uten sammenheng forøvrig, eh?

I dag e æ litt hemmelig forelska i alt, bortsett fra det faktum at øyan mine renn som besatt hver gang æ prøve å fokusere på en dataskjerm i mer enn to minutt av gangen. Æ velge å tro at det e vintervær og søvnmangel som gjør det (sjøl om æ sov ganske lenge natt til i dag).

Ellers øve æ mæ på å ha bedre holdning, men det går ganske dårlig – sjøl om æ gjør mæ strakere i ryggen hver gang æ oppdage at æ heng litt ekstra. Men det e så vanskelig å være oppmerksom på sånt, dessuten e det ganske slitsomt å lese en avis mens man e strak i ryggen, æ gidd ikke sitte og holde den opp foran øyan heller.

Æ tenkte litt på julekort, mest på en sånn abstrakt måte, det e tvilsomt at æ sende nokka til noen, men æ har litt lyst. Det e jo ikke snakk om ordentlige julekort, æ vil sende et til Dagens Næringsliv kor det ikke står nokka, men bare e tegna et enormt hjerte (eller kanskje æ kunne skrive «god jul, søtnos» for at det skal bli ekstra absurd). Det kan man kanskje ikke gjøre, eller, man kan jo, men. Æ vet ikke, æ vil tegne hjerta rundt ting.

Også har æ litt lyst til å tegne hjerta rundt folk, men mest uspesifikke menneska; folk æ knapt vet navnet på – eller faktisk ikke vet navnet på, sånn som han ene fyren som heng på 4 roser nesten like mye som mæ – kanskje mer, nesten? – og smile til alle de pene jenten. Han ser litt forsoffen ut, stort sett, æ like det (æ satt og så på en fyr på undergrunnen i London, han så litt full ut, mens han satt der og gynga lett, og smilte til sæsjøl av alt og ingenting; han ligna nesten på Tom Hardy, det va ikke så dumt), litt forsoffen og litt som en person som kan flanere. Æ skreiv det, i Nano-en min, «[…] flanerte også hjem, selv om hun ikke hadde lest mange nok romaner til å vite at det var det hun gjorde.» Æ e veldig glad i flanering, og det e vel ikke til å komme unna at en lett forsoffen flanør hadde vært sånn cirka drømmetypen min (bortsett fra at æ muligens hadde gått fra vettet etter to uke, men i teorien! Egentlig vil æ ha en edruelig forsoffen flanør, det e der det ligg – æ like folk som virke forsoffen uten å drikke).

Egentlig handle det jo hverken om han som smile (men ikke til mæ, æ øve mæ på å ikke være bitter, sukk) eller om Tom Hardy-lookaliken, det handle om et uspesifikt ønske om en helt anna livssituasjon enn den her (haha, prøv å syng det til melodien til «Det handle om å leve/elske»). En håpløs idé om muligheten for å endre på alt (fordi en verden kor æ flanerte gatelangs i en storby med en edruelig forsoffen type ville være en verden som ikke e lik den æ e i nu), og en konsekvent usikkerhet om kordan man finn sånt (kordan blir æ en medflanerende halvpart?). Det e egentlig en håpløst komplisert måte å si at æ vil ha en kjæreste (i julegave! … eller ikke), men det e ikke akkurat det heller, æ vil ha nokka anna, nokka spennanes, something new and different for us. Men en liten del av mæ vil at noen andre skal ta ansvar for det, noen skal dukke opp (out of left field, e det ikke det dem sir?) og gjøre verden ny og bedre, morsommere. Nokka sånt.

Herrefred, det æ egentlig skulle si når æ starta det her blogginnlegget va at æ endelig har knødd mæ til å starte på forrige lørdags DN, men at æ ikke kom stort lenger enn side 2-kommentaren til Kjetil Wiedswang før æ blei distrahert av kor godt æ likte den.

Julehandelsskeptikere faller i tre grupper:
a) De som ikke forstår seg på økonomi.
b) De som forstår seg for mye på økonomi.
c) Menn.

Æ e et naturtalent når det gjeld distraksjona, særlig de totalt irrelevante. Hurra. (æ har forsåvidt litt lyst til å tegne hjerta rundt Kjetil Wiedswang, men det tror æ ikke e sømmelig å si, sukk)

Æ skal gå min vei nu og slutte å skrike foran dataskjermen (æ tørke tåra for dæ, bloggen, snakk om dedikasjon!).

bedre seint enn aldri

Æ har hatt det her halvferdige blogginnlegget ligganes i over en uke, æ starta på det sist lørdag, fordi æ fikk et behov for å snakke om alle avisan æ leste, fordi det va så mye fint i dem. Men så blei æ distrahert – æ blir bestandig distrahert – også glemte æ av det, men da æ leste avisan nu på lørdag slo det mæ at æ antakeligvis burde poste det også, fordi æ vil ta vare på den følelsen æ hadde sist lørdag, fordi alt va perfekt, og det va fint og flott og sånne øyeblikk, sånne tima, man skal ta vare på.

Fordi avisan va full av sitata som «Problemet er ikke at jeg er uvanlig, det er at du er uvant.» (Sara Lund/Claes Schmidt, Magasinet) og «Proffe folk [kunne] arrangert konsert med Flo Rida i Tromsø, men for disse karene ville det være omtrent som å fly til månen i kajakk.» (fra iTromsø), og i iTromsø va det et portrett av Kjell Fjørtoft, skrevet av Jørn, og det fikk mæ til å tenke at han kommer til å bli god på sånt, portretta, etterhvert, bedre og bedre, og det e litt fint.

Også va det ting som at det i en reklame for Filosofisk supplement sto at dem har en «tidligere upubulisert tekst av Slavoj Žižek» – æ ser for mæ en tekst om filosofidiskusjon etter åtte øl. Æ tror pubulisering av teksta hadde vært en fin filosofisk (filosofiks) greie, ka sir den her teksten alt ettersom kor mange øl vi drikk mens vi les den? Æ tror pubulisering hadde vært løsninga på ganske mange teite ting her i verden.

Også va det Bokmagasinet da, og æ blei helt forelska, fra ende til anna; det starta fint med linja «Om dere tilgir en blandet metafor: [Maria Reinertsen] tar små biter av eplet hun høster fra kunnskapens tre, men føler kanskje ubehag hvis hun triller altfor langt fra stammen.» (Bent Sofus Tranøy) Metafora altså ♥

Æ tenkte det allerede første gangen æ leste nokka han hadde skrevet – men det gjelds samtidig ikke helt, fordi det va om norske sci-fi fanzine for lenge sida, og hovedkilden i teksten va veilederen min, så æ va muligens litt predisposed i retning å like det – men det blei åpenbart etter artikkelen om Knausgård som va på trykk i Bokmagasinet for kanskje en måned sida: Audun Lindholm skriv så vakkert. Og vakkert føles som helt feil adjektiv, men jo. Det e så fint oppbygd, og så godt tenkt, og så blir det satt sammen på måta som gjør at æ sitt der og les og les og når teksten e over har æ mest lyst til å lese den en gang til. Æ fikk en gang beskjed, av norsklæreren som for alltid kommer til å være favoritten min, om at æ skreiv sånn at det fløyt så fint at man ikke huska nokka av ka man hadde lest når man va ferdig, og at det va både positivt og negativt – logisk nok – og Audun Lindholm skriv sånn, bortsett fra at han skriv det på en sånn måte at det sitt i etterpå. (Æ e sjalu.)

Sitatet æ skreiv ned på twitter va: «Norsk black metal på begynnelsen av 90-tallet stiller en overfor en musikk som åpner opp et rom av svimlende dimensjoner.» Men det som va mitt favorittsitat, kanskje, va det her: «I mangel på virksomme fortellinger som springer ut fra deres egen livsverden, vender de unge seg mot mytologisk vrakgods. Mange var åpenbart på desperat jakt etter «den store Tanke, der hvælver sig over vort Liv», som det heter hos Bjørnstjerne Bjørnson. At musikkformen utviklet seg i et lukket miljø, førte til en mangel på korrigerende perspektiver som skulle vise seg skjebnesvanger.» (prøv å få dét ned til 140 tegn sånn at det passe på twitter:D)

En nydelig tekst av Susanne Christensen om Patti Smith sin selvbiografi Just Kids, og æ tror æ ønske mæ den boka i bursdagsgave, eller nokka, æ vet ikke, [eh, det skulle stå nokka anna her, nokka mer, nokka vettig, men. Ord, liksom, dem e tidvis vanskelig når man ikke helt får dem til. Sukk.]

Og i en anmeldelse av den nyeste boka til Einar Økland (woo, jernteppe der et øyeblikk!), sto det «Vel, klassiske fabler er de i hvert fall ikke: Personifiserte dyr finner man ikke så mange av, moralsk belærende kan man ikke akkurat si de er … – nei, best å stoppe, for forfatteren selv vet jo naturligvis også alt dette, og det er så man kan mistenke ham for å ville framprovosere slike litt snufornuftige og, huff, ja, belærende utlegninger.» (Kaja Schjerven Mollerin), og æ vet ikke kæm Kaja Schjerven Mollerin e, men æ elske måten ho skriv på. Æ tror forsåvidt heller ikke at det sitatet står så godt aleina, men bare se på måten det e skrevet på! ♥ (noen ganga reduseres æ fra ord til å lage hjerta enten i teksten, ved teksten, eller med fingran mine eller i blogginnlegg – det e kanskje litt som liker-knappen på facebook.)

Tromsø e fullt av militærgutta med for lite ytterklær, dem ser så søt og
ubrukelig ut, æ håpe vi ikke havne i krig med det første.

«Hør på hva professor Campbell sier: Empati = kvinnelig = sykepleier. Hvorfor ikke empati = kvinnelig = sjef? Empati gjør at vi kan se hva som er en persons svake eller sterke sider, hvilke oppgaver de passer til å utføre og hvordan en skal få de til å prestere best mulig. En empatisk person vil vite når noen trenger kjeft og når noen trenger ros. Kunnskapen om menneskenes følelsesliv kan strategisk utnyttes i forhandlingssituasjoner og til å få mennesker til å jobbe for et felles mål.» (Hannah Helseth, Klassekampen)

Akk og ve, æ blir reint heteronormativ av mannen ved siden av mæ som e på kafé med den lille dattera si. Fordi det va en sånn lørdag også, kor folkan som kom og satt sæ ved siden av mæ va aleina dem også, så æ ikke trengte å sitte skvisa inn i et hjørne, eller nokka, og mannen med dattera gjorde at æ nesten tenkte at det hadde vært litt fint med et barn man kunne ta med sæ på kafé, men ikke egentlig. (Litt seinere kom æ fram til at æ har vært erklært barnløs i cirka 15 år, men fordi æ ikke like å være skråsikker gir æ mæsjøl ti år til før æ erklære det på ordentlig – æ tror æ snart e i den kritiske fasen av barnfrihet, aldersmessig og sånt – men etter femogtyve år burde æ da kunne slå fast en gang for alle at æ like unga, men æ vil ikke ha mine egne?) Snakke om barn: Det fine med Nina Karin Monsen e at æ ikke blir frustrert, æ blir bare forvirra: «Om barnet bare trenger omsorg, trengs ikke voksne mer.»? Og der kan man slå fast av NKM aldri har sett på ungdomsserien «The Tribe» på NRK – æ skjønte aldri så mye av det, men æ tror det va et godt bevis på at man ikke skal la barn styre sjøl.

Også DN da, DN DN DN, æ eeeeelske Dagens Næringsliv, sjøl når dem har skrivefeil på forsida: «Sundstø ble rundlurt av stråmannen. Nå presseer [sic] han på for å få stråmannens mor til å betale.» (Stråmann og -mamma?) og inni avisa: http://twitpic.com/16y7nuEn så pretensiøs avis burde ikke ha så teite skrivefeil; det gjør ondt i sjela mi:( og i artiklan sine «I våre dager kan man ikke bare reise rundt å [sic] sette fra seg flagg uten videre. Dette er kanadisk, enkelt&greit!» (Polkappløpet) og i mellomtitlan: Per A. Risnes jr har skrevet «Acopalypse» – sjela mi e 50/50 latter og sorg:( (det tok 1min med tenking før æ va sikker på at det e feil.) Det va nesten litt imponeranes, og ga mæ litt lyst til å finne fram den røde penna – min trofaste følgesvenn – merke av alt, og sende den til dem og si «UUUÆH! Skriv ordentlig:(»

Det her har – om det ikke va åpenbart – vært en utrolig tilfredsstillanes avislørdag, det e nesten så æ treng en sigarett eller nokka sånt.

Og helt til slutt, da æ leste ferdig Nordlys, fortalte horoskopet mitt at «En gammel og vis person kan gi deg gode råd når det gjelder forhold. Det skader ikke å lytte.» Men det kom ingen gode råd, så æ antar det fortsatt e meninga at æ skal være aleina:D

Ting æ har lært: 29.05-02.06

The Good

«All hail satan, og all hail norsk lov om varemerkebeskyttelse.»
– Roger Tiegs (aka Gorgoroth), i «Forlikte satanister» i DN, tirsdag 02.06.09

Det ville være upresist, for ikke å si direkte feil, å beskrive Dylans sanger som collager i tradisjonell forstand. Dette fordi sangene – med enkelte unntak – ikke synes å ha noen ambisjon om å vise fram spriket i referanser eller betone bruddene mellom ulike uttrykk. For Dylan er poenget snarere sammenfatningen: I hans versjon av tradisjonen står barokkdikteren John Donne og bluespoeten Blind Willie McTell side om side – ikke først som representanter for ulike tider eller kulturelle sfærer, men ganske enkelt som melankolske diktere. Dette er ikke en form for relativisme som handler om å gjøre alt likt, men en poetikk som er beslektet med den Walt Whitman i sin tid lanserte som en del av den kulturelle revolusjon, og som dreier seg om å se det like i det som i utgangspunktet er forskjellig.
– Kaja Schjerven Mollerin, i «Gammel kjærlighet» (anmeldelse av Bob Dylans sangtekster på Together Through Life), Klassekampen, 30.05.09

[…] disse akademikerne synes jammen ikke de er bedre enn noen andre, og nettopp dét er det som gjør dem så ufattelig mye bedre enn alle andre, som kan tenke slik, enda så uovertrufne de er […]
– Jens M. Johansson, i «Sur mann jogger» i DN, 30.05.09

The Bad

Jeg skriver for kidsa. Det er ikke noe komplekst med det.
– Alexander Rybak, i «- Kan bli veldig stor» i DN, 29.05.09

The Incomprehensible

Når jeg surfer [på nettet], så tenker jeg at det er en oppvarming til det livet jeg skal begynne å leve snart, ikke sant? At jeg får meg venner og knytter kontakter der, slik at jeg skal få en god jobb og at det er når jeg får den jobben at livet virkelig skal begynne.
– Marte Konradsen (student ved Westerdal) i «Digital ADHD» av Frank Lande, i D2, 29.05.09

sympatetisk/attråverdig

Vet du ka, æ trodde æ hadde energi nok til å si nokka (æ vil så gjerne si nokka), men det har æ ikke. Æ e trøtt, utmatta og litt. Æ vet ikke helt, nokka. Litt nokka. Patetisk, kanskje. (men mer i den andre betydninga, den med å være patosfylt, mer enn ynkelig, tror æ, sjøl om æ føle mæ litt ynkelig også.) Generelt sett litt sympatetisk. (endelig har æ bruk for det ordet, hurra) Dessuten burde æ ikke si nokka, fordi æ e sympatetisk og trøtt og ikke full, men nesten. Mentalt berusa. For mentalt (blabla) til å egentlig klare å formulere mæ på noen som helst måte. Æ burde vite bedre, særlig siden æ ikke drakk, men. Det e midt på natta og noen ganga får æ lov til å være en idiot æ også. Nokka sånt.

Men æ har en forside, æ fikk et ukjent antall klemma, æ føle mæ verdsatt (ihvertfall av de fleste) og det e generelt sett pluss i margen til livet. Det e bare det at… Noen, ei eller anna dame, har en gang sagt nokka om at ingen kan få dæ til å føle dæ patetisk uten at du gir dem tillatelse, eller at folk ikke kan få dæ til å føle nokka, det e det bare du som kan. Men noen ganga, tror æ, vil måten du føle dæ forsterkes av andre folks oppførsel (mot dæ). Det sæ være positivt eller negativt. Så sjøl om æ føle mæ elska og alt, mangle fortsatt den delen æ plutselig følte et behov for. Og det slipp man ikke unna. (sjøl om man jo gjør det, man gjør det om man sover nu, om man ikke tvinge sæ sjøl til å oppdatere bloggen sin (tvang og tvang), men. Noen følelsa kreve å skrives, noen ganga må æ være ynkelig og patetisk, om enn ikke av andre grunna enn for å finne ut av kordan æ kan unngå det seinere. (håpløs oppgave, men dog. nokka må man jo jakte på)

«det æ mente å si va ikke at æ har dårlig sjøltillit. Æ har det helt greit med mæsjøl, men æ tror at mye av det æ e ikke nødvendigvis e en person andre hige etter å ligne.» (nokka parafrasert, men såpass må æ få lov til)

Kan æ bli den samiske David Sedaris? (står det også et sted)

Æ har fornuftige tanka, men dem får vente til en dag æ faktisk e i stand til å formulere dem; æ har et lite stykke av nokka æ vil dele med dokker fordi det aldri kommer til å bli nokka mer av det – og æ like den lille delen som eksistere, men det kommer seinere; æ har en notatbok som for øyeblikket består av ting som «å være full tilsir å skru av all sjølinnsikt – æ tror ikke det funke for mæ» «[og her, om du kunne tegne, en skisse av Stig Sæterbakken]» «what do I want, in the end, other than something different from this. Never more than that» «I want to speak, to talk, to use my mouth for other purposes than just biting my lips» og i går?, på søndag?, en gang, sa æ «du ane ikke ka den leppa kunne gjort for dæ» – bortsett fra at æ ikke sa det, og i går sa æ, som svar når Emmanuel klaga og sa «jeg suger», «synd for dæ at ingen av oss gjør det» og æ vet ikke. Alt e veldig upassanes. «Men det kommer jo til å bli helt forferdelig» va det noen som sa, og det har han jo rett i, det går ad undas, men. Sånt skjer.

Æ sa, i 2007, om Utropia, «æ skal gjøre mæ uunnværlig, og så bare forsvinne», [it was a joke, at the time], men nu e det visst det æ gjør. Takk og farvel. [Farewell to the old me?] (æ kan ikke skrive kjærleikserklæringa det fortjene, ikke enda, men den kommer, en dag, den kommer.)

Og æ e hemmelig, hemmelig forelska, men i diktsamlinge, så det funke fint. Funke finere enn mye anna har gjort så langt (det meste går ganske dårlig, egentlig) og æ takka ja til det æ på sameradioen sa æ antakeligvis kom til å takke nei til, så i februar skal æ holde et tyve minutter langt innlegg om samisk samtidslitteratur. Sånt skjer. Æ har lyst på noen som e bitrere enn mæ, på en abstrakt måte (æ har ramla oppi en greie, æ sukke henført helt for mæsjøl over ting man ikke bure sukke henført av, menneska man ikke burde sukke henført av, æ begynne i det minste å nærme mæ en alder kor det ikke e så komplett upassanes som det va tidligere. (æ hadde, før, en svakhet for 28-åringa (sånn, når æ va 15), men æ tror den nærme sæ 48, snart, gi mæ ti år til så legg æ mæ etter pensjonerte akademikera; vakkert.)

Og trikset ligg i at det ikke skal være forståelig for noen andre enn mæsjøl, det e en tankerekke, en innsnevring, det nærme sæ et punkt kor æ kan peke og si nokka [blatantly inappropriate, as is my wont], æ vet ikke om det e synlig for noen andre? Æ bekymre mæ ikke for det. (trikset med å blogge siden 1999 e å innse at av og til, ganske ofte, e det bare dæsjøl du skriv til. Hei framtidige Siri, æ håpe du e flinkere å skrive enn æ e nu. Stadige framskritt.)

(æ va innom NRK to ganga, for to uke sida og i forrige uke, og så noen. Eller rettere sagt, blei sett av noen, og det kunne ikke vært mer genialt om æ hadde planlagt det. Konstant forvirring kan også være en livsplan – om enn en plagsom en)

Æ har lest Bukowski i dag, det her kunne vært verre.

«What is it that younger women are pushing up against, they would seem to have a list of options to choose on– to choose from, a set of ways to construct their own identity that takes in everything, it’s just a vast smorgasbord, uh, the options are not as narrow as they might have been thirty years ago, so where does the problem lie now?» [They Want Us to Make a Symphony Out of the Sound of Women Swallowing Their Own Tongues] (the options might not seem to be as narrow, but at the same time, I believe that our choices are mostly illusions; what is there, honestly, to choose from? [In a country where abortion is still debated and a woman might legally be made into nothing more than a potential mother, I guess your choice would be to either embrace or reject it, and then, no matter which one you choose, someone will hate you for it.] As for the construction of identity, have you ever spoken to someone who chose a non-conventional identity? Have you ever even talked to a woman before in your life? Because the absurdity of your question makes me think you haven’t, and honestly, even bothering to attempt an answer is lowering myself to your mud-flinging level, and I’m better than that.) («[Det utsagnet får stå for deres egen regning.] I motsetning til GK har vi ikke for vane å helle salt i såret til konkurrentene våre.» sto det i DN en gang, det sitatet heng på lesesalsplassen min, æ elske det.)

«her hadde æ tidenes beste fornærmelse, og så bare går han!»

I’m wide awake, it’s morning syng Bright Eyes (eller, han har i det minste et album som hete det, æ e ikke sikker på om korvidt det finnes en sang med akkurat de ordan, men det va kanskje ikke poenget), og det hadde han sikkert rett i, sjøl om det ikke va akkurat det æ tenkte når æ våkna klokka ett i natt. Det e tydeligvis sånt som skjer (I’ve been sleeping so strange at night) når man e på hyttetur og nesten sover men ikke helt fordi man stadig våkne av folk som trampe opp og ned og fram og tilbake og står utfor døra i rommet du sover i (det ene rommet med en seng uten plass til flere, det æ stjal/fikk av Magnus, sjøl om han hadde erklært at han skulle ha det) og snakke om ting du ikke helt får med dæ og sir ting som «selvfølgelig vil jeg det, men…» og æ e et nysgjerrig menneske, men æ sovna igjen, før æ våkna på nytt av nokka anna, nokka sånt som «Magnus, du må våkne!» eller gudan vet ka. (det høres ut som om æ klage, æ gjør ikke det, æ syns dem va søt. Teit, men søt. Og veldig full veldig tidlig på morran.)

Og større eller mindre mengda av de tilstedeværende spilte «æ har aldri» og noen syns det nesten va litt ubehagelig at æ satt der og va edru, men i det æ skulle si «taushetsplikt» kom han fram til det samme – og det e litt sånn, e det ikke?, æ får ikke lov til å huske mer enn det alle de fulle folkan gjør, æ skal også bruke morran på å få brikkan til å ligge sammen på de rette måtan, kæm gjorde ka og va det egentlig en god idé å danse på en stol? Va det egentlig noen som tissa i badstua? (Nei, «men hadde vi husket at det var en av reglene ville vi nok brutt den») Og kæm la en øl inn i skapet med alt sengetøyet (noen som ville gjemme den), og koffor i all verden har dem laga en badstu uten sluk og med senka gulv når dem vet at folk kommer til å snøbade og isbade og fryse sæ halvveis forderva og spre vann over det hele? Og kæm velta bollen med tomata sånn at dem lå utover hele kjøkkengulvet? (Det va Magnus(2), den va vaklevoren og han prøvde, men det va ikke hannes feil at den ramla til slutt, jepp.)

Og alt e Helene sin feil, eller kanskje Magnus sin, fordi han la sæ tidlig, eller kanskje min, fordi æ ikke va full/tvang Magnus i seng, det e vanskelig å si (æ fraskriv mæ skyld, æ hadde antakeligvis – om æ fortsatt va våken og dem faktisk hadde prøvd – stoppa folk fra å tisse i badstua, eller røyke inne, men resten får dem bestemme sjøl). Og æ vet mer enn æ gjorde før om Jan Egil Brekke (som at han eksistere, og at æ burde heie på Bodø-Glimt fordi dem har sendt en hel masse spillera til samelandslaget, og det kan man jo ikke klage på), og æ vet vel ærlig talt mer enn æ gjorde før (mer enn æ ville vite?) om ganske mange av folkan som va der, men sånn e livet, æ har glemt 70% av det (kvelda som e som en audition til Ab via har gjerne den typen resultat), så kanskje æ va full æ óg.

(oh my, morning’s coming back, the whole world’s waking up) Det æ huske va at æ på et tidspunkt sa «ikke legg ord i munnen på mæ, ikke tro at du vet ka æ skulle si,» fordi Magnus(2) ikke visste ka æ skulle si og misforsto totalt, men til gjengjeld sa æ det æ skulle si og da tok han den ene ølla han hadde trukket ut av sekken sin litt tidligere og tilbød den til mæ – og når fulle folk tilbyr dæ å dele av de hardsparte (hardtsparte?) drikkevaran sine, vet du at du har sagt nokka riktig. (men det va ikke favorittøyeblikket mitt, det va tidligere, i en sånn samtale som treng så mye kontekst for å gjengis og som e så lite forståelig for noen andre, men det va et øyeblikk av felles glede/lyst æ knapt har opplevd maken til (det høres mer suspekt ut enn det va, man kan kanskje si at det va teoretisk glede/lyst).)

Og æ endte opp i en Magnus-sandwich («gruppeklem!») («det her e jo nesten en trekant!» [han mente bokstavelig talt]) («nyt du det?») og en semi-prinsipiell debatt om riktig tid og sted for forskjellige typa samtala (æ og Gaute blei nedstemt, men ka kan vi for at vi har mer pripne moralske kompass enn andre?) og drikkeleka som inneholdt linje av typen «Du pekte [og det va ikke lov i følge de daværanes reglan i tremann(?)]!» «Nei, æ gestikulerte!» – «Jeg sa at det var for enkelt å forklare og for vanskelig å forstå» (eller va det omvendt?) – «Denne kvinnen brukte fornavn!» – «Min gode mann, de brukte du!» – «Den kontinentale personen må drikke!» (det blei veldig teatralsk når reglan om at man ikke kunne bruke du eller fornavn når man omtalte noen andre – sjøl om æ argumenterte hardt for at det kanskje ikke e nødvendig å si «jeg» og «man» og «den herren/frøkna» bare fordi man ikke kan si du.

(å, han syng «I’m wide awake, it’s morning» i «Road to Joy» (Bright Eyes e en av de artistan æ ikke egentlig har et veldig forhold til, men som æ av og til får veldig lyst til å høre på)) Om man står opp klokka ett på natta, katti kommer man egentlig til å legge sæ da? Klokka fire? Det passe dårlig, for da har vi redaksjonsmøte. Og æ må skrive ferdig de to siste kåserian til sameradioen, og det burde æ kanskje egentlig gjøre nu. I tillegg skal æ få utlevert eksamen i dag (antakeligvis enten hos studieveilederen eller i hum.fak,-resepsjonen, sånt e det jo total bortkasta å fortelle folk), og den burde kanskje også hentes.

Æ likte bilturan til og fra hytta (den ligg på Brensholmen), det e så lenge siden sist gang æ har kjørt [vært passasjer «det hadde jo vært totalt bortkasta at den ene personen som ikke drikk, har førerkort»] såpass lange strekninge når det e mørkt ute. Det e så fint, neddempa og rolig, nesten grunn god nok til å lære mæ å kjøre bil.

Det va i det hele tatt vakkert og du skulle vært der – sjøl om tolv stykka nok va et veldig greit antall – det hadde vært gøy å se ka som hadde skjedd da. (æ like den her typen sannsynlighetsberegning, hadde X skjedd om Y va tilstede, ville A hendt om B ikke gjorde C? Sånt vet man aldri. (det e kanskje der æ feile i menneskelighet, æ skulle ønske det va mulig å prøve de samme premissan men å bytte ut folk, æ vil vite om mine semi-sosi[al-antrop]ologiske teoria stemme. Dance, little puppets, dance og sånt.)

Framandkar – Tarald Stein

Min anmeldelse av Framandkar, for å veie opp for Universitas sin noget merkelige anmeldelse. Jepp. (og nu må æ springe, så eventuelt anna innhold kommer seinere!)

Solid samling

Tarald Stein
Framandkar
Tiden

Tarald Stein er en homofil, transkjønnet mann. Omslaget på denne boka er veldig beskrivende for innholdet. Så har vi fått det av veien. For det er nok ikke til å komme unna at det ikke nødvendigvis er de poetiske kvalitetene som har gjort dette til det som muligens er den mest omtalte diktdebuten i nyere tid. Det mest imponerende i det hele er at diktene tåler alt oppstyret. Det som kunne endt opp som halvflaue plattheter er heller blitt en god samling dikt. Ikke bare er de gode, de er bunnsolide, med et poetisk innhold som gjør at jeg aller helst vil lese dem i selskap med andre, slik at jeg kan peke ut ekstra fine fraser og fantastiske fornyelser av klisjeer (samt et og annet tiltalende tilfelle av allitterasjon).

Min forståelseshorisont når det gjelder kjønn ligger antakeligvis et godt stykke unna normalen. Nå skal jeg ikke tillegge ’folk flest’ holdninger de ikke har, men reaksjonene jeg har sett bare på omslaget tyder på at undertegnede ikke er normalen i dette tilfellet. Verselinjer som ”eg skulder far min/for denne streken i likninga/xx” er både overraskende enkle og nærmest utenkelig geniale, i hvert fall for dem av oss som aldri har tenkt over akkurat det før. Det samme er tilfellet i ett av mine to nye favorittdikt (det andre finnes på side 84, men det sømmer seg nesten ikke på trykk):

Alt kvinneleg
klumpar seg
i halsen og vert
eit adamseple
som veks umerkeleg
til det fyller luftrøret

Diktsamlingen er delt i to, og om det er noe som trekker ned, må det være at begynnelsen på del to virker betydelig svakere enn resten av teksten, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Men det tar seg opp, og samlingen avsluttes med ett av svært få dikt som faktisk har gitt meg gåsehud.

For alle som noensinne har tenkt litt over kjønn – både sitt eget og rent generelt sett – burde det være noe å hente i denne boka. Så får man heller leve med at det finnes de som aldri vil lese den som annet enn kjønn[s]lig kuriosa.

Siri Gaski