Om samisk samtidslitteratur stjel fra den norske [reappropriering]

I går lo æ nesten høyt på turen fra jobb til bussen fordi æ plutselig tenkte «Noen burde gi ut den samiske romanen «Jeg tror áhkku lå med Isak Saba»!», og så brukte æ en del tid på å finne andre passanes titla. Æ kom fram til ting som «Ut og stjæle rein», «Bergebys beskrivelse», «Finne deg i gamma og hente deg ut», «Der jeg tenker er det alltid reinlav», «Nokon kjem til å gande», «Reingjerdesong», «Skutt i filler av Ailo Gaup», «Imot duodji», «Sigbjørn Skåden skriver», «Trygve Lund Guttormsen, hvor ble det av deg i alt mylderet?» Den nyskapanes samiske samtidslitteraturen, du vet.

Og alt det fikk mæ til å tenke på et dikt av Geir Gulliksen som æ en gang i tida (for fem eller seks år siden, kanskje?) samifiserte/skamferte, alt ettersom kordan man ser det (Cleanth Brooks hadde neppe likt det, for å si det sånn). Og fordi æ med jevne mellomrom havne på jakt etter den teksten og bestandig til min irritasjon oppdage at den ikke ligg på bloggen fra før av tenkte æ at den kanskje kan møte verden på ordentlig.

Alt dette var en gang et ekte dikt
Siri K. Gaski, etter Geir Gulliksen

Alt dette tar, selvfølgelig som joiken, aldri slutt
den myten jeg gikk rundt med og trodde på
skal bli appropriert av en annen. For første gang
skal noen lære seg nordsamisk, og så sørsamisk
og noen skal lære om gudene og dermed lære seg at
máttarahkka er den viktigste og uksáhkká den verste
fordi hun er den som gjør ufødte barn til menn
og sånt kan ingen regne ordentlig med
som vet at samer i utgangspunktet er kvinner
Men alt dette skal likevel begynne på nytt:
noen skal sitte ved elvebredden i midnattsola
og prøve å lage en joik til en gammel venn
og noen skal lære seg å temme kjørerein,
og noen skal lese at samene var nomader
og at nå er de knapt nok til å kjenne igjen
og noen skal lese pitesamisk og urfolksteori
og gå ute om kveldene med hendene under luhkkaen
og vite at de skal dø, men ikke ennå
først skal man treffe noen under påskefestivalen, forhåpentligvis,
og så skal noen gå fra dem, men ikke ennå
fordi alt dette skal begynne en gang til: noen skal lese
Nils-Aslak Valkeapää for første gang, og Johan Turi
og Rauni Magga Lukkari, noen skal lese Kirsti Paltto
og noen skal oppdage hvor mange vi er som lever i verden
og plutselig vite at hver eneste av oss er et urfolk
selv om det ikke er etnisitet nok til alle
og selv om det ikke er sant at en dáža er
en dáža hver dag skal noen lære det og tro på det
helt til det ikke er mulig å tro på det lenger
fordi det ikke ser ut til å være sant
fordi det ikke gjør seg å være rasist
selv om ingenting annet er mulig å tro uten at mørket
strømmer innover i lavvuen
og at mørket en dag når fram til boaššuen
og at du en dag sover i det og får det på hendene
og brøler i mørke og drikker mørke, ikke fordi du er tørst
men fordi det ikke finnes noe annet, og fordi den gamle
etnosentriske troen som fantes ikke var tilstrekkelig til alle
var det ikke sånn? men alt dette skal bli gjentatt av en ekte nordmann
og vitenskapen skyter uopphørlig gjennom 600.000 rein på
Finnmarksvidda og bruker kortere tid enn en skabbrev på å finne deg
der du står og prøver å finne spritflaska inni kofta
og alt som skjer deg skjer enten du var stereotyp eller ikke

(Æ har tidligere posta originaldiktet «Alt dette skal begynne en gang til» av Geir Gulliksen her. Og om æ skulle gjort en endring i den ville æ endra det til at en dáža e en dáža hver dag, fordi det virke åpenbart jo eldre æ blir. Men det ville kreve drastiske omskrivinge, så det gidd æ ikke.)

ps. Det her postes åpenbart med all verdens kjærleik til Geir Gulliksen og et lønnlig håp om at han ikke blir sur.

Det æ gjør på jobb, av Siri, 30 1/2 (om ti daga).

Fordi æ vet at knapt noen av dokker egentlig forstår ka æ jobbe med, skal æ herved være semihjelpsom og offentliggjøre et foredrag æ holdt i forrige uke. Med forbehold om at æ ikke (føle æ) har jobba her lenge nok til å vite ka æ snakke om.

Sámi bibliografiija/Samisk bibliografi

Samisk bibliografi er en fortegnelse over litteratur på samisk, og på norsk og andre språk når emnet er samiskrelevant. Vi driver innenfor rammen av Nasjonalbiblioteket, hvilket betyr at vi fanger opp samiskspråklig og samiskrelevant materiale publisert i Norge som kommer inn under pliktavleveringsloven, ikke ellers.

Samiskrelevant betyr ikke «relevant for en samisk bruker», siden en samisk bruker kan være interessert i hva som helst, men emner som er i en samisk kontekst: vi inkluderer ikke flerspråklighet hos barn generelt, men flerspråklighet hos samiske barn tar vi gjerne med. Noe er skjønn, jeg har lært at «er dette noe du ville synes var relevant om du søkte i SB?» er en god rettesnor, men stort sett er det ganske lett å slå fast hvorvidt det er samiskrelevant eller ikke.

For øyeblikket er det i nesten 21.000 poster i bibliografien, med en årlig tilvekst på i overkant av 1000 poster. Samisk bibliografi finnes i tre trykte utgaver, to fra UBT og en fra NBR, men den oppdaterte versjonen er nå kun å finne på nett. Her.1

Sammenlignet med norsk kommer det veldig få utgivelser på samisk, men på mange måter er det viktigere å fange opp det på andre språk som er om samisk; er det på samisk sier det seg selv at det er samiskrelevant, men er det på norsk eller andre språk er det greit å få vite at det har innhold som berører samiske forhold, siden de fleste bøker utgitt på norsk ikke har det.

Samisk bibliografi i Norge ble offisielt startet opp ved Universitetsbiblioteket i Trondheim i 1980, de la vekt på å samle bibliografisk informasjon fra 1965-1980 samt det som ble publisert etter oppstart, fram til 1987. Arbeidet i Trondheim ble avsluttet ved årsskiftet 1991/1992, fordi UBT ikke hadde ressurser til å jobbe videre med det. Anders Løøv, som også har utarbeidet Løøvs klassifikasjon, utredet hvordan videreføringen burde skje, og konkluderte med at Nasjonalbibliotekets avdeling i Rana burde overta.

Dette fordi vi har store samlinger, løpende mottak av det meste som blir utgitt i Norge, faglig kompetanse, økonomiske-, administrative-, og IT-ressurser, og er samepolitisk akseptabelt. Sistnevnte betyr at selv om NB er langt unna det man definerer som samiske kjerneområder – med mindre man er sør- eller lulesame – så vil materialtilgangen og personalressursene veie opp for det. Og Mo er i det minste lenger nord enn Trondheim.

Av trykt materiale registreres bøker, kapitler og avsnitt av bøker, småtrykk, årbøker, og monografiserier der en kan vente å finne relevant stoff. I tillegg gjennomgås cirka 270 tidsskrifter på jakt etter relevante artikler. Fra 2011 har vi også tatt med innspilt musikk.

Det ble gjort et forsøksprosjekt i 1997 på å registrere samiske aviser, men man sluttet fordi vi ikke har ressurser til det. Anmeldelser, store biografiske artikler og minneord er interessante, men enn så lenge utilgjengelige. Det finnes også andre materialtyper vi ikke registrerer, blant de mer problematiske utelatelsene er nettdokumenter, men det er en prosess. Ellers tar vi ikke film, kart, plakater, og audiovisuelle materialer.

Det er liten til ingen kvalitetsvurdering i det vi tar med, så lenge det er pliktavlevert og har samisk innhold blir det inkludert. Man kunne gjort SB til en spesialbibliografi med større grad av innholdsmessig vurdering, men SB faller ikke inn under ett spesialområde emnemessig (bortsett fra det samiske, åpenbart), den dekker flere vitenskapelige områder, og åpner for alt fra tidsskriftartikler om flørting, hentet fra et samiskspråklig ungdomsmagasin, til forskningsrapporter om sjøsamiske fiskerettigheter og samiskrelevante kapitler i bøker om barns språkutvikling. Bibliografien har også mye lokalhistorie fra forskjellige områder som har eller har hatt samisk beboelse. Så om du er interessert i samisk historie fra ditt lokalområde er SB rette sted å starte, særlig siden dokumentene har emneord og geografiske emnestrenger etter modellen fylke-kommune-sted.

Dokumentene er ellers klassifisert etter Dewey og et eget klassifikasjonssystem Anders Løøv utarbeidet spesielt for Samisk bibliografi da den var ved UBT. Løøvs består av 21 avdelinger, med underinndelinger, til sammen ca 150. Dette gjør den betydelig mindre enn Dewey, men det er også lettere å klassifisere f.eks. joik, litteratur, reindrift, minoritetspolitikk, ressursutnyttelse i både positiv og negativ betydning, samiske institusjoner, kulturhistorie.

Fordi vi bygger på pliktavleveringsloven er vi avhengige av at folk som publiserer ting vet at de skal pliktavleveres, og siden det er noe ikke alle vet, følger vi også med på aviser og andre nyheter, forskningspublisering etc, for å være sikre på at vi får med oss det som burde inkluderes i bibliografien. Dette garanterer likevel ikke at vi får med absolutt alt, siden vi enn så lenge dessverre bare er mennesker og dermed kan gjøre feil.

Det har også lenge vært snakk om å opprette en samisk nasjonalbibliografi. På grunn av manglende ressurser, språklige vansker ved gjennomføring – ikke bare forskjellige samiske språk, men også norsk, svensk, finsk og russisk. Men Sápmi som en nasjon i fire stater gjør at det fortsatt er et naturlig mål å jobbe opp mot og det er på ingen måte et glemt arbeid, men enn så lenge avventer vi til vi har et nytt bibliotekssystem.

Ellers jobber vi også med å knytte sterkere kontakt med andre samiske biblioteksmiljø, som for eksempel Sametingsbiblioteket, Universitetsbiblioteket i Tromsø, Troms fylkesbibliotek og Samisk bibliotekstjeneste. Dette for å kunne samarbeide der det er mulig, og å utveksle erfaringer om samiskspesifikke løsninger på problemer, som for eksempel det at samiske tegn fortsatt kan skape vansker i katalogiseringsarbeid.

1 Merk, du ramle ut av SB om du klikke dæ videre fra resultatan til f.eks. spesifikke forfattera, sånn at du e klar over det.

Mitt favorittord etter at æ begynte på jobb e pliktavlevering, så det så.

Å snakke samisk på norsk, å mangle et vokabular.

Å være en som ikke sløyer fisk, å bli noen som skriver om alt samisk

Faren min mente det var viktigere at jeg lærte å lese bøker enn å sløye fisk.

Det var neppe et bevisst valg, det er ikke som om man må velge, enten kan ungene dine lese bøker, eller så kan de sløye fisk; faren min kunne gjort mer for at fiskesløying var blitt en naturlig del av oppveksten min. Det har vært mange nok fisketurer opp gjennom årene til at det kunne blitt lærdom jeg kom i besittelse av.

Det faren min har gjort til en naturlig del av oppveksten min er reising og lesing, tekst og teori. Og jeg husker kanskje ikke første gangen jeg prøvde å sløye en fisk eller om jeg noensinne har forsøkt, men jeg husker følelsen første gangen jeg var våken for lenge og smugleste, fordi boka var spennende og jeg ikke ville slutte.

Som en naturlig forlengelse av det å bli oppdratt til å være glad i tekst, ble jeg glad i språk. Jeg er bestandig litt redd, ikke bare generelt, men særlig i slike sammenhenger, for å bli misforstått, for å bli tolket i verste mening, for å si noe som gjør at det er legitimt å tolke meg i verste mening – hva vet jeg om språk, om språksårhet?

Får man i det hele tatt lov til å snakke om denne typen ting uten å være lingvist eller gammel nok til å huske tida før det fantes et normert samisk skriftspråk? Jeg er jo ikke engang en ordentlig akademiker, bare en halvveis en.

Men når Helga Pedersen sier man må oversette Harry Potter til samisk, klarer jeg bare å tenke «ja, det har du helt rett i!» i cirka et halvt sekund – jeg tenker heller «men hvem skal oversette det?» Initiativet er riktig, det finnes ikke mange nok samiske forfattere som produserer det man kan kalle underholdningslitteratur på samisk – det finnes ganske få samiske forfattere, det henger naturlig sammen med at det ikke finnes så mange samer – men det finnes heller ikke så mange oversettere. Og det er kanskje ikke en god idé å få en del av dem som sitter og oversetter sakspapirer ingen visstnok leser, til å oversette bøker. Det er langt fra sikkert at en som kan oversette sakspapirer vil vært like god på å oversette trylleformularer fulle av engelske ordspill.

Og så har man de som mener at siden jeg skriver dette på norsk, så er det ikke nok uansett. De vil at opplivingen av språket skal være total, man skal gå så helhjertet inn for det at om man sier noe eller skriver noe om samisk, så skal det sies eller skrives på samisk.

De vil ikke lenger begrense seg til det politiske begrepet ČSV, čájet sáme vuoigŋa, de vil utvide det til ČSG og HSG, čále sáme giela og hala sáme giela. Skriv samisk og snakk samisk.

Snakker jeg norsk til noen som kan sørsamisk kan det være uttrykk for fornorskningspolitikk og kolonialiserte lingvistbaserte språkgrenser. Det kan også være å bruke et språk som gjør kommunikasjon enklere – vi kan, slik Marion Palmer sier at hun skriver, snakke samisk på norsk, det er ikke engang vanskelig; erfaringsgrunnlaget vårt vil fortsatt være ganske likt.

Det er kanskje sant som det samiske ordtaket sier: sápmelaš geavaha giela maid hálida, dážá geavaha giela maid máhtá. En same bruker det språket hun vil, en nordmann bruker det språket han kan.

I Bilbao, på Euskaltzaindia, det baskiske språkakademiet, ble jeg fortalt om det baskiske språket, om dialektforskjeller som var så store at det i en dal fantes tretti forskjellige ord for sommerfugl. Det førte til at folk, om de snakket om sommerfugler, brukte det spanske ordet for å gjøre seg forstått. Jeg vet ikke om jeg klarer å se på det som et nederlag.

Jeg er redd for det, hver gang jeg åpner munnen og sier noe slikt, at noen skal forkaste meningene mine, at de skal redusere meg til språkpolitiet vi aldri blir ferdig med å klage over, fordi de vet jeg kan samisk. Og jeg er redd, hver gang jeg klager over at jeg ikke kan nok samisk, hver gang jeg konfronterer de delene av språket hvor jeg kommer til kort, at det skal virke like troverdig som de folkene som ser på bilder av seg selv og uansett hvor fine de er sier «Å nei, jeg ser så fæl ut» i et håp om at noen skal svare «det gjør du ikke.»

Men jeg behøver ingen bekreftelser på det jeg egentlig vet, jeg trenger å få språket mitt korrigert. Og jeg må bruke det, selv når det er vanskelig, særlig når det er vanskelig.

I mars i fjor hadde Noereh!, den samiske ungdomsorganisasjonen hvor jeg er medlem, landsmøte i Snåsa. Der var temaet nettopp språk og språksperrer. Under et gruppearbeid om språksperrer var det en som sa «Jeg lærer språket, det er meninga at jeg skal gjøre feil.» Det er så åpenbart, men likevel var jeg neppe den eneste personen i det rommet som fikk en aha-opplevelse. Vi er i en opplæringssituasjon, det er ikke meningen at vi skal være perfekte.

Men når vi sier at vi lærer samisk mener vi kanskje ofte at vi vil kunne samisk; fordi vi vet vi burde kunne det allerede, fordi det er eller burde være morsmålet vårt, så vil vi hoppe over den delen der vi prøver oss fram.

Men det går åpenbart ikke, og om man tør å innrømme dét for seg selv, om man tør å fomle seg framover i språket, tror jeg bruken blir enklere. Om man i tillegg slutter å snakke med folk som vil fordømme en for ikke å ha et feilfritt språk, er man kommet langt.

Og når det gjelder samisk, så lærer vi så lenge vi lever, selv om det er en klisjé. Samisken min nå er på mange måter dårligere enn da jeg gikk i samisk barnehage og var omringet av språket, men samisken min er bedre nå enn den var da jeg var tyve. Forhåpentligvis kan jeg si det samme om ti år, stort mer enn det kan jeg ikke be om, selv om jeg gjerne skulle ha vært flink i samisk, skriftlig, selv om jeg gjerne skulle ha skrevet samisk i ett sett, uten å måtte ha tenkt meg om, uten å måtte plukke ord, å måtte være forsiktig for å få sagt det jeg faktisk mener.

Jeg øver meg på å snakke samisk til folk, fortsatt, selv om jeg har snakket samisk så lenge jeg har kunnet snakke, det føles fortsatt som å springe gjennom en hinderløype hvor jeg ikke har kontroll på terrenget, å rase avgårde og håpe på at man ikke setter beina fast i noe som kommer til å gjøre ondt. Men nå øver jeg meg på å finne de folkene som får meg til å se an terrenget før jeg løper, som lar meg snakke uten å stresse.

Og jeg er nok bysame, jeg er oppdratt til å lese bøker heller enn å sløye fisk, men å kunne være i Tana, å ha sommerjobb på sølvsmia og oppleve at mennesker jeg ikke egentlig kjenner, kommer inn døra og automatisk snakker samisk til meg, det er noe jeg setter pris på. Å kunne omgås språket på den overfladiske måten gjør det lettere å gå i dypden når det trengs, å lære småord og huske dem. Alle disse detaljene i språket, i verden.

En ting som har fascinert meg med Tana spesifikt, men småbyliv generelt, omtrent så lenge jeg kan huske er generasjonskryssingen, hvordan både søskenebarna mine og besteforeldrene mine (mens de var i live) kan snakke like uanstrengt med en og samme person. Jeg har ikke foretatt en klassereise, om noe ble den foretatt før jeg ble født, men jeg har endt opp med det man kanskje kan kalle et stedsskifte som gjør at selv om jeg føler meg hjemme i Tana, selv om jeg tror jeg forstår hvordan livet der fungererer – så stopper jeg meg selv fra å kunne delta.

Jeg blir heller en tilskuer enn en deltaker, nettopp fordi jeg blir oppmerksom på slike ting som generasjonskryssingen, fordi jeg ikke klarer å plassere folk jeg hører om som jeg burde vite hvem er, fordi jeg ikke kan sløye fisk eller leve «i pakt med naturen.»

Og det er på ingen måte slik at jeg vil bytte, jeg vet det finnes bruk også for sånne som den jeg ender opp med å være, men når jeg plukkes ut fra byen, ut fra det bybildet jeg er vokst opp i, og plasseres et sted, som for eksempel i Tana, blir jeg ekstra oppmerksom på at jeg ikke nødvendigvis har så mye å tilby som Tana kan se at det har bruk for.

Nå går jeg et forfatterstudie hvor vi får i oppgave å skrive en sonette, før jeg reiser tilbake til Tana – til plassen jeg aller helst kaller hjemme – og må forklare folk hva en sonette er. Og så skal jeg kåsere i Austertana og vil nevne det, men blir bekymret for at noen skal tro jeg synes det er rart folk ikke vet hva en sonette er – enn om alle som hører på tror jeg tror jeg er forferdelig smart fordi jeg vet hva en sonette er – når det jeg egentlig vil påpeke er at det er den typen ting foreleseren på forfatterstudiet antok alle kan; det er den typen antakelser jeg møter meg selv i døra på, det jeg antar er sånt alle vet er ikke sånt alle vet – og med mindre man er interessert i lyrikk eller har et intenst ønske om å vinne quizkvelder og spørrespill behøver man jo ikke vite at det finnes to grener av den tradisjonelle sonetten, at Shakespeare sto for den ene og Petrarca den andre.

Forfatterstudiet er et sånt studie som folk tidvis ikke forstår at man går. Jeg vet ikke hva de ville sagt til det, alle disse gamlingene jeg knapt møtte men bestandig har hørt om, de som lever videre i anekdoter jeg bare husker bruddstykker av – de kunne fortelle sine historier helt uten skriveutdanning, hvorfor kan ikke jeg gjøre det samme?

Kanskje er svaret så enkelt at jeg aldri lærte å sløye fisk, jeg leste bøker. Der andre har lært praktisk kunnskap har jeg lært å forholde meg teoretisk til verden; der andre bruker ordene for å beskrive det de kan gjøre, er ordene stort sett det jeg kan.

I essayet «Politics and the English Language» kommer George Orwell med noen skriveregler, hovedsakelig til bruk i politisk diskurs og dets like. De er som følger:

i) Never use a metaphor, simile or other figure of speech which you are used to seeing in print.
ii) Never use a long word where a short one will do.
iii) If it is possible to cut out a word, always cut it out.
iv) Never use the passive when you can use the active.
v) Never use a foreign phrase, a scientific word or a jargon word if you can think of an everyday English equivalent.
vi) Break any of these rules sooner than say anything outright barbarous.

I tillegg kommer han med seks spørsmål man kan og burde stille seg selv mens man skriver:

What am I trying to say? What words will express it? What image or idiom will make it clearer? Is this image fresh enough to have an effect? […] Could I put it more shortly? Have I said anything that is avoidably ugly?

Disse spørsmålene er nyttige og hjelpsomme, men i tillegg til dem har jeg kommer fram til noen spørsmål jeg knappest kan unngå om jeg vil skrive samisk på norsk, og dermed risikere å leses av ikke-samer. De er sånn cirka:

Har jeg skrevet noe som kan misforstås? Har jeg basert meg på konnotasjoner andre ikke kan dele? Men også, kanskje viktigere: er det konnotasjoner jeg burde la være å basere meg på, selv om de ikke deles av andre? Vanskeliggjør språkvalget mitt det jeg vil formidle? Eller: er den vanskeliggjøringen det jeg vil formidle?

Til slutt, eller helt først, premissleverandøren: er dette en tekst som henvender seg til dem som ikke deler kulturen min, eller dem som ikke deler språket mitt?

Å skrive på norsk er å ha tilgang til et vokabular ulikt noe jeg besitter på samisk; å ville kunne bruke så mange ord som mulig er ikke fornorskning, det er et litterært valg. Eller er det noe jeg sier for å trøste meg selv? Hvem skylder jeg mitt manglende vokabular? Og ville jeg gått et forfatterstudie om jeg måtte, eller i det hele tatt hadde muligheten til å, gå det på samisk?

Orwells skriveregler ville for meg på samisk ikke være et bevisst valg, men den eneste måten å skrive på. Å ikke bruke sjargong er lett når du ikke kan den.

Kaja Schjerven Mollerin skriver om Woody Guthrie: «Han ville synge for dem som ikke selv kunne lese og skrive.» Er det ikke det jeg vil? Skrive samisk for dem som ikke selv kan det? For et bråmodent, optimistisk prosjekt! Hvorfor anta at du er den som kan skrive historien om hvordan livet er nå? Det finnes dem som ville svart «fordi jeg kan», men jeg sier heller: det er ikke min feil at noen antar min historie om noe samisk er historien om det samiske.

I høst ville en Sametingspolitiker stryke ordet selvbestemmelse fra Aps samepolitiske plattform, med den begrunnelsen at det er et ord hverdagssamene ikke har et forhold til. Dette førte umiddelbart til mye harselas, ordet hverdagssamer er som skapt for sarkasmer. I ettertid tar jeg meg i å tenke «er dette hverdagssamisk?» Når jeg legger bort redigeringen av en tekst for heller å lese i en essaysamling, er det hverdagssamisk? Gjør jeg, med mine teoretiske kunnskaper, mine teoretiske interesser, noensinne noe hverdagssamisk?

Og jeg blir aldri noen muntlig forteller, jeg trives bestandig best med et ganske nøyaktig manus, det å huske bruddstykkene av anekdoter og å bruke dem slik at andre kanskje kan legge til sine bruddstykker, er det jeg skal gjøre for å bidra til å bygge historien, ikke muntlig, men skriftlig også. Med kulturen som byggekloss og språket på slep, uansett hva språkpolitiet måtte si til det.

Essay levert som sjangeroppgave på forfatterstudiet; teksten e basert delvis på et foredrag holdt på Sjøsamiske dager på Kildesli.

Du vet det e et dårlig tegn når æ skriv på bokmål..?

Kiwi på (bær)tur

Sånn ser det ut når Kiwi-kjeden er på tur. (ett bilde til her (begge bildene er tatt av alcarilinque)) Ikledd Kiwi-grønne falske kofter skal de ut og kose seg en fredagskveld.

Jeg vet ikke helt hva de tenkte på – eller, viktigere, hva de tenkte med – da Kiwi kom fram til at liksomkofter med matchende luer var den perfekte måten å feire at Kiwi holder årsmøtet sitt (eller hva det nå enn er de gjør her) i Tromsø. Under er e-posten jeg sendte via nettsida til Kiwi. Jeg tviler på at den kommer til å ha særlig stor betydning, men jeg føler meg i det minste litt bedre etter å ha fått sagt det. Jeg klarte til og med å la være å bruke linja «Jeg er ikke sint, jeg er bare veldig, veldig skuffet,» men det holdt hardt. Jeg er ærlig talt ikke skuffet en gang, jeg er knapt nok overrasket. Det faktum at en landsdekkende kjede ikke – hverken under planlegging eller gjennomføring/bestilling av såpass mange liksomkofter som det de har trengt – har evnet å stoppe opp og tenkte «vent litt, det her er kanskje ikke den beste måten å feire oss selv på» er bare nok et bevis på at Norge som nasjon sliter med det med å være anti-rasistisk1.

Hei,

jeg ble i dag gjort oppmerksom på at dere, under det jeg antar er en eller annen form for årsmøte i Tromsø, har ikledd ansatte/butikksjefer – eller hva de nå enn var – en Kiwilaget variant av samekofta. Til dette finnes det ganske mye man kan si, men jeg tror jeg holder meg til takk og farvel. En butikkjede som tror noe slikt er akseptabelt er ikke en butikkjede jeg er interessert i å gi mer penger. Noensinne.

Med håp om snarlig bedring av bedriftens generelle sunne fornuft,

Siri Gaski

Det automatiske svaret gjør liksom bare vondt verre, og nå har jeg lyst til å svare på den med noe hyggelig og bitende om jeg håper de har det gøy på møtet sitt.

Hei!
Kontoret holder stengt 9og [sic!] 10 [sic!] september. Alle henvendelser på mail vill [sic!] bli besvart fra mandag 13/09.

Vi ønsker alle en riktig god dag/helg!

Med vennlig hilsen
Kiwi Servicekontor

1Om man nå kan kalle de rasisme, fordi jeg vet det finnes de som syns det er feil ord. Men så er vel også de slike som ikke behøver å bli utsatt for at folkedrakten deres blir Kiwi-grønn.

«når jeg, som har gått på skole i snart tyve år enda ikke kan alt»

Æ fant den her i en mappe et lurt sted inni datamaskinen (av alle plassa å miste ting), det e den oversatte versjonen av ett av kåserian æ leste på Sameradioen i vår – det handle om studentpolitikera og sånt, så æ tok mæ friheten til å oversette det til et språk dem forstår.

Jeg stoler ikke på folk som er på min egen alder, eller yngre. Jeg har aldri gjort det, særlig ikke da jeg var vesentlig yngre enn det jeg er nå. Hvor mye vet egentlig folk på min alder? Vi er da ikke annet enn selvopptatte, dumme småbarn som er helt sikre på at vi har svarene på all verdens problemer.

Det er i og for seg en god leveregel når man er under tyve år gammel, og kanskje også så lenge man er yngre enn femogtyve, men etter det blir det straks verre. Jeg liker at leger og slikt er eldre enn meg – gjerne ganske mye eldre – og det samme gjelder mennesker som skal selge meg ting som bør vare en stund, alle disse tingene som krever at jeg stoler på at den andre personen vet mer enn det jeg gjør.

Jeg er jo tross alt så gammel som jeg er, og har potensiale til å bli ganske mye eldre også, og jeg kan jo nesten ingenting! Ikke det at jeg er dum, men, som Aristoteles sa ”den vise vet at han ingenting vet,” og jeg er liksom smart nok til å vite at jeg ikke vet så veldig mye. Og når jeg ikke vet så veldig mye, hvorfor skal jeg da stole på at andre mennesker, like gamle som meg selv, har lært så mye mer i løpet av sin eksistens? Når jeg, som har gått på skole i snart tyve år enda ikke kan alt! Det er jo selvfølgelig også fordi jeg ikke studerer ordentlige ting, det er ikke som om mennesker lærer noe av å bare lese bøker hele tiden, som vi gjør på litteraturstudiet, det skjønner vel alle.

Det var også sånn, når jeg begynte på universitetet, at jeg ikke visste så mye om studentpolitikken – jeg oppfattet at det var viktige unge mennesker med, at det jobbet med viktige ting og slåss for viktige studentpolitiske saker. Det var klart at studentpolitikken aldri kunne bli så viktig som den ordentlige politikken, eller i hvert fall ikke så viktig som den ordentlige politikken tror den er, men det var jo i det minste politikk – de bestemte ting og skulle vite både det ene og det andre.

Så studerte jeg i noen år, og etterhvert dukket den første Studentstyrelederen som var like gammel som meg selv opp, så dukket det opp en til som var like gammel som meg. Og så kom det en som var to år yngre enn meg! Per dags dato har jeg gitt opp, all den tid den neste Studentparlamentslederen er like gammel som lillebroren min, og alle skjønner vel at lillebroren min aldri kommer til å være særlig mye eldre enn cirka femten år.

Men det er først nå jeg virkelig har mistet troen på studentdemokratiet som et velfungerende demokrati, når Studentstyrelederen skrev til meg på facebook og lurte på hva ”Studentparlamentet” blir på samisk – siden det har skiftet navn etter at Universitetet og Høgskolen fusjonerte. Det skal ikke lenger være Studentstyret og Studenttinget1 – nå heter det Studentparlamentet.

Det var nemlig det jeg plutselig forsto når han ba meg oversette: han spurte meg, fordi jeg var den første og beste samen han kunne komme på, og når jeg har svart på hvordan det bør være, forblir det slik. Det er jeg som, til evig tid, eller i det minste fram til neste fusjon, som har gitt Studentparlamentet sitt samiske navn. Jeg! Hvilken idiot er det som spør meg om slikt, og som på toppen av det hele stoler på svaret jeg gir?2

Og som om det ikke er nok at jeg ikke stoler på mennesker på min egen alder eller yngre, har jeg etterhvert oppdaget at jo eldre jeg blir, jo mindre stoler jeg på andre mennesker i det hele tatt. Det er nok naturlig, såklart, at man legger igjen litt av den grenseløse troen på mennesker når man blir eldre, men jeg vet ikke helt hvordan dette skal gå. Jeg bør nok gjøre mitt beste for å finne det indre barnet de bestandig snakker om, og det så raskt som mulig.

1den samiske originalteksten tillater seg her en ekstra spøk i form av Studentatinga, eller Studenttingen. Sorry Høgskolen, det var aldri meningen at det skulle bli oss!
2Jo, det er Willersrud! :D

Når nostalgien får råde

Allsang på grensen til det uutholdbare

20 Teddy uten filter
Hålogaland teater
Med: Maria Haukaas Storeng, Kristian Fr. Figenschow Jr., Jørn-Bjørn Fuller-Gee, Mikkel Gaup, Guri Johnson, Inge Kolsvik, Ida Holten Worsøe, Sverre Kjelsberg og et 15 manns orkester.
Av: Ragnar Olsen, Iren Reppen, Sverre Kjelsberg, musikalsk leder Bernt Simen Lund og ensemblet.

wherein undertegnede har skrevet en anmeldelse – om man kan kalle det noe slikt – av HT’s 20 Teddy uten filter.

Tekst æ vil kvitte mæ med

Æ leste avisa, Nordlys, her om dagen – som æ gjør stort sett hver dag, selvfølgelig – og kom til en spesifikk sak. Æ så på tittelen, ingressen og bylinen og tenkte «Æ like journalista. Og fotografa,» og så sukka æ henført, fordi det e sånt æ gjør – og greia med å ha lest avise ganske lenge e at det e ganske mange journalista og fotografa æ like. Om avisen hadde spesifisert kæm som har satt spesifikke side ville æ antakeligvis hatt favorittgrafikera også. Og det e ikke det at æ e en avisgroupie – hvilket æ e, om enn på måta som e mest logisk inni hodet mitt – men æ e en tertiærnæringsgroupie. Kulturarbeidertertiærnæringsgroupie, faktisk, i en litt vid definisjon som også omfatte akademikera. (E akademikera kulturnæring, eller blir det bare humfak-akademia?)

Æ like akademikera, særlig innafor humaniora og samfunnsvitenskap, æ like forfattera, kunstnera, skuespillera; æ like folk som like språk, på alle måta, æ like målfolk (mmmm..) og riksmålsfolk, æ like musikera og æ like folk som ikke har fast jobb men som til stadighet gjør ting (du vet ka æ mene). Æ like menneska som mene ting og av og til like æ politikera, men sjelden. Æ elske gode retorikera, og æ kan overbevises om det meste, så lenge noen e villig til å prøve. Æ elske tekst, typografi, design; æ like at folk til stadighet prøve å lage nye stola, nye bokhylle, æ like at folk lage bøker, æ like at dem blir designa, at det finnes folk som lage bokomslag og leve av det, æ blir aldri ferdig med å forelske mæ i design, æ like at folk lage ting, æ vil eie alt. Æ like sølvsmeda, gullsmeda, smykkeskapera, glassblåsera, skulptøra, æ skulle ønske æ kunne tegne, men æ kan skrive, æ skriv, det hold, det e bra, bra nok.

Og alt det fordi æ blei oppdratt til det. Gudan vet om foreldran mine visste ka dem bega mæ ut på, men æ skylde tertiærnæringsforelskelsen på det faktum at æ vokste opp i den tro at alle sama va akademikera og kulturarbeidera. I min verden, om man vil ta lett på det, eksisterte reindriftsaman for at de samiske akademikeran og kulturarbeideran skulle ha nokka å forske på/lage kunst av. Æ kjenne ingen reindriftsama, æ har ingen personlig erfaring med rein utover det at dem smake godt (kokt, stekt, tørka), æ sir stadig at æ e en kaffelatte-same, æ påpeke det fordi alternativet virke å være en natursame, en naturlig same – og det e æ ikke. Æ hadde glatt bytta bort midnattssola mot en middelmådig kaffesjappe – æ bare håpe æ ikke må velge.

Og det va noen som kom inn på det, den der greia med at man ikke vil defineres som en samisk forfatter/arkitekt/filmskaper/arbeider/etc, og min aha-opplevelse lå i at æ vil det. Eller, æ e det. Æ blir en samisk akademiker fordi æ vil/skal jobbe med samisk og urfolksrelaterte greier. Æ har et aktivt forhold til identiteten min1 fordi den blir forma av studian mine. Veldig mye av det æ gjør skjer på grunn av det æ allerede har bygga opp av det samiske og æ vil ikke slippe unna det (ihvertfall ikke enda). Å ville bli oppfatta som ikke-samisk [kasomhelst], usamisk eller bare nokka forbi det samiske, ville fjerne uanta mengda kredibilitet – og kreativitet – i det æ gjør. Arnold Krupat nevne i en tekst at det e problema i det å være noen som kommer utenfra og som dermed mangle kulturelle koda, men det e like vanskelig å være i en kultur og jobbe med den, fordi du da heller ikke ser det du ikke vet (og samtidig kan anta at du vet).

Og æ tror at æ e heldig, i så måte, fordi æ e same, men samtidig e æ på mange måta utafor kulturen – og det e den (manglanes) statusen som gjør at æ til stadighet e aktiv omkring det – det e ikke fordi æ føle æ treng å bevise nokka for noen (æ e same, uansett), men æ treng å finne ut av ting, å forstå dem for min egen del. Fordi det e gøy og interessant og lærerikt og fordi æ tror det gjør mæ til et bedre menneske, sjøl i den endeløse sjølopptattheta («Oh, how I loved everybody else/When I finally got to talk so much about myself» som Dar Williams syng)

1Det e et – om enn ikke anna så ihvertfall personlig – interessant underpunkt her omkring dem seksuelle identiteten. Og det høres så teit ut, fordi æ ikke tenke på den, forhold mæ til den. Æ hold fast ved det queere, og det tror æ ikke æ gir slipp på, men det e særlig fordi det e interessant fra et akademisk utgangspunkt i forhold til det samiske. Du kan fjerne de fleste/enhver form for biologisk lyst i kjønnslig retning uten å endre mæ drastisk, tror æ, men om æ skulle fjerne det samiske vet æ ikke kæm æ hadde vært.

Som en slags følgesvenn til teksten æ skreiv i januar, og som æ fortsatt har litt dårlig samvittighet for, klorte æ ned følgende i dag (det va nesten bokstavelig kloring, penna mi hadde ikke en god dag):

    Han ser så trist ut når han ikke snakker med andre, og jeg tror kanskje at han bestandig er litt full, litt full, i ferd med å bli full, eller i det minste uinteressert i å være edru.
    Jeg tror han drikker når han er nervøs og når han har noe å feire; jeg tror han feirer bra dager på jobb og det meste annet. Jeg tror ikke han er alkoholiker, men det er mest fordi alle liker ham for godt til å foreslå noe slikt. Jeg kan ikke huske å noen gang ha sett ham uten en øl, men det blir feil å si noe slikt. Jeg vil ikke anta ting om ham, men han gjør det så enkelt. En dag vil jeg smile til ham, et stort, ekte, overstrømmende smil. Bare for å se hva han gjør.
    En del av meg, den delen som aldri fikk et kjæledyr mens jeg enda var ung nok til å ønske meg slikt, vil redde ham, tror han må reddes. Noen ganger er jeg så fordomsfull at jeg skammer meg. Jeg vet ingenting om denne mannen, men jeg har antatt en hel masse. Slikt skal man ikke gjøre, men det er det jeg er flinkest til. Han drikker, jeg skriver, og hvem vet hvem av oss som er mest ubetydelig i det lange løp.