filmatisk

by

filmfestivalen og folkan, sånn flaks.

Mitt siste Tromsøminne fra filmfestivaluka i år e at æ har åpna døra på Risø, e på tur ut, skal hente kofferten på hotellet, ta en taxi til flyplassen, vet fortsatt ikke at det tar fem tima lenger enn det skulle, så fint å leve i lykkelig uvitenhet, men det siste som skjer, etter at æ nesten har sagt «takk for i år» til den ene baristaen (ho Ida, sånn flaks at ho havna på Risø) e at æ åpne døra, vendt inn mot lokalet, mens unge anemiske står på kjøkkenet, smile bak munnbindet, løfte en hånd og vinke, og æ smile og vinke tilbake.

Det e rart å være i Tromsø, rarere og rarere, e æ glad for at det blei en turistby først etter at æ flytta? Kanskje. Kanskje det blir bedre etterhvert, nå det ikke e flere souvenirbutikker enn det e frisører i byen, en dag stabilisere det sæ, eller så slutte vi med turisme, kæm vet kor verden bær.

Men æ va i Tromsø, i en drøy uke, for å dra på filmfestivalen. Æ va ikke helt sikker på om æ skulle dra, såpass usikker at æ sendte sjefen min en epost på torsdag ettermiddag og sa «æ har glemt at æ skal reise til Tromsø i morra kveld og treng en uke ferie? Unnskyld?» Men det e jo ikke godt å være sikker på nokka som helst for tida, i hvert fall ikke nokka som innebær reising og forsamlinger og alt det der, skal skal ikke burde latt være? Dro likevel, angre ikke.

Nokka va på halv tolv og nokka gikk ikke helt som planlagt og nokka gikk bare fordi æ kjenne snille folk som e hjelpsom (som ga mæ et sted å bo, sneik til mæ noen billetter til sånt æ burde tenkt på at æ før dagen før visning, ga mæ mat og selskap og alt anna man kan ønske sæ), men æ kom til tirsdag ettermiddag og kjente på mæ at sjøl om æ blir syk, sjøl om nokka går galt, så angre æ ikke på at æ dro. Det va ikke filmfestival sånn som filmfestivalen bruke å være, åpenbart, men det va filmfestival og filmklubbseminar og film og frivilligvakter på HT og favorittmaskinisten fra Haugesund og alt nesten som vanlig, sjøl om æ bare så sytten filmer, og gikk glipp av for mange av de samiske/urfolksrelaterte (æ synes fortsatt TIFF treng en FFN – Sápmi-bolk for dem av oss som har en enspora interesse for sirkumpolare kortfilmer og dokumentarer).

Men æ lå på sofaen på hotellrommet, i senga på gjesterommet, småsov i kinosalen (mindre enn før, det e fordelen/ulempen med en mer saktegåanes festival, man rekk å sove på natta, må ta pauser?), satt tilbakelent i en sofa på HT, i en stol på Risø, smilte bak munnbindet, tok bilder av filmlerretet bak sprinklan i trappegelenderet på HT, fast takst hvert år, fineste utsikta æ vet om, å snike mæ inn i mørket og se noen minutt av filmen, prøve å kjenne på stemninga i salen, e det noen som snufse, ler, e det en følelse i rommet man kan ta tak i? Siste visninga på siste frivilligvakt gikk æ en runde gjennom salen, sjekka at det va ryddig til neste morra, gikk langs nest bakerste rad og tenkte på alle gangan æ har plassert mæsjøl helt bakerst, grått mæ gjennom en film, enten med vilje fordi verden og omstendighetan (Gravehopping/Odgrobadogroba), eller fordi den snik sæ innpå mæ (Little White Lies/Les Petits Mouchoirs).

Æ gråt i år også, selvfølgelig gjorde æ det, av smått og stort, hulka mæ nesten gjennom deler av Beans, traff på uventa tårer mot slutten av Mr Bachmann and His Class, beit tennern sammen for å ikke gråte av Ali & Ava, men klarte det ikke («en film om to voksne mennesker som finn og prøve å forstå hverandre» skreiv æ til noen), og det positive, kanskje, med manglanes søvnunderskudd og alt det der, e at æ ikke blei mitt sedvanlige sarte sarte hjerte på de siste dagan av festivalen, ikke egentlig. Men selvfølgelig e det en del av mæ som savna det også, det e fint å ikke måtte ta ansvar for egne følelser av og til, bare gråte.

Æ har sagt det til folk æ snakka med underveis, at æ e slutta å planlegge, slutta å tro på ting, æ tror ikke på at æ drar til Tromsø før æ e i Tromsø, tror ikke på at det blir filmfestival før æ e på filmfestivalen, det e knapt planer de siste to åran som har gått som dem skulle, koffor skal nokka være annerledes nu?, og ulempen e jo at æ e blitt dårligere på å planlegge, på å være fornuftig, å gjøre ting æ vet æ burde, for ka e vitsen, når dem like gjerne kan bli avlyst igjen? Men så dro æ til Tromsø og va der, og æ satt på Risø og kikka på folk, bittesmå babyer og hyggelige baristi og tilfeldige besøkende og stamgjester æ nesten hadde glemt finnes, æ gikk gjennom byen og så på menneskan, kjente igjen noen, smilte til noen, bak munnbindet eller uten (skjedde ikke så ofte), va i Tromsø i over en uke, bare det føltes som luksus, sjøl om knapt nokka e sæ sjøl likt nu (til og med HT hadde dem bygd om!), men det e jo fortsatt hjemme, på en måte, på mange måter, det finnes ikke en by æ gjenkjenne så raskt på bilder som Tromsø, de rareste utsnittan, de merkeligste bakgrunnsdetaljan. Og filmfestivalen, bestandig filmfestivalen og folkan, sånn flaks.

by

kjærleik og kultur, berre kjærleik og kultur

I fjor høst en gang, en dag i oktober, lørdag den 24., for å være helt spesifikk fire måneda seinere, va æ på min nyoppstarta lokale filmfestival, Slagg (og æ har slaggbiten som bevise det). Det burde æ jo egentlig ha sagt nokka om i fjor en gang, kanskje november?, men tida og veien og dokker vet nu kordan livet går fra mæ, fordi det hadde fortjent å bli sagt nokka om, bra lokal entusiasme og bra folk som gjør bra ting og fire filma som ga innblikk i arbeiderfilmen både historisk og samtidig, det ene med det andre, alle de her blogginnleggan æ aldri kommer til å skrive (kom tilbake i mai, kanskje æ skriv nokka om årets TIFF da),

og uansett va ikke poenget som sådan Slagg, bortsett fra at poenget va en av filman æ så, den norske 70-tallsklassikeren Det andre skiftet. Du har sannsynligvis kanskje aldri hørt om den, og det finnes det helt klart gode grunna til. Den e ganske banal, og handle om en purung Nils Gaup som dukke opp på Mo og får sæ jobb på Jernverket, kor han får noen venna og har sæ med kona til en av dem. Det vise sæ at karakteren til Gaup forlot det trygge vante livet i Finnmark – her billedgjort med en reinflokk som spring avgårde, selvfølgelig – for å se ka som finnes i den store verden. Æ lo ikke kjempehøyt mens æ satt i salen, men det holdt ganske hardt. Om du har en ambisjon om å se ka verden har å by på burde du sikte høyere enn Mo i Rana.

Han e en ganske ubehjelpelig skuespiller i en ganske ubehjelpelig film, kor han bruke kjedsommelig mye tid på å stirre, enten tomt ut i lufta, eller på ho han har sæ med eller mannen til ho han har sæ med. Det va ufrivillig morsomt, og mest interessant for å se kordan Mo så ut for såpass lenge siden (og kordan Gaup så ut for så lenge siden, sånn en kjekk ung mann, sånn en håpløs frisyre).

Men som Ani DiFranco syng i en av sangan sine, sometimes there’s poetry written right on the bathroom wall, og på et tidspunkt mot slutten av filmen, når Nils Gaup innser at Mo i Rana kanskje ikke har så mye å by på som en ung mann som vil se verden kunne håpe på, har han en samtale med ho han har sæ med, som jobbe på en kafé i byen og va det første mennesket han snakka med når han kom av bussen første gangen, og han sier nokka sånt som «det va nokka med øyan dine, blikket ditt, æ trodde det fantes flere som dæ her» (bortsett fra at han vel sa det på Finnmarks-dialekt, ikke min omskrevne øvre samisk middelklasse-sosiolekt).

Æ har lest så mange bøker om kjærleik den her høsten og vinteren og kanskje året gjennom, æ vet ikke, men æ leste Chris Kraus» I Love Dick og æ leste Geir Gulliksens Historier om et ekteskap og begge de bøkern dokker vet av Lena Andersson, og Ellisiv Lindkvists Selvopptatt og nu les æ Prostitute Laundry av Charlotte Shane og æ har lest Det er mitt hav av Caroline Kaspara Palonen og Elfriede Jelineks Pianolærerinnen og Green Girl av Kate Zambreno, Dept. of Speculation av Jenny Offill og så mange kjærleiksromana at dokker ane ikke (og så måtte æ snakke med Ida om mangelen på en passanes term for det som på engelsk hete romance novels, for det nærmeste vi kommer e husmorporno eller serieromana på fint, og det e jo ikke det samme, og ikke e det chick lit heller, det eneste fellestrekket romance har e at det skal slutte lykkelig, det e derfor æ les det), i tillegg til alle de her diktsamlingen æ blar mæ gjennom og gråter litt av med jevne mellomrom, samt Love itself in the letterbox av Hélène Cixous og så klart A Lover’s Discourse av Roland Barthes, men æ klare ikke å lese dem fra ende til anna lenger, mitt gamle sarte hjerte som har lest og gjenlest Barthes hver gang det va så mye håp og så mye fortvilelse, ka skal det bli av oss?

Æ vet ikke, men han sa «det va nokka med blikket ditt» og det finnes som oftest øyeblikk i alt, uansett kor dårlig du synes det e, det bittelille fragmentet du kan bære med dæ, æ så «Reaktor» med Giron Sámi Teáhter for ikke så lenge siden (en uke, ikke fire måneda!), og det va ikke så verst men ikke så fullt av varige inntrykk, bortsett fra et øyeblikk, kor to av de tre karakteran plutselig gir etter for hverandre og sitt vendt mot hverandre og han trekk ho nærmere og dem har bein og arma rundt hverandre og æ kunne ikke forstå ka det va i det øyeblikket før æ kom på at æ for minst femten år siden leste et blogginnlegg av noen æ fulgte den gang da kor ho hadde skrevet om at ho satt sånn og kyssa en jente ho va forelska i (eller en mann? et menneske) og æ gjorde den der greia kor du les nokka og så må konsentrere dæ for å få alle delan av menneskan til å passe sammen, kordan gjør man sånt, og så satt det fast helt til det dukka opp nesten tyve år seinere (æ va ikke tretten da æ leste det, æ huske såpass, men æ va kanskje seksten? femten pluss),

og det va ikke så mye å ta med sæ fra den filmen, sjøl om æ va glad for at den fine lille filmfestivalen satte den opp (og at dem skal ha mer festival i år, ett år av gangen, det e bra), men den ene linja (eller de to, men den andre «æ ville se verden» fungerte liksom ikke på samme måten) satt igjen, har fulgt etter mæ siden da, det va nokka med blikket ditt, æ tenkte det va flere som dæ i den her byen, men det e kanskje ikke det? Æ prøve fortsatt å treffe blikket til folk, se om det e noen som ser tilbake; film og bøker og kjærleik e ikke virkeligheta, men kanskje, om æ ser litt nøyere etter, neste gang blikkan vårres møtes, kanskje?

by

En første, forelska, festivalrapport

En gang i blant, sånn cirka én gang i året, virke det som en skikkelig god idé å være hjemme og legge mæ klokka ett, for så å stå opp igjen klokka syv for å være på kino og se en film klokka ni. Det gjorde det i går. Det virke ikke som en god idé å gjøre det samme igjen imorra, så æ tror æ skal la det bli med den ene dagen – men både Tomboy og Attack the Block va filma som va vel verdt å være våken for. Sjøl om æ ikke e helt sikker på at æ kommer til å tenke det samme i kveld, sånn rundt halv tolv, mens det fortsatt e en (veldig, om man skal gå ut fra gårsdagen) drøy halvtime igjen av stedsansvarligvakta mi på HT.

Men Tomboy va en fin film, sjøl om den frustrerte mæ mot slutten. Æ vil ikke spoile det for noen, men konklusjonan på det som hadde forekommet før va utilfredsstillanes, det blei for enkelt. Men likevel – den va vel verdt å se, og det va noen skikkelig fine, vare scena underveis. Det hamra dog fast – akkurat som Play gjorde – at barn under en viss alder totalt mangle evne til konsekvensanalyse (ikke det, manglanes evna til konsekvensanalyse har dessverre ingen aldersgrense).

Attack the Block va en veldig tilfredsstillanes film – den traff alle «hurra, action!»-knappan mine, i tillegg til å ha sympatiske karaktera og en overraskanes god evne til å spille inn en del poeng om klassetilhørighet og livssituasjona, til og med på subtile måta! Det va i det hele tatt en perle av en film, sjøl om det kanskje ikke e en perle av den sorten man gjerne tenke på i festivalsammenheng: den va høylytt der «festivalfilman» e lavmælt, fryktløs der «festivalfilman» e nennsom, eksternt monstrøs der «festivalfilman» gjerne handle om indre demona, og så videre. Men likevel, en smart film som ikke prøve å være smart, men underholdanes.

Æ prøvde forresten å tenke mæ noen linje mellom Attack the Block og Play også, klassetilhørighet, etnisitet og sånt, og det e litt interessant å tenke på kor forskjellig dem angrip det. Nu e dem jo i hver sin ende av skalaen, sånn cirka, når det gjeld ka slags type film det e, men likevel – der Play føltes som om den ville være så problematiseranes at æ endte opp med å lene mæ tilbake i setet med arman i kors og si «nei, vet du ka, det her blir for …» men for så ikke å avslutte setninga fordi æ rett og slett ikke brydde mæ om det, kom Attack the Block og ga mæ skikkelig god, gammeldags underholdning, samtidig som den lente sæ inntil øret mitt og hviska «du vet, dem har jo rett, ka hadde skjedd om de her folkan ringte politiet?»

Kanskje Play rett og slett ikke e en spesielt interessant film – for mæ, for mæ! – på egenhånd, den treng nokka å spille mot, en film med karaktera æ bryr mæ om, med en handling som går inn på mæ, alt det der? Det e sikkert sånt man ikke får lov til å si om man vil være del av det gode filmfellesskapet, men pyttsann. (dessuten hadde Play like mange avslutningsscena som LotR: Return of the King, det e for mange)

Men sånn utover det har æ konkludert med at æ vil bli kinomaskinist! Sånn, ordentlig, med 35mm-film, ikke det her digitale tullet folk hold på med – æ vil ha kilotunge filmrulla som når mæ opp til låret, og æ vil vite kordan filmen skal fungere på maskina og kordan man reparere det og alt. Det e finest<3 Og i går ble æ hemmelig forelska i kinomaskinisten som jobba på HT, særlig etter at det ble åpenbart for han at æ va 35mm-sjarmert og han begynte å forklare mæ greier – alle de fine pirketingan man kan lære om man bare har interessa som e spesifikk nok!

Dessuten ble æ skikkelig glad da æ kom vandranes inn på maskinrommet for å hilse på før vakta mi starta og han ga mæ en klem og sa takk for sist – det e filmfestivalkjærlighet. Samme med ei dame som skulle inn på film, ho så veldig kjent ut, men æ klarte ikke å plassere ho, før ho sa "Æ va en av dine frivillige i fjor – i år e æ på VT og Kulturhuset." Det va et menneske æ tilbragte syv eller femten tima med i fjor, og så huske ho det fortsatt!

Det e det som e finest med filmfestivalen – alle folkan. Og alle filman, men det hadde vært litt kjedelig å se dem helt aleina, sjøl om det kanskje hadde betydd at æ kunne bruke hele festivalen på å henge på maskinrommet (arbeidsmetoden som kan gjøre enhver festival til en stumfilmfestival).

by

TIFF og ting som Tromsø internasjonale filmfestival.

Det føles galt at det går for lang tid mellom filmfestivalen og det forelska blogginnlegget, og nu e det gått en uke, og stort lenger enn det kan man ikke vente – ikke fordi forelskelsen går over, men fordi hukommelsen e dårlig.

I år så æ:

Det e en sørgelig kort liste, særlig med tanke på at æ så seks av de filman som frivilligvisninge før festivalen i det hele tatt va begynt. Det betyr at æ så ni filma i løpet av hele festivaluka, hvilket e ny personlig rekord, sånn omvendt. I tillegg så æ ikke film på tirsdag og onsdag, fordi æ hadde frivilligjobbing som stedsansvarlig fra 10-17 (eller 8.45-17, på tirsdagen), og sov som et mareritt, sånn at æ stort sett bare gikk hjem og la mæ. I tillegg va æ syk på søndag, da æ spydde og sov i cirka tyve tima. Så egentlig så æ ni filma på tre daga, og det e jo ikke så ille, i hvert fall ikke når man tar i betraktning at æ, på fredagen, så én (1) film. Og det va ikke stumfilmkonserten en gang! (Den som fikk terningkast seks av Tord i iTromsø)

Det va dog på fredag æ (etter å ha sovet til ti og holdt mæ i senga til ett, trallala) så Run if You Can med Ida, droppa å stille mæ i rushticketskø til Fortellinger fra saunaen med Gøril (fordi ho sto nesten fremst i køa, og æ kom fram til at æ ville følt mæ som en drittsekk og en dust om æ skulle bølle mæ inn sammen med ho), spiste sushi på Rå med Oda og hang på 4 roser en stund med ho og Ida; for første gang har æ brukt tid på å være sosial under TIFF – etter å, i alle år, ha hørt rykta om at det e en del av festivalopplevelsen, det også. Æ e fortsatt litt skeptisk, men det va ganske hyggelig, såpass skal æ innrømme.

På lørdag va æ også sosial, men da fikk æ tid til fire filma (en klokka ni på morran og tre på rappen på kvelden), så fredagen va mest et utslag av særdeles dårlig planlegging. Samt at ting, som Metropolis, hørtes gøy ut, men varte i over to tima, og æ eie ikke tålmodighet under filmfestivalen.

Æ tror dog æ va ganske heldig med årets utvalg av filma, sjøl om det e en finfin liste med ting æ e mer eller mindre bitter over at æ gikk glipp av – som For the Love of Movies, som æ til og med hadde billett til på søndagen:( – og æ e veldig glad for at æ fikk sett både Bran Nue Dae og Nuummioq, æ anbefale begge, særlig til andre med urfolksinteresse.

Bran Nue Dae e en musikal fra Australia, med aboriginera i de fleste rollan – og æ vet det høres ganske kleint ut, men det va kjempegøy og poengtert på samme tid, samt at den ene låta («There’s Nothing I Would Rather Be») sitt igjen som min nye themesong, om æ skulle hatt nokka sånt.

Nuummioq e den første filmen som e produsert på Grønland (eller kanskje Grønlands første spillefilm, æ huske ikke helt), og sjøl om den hadde en del filmtekniske småfeil – ille nok til at også æ beit mæ merke i dem – va historien framifrå, og skuespillerprestasjonan til å gråte av, til og med i såpass stor grad at æ nesten begynte å gråte under en helt anna film fordi æ plutselig kom på den ene scenen i båten og det va så sørgelig. I tillegg va måten språket blei brukt veldig fin, og sånn som æ sjøl kjenne den fra en slekt med både norsk- og samisktalanes (og finsk- og tysk- og tidvis fransktalanes) folk. Og besteforeldran i filmen va også litt til å gråte av, dem minte mæ om mine egne besteforeldre.

Æ likte ikke Loose Cannons, men det va nok hovedsaklig fordi den skulle avslutte kvelden som besto av Nuummioq, Bright Star og Three – det e mye å kreve av en film, og den feila monumentalt. Den va heldigvis ikke så dårlig som den italienske homofilmen æ så på TIFF i fjor, men det skal ganske mye til. (A Day at the Beach eller ka den nu enn het e så langt den eneste filmen æ har sett som va så dårlig at æ tvitra underveis i den for å klage min nød)

Machete Maidens Unleashed! kunne blitt en skikkelig interessant dokumentar, men den tok til takke med å være en skikkelig fanboydokumentar. Det kan æ jo selvfølgelig ikke stoppe den fra å være, men det plaga mæ at det dukka opp en masse interessante ting som forblei nevnt i bisetninge. Og det va en feministisk åre i filmen som kunne vært undersøkt mye mer, men æ tror filmskaperan feiga ut.

Den filmen som deprimerte mæ mest va nok Exit Through the Gift Shop, det æ satt igjen med e at kunst e håpløst eller meningsløst. Æ beskreiv den til noen som dokumentarversjonen av Inception, den e bygd opp sånn at du ikke vet ka som egentlig e sant og ka som e iscenesatt. Den anbefales, og æ tror alle andre likte den mye bedre enn det æ gjorde. Eller, æ tror ikke det e en vanlig reaksjon å syns den e deprimeranes, så den e verdt å se.

Bright Star va den vakreste tårepersen æ noensinne har sett, den e på mange måta definisjonen av en jentefilm, men den va utsøkt og briljant. Dessuten va det fint å følge opp en sånn film, kor de to elskende knapt kan ta på hverandre, med Three, Tom Tykwers nyeste tyskspråklige film, kor folk har sæ i øst og vest. TIFF-katalogen advarte mot eksplisitte sexscena, men dem va nesten skuffanes tam (klarere: når en festivalkatalog advare mot sånt ser æ for mæ SM og bondage og erigerte penisa i øst og vest, hytt og pine). Det va dog en veldig tilfredsstillanes – *rimshot* – film, og det gikk som æ ville at det skulle gå. Det kunne forresten gått på samme måte i Run If You Can, men æ tror filmskaperan feiga ut (eller at den litt overraskanes slutten va demmes måte å gjøre det samme på).

I Am A Terrorist har en skikkelig misvisanes tittel, den e fransk, ikke tysk, og den handle om en 11 år gammel jente som rømme hjemmefra med urnen som innehold aska til den avdøde bestemora. Den va ikke helt som forventa, og det va dela av den som ikke føltes som om dem hang sammen med resten – litt som om regissøren va usikker på kor dokumentarisk ho ville at det skulle være – men æ likte den, nær sagt selvfølgelig, æ har jo en svakhet for filma som handle om barn og ungdom. (Den minte mæ litt om den polske filmen fra fjorårets festival, Sztuczki, men æ likte den polske filmen bedre.) I så måte va Winter’s Bone festivalens andre ungdomsfilm for min del – æ hadde lyst å få med mæ flere, særlig Hands Up, men æ va som sagt ganske håpløs i år – og den va fæl. Og fantastisk. Den går forøvrig på kino for øyeblikket, så den burde alle se!

Årets overraskelse for min del va Littlerock, en film æ ikke hadde spesielt store forventninge til, og ikke egentlig visste ka va – men det va fornøyelig. Den handle om et japansk søskenpar som e på tur i USA, og ende opp i Littlerock, fordi bilen dem lånt går gaiken. Han snakke litt engelsk, ho kan ingenting, men blir likevel igjen i byen når broren reise videre. Æ hadde sovet i tre tima natta før, filmen starta halv elleve på kvelden, men æ holdt mæ våken gjennom hele, og et stort bedre kompliment kan æ ikke gi. Det e ikke en film som kommer til å bli publikumsfavoritt eller nokka, men det e akkurat den typen film fra USA æ vente å se på TIFF, sånt som æ aldri i verden hadde fått med mæ ellers.

Og det passe vel bra som foranledning til å klage min nød over publikumsfavoritten: Black Swan. Æ tvile ikke på at det e en bra film – hovedgrunnen til at æ ikke så den under festivalen va fordi den va sykt utsolgt og æ visste at den kommer på kino snart, da vil æ heller bruke tida mi på nokka æ neppe kommer til å se igjen – men det e et sørgelig atypisk valg av favoritt. Tidligere års vinnera finnes her, og æ kan ikke se for mæ at Black Swan kommer til å sitte komfortabelt sammen med dem. Sukk. (æ vet, æ e bæsate, men. Sukk.)

Sånn ellers? Ong-bak va gøy, men i overkant lang; Sonata for Viola va en dokumentar, den va ikke kjedelig, men den va ikke veldig interessant heller (for mæ, som et menneske som ikke egentlig har et forhold til klassisk musikk); æ likte How I Ended This Summer, sjøl om æ på et tidspunkt trodde den skulle tippe over i en homo-bdsm-greie (æ va nesten litt skuffa når den ikke gjorde det…); æ e ikke spesielt utprega fan av Werner Herzog eller David Lynch, så æ stilte mæ ganske likegyldig til My Son, My Son, What Have Ye Done, men æ så den nu i hvert fall. That’s something, som dem sir.

Sosialiseringa va hyggelig, selskapet va godt, filman va bra, maten va god (æ e ganske blakk nu), frivilligjobben va morsom som vanlig (æ vil ha jobb i TIFF, det hadde vært gøy det!), festivalforelskelsen dukka opp i år igjen (les: den ene personen æ blir betatt av hver festival, ikke den generelle følelsen av å være forelska i festivalen, sjøl om den va der den også) (i år snakka æ med han! <3); æ kom mæ ikke på noen av festan i år heller, men alt vel alt vel.

Æ endte forresten opp med et nytt nyttårsforsett: æ skal se minst fem Arthaus-distribuerte filma før sommeren. Starta på torsdag med Fortellinger fra saunaen og nu glede æ mæ til resten av årets første halvår. (den filmen fortjene et eget blogginnlegg, men kort oppsummert: se den! Og fortell mæ om du får med dæ katti den ene personen som snakke samisk dukke opp – det e min nye funderingsgreie: høre nordmenn forskjell på samisk og finsk?)

Det finnes mye mer å si (selvfølgelig, det e jo æ som skriv), men det får holde.

Tl;dr-versjonen: ♥ TIFF ♥ (eller &tiff; yeah)

sånn ellers skulle æ ønske verden inneholdt litt færre menn som får huden min til å krympe sæ og litt flere menn som gjør mæ glad, men æ skjønne at det e mye å be om

by

«then somebody slapped an Edward Curtis photograph on the cover and called it good.»

«She thought he looked nice, rough around the seams
Just the kind of boy who could listen to her dreams»

Æ høre på Hayes Carll igjen (og igjen og igjen) og i går så æ The Searchers og alt lede i retning av at æ vil rømme landet, stikke til Arkansas eller nokka og, æ vet ikke, forelske mæ i en cowboy? (Men ikke egentlig, selvfølgelig.)

[Standing like John Wayne, she is full-framed, she is center stage*]

The Searchers va fornøyelig på enkelte plan, min første John Wayne film!, men – selvfølgelig – utrolig problematisk på andre, samtidig som den føltes merkelig progressiv på et tredje (John Wayne e John Wayne, det va gøy, alle scenan med Comanche og andre gruppe va ubehagelig og tidvis fæl – på et tidspunkt tok karakteren til Jeffrey Hunter fart og sparka sin uintendert tilbytta kone Look ned en bakke, fordi ho la sæ ved siden av han, for ikke å glemme det faktum at han/dem bytta navn på ho, til Look, (fordi det faktiske navnet hennes va for vanskelig), men samtidig så va dama Jeffrey Hunter – som har verdens blåeste øya, du verden – faktisk skulle gifte sæ med («we been going steady since we was three years old, it’s ’bout time you found out!») overraskanes pågåanes, men det måtte vel til, med en sånn treskalle). Og hele årsaken til at æ ville se den i det hele tatt va selvfølgelig fordi den danne bakteppet i min favorittnovelle av Sherman Alexie, «Dear John Wayne.»

Æ fant et opptak av Sherman Alexie, kor han les første del av novella: her e det på box.net – også kjent som novella æ hevda kunne publiseres med tittelen «alt Siri savne i samisk litteratur» (sukk!). Forøvrig også kjent som teksten som endelig formulerte alt som e rett med ideen om elders og dets like:

Q: I don’t want to insult an elder. I know, within the indigenous cultures, that we’re supposed to respect our elders…
A: Oh, no, no, no, you’ve got that all wrong. You’re not required to respect elders. After all, most people are idiots, regardless of age. In tribal cultures, we just make sure that elders remain an active part in the culture, even if they’re idiots. Especially if they’re idiots. You can’t just abandon your old people, even if they have nothing intelligent to say. Even if they’re crazy.
[Q: Are you crazy?]

Og et sitat som e fra John Wayne (i novella, æ tvile på at han har sagt det på ordentlig:D): «[Y]ou’re just engaging in some harmless gender play. Some sexual experimentation. Every boy does this kind of thing. Every man likes to pretend he’s a woman now and again. It’s very healthy.»

Og æ fant Etta Joseph i filmen, Etta Joseph som e hovedpersonen i novella, som va statist i filmen, som «understood gravity in a different way and, therefore, tripped in the rough sands of the desert,» for å la John Wayne, Marion Morrison, fange sæ, som sir

A: I lost my virginity to John Wayne.
(forty-nine seconds of silence)
Q: You’re speaking metaphorically, of course.
A: Spencer, I am speaking of the vagina and the penis.
Q: As metaphors?

Æ elske alt i den novella, fra akademikeren, til den gamle rare dama, fra det overraskanes innslaget av queering, til bruken av repetisjon, til Jeffrey Hunter, alt. Æ har likt den lenge, sitert den ofte, og nu har æ sett filmen og det va rart, det endra litt, intertekstualitet og hermeneutikk og dets like, og ideen om den ensomme cowboyen (i et videre perspektiv enn i filmen, fordi det e den ensomme, hevngjerrige cowboyen, og hevngjerrighet har aldri vært min greie), og det e sånn cirka der Hayes Carll kommer inn igjen – i et videre perspektiv igjen, en slags urban cowboy?, en misplaced malcontent, muligens en lengsel etter nokka udefinerbart, nokka du ikke finn igjen (se også: ideen om å returnere til et siidasamfunn, om «den samiske måten» å løse konflikta på, etc), nokka litt uryddig, nokka uintendert rotate – alt heng sammen på en måte, oppsummert i en mennesketype æ lengte etter men ikke vet kor æ skal finne, en person æ ikke e, men skulle ønske æ kunne være – et ønske om å finne noen/nokka som kunne gi dæ frihet til å være den personen, det e nokka deromkring.

Det e et salig udefinerbart rot, og ønsket om å kunne gi faen, å reise videre, men å være både den veldig forvirra og tidvis dumme akademikeren og den rare, smarte gamle dama, samtidig, mens du allerhelst ikke vil være noen av delan, fordi det finnes en tredje, uvøren, vei, og det e den du egentlig vil ta, men unngår, fordi du tenke for mye.

*Ani DiFranco – If It Isn’t Her