Den uutgrunnelige ensomheten i lyden av en enslig trompet

En gang mot slutten av november skreiv æ følgende:

Æ har to tynne sølvringa på høyre tommel, den eneste fingeren æ hæres å bruke ringa på. Dem e litt laus, som jo ringa e, og når æ vifte med hånda slår dem mot hverandre og lage fine lyda. Det more mæ muligens mer enn naturlig e, men det får så være.

Det virke som en fin innfallsvinkel for å si at æ har vært på jazzfestival, i år som i fjor. I år va æ dog mye flinkere til å få med mæ mesteparten, æ har vært på konsert etter konsert. Æ skreiv to saka til festivalavisa og har dermed endt opp med et festivalpass. Fordelen med et gratis festivalpass e at æ tenke «æ kan jo gå på konsert, i verste fall like æ det ikke, og da kan æ rømme,» men så får æ mæ ikke til å gå likevel. Det heng muligens sammen med at æ insistere på å sitte så langt framme at æ får dårlig samvittighet om æ skulle rømme avgårde før det e slutt, enn om dem på scenen ser det og blir trist!

Æ vet ikke helt ka slags forhold æ har til jazz, æ prøve stadig å få et, men så blir æ distrahert. Dessuten har æ fordomma om at det enten høres Silje Nergaard-aktig ut, eller at det e bare instrumenta. Og instrumenta e fint, for all del!, men det føre til at æ ikke klare å slutte å tenke på ting – og som oftest ting som e helt uten sammenheng med musikken. Primeksempelet e muligens da æ under konserten med Scott Hamilton og Jan Lundgren kvartett plutselig holdt på å fnise hodet av mæ da æ tenkte «Æ e ganske opplyst på samisk sedvane, men kordan e de samiske sædvanan?» Før det hadde æ lurt på ka festivalfotografen ville sagt om æ dro han i øret (fordi han satt rett foran mæ); tenkt litt på muligheten for å knytte Per Hætta til en artikkel æ skal skrive; lurt på ka som slo feil med «kontrabassisten e bestandig den heiteste mannen i bandet»-teorien min; vurdert om det finnes en høflig måte å fortelle [person A] at den kommentaren om nokka samisk faktisk såra mæ (konkluderte med nei, pokker); lurt på om alle de andre i salen faktisk tenke mest på musikken; prøvd å komme på kordan det ene sitatet i den der boka æ like egentlig va; prøvd å liste opp alle etternavnan som gjør at æ antar folk e sama.

Det e fint, altså – det e det som e rarest! Æ går på konsert og tenke på helt irrelevante ting og har det stort sett ganske fint, sånn bortsett fra at blåseinstrumenta – særlig saksofona og trompeta – trigge en slags tanke av endeløs ensomhet. «Den uutgrunnelige ensomheten i lyden av en enslig trompet.» Men æ trives, æ e ikke redd for å gjøre ting aleina.

Instrumentaljazz e ganske fint, altså, det e ikke det, men æ e ikke nokka flink til å høre på musikk uten tekst, fordi æ ikke e nokka flink til å skru av hjernen min når den fortsatt kan finne plass til ord på toppen av alt. Bortsett fra i tilfella som Trondheim jazzorkester og Magic Pocket, som e så overveldanes lydmessig at æ ikke rekk å tenke på nokka, at æ nesten vil gråte bare av lyd – æ e sjelden av typen som gråter av musikk uten tekst. Det va fint, æ trakk parallella til «Hangen til …», som æ ofte gjør, fordi det e en sånn opplevelse som sitt i mæ, det va første gangen æ va blitt helt overvelda av en forestilling, fordi det skjedde så mye at absolutt all oppmerksomheta mi blei trukket mot den, æ kunne ikke tenke på nokka anna. Og av og til treng æ sånt (kanskje særlig siden æ på den tida gikk rundt og va skikkelig forelska i nokka skikkelig håpløst) (å gud så håpløst).

Så ja, Trondheim jazzorkester og Magic Pocket va et høydepunkt. Sjøl om æ fortsatt ikke e helt sikker på kor Magic Pocket slutta og Trondheim jazzorkester starta. De kinetiske skulpturan til Atle Selnes Nielsen va også nokka for sæ sjøl – kunst og jazz passe skikkelig godt sammen. Og æ digge at han kalle dem kinetiske skulptura, det høres så fancyfint ut.

Et anna høydepunkt va avslutningskonserten på søndag, med Chorinho (sjøl om æ ikke klare å slutte å tenke «Chorizo!»),

Æ hadde – åpenbart – plana om å fullføre nokka, og dermed kunne skrive om Barentsjazz mens Barentsjazz ikke va nokka som foregikk I FJOR (gurimalla, treging), men det gikk, som så mye anna i november, gaiken. (Ikke spør, det va en sånn måned.)

En av grunnan til at æ følte et behov for å vente til æ va i det rette, snakkesalige, hjørnet va åpenbaringa Oh! som æ va på konsert med i løpet av festivalen. Men æ tror at æ har konkludert med at æ ikke får sagt nokka vettig om Oh! uansett, fordi æ ikke har ordforrådet til å beskrive kor godt æ likte dem. Æ slo det fast etter å ha vært på konsert med dem på fredag: Oh! gjør at æ ikke vil si så mye, æ vil bare nikke hodet i takt med musikken som sitt fast inni hodet mitt. Og så vil æ ha med mæ noen sånn at æ kan si «Hør! Hørte du det! Og da han gjorde sånn og det instrumentet sånn og det og det sånn og sånn, herregud, det va bra!» (men helst etter at konserten e over, for det e en uting å snakke sæ gjennom konserta, synes æ.)

Men det æ skreiv den gang da i november, og som æ ikke egentlig vet om æ har så mye mer å tilføye til, va:

«den her sangen handle om en musikkstudent som forelske sæ … i en sjanger som hete neo-soul»

Æ vil mest bare bruke skikkelig upassanes metafora for å snakke om Oh!, men det føles – overraskanes nok – upassanes, særlig siden dem e så små! (æ mene, e dem gammel nok til at man kan spøke med å ville ha sæ med dem? Æ brukte konserten på å lure på kor mange av bandmedlemman man måtte plusse sammen – sånn aldersmessig – før æ hadde følt mæ komfortabel med å kline med den personen det hadde blitt til.)

Æ like at det får mæ til å høres helt absurd gammel ut, det e vel bare det at sjøl om aldersforskjellen ikke e så stor så virke den veldig mye større når det går nedover (mars anm. unge menn kommer til å bli min bane her i livet, det e æ nesten sikker på).

Æ føle mæ skikkelig fordomsfull men det va en overraskanes sensualitet i musikken, om Oh! hadde vært ti år eldre – det hadde knapt gjort nokka om dem va femten-tyve år eldre – hadde det vært nærmest mykpornoaktig – på den bra måten, om man kan si det sånn? Kan man si det, at den her konserten hadde vært skikkelig bra mykporno om bandmedlemman hadde vært eldre? Samtidig kunne det også blitt litt kleint (akk, det ordet!) om dem va såpass voksen at det ikke bare blir litt søtt og upassanes når vokalisten syng om at han ikke e en «one night man». Men framtoninga til Frode Larsen bær preg av et menneske som kan bli skikkelig attraktiv når han blir noen år eldre. Han va behagelig på scenen nu – og så fort han sir nokka mer enn «tusen tusen tusen takk» kan han bli behagelig å høre på mellom sangan også – og han bar sæ på en måte som tilsir at det kan bli særdeles hyggelig å både se og høre på han sånn etterhvert. (Men sånn inntil videre e det mest bare fælt å tenke sånt om folk som e yngre enn lillebroren min.) Og den stemmen! (øhm, det e kanskje den æ burde snakke mest om? Heh.)

Og æ brukte litt tid på å tenke på det faktum at han tromma med en fot (en sånn trommeboks man sitt på), og to hender – to forskjellige typa rytmeinstrumenta, dem varierte litt – og på det faktum at det burde bety at han e skikkelig god på koordinasjon. Og så blei æ litt pinlig berørt av mæsjøl, men det e nu sånt som hende en gang i blant (ganske ofte).

Resten av bandet va … der. Dem va fin å se på (så ung!) og flink å spille (så flink!) og dem gjorde ikke så mye ut av sæ. Det hadde kanskje hjulpet om noen av dem også hadde snakka litt? Æ tror det e mitt eneste ankepunkt, det hadde vært enda bedre om resten av bandet gjorde mer enn bare («bare») å spille på instrumentan sine – frontfigur-greia blir litt kjedelig i lengden.

Sånn va det. Æ tror greia va at æ så gjerne ville skrive nokka panegyrisk entuasiastisk – hvilket vel e litt av en pleonasme – kor æ kunne gjøre et poeng ut av at den ene sangen demmes innehold tekstlinja Kudos to those that follow their heart despite the fact that everybody else keeps on telling you you should do something smart: be a real estate agent, get a suit go to war, something good for your country, just forget who you are. og æ ville gjøre et poeng ut av at om Norge visste ka som va godt for landet så ville dem latt Oh! fortsette å spille neo-soul, for det hadde vært det beste.

Sånn ellers konkluderte æ etter konserten på fredag med at grunnen til at æ like Oh! e omtrent samme grunnen som gjør at æ har hørt ganske mye på Tungtvann i det siste (så mye Tungtvann at æ titt og ofte ende opp med å resitere tilfeldige bruddstykka til mæsjøl på tilfeldige tidspunkt i løpet av dagen): det e nokka med arrogansen i det som æ synes e skikkelig attraktiv. I en sang som hete «Everybody Likes a Slow Beat in the Morning» syng Oh! «I’m not saying we made it but we made it» og det sang dem i november, og det sang dem på fredag og æ blei like glad begge gangan.

Æ e ikke bestandig like glad i arroganse, men i musikk, og når æ kan velge å forholde mæ til den synes æ det e gøy (og kanskje e det nokka med at om arrogansen e i musikk så kan man til en viss grad appropriere den sjøl, greit at det e Frode Larsen som syng, men det e æ som velge å høre på, det blir min tekstlinje så fort æ har musikken på min iPod – forfatteren e ikke nødvendigvis død, men musikeren har ikke enerett på det han skriv når det brukes som soundtrack i mitt liv.

Som for eksempel i «Ain’t no Question», kor dem syng «you should leave your man behind, ’cause you have found Sinatra of your time, a man in his prime … you won’t regret this when you’re down screaming my name, you can’t change a player, get on with the game … you should leave your band behind ’cause you have found the Beatles of this day and age, the band on the stage» og så får det så være at Oh! e bittesmå og at det virke litt trist om dem skal være i sin mest prima kvalitet akkurat nu, for dem har – forhåpentligvis – fortsatt ganske mange år igjen, og om alt går som det burde blir dem vel bare bedre og bedre etterhvert.

Men likevel, det e en liten del av mæ som tenke at det ikke finnes så mye anna i verden som e så forlokkanes som unggutta med en overveldanes tro på sin egen fortreffelighet – på den ene eller den andre måten.

æ e en teksttung kvinne

Det her e den andre versjonen av det her blogginnlegget, det første blei så rart og usammenhenganes at æ kom fram til at det va uleselig – æ sa det til Therese: «Når til og med æ syns nokka e rotate skrevet, da e det ganske håpløst» og ho tenkte litt på det og sa «du har kanskje rett i det.» Æ har finfine venna:D

Mitt første møte med Ára va en flyktig romanse i baksetet i en bil (og ni måneda seinere blei det født en CD-singel, fnis). Det va under landsmøtet til Noereh! (som æ fortsatt tenke at æ burde blogge om, men… æ gjør det så fort Susanne legg ut videoen ho skal lage!), og det va den ene av de to Sáminuorrarepresentantan – han Mattias – som hadde tatt med sæ den da rykanes ferske CD-en. Vi va på tur fra grendehuset, kor vi hadde møtet, til festivalområdet til Márkomeannu (så nu har æ vært der, om enn bare i bekmørtna!) kor vi skulle sitte i en gamme og fortelle spøkelseshistoria. (Det e sånt ungdommen i Skånland gjør for å ha det gøy, antar æ!)

Det va ikke en veldig lang biltur – derav den flyktige romansen – men bilen va så full som en bil kan være (ordentlig samisk ungdom bedriv ikke ulovligheta), veien va smal og ruta va mørklagt (dem har ikke gatelys i marka), og vi suste avgårde. Det e den fineste måten æ vet om for å bli introdusert for ny musikk (øhm, la oss late som om den setninga har riktig antall preposisjona og sånt), og det fungerte fint. Æ har aldri hørt stemmen til Simon Issát Marainen før – ikke så vidt æ vet, i hvert fall – og æ hadde ikke engang hørt om Ára før (æ spurte Mattias når vi va tilbake igjen om ka det va, og tror æ nikka høflig da han sa nokka sånt som at «Simon e kjempeflink» (han sa det, logisk nok, på svensk, men la oss ikke henge oss opp i detalja), for det eneste forholdet æ hadde til fyren va at æ hadde sett coveret på den forrige CD-en hannes), æ trodde ærlig talt først at det va Adjágas, helt til æ innså at det nok knapt kunne stemme, siden det bare va en fyr som joika og æ ikke hadde hørt noen av sangan før.

(Til 2012 skal æ slutte å bruke så mye parantesa. Kanskje. (neppe) (men æ kunne jo prøve))

Æ syns det hørtes fint ut, og æ e jo veldig fan av unge samiske artista – æ e vel strengt tatt veldig fan av sama i det hele tatt, og unge sama også, jo yngre og mer talentfull, jo bedre! (ja, æ ser kordan det kan tolkes. Det e ikke det æ mene) – så da æ kom tilbake til Tromsø prøvde æ først å finne ut av om æ kunne bestille CD-en på nettet (det va litt av en utfordring, å skulle google Ára og en CD som hete O), men siden æ ikke fant ut av det, bestemte æ mæ for å bestille den hos Platekompaniet. Det gikk skit, men da æ va i Jokkmokk med foreldran mine, endte vi opp på konsert med dem, og da fikk æ endelig tak i CD-en også (pappa kjøpte en, og fikk en, i en eller anna merkelig form for «ta to, betal for én»-deal dem i mellom (ok, det va ikke akkurat sånn, men nesten, han kom i hvert fall ut og va litt forvirra over koffor han hadde to CD-a)).

Konserten va kjempefin – på tross av at de utenlandske turistan som satt ved siden av mæ tydeligvis aldri hadde hørt om konseptet innestemme – full av spilleglede, talent og sanga som traff sjøl om æ egentlig aldri har hørt dem før (den flyktige romansen i baksetet va litt som andre flyktige romansa, det va ikke nødvendigvis så mye man huska dagen etterpå). Æ støvelstjal hele konserten (støvelstjeling e min valgte fornorskning av ordet bootlegging, eller å bootlegge ting – altså i det her tilfellet å ta opp nokka man kanskje ikke får lov til), mest fordi æ fortsatt e i en heftig romanse med iPhonen min og til stadighet har lyst til å teste ka den dug til. I etterkant har æ tenkt litt på lovverk og kordan det egentlig e med sånne ting, men så lenge æ ikke dele det med noen (og det har æ egentlig ingen intensjona om), så krysse æ fingran for at æ ikke havne i fengsel. (Æ lurte også litt på eventuelle forskjella mellom svensk og norsk lov i så måte, og ka som ville gjelde, men alt det der e jo hypotetisk som bare pokker uansett.)

Æ har hørt på opptaket fire ganga, tror æ, så langt, det e så vakkert (og i overraskanes god kvalitet, hurra iPhone!), ikke bare sangan, som har en helt anna intensitet live (nokka som ofte e tilfelle i samisk musikk, spør du mæ), men alt utenomsnakket til Marainen. Æ like folk som snakke – mye – mellom sangan, og det va fint å høre på han, ikke bare fordi han sa fine, fornuftige ting, men fordi æ blir så fascinert og glad av å høre på folk som kan skifte mellom språk uten at det blir nokka stor greie. Æ syns kanskje det va litt rart at han holdt sæ til samisk og svensk, og ikke engelsk (se: utenlandske turista), men han om det. Så lenge folk hold sæ til språk æ kan e æ fornøyd:D (neida, æ kan høre på folk som snakke språk æ ikke kan også)

En av tingan Marainen – æ vet ikke helt ka æ skal kalle han, æ føle liksom ikke at æ e på fornavn med fyren, æ har jo aldri hilst på han, men Marainen høres merkelig distansert ut (men æ digge å skrive og si det da: Marainenmarainenmarainen. #nerd), og Simon Issát Marainen e jo skikkelig langt og litt upraktisk å skulle gjenta ofte (for noen problema) – sa, etter den første sangen, da han va i gang med å si hei og hallo til publikum, hei og hallo og «mun boađan dás sámástit ja ruohastit, danin go jus mun in bija arvu iežan eatnigillii, de ii oktage eará boađe dan dahkat.» (med forbehold om at æ har skrivefeil, og at han ikke sa eará, men den fine dialektversjonen av det som æ ikke vet kordan æ skal skrive, iežá?)

Stort mer skal det egentlig ikke til for at æ blir helt solgt, og at æ satt og tenkte «faen, han har jo rett, mer samisk, Siri, mer samisk!» (… så æ skriv likegodt et blogginnlegg på norsk om det hele. (æ e i det minste klar over kor feilan mine ligg?))

Og æ vet ikke helt om det va det han fortalte, eller om æ bare va utrolig lettrørt akkurat da (ingenting e som en time med samisk musikk for å få fart på melankolien og/eller tårebefengtheta!), men nu e æ nesten ute av stand til å høre på «Váimmožan,» uten å ville gråte. Den blei uansett introdusert med en fortelling som endte i «i slutet så fikk han i alle fall höra att hans lilla hjärta låg begravet redan for lenge sen i en kyrkogård i Haparanda» (… som om æ kan skrive svensk:/), og akk og ve, det e så vakkert.

Sofia Jannok dukka forresten også opp underveis i konserten, dem sang duetten fra plata, «Višalingo», samt at ho kora på de to siste sangan – æ hadde et håp om at det skulle nå Adjágas-høyder, men det gjorde ikke helt det, æ tror det e delvis fordi mikrofonen til Marainen va skrudd litt for lavt til at han blei hørt ordentlig, og delvis fordi stemmen hennes e så særegen – på en positiv måte da, åpenbart – at ho overdøve duettpartneren. Vokalmessig e den mye finere på plata, egentlig (overraskanes nok). Snakke om duetta da, æ kom fram til at min nye ønskedrøm e en duettskive med Simon Issát Marainen og Lawra Somby, og det sjøl om æ konkluderte med at det hadde ført til at æ hadde blitt så mo i knærne at æ aldri kan gå ordentlig igjen. (gjett om det hadde vært verdt det!)

Nu har æ hørt på CD-en æ vet ikke helt kor mange ganga, og konsertopptaket, som sagt, minst fire ganga, så æ e ikke i tvil om at den flyktige romansen kommer til å bli til et varig forhold, hurra! I hvert fall om han bruke basstemmen mer i framtida, æ like musikk som gjør at tærne mine krølle sæ sammen helt av sæsjøl.

Den samiske smerten, redux (eller redusert).

Et av mine favorittblogginnlegg gjennom tidene – som ikke e skrevet av mæsjøl (ærlighet e en dyd! …?) – e Susanne Amalie sitt om den samiske smerten, fordi ho har så rett. Det har hendt at æ har tenkt – eller til og med sagt – at nokka har vært «bra til å være samisk» (sjøl om det e en sånn frase som æ nok hadde reagert på om man bytta ut samisk med omtrent ka som helst anna), av og til har æ kanskje gått så langt som til å påpeke at nokka va bra i det store og hele, ikke engang avhengig av etnisitet (det skjer riktig nok ikke veldig ofte).

Så da kan æ kanskje innrømme at det va med en viss bakgrunn i den samiske smerten æ gikk hen og kjøpte en konsertbillett til to hundre krone – og det va med studentrabatt! – til en konsert æ knapt va sikker på om æ kom til å like. Alt man gjør for det samiske, altså. For det va Rundbergsøsknan som skulle holde en bykonsert av Riddu Riđđu-konserten fra i fjor sommer: Fire brødre og en søster. (OK, egentlig het den 4 brødre og en søster, men i min verden e det bare twittermeldinge og De 4 roser som slipp unna med tall der man skal skrive dem med bokstava)

Så en del av det va jo «hurra, Riddu Riđđu!», fordi det e viktig å støtte opp om ting man like (sjøl om æ, når det kommer til akkurat den festivalen, stort sett har satsa på teoretiske støtte de siste åran, bortsett fra akkurat i fjor), og en del av det va «hurra, flygel til Kåfjord!», sjøl om akkurat det ikke va mitt hovedfokus (æ e litt mer usikker på kåfjordingan i salen – enten har dem veldig lyst på flygel, eller så e dem veldig glad i den kjempemusikalske familien). Mitt hovedfokus va vel egentlig «ok da, pokker heller, æ får gå på konsert og se om æ faktisk like Rundbergan» – det får mæ virkelig til å høres ut som et sympatisk, hyggelig menneske, æ vet.

Sånn i tilfelle du va bekymra visste det sæ etterhvert – eller eventuelt ganske fort – at æ likte dem (og ikke bare nestyngstebroren, som æ jo har hatt en svakhet for siden forrige årtusen eller deromkring, fordela og ulempa med å vokse opp i Tromsø). Det hele starta med at Herborg spilte Árbi, et pianostykke ho laga for og framførte på Riddu Riđđu i 2008, og det va fint det – sjøl om æ ikke e så veldig inne på klassisk musikk, og stort sett slit med å følge med, fordi æ enten blir distrahert og tenke på helt andre ting, eller fordi æ sitt og legg til ord i den fine musikken (se også: jazzfestival).

Etter at ho va ferdig med Árbi, va det tjue minutter pause – nokka som virka litt i overkant lenge, siden pianostykket varte i drøye tjue minutter – for omrigging og sånt, og så va resten av konserten en mer typisk konsert. Sånn bortsett fra at hver av søsknan hadde med sæ minst to instrumenta, og flytta sæ litt rundt omkring alt ettersom ka dem skulle spille på.

Æ hadde vel egentlig ikke et forhold til nokka som helst av musikken dem spilte (bortsett fra ekstranummeret, «I natt jag drömde,» den har til og med æ hørt, sjøl om æ ikke kan teksten), men æ syns det va fint. Æ skulle ønske dem hadde vært litt mer upbeat, men det e tydeligvis en familie som e veldig glad i melankolsk musikk. (Dessuten satt det noen på samme rad som mæ som trampa takten med foten under de raske sangan, og om du noensinne har vært i Storsalen på Kulturhuset skjønne du nu sikkert at hele stolraden rista – det hadde vært litt slitsomt om det skulle vare en hel konsert.)

Høydepunktet for min del kom vel da dem spilte den ene sangen, «Sonja och Siw» (æ tror det va den), og Halvard spilte en mandolinsolo. En mandolinsolo! <3 <3 <3 (Æ e et ganske enkelt menneske å glede, ja – sukk.)

Det va fint, e konklusjonen, og noen ganga e den samiske smerten ikke fullt så smertefull; æ tror det e en av grunnan til at vi stadig utsett oss sjøl for den: det evige håpet om at nokka bra, på ett eller anna tidspunkt, må dukke opp blir av og til innfridd, og da e det verdt det (i hvert fall i det ene tilfellet – av og til e det ikke verdt smerten, men det e nu en helt anna sak).

nokka nokka nokka Eline Grønvoll nokka nokka

Den 21. desember va æ på konsert, og siden da har intensjonen vært å skrive nokka om den konserten, det tenkte æ til og med på mens æ satt der og hørte på den, æ formulerte frasa i hodet mitt, merka mæ ting æ gjerne ville inkludere og litt sånt. Også skjedde det ett eller anna som æ ikke helt vet ka va, men mistenke va jula, som kom i veien for den punktlige oppdateringa. Men siden æ i dag skal på teater og kanskje vil si nokka om det tenkte æ at æ kanskje burde gjøre mæ ferdig med konsertopplevelsen først.

Det begynte ganske enkelt, Ida lurte på om æ ville være med og høre på Eline Grønvoll på Teaterkafeen (den på HT, som faktisk e på teateret, ikke den som hete Sånn og som va Teaterkafeen før når teateret va i Kulturhuset, før Kulturhuset gikk gaiken – akk og ve for en verden), og æ tenkte vel nokka sånt som «Kor dyrt kan det være? Koffor ikke?» og sa ja (æ e stort sett ikke tungbedd, egentlig).

Æ har faktisk hørt på Eline Grønvoll før, under presseslippet til Riddu Riđđu i 2008, da ho va Årets unge artist (det e ikke som om æ drar på selve festivalen, så det blei med den ene gangen – og æ har starta et nytt og bedre liv når det gjeld festivaldeltakelsen). Den gangen sang ho på bokmål og gebrokken engelsk, så æ hadde ikke akkurat enorme forventninge når det gjaldt konserten, men Ida e hyggelig selskap og to år e jo en stund, og en konsert rett før jul hørtes fint ut og en lang rekke andre ting som ligne på de tankan.

Det begynte dog litt bekymringsverdig, med en oppvarmingsøvelse bestående av kvinne + mann med gitar, korav han va leid inn (les: tvunget med?) for anledninga og ho hadde hørt for mye på Björk uten egentlig å tenke så mye på sin egen stemme1. Men så kom Eline Grønvoll og hadde med sæ to stykka til, broren sin, Marius (tror æ han het), og en Ragnhild ett eller anna (det e ærlig talt godt gjort at æ huske fornavnet hennes, æ e ikke nokka særlig god på navn).

Det begynte instrumentalt, med nokka ho Ragnhild hadde laga, og det va litt folkemusikk og litt ikke, og litt av alt æ like, og Ragnhild spilte fele (eller fiolin, æ vet ikke forskjellen) og Eline kom inn med gitar og broren hennes spilte nokka anna, æ huske ikke om det va da han spilte banjo, eller ukulele eller bass? Æ tror i hvert fall ikke trekkspillet kom før seinere, men det kan hende æ tar feil. Det va mest imponeranes: Eline holdt sæ til gitaren – samt noen mer eller mindre vellykka mellomspill på kazoo (som om æ ikke va sjarmert nok fra før!) – men de to andre tok for sæ av alt av instrumenta dem kunne dra med sæ på scenen. Alt av instrumenta, samt en åpna eske erter eller nokka, som de flinkisan dem va.

Men sjøl om æ til stadighet tok mæ i å tenke «kan han/ho spille [det instrumentet] også?» va det Eline Grønvoll sjøl som va i sentrum, rett og slett bare ved å være sæ sjøl. Det hjalp sikkert på at konserten va på hjemmebane (ho jobbe visstnok i Teaterkafeen), med mindre det bare gjorde ting verre, samt at store dela av publikum besto av folk ho kjente, men i motsetning til følelsen æ satt igjen med etter å ha sett Ragnhild Furebotten samme sted, i nesten samme situasjon, va det ikke sånn at det føltes som om ho henvendte sæ bare til dem som allerede skjønte alle de interne vitsan, ho va mye mer inviteranes, om man kan si det sånn?

I tillegg sang ho på dialekt, eller i hvert fall et mer dialektnært språk, og det gjorde underverka, pluss at ho har gått på en eller anna musikkskole i England (nokka sånt, tror æ), så engelsken hennes va blitt utrolig fascineranes. Sånn dialektmessig, og fascineranes bra, ikke fascineranes rart. Det va fint med noen som sang på både norsk og engelsk, særlig når ho beherska begge dela såpass bra. Musikken va litt Ane Brun-aktig, eller Devon Sproule, litt hyggelig, litt dystert – akkurat sånn æ like det.

Men det som sementerte det for min del – kor det i det her tilfellet e viten om at Eline Grønvoll e noen æ skal følge med på – va da ho blei klappa opp til et ekstra ekstranummer (noen fordela/ulempa skal det vel være med å stort sett ha slekt og venna i salen), og ikke visste ka ho skulle gjøre (etter å ha spøkt en del i løpet av konserten med at alle jo vet at ekstranummeret kommer og at band likevel late som om dem ikke vet ka dem skal spille), ho ba om forslag fra salen, og noen ropte ut ett eller anna (æ kjøpte en CD, men æ har den ikke her, og æ e blitt så gammel at æ slit med å huske låttitla, men den handla om ullsokka.. og litt til, kanskje), og ho sa «men den huske æ jo ikke,» så ho klimpra litt, og så spilte ho første verset, men så starta ho på andre og da sto det litt fast, så ho sang «I made you a… something..» og klimpra litt til, og så lo ho og sa «æ visste at det her kom til å skje, gi mæ et øyeblikk» mens ho sang sæ gjennom første verset og tenkte hardt, og så kom ho på kordan det skulle være og fullførte sangen. Og det virke neppe som en veldig stor greie, men om det e nokka æ virkelig elske når det gjeld livemusikk, så e det folk som evne å holde sæ i gang sjøl om dem gjør nokka feil, eller som kan improvisere sæ gjennom feilspilling og feilsynging og det som verre e – det e da du kan være trygg på at dem e ordentlige artista, og det e betrygganes.

(æ tror min forkjærlighet for folk som kan redde inn feilspilling heng sammen med min forkjærlighet for coverversjona av sanga, men æ klare ikke helt å sette ord på koffor æ like dem, det e nokka med kompetanse kombinert med å ikke ta sæ sjøl så høytidelig)

Det eneste æ har å klage på va at neste gang burde ho be slektningan sine om å 1. ikke gå på rødvinsfylla når dem e på konsert og 2. ikke snakke sæ gjennom sangan hennes, men sånn ellers va det en fantastisk avslutning på… Kulturåret 2010? Nokka sånt pretensiøst, tror æ.

1Ho hadde dog en stemme som hadde gjort sæ som Björk-imitator, men når ho skulle være artist i kraft av å være sæsjøl, blei det litt.. eh. Dessuten rimte ho foolish med soonish, og det får være måte på ka man skal akseptere.

Æ va på jazzfestival og det ødela tankeprosessan mine?

Æ va på jazzfestival i helga! Æ har aldri vært på jazzfestival før! Men når noen gir mæ et festivalpass – jazzpass – fordi æ har korrekturlest en festivalavis – jazzavisazz med pizzazz! æ skal slutte nu – så går æ nu jammen mæ på konsert. Ikke det, æ va ikke på så mange konserta, men noen av dem fikk æ med mæ: Beady Belle med Tromsø Kammerorkester, plateslippkonserten til DripP, og Aldri på en søndag med Ragnhild Furebotten og seks blåsera1. Samt litt av Glysne og Tromsø storband, mens æ satt i foajeen, og en liten del av Chris Minh Doky (med Dave Weckl på tromme), men da va det så stappfullt at vi gikk ganske fort.

Etter Beady Belle-konserten oppdaterte æ twitter med følgende: «Konklusjon: Beady belle e et band bestående av menneska med absurde ansiktsuttrykk og magiske musikalske evna. Æ e forelska.», og det e helt sant. Dessuten hadde trommisen et sånt musikantorgasmetryne mens han spilte2 og det e bestandig litt gøy å se på folk som e så opphengt i instrumentan sine. Og Beate S. Lech e den mest attraktive dama æ noensinne har sett stå på en scene3, dessuten likte æ at ho va så med. Ho va av den typen vokalist man lett kan imitere, der ho dirigerte sæsjøl med høyrearmen og av og til krøka sæ sammen som for virkelig å kunne presse ut ordan – det va fascineranes å se på, og ho klarte å gjøre det uten at det så teit ut. Dessuten så ho så glad ut! Og det e jo finest, når noen virke så gjennomfornøyd med å kunne stå på akkurat den scenen akkurat da. I tillegg hadde ho på sæ et helt fantastisk vakkert antrekk, og det va litt fint det også.

DripP va gøy! Æ bare slit litt med å formulere ka som va gøy og koffor æ likte det og etc etc. I går fortalte æ Ola at æ hadde gått rundt resten av kvelden/natta på lørdag og vært så fornøyd med at æ va på konserten, fordi den va så bra og æ blei glad (æ rimte ikke da æ sa det til Ola, takk gud) – og det e sant, men det føles ikke som riktig forklaring, det føles ikke som forklaring nok. (Og æ like, merkelig nok, ikke ting æ ikke klare å forklare for mæsjøl – ka i all verden skal man med ting man ikke kan sette ord på?) Æ va så fornøyd, æ e fornøyd, æ har aldri hørt på DripP før, så æ visste ikke ka æ skulle forvente, men det va fint.

Æ tror en del av problemet e nokka æ nettopp formulerte mens æ satt her – gjett tre ganga på om æ e på 4 roser eller ikke – sammen med Ida, og snakka mest om konserten æ va på i går: Aldri på en søndag (på en søndag, ja). For æ likte den også – det begynte med at en av de seks blåseran spilte, også bygde det sæ oppover, og når Ragnhild Furebotten begynte å spille fele hadde æ en religiøs opplevelse. Æ fant gud, og ho va bitteliten, kjempesøt, hadde rødt hår og spilte fele – det va ihvertfall det æ tenkte æ kunne si. Men ja, æ satt og tenkte på det i går, at æ – litt uten vilje – har fått et forhold til den norske tradisjonsmusikken, felespilling og folkemusikk og alt det der. Æ har den i kroppen på en måte æ aldri har tenkt over før, fordi den norske kulturarven på mange måta ikke e nokka æ tenke så mye på. Den samiske e i hjertet mitt, selvfølgelig, men den norske har sneket sæ inn den også4, den sitt i beinan et sted, i margen og ryggmargen.

Det e ikke det som e det æ formulerte mens æ prata med Ida, det va det her: æ vet ikke kordan æ skal forholde mæ til instrumentalmusikk. Ihvertfall ikke live. På plate e det greit nok, de tilfellan æ har av sånt bruke æ stort sett når æ treng bakgrunnsmusikk uten vokal, men det kan man jo ikke gjøre på en konsert (æ kan ihvertfall ikke gjøre det, æ syns æ burde følge med). Og under DripP-konserten hang æ med – tankan mine for litt hit og dit, men det skal mye til for at dem ikke gjør det – men æ tror det va delvis fordi vi satt på første rad, og delvis (kanskje mest?) fordi alle de fire musikeran e folk æ har kjennskap til: Torje og Jardar har æ visst kæm va siden hhv barne- og ungdomsskolen, Ola har æ blitt kjent med (etter å ha korrekturlest festivalavisa) og Jon-Eirik har æ nevnt før5.

Men æ hadde ikke nokka som helst forhold til Furebotten – eller noen av de seks blåseran – på forhånd, og sjøl om starten va himmelsk, datt æ litt av etterhvert. Æ fulgte med, og klappa, og æ likte det æ hørte, men det traff mæ ikke på et plan utfor det den norske folkemusikken tydeligvis har bygga i mæ, og æ følte av og til at publikum va litt unødvendig for at Aldri på en søndag skulle ha det gøy. (Dessuten va det et bord på første rad som virka å bestå av folk som kjente Furebotten, og det va nesten så æ fikk en følelse av at vi andre bare va staffasje. Æ vet ikke, æ slit med å formulere mæ, men det va seks persona på scenen og fire (?) persona rett foran den som lo av det meste, og da må det jo virke enklest å forholde sæ til dem, heller enn et publikum som kanskje ikke va all verdens responsivt? (Æ tror en del av det ligg på lokalet, noen ganga virke Teaterkafeen veldig stor, og da føle man sæ veldig liten når man applaudere.))

Og æ klare – stort sett – å la være å vente på vokalen når æ høre på musikk kor æ vet det ikke e vokal, men æ ende opp med et intenst behov for at det skal være en pause i konserten, sånn at æ kan snakke med noen, sånn at noen kan bidra med ord (utover det som blir sagt på scenen mellom sangan) – Ida så litt forundra ut da æ nevnte det, men jo, æ treng tydeligvis språk uansett. Furebotten hadde laga en sang som het «En ganske snill mann» og mens dem spilte den, satt æ og satte inn ord for mæsjøl – ikke nokka avansert, selvfølgelig, men litt sånn «en ganske snill mann, en snill mann en snill man, ganske snill, man e en snill mann man e snill ganske snill gaaaanske sniiiiill» – det e litt som med abstrakt kunst, tror æ, æ kan like den som den e, men æ kan ikke fri mæ fra å prøve å se ka det kan se ut som.

DripP spilte en sang som het nokka sånt som «Tenk på et tall mellom null og tre milliarder» og da satt æ og prøvde å sette inn tall som kunne passe inn, og når dem spilte «Pene sko» tenkte æ «pene sko, pene sko, røde grønne blå svarte brune grå pene sko pene sko.» Æ har nok rett og slett ikke et non-figurativt hode. Æ vet at, og høre at det e, variasjon i det som spilles, at det ikke e måte på lydan man kan få ut av et instrument, men. Det e i ordan og figuran at forskjellen ligg, for mæ? Æ vet ikke, og det ane mæ at æ kanskje høres litt mentalt forstyrra ut, men det e en tanke der et sted, æ klare bare ikke å få tak på den.

Så æ likte Aldri på en søndag, æ elska det tidvis; æ hadde en fantastisk opplevelse med Beady Belle og kammerorkesteret, sjøl om æ ikke har et forhold til Beady Belle fra før; og æ elska DripP, uten at æ kan si koffor (OG DET PLAGE MÆ, om det ikke e åpenbart). Konklusjonen e uansett Hurra, Musikk! og resten e det ikke så farlig med, bortsett fra at æ vil kunne sette ord på det æ mene, særlig når æ prøve å gi noen et kompliment for at æ likte det dem gjorde.

Takke mæ til bøker, dem e stappfull av ord uten at du treng å gjøre nokka.

(tillegg, fordi æ plutselig blei redd det va litt utydelig: Æ likte Aldri på en søndag kjempegodt, og samspillet mellom Furebotten og de seks blåseran va fantastisk, entusiasmen og humoren va nesten til å ta og føle på – så det æ hengte mæ opp i, bortsett fra mine egne språklige vanska, va detalja, ikke en generell dom over konserten som helhet. Takk.)

1Æ elske ordet blåsera, mest fordi det på samisk – på min samisk, den familieinterne om ikke anna, æ e ærlig talt ikke helt sikker på om det e et ordentlig ord? – betyr en luring. Så æ fortalte foreldran mine at æ skulle på konsert med en felespiller og seks blåsera, og det visste sæ jo å være helt sant, bortsett fra at ho nok va en ho også, men likevel.

2Det æ, i mitt stille sinn, referere til som et Georg Buljo-tryne. Akk og ve og ♥

3og æ har vært på Ani DiFranco-konsert, så det hold hardt ♥

4og æ vil ikke late som om æ liksom kan holde mæ utfor norsk kultur bare fordi æ e same, men det e ikke som om æ har vokst opp med [norsk] folkemusikk på noen som helst måte, bortsett fra den generelle eksponeringa man får – og da va det litt uventa at den sitt så godt. Særlig siden det e en merkelig, liten del av det hele – om æ skulle gi noen en kort oppsummering av norsk kultur, hadde nok ikke folkemusikken vært høyest på lista over ting æ trakk fram.

5I tillegg til, og det her e skikkelig pinlig å innrømme, at æ enda ikke har fått has på min indre femåring som til stadighet tenke «hihihihiiiii, etternavnet hannes e nesten «fjert» på samisk!» Æ gremmes, hver gang, men det e samme pokker, for æ tenke det æ. Han va fortsatt like rak i ryggen, samt at han bit leppen sammen når han spille, det va faktisk så konsekvent at æ etter en stund tok mæ sjøl i å tenke «.. kanskje han ikke har leppe?»

Siri e forelska. Liksom.

Aaaa! Æ va på konsert i kveld (det va ikke du! Eller?), og det va himmelsk! Fantastisk! Utrolig! Vakkert og vent og vart og vidunderlig. Æ tror det e mitt lodd her i livet å være Adjágas-forelska. Ikke det at æ tror det e en skjebne æ kommer til å bruke veldig mye tid på å forbanne, men dog.

Æ har veldig lyst å si fornuftige ting om konserten, men æ tror æ treng litt tid på mæ for å få det til, Adjágas treff mæ som regel så hardt midt i det mykeste at det tar en stund før æ evne å formulere fornuftige tanka. Men æ burde skrive et seriøst kjærlighetsbrev – bare i bloggen min, det får da være måte på – om enn bare fordi det eneste æ har sagt offentlig (bortsett fra alle de tidligere blogginnleggan som e litt forelska dem også) e å klage over at Neoncalmmit e by-negativ i den artikkelen som kommer på trykk i Kuiper om en stund. Det e ikke riktig. (At æ bare har en offentlig klage, ikke at sangen e by-negativ, for det e den.)

Uansett. Æ e usammenhenganes og akk og ve og ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ over det hele, så. (Forresten ønske æ mæ trommisen demmes i julegave. Trommisen, håret hannes og tekanna han slo laus på. Hiii!)

Oooo! Poenget! Eller, det æ hadde lyst å si va at æ tror æ e skap-sørsame. Eller sørsame-fetisjist. Eller bare sørsame-fan. Hvilket nok treng en forklaring, men den får dokker ikke. Men ja. Æ tror æ vil bli sørsame når æ blir stor. (inntil videre skal æ bare legge mæ og slutte å snakke tull.)

Å, hjartet mitt!

Kjære dagbok,
eg er forelska. Det skjedde so brått, men det var so uunngåeleg. Eg skulle berre på festival, eg skulle berre sjå eit band. Men so kom dei på scena og med eitt vart eg forelska. Eg trur det er ukonvensjonelt å forelske seg i eit band, tre musikare, tre feler, men det gjer eg faen i, for forelska blei eg.
Kjære dagbok, du sku ha sett dei! Eg visste knapt kor eg skulle sjå, eg visste ikkje kva eg skulle fokusera på. Det var nesten so eg skulle ønskje scena var mindre, eller at eg va lenger unna, eg ville sjå alle tre på ein gong. Eg ville la auga kvile på den eine, men so kom ein av dei to andre og stjal oppmerksamen min. Eg hoppa ikkje, eg dansa ikkje, eg sto ganske stille, klappa når det passa, smilte for meg sjølv når det passa. Eg ville leggje meg på bakken, føle trommane like mykje som eg høyrde dei. Eg ville lukke auga, men eg ville ikkje gå glipp av noko.
Det kjem nok til å gå over, kanskje allereie i morgo, når eg får sjå det neste bandet, men til då, å dagbok, til då er eg så forelska som eg aldri før har vore!

Seriøst, drit i å være hemmelig forelska i […], æ e åpenlyst forelska i Valkyrien Allstars! (mæ + Valkyrien Allstars = OT4, som dem så pent sir det.) Æ tror æ brukte hele spilletida demmes på å stirre på scenen med hjerta i øyan («hadde du sett pupillan mine nu, hadde du sett at dem va hjerteforma» ♥_♥ ). Æ tenkte, på et tidspunkt, «æ burde antakeligvis trekke mæ litt unna scenen og prøve å få et bilde eller to» (siden æ jo i det minste burde late som om æ skal skrive om det hele), men det blei med tanken. Og æ va ganske sikker på at det kom til å bli festivalhøydepunktet for min del (også første dagen da!1), men så kom æ på at Adjágas spille i dag, så da spørs det. Kanskje det blir delt førsteplass. Æ tror æ hadde plassert dem i samme kategori uansett, ikke – som de fleste kanskje ville anta – fordi det e tradisjonsmusikk (blablabla), men fordi æ blir like hjertevarm av det. Hjerta i øyan, virkelig.

Mannen æ endte opp å dra sammen med (vi har gjesta. Høylytte, avbrytanes gjesta. Æ e ikke veldig sjarmert) mente det va en kulturkollisjon av dimensjona, æ prøvde å foreslå kulturkoalisjon (koalisasjon? Æ har sommerferie, æ treng ikke å skrive rett!), men han va uenig. Jaja, han om det. Og et eventuelt kollideranes Skiippagurrapublikum også om det, æ va ærlig talt mest bekymra for kollisjonsfaren i folkan som bedreiv veldig ivrig dansing rett ved sida av mæ. (æ e veldig for ivrig dansing, men litt skeptisk til at det bestandig føles som om den skjer med folk som står rett ved siden av mæ, æ vil ikke ha ivrige arma i øyan eller nokka.) Æ tror det e derfor æ ikke hadde vært en veldig god journalist, når det kommer til stykket (og særlig enkelte stykka, heh), så drit æ i ka alle andre mente om det. Æ va glad, folkan som dansa ved siden av mæ va veldig glad, bandet virka glad (dem måtte spille ekstranummer, og det va ganske taktfast, glad klapping før det starta), og om gjesten vårres e uenig, så e det hannes rett. Akkurat som det e min rett å ignorere han (I will do so, gleefully).

Mine to favorittøyeblikk forekom, for det første, da det for en fyr forbi med mobiltelefon, fordi han sa «men kor e du, æ står også rett ved siden av scena!» og i det han for forbi mæ sa ei jente som sto litt til sida og bak mæ «æ e her!» … Æ brast ut i latter. Særlig når det tok ett minutt før æ hørte «Men æ kan jo til og med høre stemmen din!» og så fant dem hverandre. Verden!

1Det va som TIFF06, kor den første filmen æ så va C.R.A.Z.Y., når vi vandra ut fra salen da va det med en viss følelse av at festivalen like gjerne kunne avsluttes med en gang, for det kom ikke til å bli bedre. Det va den vakreste filmfestivalen, sjøl om den knuste hjertet mitt.