kjærleik og kultur, berre kjærleik og kultur

I fjor høst en gang, en dag i oktober, lørdag den 24., for å være helt spesifikk fire måneda seinere, va æ på min nyoppstarta lokale filmfestival, Slagg (og æ har slaggbiten som bevise det). Det burde æ jo egentlig ha sagt nokka om i fjor en gang, kanskje november?, men tida og veien og dokker vet nu kordan livet går fra mæ, fordi det hadde fortjent å bli sagt nokka om, bra lokal entusiasme og bra folk som gjør bra ting og fire filma som ga innblikk i arbeiderfilmen både historisk og samtidig, det ene med det andre, alle de her blogginnleggan æ aldri kommer til å skrive (kom tilbake i mai, kanskje æ skriv nokka om årets TIFF da),

og uansett va ikke poenget som sådan Slagg, bortsett fra at poenget va en av filman æ så, den norske 70-tallsklassikeren Det andre skiftet. Du har sannsynligvis kanskje aldri hørt om den, og det finnes det helt klart gode grunna til. Den e ganske banal, og handle om en purung Nils Gaup som dukke opp på Mo og får sæ jobb på Jernverket, kor han får noen venna og har sæ med kona til en av dem. Det vise sæ at karakteren til Gaup forlot det trygge vante livet i Finnmark – her billedgjort med en reinflokk som spring avgårde, selvfølgelig – for å se ka som finnes i den store verden. Æ lo ikke kjempehøyt mens æ satt i salen, men det holdt ganske hardt. Om du har en ambisjon om å se ka verden har å by på burde du sikte høyere enn Mo i Rana.

Han e en ganske ubehjelpelig skuespiller i en ganske ubehjelpelig film, kor han bruke kjedsommelig mye tid på å stirre, enten tomt ut i lufta, eller på ho han har sæ med eller mannen til ho han har sæ med. Det va ufrivillig morsomt, og mest interessant for å se kordan Mo så ut for såpass lenge siden (og kordan Gaup så ut for så lenge siden, sånn en kjekk ung mann, sånn en håpløs frisyre).

Men som Ani DiFranco syng i en av sangan sine, sometimes there’s poetry written right on the bathroom wall, og på et tidspunkt mot slutten av filmen, når Nils Gaup innser at Mo i Rana kanskje ikke har så mye å by på som en ung mann som vil se verden kunne håpe på, har han en samtale med ho han har sæ med, som jobbe på en kafé i byen og va det første mennesket han snakka med når han kom av bussen første gangen, og han sier nokka sånt som «det va nokka med øyan dine, blikket ditt, æ trodde det fantes flere som dæ her» (bortsett fra at han vel sa det på Finnmarks-dialekt, ikke min omskrevne øvre samisk middelklasse-sosiolekt).

Æ har lest så mange bøker om kjærleik den her høsten og vinteren og kanskje året gjennom, æ vet ikke, men æ leste Chris Kraus» I Love Dick og æ leste Geir Gulliksens Historier om et ekteskap og begge de bøkern dokker vet av Lena Andersson, og Ellisiv Lindkvists Selvopptatt og nu les æ Prostitute Laundry av Charlotte Shane og æ har lest Det er mitt hav av Caroline Kaspara Palonen og Elfriede Jelineks Pianolærerinnen og Green Girl av Kate Zambreno, Dept. of Speculation av Jenny Offill og så mange kjærleiksromana at dokker ane ikke (og så måtte æ snakke med Ida om mangelen på en passanes term for det som på engelsk hete romance novels, for det nærmeste vi kommer e husmorporno eller serieromana på fint, og det e jo ikke det samme, og ikke e det chick lit heller, det eneste fellestrekket romance har e at det skal slutte lykkelig, det e derfor æ les det), i tillegg til alle de her diktsamlingen æ blar mæ gjennom og gråter litt av med jevne mellomrom, samt Love itself in the letterbox av Hélène Cixous og så klart A Lover’s Discourse av Roland Barthes, men æ klare ikke å lese dem fra ende til anna lenger, mitt gamle sarte hjerte som har lest og gjenlest Barthes hver gang det va så mye håp og så mye fortvilelse, ka skal det bli av oss?

Æ vet ikke, men han sa «det va nokka med blikket ditt» og det finnes som oftest øyeblikk i alt, uansett kor dårlig du synes det e, det bittelille fragmentet du kan bære med dæ, æ så «Reaktor» med Giron Sámi Teáhter for ikke så lenge siden (en uke, ikke fire måneda!), og det va ikke så verst men ikke så fullt av varige inntrykk, bortsett fra et øyeblikk, kor to av de tre karakteran plutselig gir etter for hverandre og sitt vendt mot hverandre og han trekk ho nærmere og dem har bein og arma rundt hverandre og æ kunne ikke forstå ka det va i det øyeblikket før æ kom på at æ for minst femten år siden leste et blogginnlegg av noen æ fulgte den gang da kor ho hadde skrevet om at ho satt sånn og kyssa en jente ho va forelska i (eller en mann? et menneske) og æ gjorde den der greia kor du les nokka og så må konsentrere dæ for å få alle delan av menneskan til å passe sammen, kordan gjør man sånt, og så satt det fast helt til det dukka opp nesten tyve år seinere (æ va ikke tretten da æ leste det, æ huske såpass, men æ va kanskje seksten? femten pluss),

og det va ikke så mye å ta med sæ fra den filmen, sjøl om æ va glad for at den fine lille filmfestivalen satte den opp (og at dem skal ha mer festival i år, ett år av gangen, det e bra), men den ene linja (eller de to, men den andre «æ ville se verden» fungerte liksom ikke på samme måten) satt igjen, har fulgt etter mæ siden da, det va nokka med blikket ditt, æ tenkte det va flere som dæ i den her byen, men det e kanskje ikke det? Æ prøve fortsatt å treffe blikket til folk, se om det e noen som ser tilbake; film og bøker og kjærleik e ikke virkeligheta, men kanskje, om æ ser litt nøyere etter, neste gang blikkan vårres møtes, kanskje?

En første, forelska, festivalrapport

En gang i blant, sånn cirka én gang i året, virke det som en skikkelig god idé å være hjemme og legge mæ klokka ett, for så å stå opp igjen klokka syv for å være på kino og se en film klokka ni. Det gjorde det i går. Det virke ikke som en god idé å gjøre det samme igjen imorra, så æ tror æ skal la det bli med den ene dagen – men både Tomboy og Attack the Block va filma som va vel verdt å være våken for. Sjøl om æ ikke e helt sikker på at æ kommer til å tenke det samme i kveld, sånn rundt halv tolv, mens det fortsatt e en (veldig, om man skal gå ut fra gårsdagen) drøy halvtime igjen av stedsansvarligvakta mi på HT.

Men Tomboy va en fin film, sjøl om den frustrerte mæ mot slutten. Æ vil ikke spoile det for noen, men konklusjonan på det som hadde forekommet før va utilfredsstillanes, det blei for enkelt. Men likevel – den va vel verdt å se, og det va noen skikkelig fine, vare scena underveis. Det hamra dog fast – akkurat som Play gjorde – at barn under en viss alder totalt mangle evne til konsekvensanalyse (ikke det, manglanes evna til konsekvensanalyse har dessverre ingen aldersgrense).

Attack the Block va en veldig tilfredsstillanes film – den traff alle «hurra, action!»-knappan mine, i tillegg til å ha sympatiske karaktera og en overraskanes god evne til å spille inn en del poeng om klassetilhørighet og livssituasjona, til og med på subtile måta! Det va i det hele tatt en perle av en film, sjøl om det kanskje ikke e en perle av den sorten man gjerne tenke på i festivalsammenheng: den va høylytt der «festivalfilman» e lavmælt, fryktløs der «festivalfilman» e nennsom, eksternt monstrøs der «festivalfilman» gjerne handle om indre demona, og så videre. Men likevel, en smart film som ikke prøve å være smart, men underholdanes.

Æ prøvde forresten å tenke mæ noen linje mellom Attack the Block og Play også, klassetilhørighet, etnisitet og sånt, og det e litt interessant å tenke på kor forskjellig dem angrip det. Nu e dem jo i hver sin ende av skalaen, sånn cirka, når det gjeld ka slags type film det e, men likevel – der Play føltes som om den ville være så problematiseranes at æ endte opp med å lene mæ tilbake i setet med arman i kors og si «nei, vet du ka, det her blir for …» men for så ikke å avslutte setninga fordi æ rett og slett ikke brydde mæ om det, kom Attack the Block og ga mæ skikkelig god, gammeldags underholdning, samtidig som den lente sæ inntil øret mitt og hviska «du vet, dem har jo rett, ka hadde skjedd om de her folkan ringte politiet?»

Kanskje Play rett og slett ikke e en spesielt interessant film – for mæ, for mæ! – på egenhånd, den treng nokka å spille mot, en film med karaktera æ bryr mæ om, med en handling som går inn på mæ, alt det der? Det e sikkert sånt man ikke får lov til å si om man vil være del av det gode filmfellesskapet, men pyttsann. (dessuten hadde Play like mange avslutningsscena som LotR: Return of the King, det e for mange)

Men sånn utover det har æ konkludert med at æ vil bli kinomaskinist! Sånn, ordentlig, med 35mm-film, ikke det her digitale tullet folk hold på med – æ vil ha kilotunge filmrulla som når mæ opp til låret, og æ vil vite kordan filmen skal fungere på maskina og kordan man reparere det og alt. Det e finest<3 Og i går ble æ hemmelig forelska i kinomaskinisten som jobba på HT, særlig etter at det ble åpenbart for han at æ va 35mm-sjarmert og han begynte å forklare mæ greier – alle de fine pirketingan man kan lære om man bare har interessa som e spesifikk nok!

Dessuten ble æ skikkelig glad da æ kom vandranes inn på maskinrommet for å hilse på før vakta mi starta og han ga mæ en klem og sa takk for sist – det e filmfestivalkjærlighet. Samme med ei dame som skulle inn på film, ho så veldig kjent ut, men æ klarte ikke å plassere ho, før ho sa "Æ va en av dine frivillige i fjor – i år e æ på VT og Kulturhuset." Det va et menneske æ tilbragte syv eller femten tima med i fjor, og så huske ho det fortsatt!

Det e det som e finest med filmfestivalen – alle folkan. Og alle filman, men det hadde vært litt kjedelig å se dem helt aleina, sjøl om det kanskje hadde betydd at æ kunne bruke hele festivalen på å henge på maskinrommet (arbeidsmetoden som kan gjøre enhver festival til en stumfilmfestival).

TIFF og ting som Tromsø internasjonale filmfestival.

Det føles galt at det går for lang tid mellom filmfestivalen og det forelska blogginnlegget, og nu e det gått en uke, og stort lenger enn det kan man ikke vente – ikke fordi forelskelsen går over, men fordi hukommelsen e dårlig.

I år så æ:

Det e en sørgelig kort liste, særlig med tanke på at æ så seks av de filman som frivilligvisninge før festivalen i det hele tatt va begynt. Det betyr at æ så ni filma i løpet av hele festivaluka, hvilket e ny personlig rekord, sånn omvendt. I tillegg så æ ikke film på tirsdag og onsdag, fordi æ hadde frivilligjobbing som stedsansvarlig fra 10-17 (eller 8.45-17, på tirsdagen), og sov som et mareritt, sånn at æ stort sett bare gikk hjem og la mæ. I tillegg va æ syk på søndag, da æ spydde og sov i cirka tyve tima. Så egentlig så æ ni filma på tre daga, og det e jo ikke så ille, i hvert fall ikke når man tar i betraktning at æ, på fredagen, så én (1) film. Og det va ikke stumfilmkonserten en gang! (Den som fikk terningkast seks av Tord i iTromsø)

Det va dog på fredag æ (etter å ha sovet til ti og holdt mæ i senga til ett, trallala) så Run if You Can med Ida, droppa å stille mæ i rushticketskø til Fortellinger fra saunaen med Gøril (fordi ho sto nesten fremst i køa, og æ kom fram til at æ ville følt mæ som en drittsekk og en dust om æ skulle bølle mæ inn sammen med ho), spiste sushi på Rå med Oda og hang på 4 roser en stund med ho og Ida; for første gang har æ brukt tid på å være sosial under TIFF – etter å, i alle år, ha hørt rykta om at det e en del av festivalopplevelsen, det også. Æ e fortsatt litt skeptisk, men det va ganske hyggelig, såpass skal æ innrømme.

På lørdag va æ også sosial, men da fikk æ tid til fire filma (en klokka ni på morran og tre på rappen på kvelden), så fredagen va mest et utslag av særdeles dårlig planlegging. Samt at ting, som Metropolis, hørtes gøy ut, men varte i over to tima, og æ eie ikke tålmodighet under filmfestivalen.

Æ tror dog æ va ganske heldig med årets utvalg av filma, sjøl om det e en finfin liste med ting æ e mer eller mindre bitter over at æ gikk glipp av – som For the Love of Movies, som æ til og med hadde billett til på søndagen:( – og æ e veldig glad for at æ fikk sett både Bran Nue Dae og Nuummioq, æ anbefale begge, særlig til andre med urfolksinteresse.

Bran Nue Dae e en musikal fra Australia, med aboriginera i de fleste rollan – og æ vet det høres ganske kleint ut, men det va kjempegøy og poengtert på samme tid, samt at den ene låta («There’s Nothing I Would Rather Be») sitt igjen som min nye themesong, om æ skulle hatt nokka sånt.

Nuummioq e den første filmen som e produsert på Grønland (eller kanskje Grønlands første spillefilm, æ huske ikke helt), og sjøl om den hadde en del filmtekniske småfeil – ille nok til at også æ beit mæ merke i dem – va historien framifrå, og skuespillerprestasjonan til å gråte av, til og med i såpass stor grad at æ nesten begynte å gråte under en helt anna film fordi æ plutselig kom på den ene scenen i båten og det va så sørgelig. I tillegg va måten språket blei brukt veldig fin, og sånn som æ sjøl kjenne den fra en slekt med både norsk- og samisktalanes (og finsk- og tysk- og tidvis fransktalanes) folk. Og besteforeldran i filmen va også litt til å gråte av, dem minte mæ om mine egne besteforeldre.

Æ likte ikke Loose Cannons, men det va nok hovedsaklig fordi den skulle avslutte kvelden som besto av Nuummioq, Bright Star og Three – det e mye å kreve av en film, og den feila monumentalt. Den va heldigvis ikke så dårlig som den italienske homofilmen æ så på TIFF i fjor, men det skal ganske mye til. (A Day at the Beach eller ka den nu enn het e så langt den eneste filmen æ har sett som va så dårlig at æ tvitra underveis i den for å klage min nød)

Machete Maidens Unleashed! kunne blitt en skikkelig interessant dokumentar, men den tok til takke med å være en skikkelig fanboydokumentar. Det kan æ jo selvfølgelig ikke stoppe den fra å være, men det plaga mæ at det dukka opp en masse interessante ting som forblei nevnt i bisetninge. Og det va en feministisk åre i filmen som kunne vært undersøkt mye mer, men æ tror filmskaperan feiga ut.

Den filmen som deprimerte mæ mest va nok Exit Through the Gift Shop, det æ satt igjen med e at kunst e håpløst eller meningsløst. Æ beskreiv den til noen som dokumentarversjonen av Inception, den e bygd opp sånn at du ikke vet ka som egentlig e sant og ka som e iscenesatt. Den anbefales, og æ tror alle andre likte den mye bedre enn det æ gjorde. Eller, æ tror ikke det e en vanlig reaksjon å syns den e deprimeranes, så den e verdt å se.

Bright Star va den vakreste tårepersen æ noensinne har sett, den e på mange måta definisjonen av en jentefilm, men den va utsøkt og briljant. Dessuten va det fint å følge opp en sånn film, kor de to elskende knapt kan ta på hverandre, med Three, Tom Tykwers nyeste tyskspråklige film, kor folk har sæ i øst og vest. TIFF-katalogen advarte mot eksplisitte sexscena, men dem va nesten skuffanes tam (klarere: når en festivalkatalog advare mot sånt ser æ for mæ SM og bondage og erigerte penisa i øst og vest, hytt og pine). Det va dog en veldig tilfredsstillanes – *rimshot* – film, og det gikk som æ ville at det skulle gå. Det kunne forresten gått på samme måte i Run If You Can, men æ tror filmskaperan feiga ut (eller at den litt overraskanes slutten va demmes måte å gjøre det samme på).

I Am A Terrorist har en skikkelig misvisanes tittel, den e fransk, ikke tysk, og den handle om en 11 år gammel jente som rømme hjemmefra med urnen som innehold aska til den avdøde bestemora. Den va ikke helt som forventa, og det va dela av den som ikke føltes som om dem hang sammen med resten – litt som om regissøren va usikker på kor dokumentarisk ho ville at det skulle være – men æ likte den, nær sagt selvfølgelig, æ har jo en svakhet for filma som handle om barn og ungdom. (Den minte mæ litt om den polske filmen fra fjorårets festival, Sztuczki, men æ likte den polske filmen bedre.) I så måte va Winter’s Bone festivalens andre ungdomsfilm for min del – æ hadde lyst å få med mæ flere, særlig Hands Up, men æ va som sagt ganske håpløs i år – og den va fæl. Og fantastisk. Den går forøvrig på kino for øyeblikket, så den burde alle se!

Årets overraskelse for min del va Littlerock, en film æ ikke hadde spesielt store forventninge til, og ikke egentlig visste ka va – men det va fornøyelig. Den handle om et japansk søskenpar som e på tur i USA, og ende opp i Littlerock, fordi bilen dem lånt går gaiken. Han snakke litt engelsk, ho kan ingenting, men blir likevel igjen i byen når broren reise videre. Æ hadde sovet i tre tima natta før, filmen starta halv elleve på kvelden, men æ holdt mæ våken gjennom hele, og et stort bedre kompliment kan æ ikke gi. Det e ikke en film som kommer til å bli publikumsfavoritt eller nokka, men det e akkurat den typen film fra USA æ vente å se på TIFF, sånt som æ aldri i verden hadde fått med mæ ellers.

Og det passe vel bra som foranledning til å klage min nød over publikumsfavoritten: Black Swan. Æ tvile ikke på at det e en bra film – hovedgrunnen til at æ ikke så den under festivalen va fordi den va sykt utsolgt og æ visste at den kommer på kino snart, da vil æ heller bruke tida mi på nokka æ neppe kommer til å se igjen – men det e et sørgelig atypisk valg av favoritt. Tidligere års vinnera finnes her, og æ kan ikke se for mæ at Black Swan kommer til å sitte komfortabelt sammen med dem. Sukk. (æ vet, æ e bæsate, men. Sukk.)

Sånn ellers? Ong-bak va gøy, men i overkant lang; Sonata for Viola va en dokumentar, den va ikke kjedelig, men den va ikke veldig interessant heller (for mæ, som et menneske som ikke egentlig har et forhold til klassisk musikk); æ likte How I Ended This Summer, sjøl om æ på et tidspunkt trodde den skulle tippe over i en homo-bdsm-greie (æ va nesten litt skuffa når den ikke gjorde det…); æ e ikke spesielt utprega fan av Werner Herzog eller David Lynch, så æ stilte mæ ganske likegyldig til My Son, My Son, What Have Ye Done, men æ så den nu i hvert fall. That’s something, som dem sir.

Sosialiseringa va hyggelig, selskapet va godt, filman va bra, maten va god (æ e ganske blakk nu), frivilligjobben va morsom som vanlig (æ vil ha jobb i TIFF, det hadde vært gøy det!), festivalforelskelsen dukka opp i år igjen (les: den ene personen æ blir betatt av hver festival, ikke den generelle følelsen av å være forelska i festivalen, sjøl om den va der den også) (i år snakka æ med han! <3); æ kom mæ ikke på noen av festan i år heller, men alt vel alt vel.

Æ endte forresten opp med et nytt nyttårsforsett: æ skal se minst fem Arthaus-distribuerte filma før sommeren. Starta på torsdag med Fortellinger fra saunaen og nu glede æ mæ til resten av årets første halvår. (den filmen fortjene et eget blogginnlegg, men kort oppsummert: se den! Og fortell mæ om du får med dæ katti den ene personen som snakke samisk dukke opp – det e min nye funderingsgreie: høre nordmenn forskjell på samisk og finsk?)

Det finnes mye mer å si (selvfølgelig, det e jo æ som skriv), men det får holde.

Tl;dr-versjonen: ♥ TIFF ♥ (eller &tiff; yeah)

sånn ellers skulle æ ønske verden inneholdt litt færre menn som får huden min til å krympe sæ og litt flere menn som gjør mæ glad, men æ skjønne at det e mye å be om

«then somebody slapped an Edward Curtis photograph on the cover and called it good.»

«She thought he looked nice, rough around the seams
Just the kind of boy who could listen to her dreams»

Æ høre på Hayes Carll igjen (og igjen og igjen) og i går så æ The Searchers og alt lede i retning av at æ vil rømme landet, stikke til Arkansas eller nokka og, æ vet ikke, forelske mæ i en cowboy? (Men ikke egentlig, selvfølgelig.)

[Standing like John Wayne, she is full-framed, she is center stage*]

The Searchers va fornøyelig på enkelte plan, min første John Wayne film!, men – selvfølgelig – utrolig problematisk på andre, samtidig som den føltes merkelig progressiv på et tredje (John Wayne e John Wayne, det va gøy, alle scenan med Comanche og andre gruppe va ubehagelig og tidvis fæl – på et tidspunkt tok karakteren til Jeffrey Hunter fart og sparka sin uintendert tilbytta kone Look ned en bakke, fordi ho la sæ ved siden av han, for ikke å glemme det faktum at han/dem bytta navn på ho, til Look, (fordi det faktiske navnet hennes va for vanskelig), men samtidig så va dama Jeffrey Hunter – som har verdens blåeste øya, du verden – faktisk skulle gifte sæ med («we been going steady since we was three years old, it’s ’bout time you found out!») overraskanes pågåanes, men det måtte vel til, med en sånn treskalle). Og hele årsaken til at æ ville se den i det hele tatt va selvfølgelig fordi den danne bakteppet i min favorittnovelle av Sherman Alexie, «Dear John Wayne.»

Æ fant et opptak av Sherman Alexie, kor han les første del av novella: her e det på box.net – også kjent som novella æ hevda kunne publiseres med tittelen «alt Siri savne i samisk litteratur» (sukk!). Forøvrig også kjent som teksten som endelig formulerte alt som e rett med ideen om elders og dets like:

Q: I don’t want to insult an elder. I know, within the indigenous cultures, that we’re supposed to respect our elders…
A: Oh, no, no, no, you’ve got that all wrong. You’re not required to respect elders. After all, most people are idiots, regardless of age. In tribal cultures, we just make sure that elders remain an active part in the culture, even if they’re idiots. Especially if they’re idiots. You can’t just abandon your old people, even if they have nothing intelligent to say. Even if they’re crazy.
[Q: Are you crazy?]

Og et sitat som e fra John Wayne (i novella, æ tvile på at han har sagt det på ordentlig:D): «[Y]ou’re just engaging in some harmless gender play. Some sexual experimentation. Every boy does this kind of thing. Every man likes to pretend he’s a woman now and again. It’s very healthy.»

Og æ fant Etta Joseph i filmen, Etta Joseph som e hovedpersonen i novella, som va statist i filmen, som «understood gravity in a different way and, therefore, tripped in the rough sands of the desert,» for å la John Wayne, Marion Morrison, fange sæ, som sir

A: I lost my virginity to John Wayne.
(forty-nine seconds of silence)
Q: You’re speaking metaphorically, of course.
A: Spencer, I am speaking of the vagina and the penis.
Q: As metaphors?

Æ elske alt i den novella, fra akademikeren, til den gamle rare dama, fra det overraskanes innslaget av queering, til bruken av repetisjon, til Jeffrey Hunter, alt. Æ har likt den lenge, sitert den ofte, og nu har æ sett filmen og det va rart, det endra litt, intertekstualitet og hermeneutikk og dets like, og ideen om den ensomme cowboyen (i et videre perspektiv enn i filmen, fordi det e den ensomme, hevngjerrige cowboyen, og hevngjerrighet har aldri vært min greie), og det e sånn cirka der Hayes Carll kommer inn igjen – i et videre perspektiv igjen, en slags urban cowboy?, en misplaced malcontent, muligens en lengsel etter nokka udefinerbart, nokka du ikke finn igjen (se også: ideen om å returnere til et siidasamfunn, om «den samiske måten» å løse konflikta på, etc), nokka litt uryddig, nokka uintendert rotate – alt heng sammen på en måte, oppsummert i en mennesketype æ lengte etter men ikke vet kor æ skal finne, en person æ ikke e, men skulle ønske æ kunne være – et ønske om å finne noen/nokka som kunne gi dæ frihet til å være den personen, det e nokka deromkring.

Det e et salig udefinerbart rot, og ønsket om å kunne gi faen, å reise videre, men å være både den veldig forvirra og tidvis dumme akademikeren og den rare, smarte gamle dama, samtidig, mens du allerhelst ikke vil være noen av delan, fordi det finnes en tredje, uvøren, vei, og det e den du egentlig vil ta, men unngår, fordi du tenke for mye.

*Ani DiFranco – If It Isn’t Her

(æ e ikke full, men æ kunne like gjerne vært det)

Æ kom fram til, på gåturen hjem etter bussturen til busstoppet, at om æ skulle forelske mæ, så måtte det vært nu, i morra, med en gang – for hjertet mitt e så stort, og så åpent, at æ vet ikke kordan æ skulle unngått det, om det dukka opp en mulighet. (Det gjør det jo neppe, så der va forbeholdet, men hvisomatte)

Bare fordi æ har sett så mye film, æ har brukt brekkjern på sjela mi, fjerna ribbeinan, og nu e det fritt fram, ingen hinder – æ har grått og ledd og sukka og stønna oppgitt og vridd mæ i setet og holdt mæ fast i armlena, æ har gitt mæ ende over, igjen og igjen og igjen, æ har oppdaga øyeblikk og æ har sett ting æ ikke visste æ ville se, og om æ skulle bli forelska, om æ skulle elske, så hadde æ gjort det best nu.

Det e så mange muligheta, og æ grip dem, æ ignorere folk til fordel for film, æ ser menneska og kjenne at det hjelpe på, det gjør alt bedre, men filmen!, livet!, filmen! – har du sett på maken? Har du sett nokka så sårt som gamle dame som miste sønnan sine (barn skal ikke dø før foreldran sine, det vet vi jo), menn som gråter og kvinner som gråter og øyeblikk av så inderlig fortvilelse at æ ikke vet om æ skal le eller gråte, æ vet ikke, æ vet ikke, men æ elske.

Æ e forelska, i filmfestivalen, i Tromsø når æ går på kino klokka ni på lørdagsmorran og ser at halvparten av de andre folkan på bussen strene i samme retning som mæsjøl, når æ høre at dem sir «jo, vi så den filmen, og den filmen og vi skal kanskje se den filmen» og det e så mye å velge i, og språket! Tenk å kunne se en film om noen som oversette, men som ikke bare oversette, men som oversette sammen med folk, en som skriv og en som les og folk som sir «bør det ikke være et komma der?» «tror du ikke det ordet hadde passa bedre enn det her ordet?» og det va det æ tenkte, her for en stund siden, at kjærlighet hadde vært, for mæ: noen æ kan diskutere kommaplassering med, noen som hadde skjønt nødvendigheten av diskusjonen (se kommaet som en metafor, men også bokstavelig), tenk på det – tenk å elske noen som elske språket like høyt som dæ, like høyt som du; bare tanken gjør litt ondt (altfor optimistisk).

Æ kunne elska alle på den her festivalen og fortsatt hatt plass i hjertet, fordi filmen bryt mæ opp og filmen gir rom og filmen åpne for tanka æ ikke visste at æ va i stand til å tenke og æ elske så intenst at æ vet at æ kommer til å sove bort halve neste uke, æ kommer til å være utslått, men i morra, i morra e det fortsatt en mulighet for at æ blir forelska, om æ skulle bli forelska (det skal æ jo ikke), så kunne æ blitt det i morra, fordi verden står åpen og filmen begynne snart og det hadde vært nokka om vi så den sammen, eller ka?

Fra den bitre, samiske ungdommen (BSU v.2.0)

Hei!

Æ sitt på Fokus! Æ har spist! (Æ e ergo ikke gretten fordi æ e sulten) Æ sto i rushticketskø for å prøve å få med mæ F-ord-dokumentaren til Guro Saniola Bjerk. Det va to billetta i salg, og æ va nummer femten (kanskje) i køa. Den går i sal 4 på Fokus. I sal 4 e det plass til… ikke så mange menneska, seksti kanskje? F-ord-dokumentaren e diskutabelt den mest omtalte filmen på hele TIFF. Men det får ikke hjelpe, for FFN-programmet går i sal 4. FFN e Film Fra Nord, Film Fra Nord e den delen som også omhandle alt som e samisk. Eller nesten alt som e urfolksrelatert på TIFF. Det e ikke så mange som bryr sæ om sånt. (Bortsett fra de to som sitt på bordet ved sida av mæ, dem brydde sæ så mye om samiske forhold at æ måtte plugge inn iPoden før æ går bort for å kjefte på dem. Død og pine.) Sjøl når det e en av de mest diskuterte filman på festivalen (la oss holde oss på trygg grunn og si «en av de mange», for det e jo egentlig ingen som bryr sæ om sånt).

Det e antakeligvis totalt utenkelig å vise den, eller noen av de andre FFN-filman, andre plassa enn i sal 4. For det e ingen som bryr sæ om de filman. Akkurat som det ikke egentlig betyr nokka at Alanis Obomsawin har fem filma på festivalen, Claire Denis har åtte – dessuten e ho viktig. Fransk og greier e ho jo (Obomsawin lage filma fra den franske delen av Canada, men det gjelds ikke), dessuten e det kanoniserte verk (ihvertfall i nyere kanon) – Claire Denis e dritkul og festivalen har fått ho til Tromsø! (!!!) (Tromsø!!!!) Alanis Obomsawin kommer også. Alanis Obomsawin skal delta i et seminar – eller skal man kanskje si ett seminar – med ti andre menneska, minst, på nettsida står det at «panelet består av blant annet,» men det e jo ikke plass til så mange flere på Rådstua, og dem vil vel ha inn noen publikummera. Eller kanskje ikke, de her urfolksfolkan e bestandig så jævlig kritisk og masate, det e vel like greit om panelet bare har sæ sjøl å slite med.

Æ hadde så lyst å se F-ord-dokumentaren før seminaret, sånn at imorra, når æ reise mæ opp, rette en anklaganes pekefinger mot Guro Saniola Bjerk og sir «J’accuse!,» faktisk vet ka æ snakke om. Men heldigvis går den tre ganga til – på Rådstua og i sal 4, må vite – etter seminaret. Det hjelpe kjempemye. (Det hjelpe kanskje litt på i retning at man ikke bruke tre tima på å dissekere alt Guro Saniola Bjerk har gjort galt og kor idiotisk det e å prøve å presentere dokumentaren sin som en objektiv greie – æ kan forsåvidt skjønne at dem vil unngå sånt, tenk om stakkars lille ende opp med å føle sæ forulempa for sine akk så uskyldige handlinge, det vil vi jo ikke ha nokka av. (men en historisk korrekt framstilling av Kautokeinoopprøret skal dem ha, jævlan.))

Så ka e egentlig poenget mitt? Jo, kjære venna, poenget mitt e at æ føle mæ litt teit som forventa nokka som helst. Kæm som e så dum at dem tror at en av de mest omtalte filman på festivalen går i litt større sala? Kæm som e så dum at dem tror at noen som bryr sæ med indianera i Canada e viktig, når man tross alt har store franske regissøra på besøk? Det får være måte på tull. Det må være et av de kjipeste probleman filmfestivalen har når den hold til i Tromsø, alle de her masate urfolksjævlan som også vil være representert, det finnes jo så mye anna interessant i verden! Tenk så mange land som ikke får være med på festival bare fordi det skal gjøres plass til kravstore sama? Det e jo nesten uutholdbart!

«to boldly go where no man has gone before.» «I am not a man!» :D

Han: «.. så i bunn og grunn e moralen i Star Trek at du kan være både ond og pen?»
Æ: «Hmm. Ja. Æ like den!»

Og før det sa han – som jo selvfølgelig e Tor Håvard – «men han hadde fortjent juling» og da lo æ og svarte «du kan da ikke ærlig talt mene at Kirk fortjente mer juling!» Stakkars mann. Og så snakka vi om helterollen og Tor Håvard sa at det e rart at de der folkan som aldri følg reglan bestandig e heltan og æ tenkte på liminal-fasen og det bakhtinske karnevalet og delvis også trickster-myten og visste plutselig ikke ka æ skulle starte med. Men poenget e vel like mye at ingen av dem fungere, det kom æ på først i etterkant. Fordi trickster bryt reglan for å vise oss koffor dem skal være der – trickster kan bryte dem, skal bryte dem, men vi e ikke trickster og kommer ikke til å tjene på å bryte dem, skal ikke basere oss på å bryte regla – mens helten bryt regla, får dama og halve kongeriket og absolutt alt det andre – bortsett fra James Tiberius Kirk, som stort sett får juling.

Star Trek e, om du lurte, like bra andre gangen. Chekov e minst like sjarmeranes, Sulu e – om mulig – enda mer badass, Scotty e god, og Bones e muligens fra vettet, men han kunne godt vært fastlegen min. Uhura har en talentfull tunge, og snakke tre dialekta romulansk – og æ vet akkurat ka det sir om mæ at det e min favorittreplikk i filmen: akademikernerd! – og det eneste som plage mæ e foreldran til Spock. Winona Ryder, seriøst? Det e så teit at æ får litt hodepine bare av tanken – det må da finnes skuespillera som faktisk e gammel nok til å være mora til Zachary Quinto? Star Trek e’kke nokka særlig til film om du vil se tøffe dame, men til gjengjeld e den såpass bra kvalitetsmessig at det nesten ikke gjør nokka. Men bare nesten.

Æ har lilla negla, og verden e ikke så dum – og æ vet ikke om det e mer å si – æ skal bare fundere litt på om koffor æ har en innbitt ide om at kvinne ikke kan være croonera. Æ tror Kelly Willis e min favorittcrooner, men det e nokka med crooner-begrepet som gjør at æ tenke menn. Mann i dress, kanskje med fedora, og en sånn 50-talls mikrofon. vi får skylde på Frank Sinatra.

(So I wasn’t thinking clearly,
so you didn’t think at all.
Aimee Mann)