implisitt i alt æ skriv e at æ ikke tror æ vet alt

Æ skulle si nokka mer om språkkonferansen, i går, fordi den har gitt mæ ting å tenke på, men alle de tingan e så ullen at æ ikke egentlig klare å formulere nokka om det. Æ e ikke helt i stand til å se de store linjen i den enda, muligens fordi æ har en tendens til å henge mæ opp i detalja. Og fordi det e så mye æ ikke vet, ikke har kjennskap til, innad i det samiske, i språkarbeidet og i det hele tatt. Sympatia og antipatia, samarbeid og motarbeid, alle de her relasjonan som har vart i tiår, alle de her folkan som har jobba fram og tilbake med alt dem har gjort så lenge dem har vært aktiv i arbeidslivet og før det også.

Æ regne det som regel for implisitt i alt æ skriv at æ ikke tror æ vet alt – det e nok en svakhet i det æ skriv at det ikke kommer tydeligere fram, oftere – at æ heller ikke påberope mæ å ha forstått alt, men at æ, med det utgangspunktet æ har og de tingan æ plukka med mæ, har endt opp med noen tanka og at æ bruke bloggen som et sted for å få utløp for de tankan, i et håp om at noen enten kan fortelle mæ kordan ting e, eller bare at æ skal kunne skrive mæ til en økt forståelse av alt som e; en økt forståelse for kordan ting heng sammen ved å skrive ned de sammenhengan æ ser og muligens plukke opp noen flere.

Det e ikke som om det bestandig fungere, men det e like mye også en notatfunksjon for min egen del, fordi æ kan skrive ned ting æ plukka opp på språkkonferansen og så, i sommer for eksempel, om æ e på et interessant seminar på Riddu Riđđu, kan æ tenke «men det va æ jo innom før en gang» og så finn æ det blogginnlegget og linke de to tingan sammen og skjønne litt mer av kordan verden heng sammen.

Det e kanskje ikke en styrke å gjøre det i offentligheta, det finnes ting æ har sagt som æ blir pinlig berørt av – tenk at æ syns det va et menneske verdt å høre på! – som æ gjerne skulle sett usagt, men inntil videre velge æ å tro på kumulativ kunnskap, æ velge å tro at det hjelpe mæsjøl – og kanskje noen andre, men det e en bonus – å skrive tankan mine mens dem enda e delvis utenkt, før æ kan konkludere. Æ hadde nok vært en bedre blogger, eller i det minste en enklere blogger å forholde sæ til, om æ skreiv om ting æ va sikker på, om folk kunne ta mæ på det som e feil, sånn at vi kunne endt opp i klinsj, men det e ikke interessant for mæ, tror æ.

Og æ e ikke gammel nok, æ har ikke virka som same lenge nok, til å vite kæm æ skal høre på, koffor æ skal gjøre det; kæm æ ikke skal høre på, koffor æ ikke skal gjøre det; kordan miljøa som e fornuftig; kordan miljøa som bare e sjølforskyldt og egenrådig. Æ e ikke gammel nok til å være høflig nok til å ville høre på folk som ikke engasjere mæ. Og det kan æ ikke påberope mæ stort lenger, æ vet det, det når et punkt kor det ungdommelige overmotet bare blir voksen arroganse og tro på egen fortreffelighet. Og æ vil ikke bare tro på min egen fortreffelighet, men æ vil stole på min egen generasjon, og noen ganga e det greit å ikke vite ting om tiår tilbake, for kanskje vet ikke de andre heller ting om tiår vi ikke va født i.

Æ vil være optimistisk nok til å tro at det går bra, eller i det minste til å tro at det ikke går bare til helvete, æ vil ha troa på folk uansett kor dem jobbe og ka dem gjør, og det kommer til å gjøre at æ står lagelig til for å bli motbevist i min optimisme, men æ tror ikke æ kan være redd for det? Æ må heller bli såra og vonbroten i ettertid enn å være skeptisk og kynisk innstilt på forhånd (sjøl om æ gjerne skulle unngått begge dela)?

Det e nokka sånt, nokka deromkring æ tenke på, og derfor e det ikke så greit å skulle formulere nokka vettig om språkkonferansen, det må komme mer: what happened always adjusts to fit what happened after that.

man kan ikke kreve fornuftige tanka på en mandag

Æ har et blogg/facebookforvirringsproblem som selvfølgelig ikke e et problem, men som gjør mæ forvirra, og æ like ikke å være forvirra, derfor e det et problem. For øvrig har æ også et problem med å uttrykke mæ på fornuftig vis, men det har æ slitt med lenge. Bloggfacebookforvirringa e som følger: om æ skriv inn dela av bloggadressen min i søkefeltet på facebook dukke det opp linka til en del av de nyeste innleggan. Og under der står det ting som: «[…] and 8 people shared this.» (eller, på Beaivváš-slakten: «[…] and 22 people shared this») – men så får æ selvfølgelig ikke vite kæm som har delt det. Og det e jo greit nok, men det som forvirre mæ e egentlig at om ni persona har delt teksten om «En folkefiende» på facebook, så e det likevel ikke mer enn kanskje seks persona som har klikka sæ inn på bloggen min via facebook. Og æ vet jo at klikkrata (haha, rater e ikke et ord som gjør sæ på dialekt) gjerne e absurd lav, og æ tror ikke æ e så interessant, men likevel – tenk at den e så hinsides dårlig på et såpass peer-to-peer-spesifikt sted?

Sånn ellers skulle æ ønske HT fant det for godt å svare på det semi-masate innlegget æ la igjen på facebookveggen demmes (Gøril: «Det e bra æ vet kordan facebook fungere, ellers hadde æ vært bekymra for at du har vært og tagga på bygget»), sånn at æ kan vite om æ kan prøve mæ på billigteater eller ikke. Æ vurdere for øvrig å kjøpe en teaterbillett til 21. mai, siden det e siste forestillinga og bursdagen min. Det hadde vært en fin bursdagsfeiring, tror æ. (og siden setan e unummerert kunne det jo vært åpent for at folk kan slå følge, om dem vil, fordi vi ikke hadde trengt å bekymre oss for å kjøpe billetta til samme seterad.) Æ vet ikke, det e en tanke, inntil videre, men æ har lyst å se «En folkefiende» minst en gang til (sjøl om det virke for drastisk å se første og siste forestilling, det blir hakket mer dramatisk enn æ føle et behov for å være).

Og, som for å bekrefte det faktum at æ ikke har nokka viktig å si i dag, så har æ oppdaga at Ibux gjør mæ skikkelig trøtt. Hvilket e litt slitsomt, all den tid æ har fornuftige ting å gjøre. Men om æ ikke tar ibuxen har æ så ondt i tannkjøttet at æ heller ikke klare å konsentrere mæ. Pokker óg.

søndagsrot og sånt

Når vi snakke om Fredlaus, så endte æ opp med atter et øyeblikk av «åja, det va sånn sosiale medier fungere.» For etter å ha sett stykket, tvitra æ følgende: «Opinionen etter «Fredlaus» e at Hilmar (Morten Svartveit) va heit. Marius Næss funka til å spille femten. Også likte vi katta og hjorten.»1 (her) Og det e jo.. legitimt? Legitimt til å være mæ, i hvert fall. Dagen etterpå så æ – på iPhonetwitterappen min – at noen hadde retweeta den (altså syns at den va interessant nok til at dem ville at demmes følgera også skulle få lese at æ hadde sagt det og dermed resirkulert den, i ordets andre betydning), men siden æ va på iPhonetwitterappen kunne æ ikke se kæm. Så overraskelsen va stor, som dem sir, da æ endelig kom hjem og oppdaga at det va teatersjefen sjøl som hadde retweeta den. (Egentlig burde æ si omtvitra, ikke retweeta, for å holde på fornorskninga.)

Dem sir jo, de såkalte ekspertan, at du ikke skal si nokka i sosiale medier som du ikke vil være komfortabel med å se spredt utover førstesida på lokalavisa di. Men æ vet ikke helt om det gjeld ting som at æ syns Morten Svartveit va heit eller at æ e hemmelig forelska i Kjetil Wiedswang. Og det e ikke som om æ e pinlig berørt av det faktum at æ syns Hilmar va heit, men.. det e kanskje ikke det første æ hadde valgt å fokusere på om æ visste at teatersjefen skulle lese det æ skriv. Heldigvis eie æ ikke skam, så æ reagerte stort sett med latter (og så blei æ litt pinlig berørt da det visste sæ at #heitehilmar e på twitter, og følge teatersjefen, sånn at det finnes en halv mulighet for at han har sett det; litt ekstra pinlig ettersom han virke å ha adoptert stamkafeen min/vårres. Men stort sett e det bare underholdanes, alt sammen).

For øvrig har æ litt oppussingsarbeid å gjøre på bloggen, fordi æ innså at det æ har brukt som tagga på livejournal, passe best som kategoria her (eller i det minste bedre, stort sett), så æ skal før eller seinere knø mæ gjennom alt for å endre og fikse. Æ lurte litt på om æ kanskje – siden æ da vil gjøre ting som teatralske opplevelsa til kategoria – skulle gå hen og lage navnetagga på alle skuespilleran æ nevne i sånne settinge, og artista æ nevne i musikk, etc etc. Det hadde jo gjort mæ mer.. søkemotorvennlig? Men så vet æ ikke helt om det e nokka æ vil satse på. Skal man være søkemotorvennlig når man stort sett ikke sir anna om menneska enn at dem enten e skikkelig pen, skikkelig dum eller skikkelig flink (eller, om man e mæ, at man e [skikkelig] hemmelig forelska i dem)? Alt man må ta stilling til her i verden.

Og sånn ellers skal æ si fornuftige ting på museet om ti daga. Og om tolv daga skal æ til Oslo. Så om det går skikkelig dårlig med førstnevnte e det mulig at æ ikke kommer tilbake igjen fra sistnevnte. Æ like i hvert fall å ha den fluktmuligheten!

1La mæ for ordens skyld si at æ tror æ brukte ordet opinionen på den måten fordi æ skulle prøve å tvitre og snakke med Ida cirka samtidig, av og til multitaske æ dårlig.

dialekthelvete. Woo hoo!

Æ vil ha

  • Luhkka:
    1. en blå luhkka
    2. en grønn luhkka
    3. en svart luhkka
    4. en luhkka uten hette
    5. en luhkka med innsydd refleksbånd
    6. en luhkka med innerlomme
  • et underskjørt i ull
  • knelange mamelukka
  • en lang rød cardigan
  • røde vintersko
  • flere trekantskjerf som e sydd sammen
  • ny iPod
  • iPhone 4
  • ebokleser
  • en jobb
  • en nettside

Æ vil

  • på kino
  • på teater
  • på konsert
  • på kunstutstilling
  • skrive mer strukturert
  • få en klem

Æ har havna i språknød. Dialektal språknød, må vite. Ikke det, æ tror nok den går over til i morra eller nokka deromkring, men inntil videre e æ i unøden – eller i nøden, unøden betyr vel at man ikke e full av nød. Dialekt e en sånn greie som ikke e så grei bestandig. (særlig ikke når du virkelig ikke har ordets makt, æ kan jo tross alt skrive koherent og fornuftig sjøl om æ skriv på dialekt.) Kanskje æ burde ha lagt om språkmessig og søkt om bloggmidla fra Fritt Ord, det e viktig å støtte de samiske bloggeran, eh? (Det e så praktisk med den minoritetsstatusen, at man kan trekke den fram hver gang man vil ha penga, mene æ.)

Men jo, en gang i blant stoppe æ opp og tenke at «æ kunne blitt tatt alvorlig – kanskje – om æ blogga på bokmål!» Ikke det at tematikken hadde blitt nokka mer fornuftig, men kom igjen, samiske bloggera som skriv på norsk, om kultur og litteratur – det e ikke akkurat en nisje kor det renn over av konkurrenta. Men æ slit med å skrive på bokmål, og æ e langt fra flink nok i nynorsk til å blogge på nynorsk – sjøl om en samisk kulturblogg på nynorsk hadde vært ♥ ♥ ♥ så det sto etter. Dessuten sir dem jo at man skal snakke dialekt og skrive nynorsk – men æ tror radikalt bokmål hadde vært nærmere dialekten (les: øvre samisk middelklasse-sosiolekten) min, egentlig. Problemet mitt ligg i hovedsak i æ og e og sånne ting, jeg føles som om noen stappe en sokk i munnen på mæ – da hadde det vært bedre med eg, men da e man skummelt nært æg, og det sir æ ikke (noen minstekrav må man ha – æ sir ikke ikkje, æ palatalisere ikke og æ kommer aldri til å si æg. En stund hadde æ litt trøbbel med nu, men det høres nu tross alt bedre ut enn nå).

Æsj, æ vet ikke. Det e jo et teit problem å ha uansett, dessuten e æ veldig sjelden interessert i å bli tatt alvorlig – dessuten hende det at æ blir tatt alvorlig likevel og det e ekstra hyggelig å bli tatt alvorlig når du skriv som en anna ungdomsskoleelev. Sjøl om æ nok vil hevde at æ har et noget mer besvisst forhold til språket mitt enn det ungdomsskoleeleva har. Men ordforrådet ditt ser aldri imponeranes ut om du skal presentere det i en setting kor resten av språket ser ut som om du ikke tenke over ka du skriv. Akk og ve og språktrøbbel.

Og i morra skal æ skrive blogginnlegget om landsmøtet, det får være måte på utsettelsestaktikka.

she thought he looked nice, rough around the seams, just the kind of boy who could listen to her dreams

ærlighet e en dyd av nødvendighet for selvoppholdelsesdriften

Æ fikk plutselig lyst til å si: Alt æ skriv e livsfarlig. Alt æ skriv e selvutslettanes. Alt æ skriv e et ønske om å stå ved den dypeste avgrunnen og lure på kor langt fram æ må lene mæ før æ ramle uti.

Problemet, om man kan kalle det et problem (alt e et problem; alt kan problematiseres), e at æ e livsfarlig på en måte æ ikke tror e åpenbar for noen andre. Eller: Æ e livsfarlig, men bare for mæsjøl. Æ legg mæsjøl inn i alt æ skriv – i motsetning til Ellisiv Lundkvist vil æ ikke si at alt æ skriv e sant, når æ skriv om mæsjøl, men alt æ skriv kan være selvutslettanes (og det på tross av at æ presentere mitt liv som ikke-fiksjon (eller i det minste ikke-fiksjon sett fra mitt ståsted), mens boka hennes tross alt presenteres som litteratur/fiksjon/nokka) – det e en ærlighet som gjør mæ enkel å ta.

Man skal ikke være så ærlig, i det minste ikke utfor enkeltsamtala med enkeltmenneska. Men æ høre på andre sin ærlighet, og så kommer æ hit – til det som jo må sies å være mitt room of my own, kor æ både presentere mæsjøl og skriv ned de tingan æ vil huske om mitt eget liv. Det her e ikke nokka æ kan presentere for å virke som en god arbeidstaker, men samtidig e det nokka æ legg offentlig ut på nett – æ skriv livet mitt mest fordi æ antar at det ikke finnes så mange som e interessert i det. Æ skriv livet mitt på dialekt fordi det gjør det mer privat, det finnes så mange som ikke gidd å slite sæ gjennom dialekta æ skriv – æ presentere mæ som et enkelt menneske, men æ gjør det på en måte som ikke nødvendigvis e lett å lese. (Æ tror trikset e å snakke med mæ først, æ tror det e lettere å lese mæ om du har snakka med mæ, tror æ, kæm vet? Det e uansett ikke poenget.) Det bunne ut i en tanke som ligne på nokka ala det her: om noen vil komme inn under huden min, om noen vil ødelegge mæ innafra, e det så mye informasjon om mæ lett tilgjengelig som gjør det til den enkleste sak i verden. Og æ tenke ikke på kontonummer eller adresseforfalskning, æ tenke på noen som finn glede i å destruere et menneske fordi dem kan. E ikke det en forferdelig tanke? Forferdelig og frigjøranes, som den masochisten man tidvis e.

Sammen med en masse andra papirbita i lommeboka mi ligg et sitat av Derrida som æ klipte ut fra den norske versjonen av Le Monde Diplomatique (det e sånne ting æ like å si fordi det høres så deilig pretensiøst ut, fordi æ av og til vil si at «se, æ kan også!,» men det e ganske lenge siden sist gang æ bladde mæ gjennom den, det e langt mindre tid siden sist gang æ leste en bok av Jennifer Crusie, når vi snakke om ting man ikke burde innrømme): «Ethvert dødsfall er slutten på verden.» Under samtalen på Ordkalotten på onsdag – den Ida oppsummerte her – snakka dem om at å skrive va å ville ødelegge kosmos. Det e begge setninga som jo høres like absurd ut som å si at alt æ skriv e livsfarlig – kor høye tanka har du egentlig om dæ sjøl, liksom? – men greia e det her: Det foregår tildels store jordskjelv over alt, hele tida, ka e det som tale mot at æ kan stå for ett av dem, om enn bare metaforisk?