh, særlig.» Det e omtrent så mye æ gidd å bry mæ om samiskspråklige media med mindre æ har en veldig engasjert dag.)

Men Nuorat, altså, Nuorat e et funn! Sjøl om det ikke prøve å være nokka anna enn «Sveriges enda samiska ungdomstidning» så gjør det det på måta æ ikke har tenkt over at samiske ting kan gjøres på, eller i det minste ikke har opplevd at samiske ting blir gjort på, og det e så fint! Det e nesten så æ e litt trist over at æ bare betalte 100 svenske krone for å få det i posten (ved å bli medlem i Sáminuorra, den svenske samiske ungdomsorganisasjonen, søsterorganisasjonen til verdens beste Noereh!), æ har lyst til å kaste penga etter det, for at det skal forbli bra. (For øyeblikket fungere ikke det så bra, siden æ ikke egentlig har penga å kaste etter det, men i teorien!)

Æ vet ikke ka moralen i det her e, bortsett fra at æ skal/burde bli flinkere til å lese samisk og at æ skulle ønske det fantes flere samiske media som gjorde at æ faktisk fikk lyst til å bli flinkere til å lese samisk. Æ prøve om dokker prøve?

by

Det e midt på natta og vi les tekst

20110525-023901.jpg

20110525-024039.jpg

Hei! Klokka e midt på natta og vi korrekturles festivalavis. Pluss at æ har nådd det punktet kor æ spis fordi det e mat foran mæ, uten tanke for om æ e sulten eller ikke. Det e fint, men det e en stund siden æ har vært våken så lenge (sånn bortsett fra at sist va på lørdag, men det va bursdagen min og derfor gjelds det ikke). Eller, det e lenge siden æ har vært våken så lenge mens æ faktisk hadde intensjona om å gjøre fornuftige ting. (å skrive koherent og fornuftig kan æ aldri, men til og med æ ser at det her e eksepsjonelt usammenhenganes.)

Det e fint med sånt pirkearbeid, sjøl om æ skulle ønske det ikke blei så seint; det e det æ savne med Utropia, de gangan æ fortsatt tar mæ i å savne Utropia (for øyeblikket e æ helt oppgitt fordi den inkompetente nyhetsredaktøren plutselig e blitt nestleder i Studentparlamentet – herregud, det e så pinlig, og for en mangel på respekt for både studentdemokratiet og studentavisa! (men det e jo en helt anna sak)), arbeidet med å sette avisa, med å se på siden og si «Blir det bedre om vi flytte den dit og endre fargen på det til sånn?» «Kan vi bytte rekkefølgen på det? Tror du sida flyt bedre om sånn og sånn?» og «Den setninga må skrives om, derfor må hele sideoppsettet endres.» Det e sånt æ like, sjøl om æ ikke e en lysende layoutstjerne eller nokka sånt, men i samspill med noen som kan det: om æ kan levere en tekst æ føle mæ trygg på – ikke nødvendigvis egenskrevet, men korrigert så godt det kan gjøres – og den settes av noen som kan jobben sin, den følelsen e helt fantastisk.

Det e bare litt synd at det som regel skjer nærmere midnatt:D

(æ like at det midnattspassende blogginnlegget kom midt på dagen, mens det her e nattevaktsposten – det e nokka her om at man e mer koherent når man e ensom og sørgelig enn når man e korrekturlesanes. (nokka sånt, æ vetta pokker ka æ snakke om akkurat nu!))

by

Om kart, tegning, Dagens næringsliv og Japan. Sånn cirka.

Æ les i en bok om kart for øyeblikket, You Are Here, av Katharine Harmon; ikke om ordentlige kart – sjøl om dem også e fascineranes – men om «personal geographies and other maps of the imaginations», som undertittelen på boka e. Det e hovedsaklig en bok full av bilda – kart – enkelte av plassa/ting/situasjona som eksistere, andre av fri fantasi, kart av minna, av kropp og sjel og hjerne, og det e så vakkert at æ nesten brast i gråt i går, mens æ satt på 4 roser og bladde mæ gjennom den.

Mitt favorittkart va av San Serriffe, av naturlige, semi-kolonistiske, årsaka, men det finnes andre, som de her dyran, og det her bildet som e skikkelig upassanes for offentligheten – i hvert fall når du endelig oppdage ka det e. (æ fant det bildet i det her blogginnlegget, kor du finn to andre kart som også va i boka.) (og mens æ leita etter kart som va brukt i boka, fant æ de her, det andre kartet der e nydelig!)

Det e noen teksta også i boka, skrevet av folk som jobbe med kart, på forskjellige måta, og dem gir mæ lyst til å tegne mine egne kart, over sånt som æ kan tegne kart for. Og så leste æ et blogginnlegg fra Roger Ebert om å tegne, om at folk bestandig tror dem ikke kan tegne, men dem kan det jo, egentlig; det man ikke kan e å følge konvensjonelle regla for proporsjona og kordan ting skal se ut, men man kan jo tegne likevel.

Og de to tingan sammenfalle til å gi mæ lyst til å anskaffe mæ en ulinjert skrivebok så æ kan øve mæ, ikke fordi æ e nokka flink til å tegne, eller å lage kart; å skulle definere nokka ikke-tekstlig e virkelig ikke en av styrkan mine (av og til slit æ evig lenge med å definere nokka tekstlig). Men æ kan jo prøve likevel.

I tanken om kart og steda og identitet – en av tekstan i boka handla om det å være et sted og la tankan vandre fra et sted til et anna, å kunne gå fra der til dit til ditover til der, mens du sitt helt stille og ikke bevege dæ av flekken, alt fordi det e små ting som gjør at de plassan heng sammen, om enn på måta du ikke nødvendigvis kan forklare – i hvert fall ikke uten å virke som om du mangle noen fungeranes mentale synapsa – kom æ på ka det va som fikk mæ til å forelske mæ i Dagens Næringsliv. Eller, rettere sagt, øyeblikket som står igjen i hjernen min som øyeblikket da æ oppgraderte forholdet mitt til Dagens Næringsliv til forelskelse. Det va en tilfeldig sak om minibanka og pengeuttak, nokka totalt irrelevant æ ikke huske, men illustrasjonsbildet va av en minibank i Tokyo, opp en trapp på utsida av et hus laga av stein, med et overbygg på huset (muligens del av etasjen ovenfor), og der har æ vært. Der tok æ eller faren min ut penga da vi va i Japan. I akkurat den minibanken som blei brukt som illustrasjon i akkurat den lille irrelevante nyhetssaken har vi vært. Det va fint vær da vi va der, æ huske ikke anna, æ huske blå himmel, at vi fant en minibank og at det va folk overalt (det e stort sett det æ huske fra både Japan og Kina, det va folk overalt). Og om noen mot all formodning skulle finne det bildet igjen, så tror æ fortsatt æ kunne si at det va akkurat den plassen – uten at æ vet koffor akkurat den minibanken i akkurat det huset e sånn cirka det eneste stedet i hele Japan æ faktisk kan huske.

Og æ kunne sikkert hatt en endeløs liste med minna av den typen, det finnes kaffesjappe i bya i USA kor æ har vært en gang (halvparten av dem i Madison, Wisconsin, gudan vet ka det va med den plassen), men som æ fortsatt har et tydelig bilde av; det finnes små bita av verden lagra i hjernen min, totalt uten en kontekst æ kan forklare, men som sitt så godt at æ ikke har glemt dem enda, og tanken på å kunne bruke dem til å konstruere et kart ulikt alt anna noen andre kunne laga e utrolig tilfredsstillanes – det her e verden som æ huske den, sjøl om det kanskje ikke e verden som den burde sees.