To ting æ gjorde i 2006, det her føles nesten som nostalgi.

Æ leste Roland Barthes i forrige uke. Æ skulle egentlig gjøre fjorten forskjellige fornuftige ting, men så plukka æ A Lover’s Discourse ut av bokhylla tidlig på morran og visste at det ikke kom til å skje. Man kan ikke lese A Lover’s Discourse og være fornuftig samtidig, om man les den må man ta sæ tid til å stoppe opp, å sukke tungt, å stirre ut i lufta og lure litt på kordan det kan ha sæ sånn at den her gamle, døde, franskmannen har stjelt alle tankan du noensinne har tenkt. Eller, det e i hvert fall sånn om du e mæ (hvilket du jo ikke e, men æ har det sånn).

Et sted i boka, æ les ikke hele lenger, fra ende til annen lenger, æ blar, den e delt opp i fragmenta – det e ærlig talt undertittelen – så man kan lese en del om obsession her og en bit om adorable der. Den finnes på norsk, sånn i tilfelle det hjelpe på, i tilfelle du vil lese sjøl? Men et sted i boka, et sted som æ nok har lest før, men ikke har tenkt over tidligere, stod det at det å savne noen e å stadig glemme dem, for så å bli påminnet det hele, du savne dem bare etter at du huske at du har glemt å tenke på dem. Og det slo mæ som en utrolig vakker tanke – som så mye anna som slår mæ i den boka, den e full av utrolig vakre tanka – fordi det føles som tilgivelse: Du har kanskje ikke tenkt på mæ, æ har kanskje ikke tenkt på dæ, på en stund, men når æ kommer på dæ igjen, når æ plutselig huske det, kjenne æ kor mye æ savne dæ, kor mye æ lengte. (Eller du lengte, æ vet ikke om æ lengte; æ e tydeligvis ute av stand til å holde mæ til et pronomen – eller ka pokker dem nu enn hete – av gangen)

Eller kanskje æ har det sånn med Utropia? For øyeblikket slit æ litt med å lese Utropia, æ tenke som regel ikke på den, men av og til kommer æ på kordan det va den gang han eller ho eller [den spesifikke personen] jobba der, kordan det va mens æ va aktiv deltager i å få laga en avis (fordi æ hang mæ opp i alt æ ikke hadde nokka med), og æ savne det. Æ stille mæ ganske likegyldig til Utropia som den e – sjøl om det gjør litt ondt å innrømme – men æ savne avisa som den va da æ kunne ta ansvar for den, sjøl om æ aldri va ansatt der.

Men æ tror æ skal vente litt til med å lese mer Barthes, det tar så mye tid, og æ har ting æ burde gjøre. Sukk.

det her e skrevet som æ ønske at du kunne se mæ?

Har æ nevnt det her før, æ vet ikke, det føles sånn, men noen ganga dukke det opp igjen: noen ganga skriv æ ting fordi æ tenke at en spesifikk person skal lese dem. Noen ganga skriv æ ting bare fordi æ håpe at den ene personen skal lese det og like det. Det e ikke så ofte det skjer fordi æ e betatt av vedkommende, det e mest et ønske om, æ vet ikke, bekreftelse?

En setning som sitt i hodet mitt, som va skrevet av en poet som Nils-Øivind Haagensen intervjua mens han fortsatt jobba i Klassekampen – det e så lenge siden æ begynte å lese Klassekampen at æ føle mæ litt gammel når æ tenke på det, og så gikk æ over til å lese Dagens Næringsliv og det får mæ til å føle mæ både eldre og yngre, smartere og dummere – som æ har lyst å si va Bjørn Aamodt, men æ vet ikke om det e sant, gikk nokka sånt som «dette er skrevet til deg uten andre i tankene» (æ syns plutselig det hørtes feil ut, men æ tror det va sånn). Det e nokka med den linja som gjør at den sitt, at den blei væranes, kanskje fordi den traff samme område? Æ skriv det her til dæ uten tanke på ka andre kommer til å lese det som.

Den norske poeten hadde skrevet det til kona si, eller nokka sånt, en langvarig kvinne (det kan man vel ikke si), og æ har ingen kone, ingen langvarige forhold på den måten, æ har ingen som les alt æ skriv som kan tenke at det e skrevet bare til dem, det e en stund siden æ har skrevet mye med tanke på bare en person.

Men ofte e mye av det æ skriv skrevet med tanke på å leses av noen, noen ganga e det det som sett grensa for kordan æ skriv, kor lang æ lar setningan mine bli, kordan språket mitt utarte sæ: æ skriv det her fordi æ håpe du les det og merke at det treff dæ.

Æ skreiv en gang «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» og æ tenkte på noen, og visste at noen tenkte på noen andre når dem skreiv (eller, det vet man jo ikke, men det va ikke en usannsynlig antakelse – langt mer sannsynlig enn det omvendte), og æ tenke av og til på det her med tekst, fordi æ kan forelske mæ i folk basert bare på det dem skriv. Det skal ikke mye skrift til for at æ blir betatt, og æ tror ikke det e vanlig, men samtidig burde det vel ikke overraske noen som kjenne mæ – at æ legg så mye vekt på det skriftlige, at æ kan bli forelska i noen basert på ordan dem velge, uten noensinne å ha møtt dem. Og æ tror ikke æ e den eneste som gjør det, sjøl om det neppe e så mange av oss.

Og det e ikke det at æ skriv alt æ skriv fordi æ håpe et abstrakt eller konkret du skal bli forelska i mæ, men en liten del av mæ tror at jo mer æ skriv, jo større e sjansen for at det skjer. Derfor kommer æ aldri til å bli en mann av få ord.

uten sammenheng forøvrig, eh?

I dag e æ litt hemmelig forelska i alt, bortsett fra det faktum at øyan mine renn som besatt hver gang æ prøve å fokusere på en dataskjerm i mer enn to minutt av gangen. Æ velge å tro at det e vintervær og søvnmangel som gjør det (sjøl om æ sov ganske lenge natt til i dag).

Ellers øve æ mæ på å ha bedre holdning, men det går ganske dårlig – sjøl om æ gjør mæ strakere i ryggen hver gang æ oppdage at æ heng litt ekstra. Men det e så vanskelig å være oppmerksom på sånt, dessuten e det ganske slitsomt å lese en avis mens man e strak i ryggen, æ gidd ikke sitte og holde den opp foran øyan heller.

Æ tenkte litt på julekort, mest på en sånn abstrakt måte, det e tvilsomt at æ sende nokka til noen, men æ har litt lyst. Det e jo ikke snakk om ordentlige julekort, æ vil sende et til Dagens Næringsliv kor det ikke står nokka, men bare e tegna et enormt hjerte (eller kanskje æ kunne skrive «god jul, søtnos» for at det skal bli ekstra absurd). Det kan man kanskje ikke gjøre, eller, man kan jo, men. Æ vet ikke, æ vil tegne hjerta rundt ting.

Også har æ litt lyst til å tegne hjerta rundt folk, men mest uspesifikke menneska; folk æ knapt vet navnet på – eller faktisk ikke vet navnet på, sånn som han ene fyren som heng på 4 roser nesten like mye som mæ – kanskje mer, nesten? – og smile til alle de pene jenten. Han ser litt forsoffen ut, stort sett, æ like det (æ satt og så på en fyr på undergrunnen i London, han så litt full ut, mens han satt der og gynga lett, og smilte til sæsjøl av alt og ingenting; han ligna nesten på Tom Hardy, det va ikke så dumt), litt forsoffen og litt som en person som kan flanere. Æ skreiv det, i Nano-en min, «[…] flanerte også hjem, selv om hun ikke hadde lest mange nok romaner til å vite at det var det hun gjorde.» Æ e veldig glad i flanering, og det e vel ikke til å komme unna at en lett forsoffen flanør hadde vært sånn cirka drømmetypen min (bortsett fra at æ muligens hadde gått fra vettet etter to uke, men i teorien! Egentlig vil æ ha en edruelig forsoffen flanør, det e der det ligg – æ like folk som virke forsoffen uten å drikke).

Egentlig handle det jo hverken om han som smile (men ikke til mæ, æ øve mæ på å ikke være bitter, sukk) eller om Tom Hardy-lookaliken, det handle om et uspesifikt ønske om en helt anna livssituasjon enn den her (haha, prøv å syng det til melodien til «Det handle om å leve/elske»). En håpløs idé om muligheten for å endre på alt (fordi en verden kor æ flanerte gatelangs i en storby med en edruelig forsoffen type ville være en verden som ikke e lik den æ e i nu), og en konsekvent usikkerhet om kordan man finn sånt (kordan blir æ en medflanerende halvpart?). Det e egentlig en håpløst komplisert måte å si at æ vil ha en kjæreste (i julegave! … eller ikke), men det e ikke akkurat det heller, æ vil ha nokka anna, nokka spennanes, something new and different for us. Men en liten del av mæ vil at noen andre skal ta ansvar for det, noen skal dukke opp (out of left field, e det ikke det dem sir?) og gjøre verden ny og bedre, morsommere. Nokka sånt.

Herrefred, det æ egentlig skulle si når æ starta det her blogginnlegget va at æ endelig har knødd mæ til å starte på forrige lørdags DN, men at æ ikke kom stort lenger enn side 2-kommentaren til Kjetil Wiedswang før æ blei distrahert av kor godt æ likte den.

Julehandelsskeptikere faller i tre grupper:
a) De som ikke forstår seg på økonomi.
b) De som forstår seg for mye på økonomi.
c) Menn.

Æ e et naturtalent når det gjeld distraksjona, særlig de totalt irrelevante. Hurra. (æ har forsåvidt litt lyst til å tegne hjerta rundt Kjetil Wiedswang, men det tror æ ikke e sømmelig å si, sukk)

Æ skal gå min vei nu og slutte å skrike foran dataskjermen (æ tørke tåra for dæ, bloggen, snakk om dedikasjon!).

bedre seint enn aldri

Æ har hatt det her halvferdige blogginnlegget ligganes i over en uke, æ starta på det sist lørdag, fordi æ fikk et behov for å snakke om alle avisan æ leste, fordi det va så mye fint i dem. Men så blei æ distrahert – æ blir bestandig distrahert – også glemte æ av det, men da æ leste avisan nu på lørdag slo det mæ at æ antakeligvis burde poste det også, fordi æ vil ta vare på den følelsen æ hadde sist lørdag, fordi alt va perfekt, og det va fint og flott og sånne øyeblikk, sånne tima, man skal ta vare på.

Fordi avisan va full av sitata som «Problemet er ikke at jeg er uvanlig, det er at du er uvant.» (Sara Lund/Claes Schmidt, Magasinet) og «Proffe folk [kunne] arrangert konsert med Flo Rida i Tromsø, men for disse karene ville det være omtrent som å fly til månen i kajakk.» (fra iTromsø), og i iTromsø va det et portrett av Kjell Fjørtoft, skrevet av Jørn, og det fikk mæ til å tenke at han kommer til å bli god på sånt, portretta, etterhvert, bedre og bedre, og det e litt fint.

Også va det ting som at det i en reklame for Filosofisk supplement sto at dem har en «tidligere upubulisert tekst av Slavoj Žižek» – æ ser for mæ en tekst om filosofidiskusjon etter åtte øl. Æ tror pubulisering av teksta hadde vært en fin filosofisk (filosofiks) greie, ka sir den her teksten alt ettersom kor mange øl vi drikk mens vi les den? Æ tror pubulisering hadde vært løsninga på ganske mange teite ting her i verden.

Også va det Bokmagasinet da, og æ blei helt forelska, fra ende til anna; det starta fint med linja «Om dere tilgir en blandet metafor: [Maria Reinertsen] tar små biter av eplet hun høster fra kunnskapens tre, men føler kanskje ubehag hvis hun triller altfor langt fra stammen.» (Bent Sofus Tranøy) Metafora altså ♥

Æ tenkte det allerede første gangen æ leste nokka han hadde skrevet – men det gjelds samtidig ikke helt, fordi det va om norske sci-fi fanzine for lenge sida, og hovedkilden i teksten va veilederen min, så æ va muligens litt predisposed i retning å like det – men det blei åpenbart etter artikkelen om Knausgård som va på trykk i Bokmagasinet for kanskje en måned sida: Audun Lindholm skriv så vakkert. Og vakkert føles som helt feil adjektiv, men jo. Det e så fint oppbygd, og så godt tenkt, og så blir det satt sammen på måta som gjør at æ sitt der og les og les og når teksten e over har æ mest lyst til å lese den en gang til. Æ fikk en gang beskjed, av norsklæreren som for alltid kommer til å være favoritten min, om at æ skreiv sånn at det fløyt så fint at man ikke huska nokka av ka man hadde lest når man va ferdig, og at det va både positivt og negativt – logisk nok – og Audun Lindholm skriv sånn, bortsett fra at han skriv det på en sånn måte at det sitt i etterpå. (Æ e sjalu.)

Sitatet æ skreiv ned på twitter va: «Norsk black metal på begynnelsen av 90-tallet stiller en overfor en musikk som åpner opp et rom av svimlende dimensjoner.» Men det som va mitt favorittsitat, kanskje, va det her: «I mangel på virksomme fortellinger som springer ut fra deres egen livsverden, vender de unge seg mot mytologisk vrakgods. Mange var åpenbart på desperat jakt etter «den store Tanke, der hvælver sig over vort Liv», som det heter hos Bjørnstjerne Bjørnson. At musikkformen utviklet seg i et lukket miljø, førte til en mangel på korrigerende perspektiver som skulle vise seg skjebnesvanger.» (prøv å få dét ned til 140 tegn sånn at det passe på twitter:D)

En nydelig tekst av Susanne Christensen om Patti Smith sin selvbiografi Just Kids, og æ tror æ ønske mæ den boka i bursdagsgave, eller nokka, æ vet ikke, [eh, det skulle stå nokka anna her, nokka mer, nokka vettig, men. Ord, liksom, dem e tidvis vanskelig når man ikke helt får dem til. Sukk.]

Og i en anmeldelse av den nyeste boka til Einar Økland (woo, jernteppe der et øyeblikk!), sto det «Vel, klassiske fabler er de i hvert fall ikke: Personifiserte dyr finner man ikke så mange av, moralsk belærende kan man ikke akkurat si de er … – nei, best å stoppe, for forfatteren selv vet jo naturligvis også alt dette, og det er så man kan mistenke ham for å ville framprovosere slike litt snufornuftige og, huff, ja, belærende utlegninger.» (Kaja Schjerven Mollerin), og æ vet ikke kæm Kaja Schjerven Mollerin e, men æ elske måten ho skriv på. Æ tror forsåvidt heller ikke at det sitatet står så godt aleina, men bare se på måten det e skrevet på! ♥ (noen ganga reduseres æ fra ord til å lage hjerta enten i teksten, ved teksten, eller med fingran mine eller i blogginnlegg – det e kanskje litt som liker-knappen på facebook.)

Tromsø e fullt av militærgutta med for lite ytterklær, dem ser så søt og
ubrukelig ut, æ håpe vi ikke havne i krig med det første.

«Hør på hva professor Campbell sier: Empati = kvinnelig = sykepleier. Hvorfor ikke empati = kvinnelig = sjef? Empati gjør at vi kan se hva som er en persons svake eller sterke sider, hvilke oppgaver de passer til å utføre og hvordan en skal få de til å prestere best mulig. En empatisk person vil vite når noen trenger kjeft og når noen trenger ros. Kunnskapen om menneskenes følelsesliv kan strategisk utnyttes i forhandlingssituasjoner og til å få mennesker til å jobbe for et felles mål.» (Hannah Helseth, Klassekampen)

Akk og ve, æ blir reint heteronormativ av mannen ved siden av mæ som e på kafé med den lille dattera si. Fordi det va en sånn lørdag også, kor folkan som kom og satt sæ ved siden av mæ va aleina dem også, så æ ikke trengte å sitte skvisa inn i et hjørne, eller nokka, og mannen med dattera gjorde at æ nesten tenkte at det hadde vært litt fint med et barn man kunne ta med sæ på kafé, men ikke egentlig. (Litt seinere kom æ fram til at æ har vært erklært barnløs i cirka 15 år, men fordi æ ikke like å være skråsikker gir æ mæsjøl ti år til før æ erklære det på ordentlig – æ tror æ snart e i den kritiske fasen av barnfrihet, aldersmessig og sånt – men etter femogtyve år burde æ da kunne slå fast en gang for alle at æ like unga, men æ vil ikke ha mine egne?) Snakke om barn: Det fine med Nina Karin Monsen e at æ ikke blir frustrert, æ blir bare forvirra: «Om barnet bare trenger omsorg, trengs ikke voksne mer.»? Og der kan man slå fast av NKM aldri har sett på ungdomsserien «The Tribe» på NRK – æ skjønte aldri så mye av det, men æ tror det va et godt bevis på at man ikke skal la barn styre sjøl.

Også DN da, DN DN DN, æ eeeeelske Dagens Næringsliv, sjøl når dem har skrivefeil på forsida: «Sundstø ble rundlurt av stråmannen. Nå presseer [sic] han på for å få stråmannens mor til å betale.» (Stråmann og -mamma?) og inni avisa: http://twitpic.com/16y7nuEn så pretensiøs avis burde ikke ha så teite skrivefeil; det gjør ondt i sjela mi:( og i artiklan sine «I våre dager kan man ikke bare reise rundt å [sic] sette fra seg flagg uten videre. Dette er kanadisk, enkelt&greit!» (Polkappløpet) og i mellomtitlan: Per A. Risnes jr har skrevet «Acopalypse» – sjela mi e 50/50 latter og sorg:( (det tok 1min med tenking før æ va sikker på at det e feil.) Det va nesten litt imponeranes, og ga mæ litt lyst til å finne fram den røde penna – min trofaste følgesvenn – merke av alt, og sende den til dem og si «UUUÆH! Skriv ordentlig:(»

Det her har – om det ikke va åpenbart – vært en utrolig tilfredsstillanes avislørdag, det e nesten så æ treng en sigarett eller nokka sånt.

Og helt til slutt, da æ leste ferdig Nordlys, fortalte horoskopet mitt at «En gammel og vis person kan gi deg gode råd når det gjelder forhold. Det skader ikke å lytte.» Men det kom ingen gode råd, så æ antar det fortsatt e meninga at æ skal være aleina:D

Ting æ har lært: 29.05-02.06

The Good

«All hail satan, og all hail norsk lov om varemerkebeskyttelse.»
– Roger Tiegs (aka Gorgoroth), i «Forlikte satanister» i DN, tirsdag 02.06.09

Det ville være upresist, for ikke å si direkte feil, å beskrive Dylans sanger som collager i tradisjonell forstand. Dette fordi sangene – med enkelte unntak – ikke synes å ha noen ambisjon om å vise fram spriket i referanser eller betone bruddene mellom ulike uttrykk. For Dylan er poenget snarere sammenfatningen: I hans versjon av tradisjonen står barokkdikteren John Donne og bluespoeten Blind Willie McTell side om side – ikke først som representanter for ulike tider eller kulturelle sfærer, men ganske enkelt som melankolske diktere. Dette er ikke en form for relativisme som handler om å gjøre alt likt, men en poetikk som er beslektet med den Walt Whitman i sin tid lanserte som en del av den kulturelle revolusjon, og som dreier seg om å se det like i det som i utgangspunktet er forskjellig.
– Kaja Schjerven Mollerin, i «Gammel kjærlighet» (anmeldelse av Bob Dylans sangtekster på Together Through Life), Klassekampen, 30.05.09

[…] disse akademikerne synes jammen ikke de er bedre enn noen andre, og nettopp dét er det som gjør dem så ufattelig mye bedre enn alle andre, som kan tenke slik, enda så uovertrufne de er […]
– Jens M. Johansson, i «Sur mann jogger» i DN, 30.05.09

The Bad

Jeg skriver for kidsa. Det er ikke noe komplekst med det.
– Alexander Rybak, i «- Kan bli veldig stor» i DN, 29.05.09

The Incomprehensible

Når jeg surfer [på nettet], så tenker jeg at det er en oppvarming til det livet jeg skal begynne å leve snart, ikke sant? At jeg får meg venner og knytter kontakter der, slik at jeg skal få en god jobb og at det er når jeg får den jobben at livet virkelig skal begynne.
– Marte Konradsen (student ved Westerdal) i «Digital ADHD» av Frank Lande, i D2, 29.05.09