konsertkonsept

by

en automatisk samisk minimumsinteresse (eller: to aldeles usammenhengende greier æ knytta sammen på pur faen)

Æ va på Rolffa-konsert på fredag. Det har æ ikke vært siden en gang i 2000-og-tidlig, så det va en nostalgitrip av dimensjoner, men også nokka av det morsomste æ har gjort på ganske lenge, sjøl om vi måtte sitte og alt. Litt etter at konserten va over tvitra æ

Æ skulle ønske æ kunne skru av delen av hjernen min som bare «men det e jo et interessant konsept, med sånn typisk jovial sjangeroverskridanes festmusikk, bare at den også har innslag av joik og samisk språk, og allsang av joik, e det egentlig positivt eller problematisk og…»

og æ sitt litt fast i det, fortsatt, fordi det e gøy musikk, det e sånt æ ikke høre på til vanlig, sånt æ ikke høre på med norske band (kan man si det? joda), æ tror det ligne på sånne der greier æ ikke bruke tida mi på til vanlig, jovial musikk man kan drikke sæ full til, æ tror en av to musikera som ikke e fra Karasjok spille i bandet til Freddy Kalas?, nokka sånt, sånn musikk æ ikke har hørt på, men så vidt har hørt om. Dem e kompetente musikera, og full av sjarm og improvisasjonsevne, og dem kunne vært middelmådige standupkomikera alle sammen, om dem gikk inn for det. Og det va allsang av joik (æ tenke stadig på det Mikkel Eskil sa til mæ en gang for snart kjempelenge siden, «kæm som helst kan synge en joik»), men det va også noen som, på et tidspunkt, mens bandet va mellom sanger, tullejoika.

Og det va så rart, fordi æ va fullt klar over at ikke alle i salen va samer, og det e jo greit nok, Rolffa dug fint som nordnorsk festmusikk, men tenk å gå på en Rolffa-konsert og tullejoike mellom sangan. Æ skjønne ikke greia, og æ hadde, med pasifistskam å melde, mest lyst til å gå bort og sparke han i leggen (va det en mann? selvfølgelig va det en mann). Ta dæ sammen, oppfør dæ som ordentlige folk, ikke som det der. Og det e der mitt evinnelige problematiseringsgen slår inn, fordi når tonen i konserten e god stemning og allsang av joik, og det likevel ikke e godt nok for enkelte ikke-samer, når ett eller anna i dem, enten bevisst eller ubevisst tenke «det her fortjene ikke å bli tatt på alvor, det her fortjene en tullejoik», så blir æ sittanes igjen og lure på kor godmodig vi må være før det e godkjent.

En bloggleser med sans for subtile detaljer (hah) vil åpenbart skjønne at det her e en «tonen i debatten»-metafor. Du må ikke i et øyeblikk tro at det e akseptert at du e same sjøl om æ e her, sa han. Han skjønte neppe at det va det han sa, han mente det sikkert ikke sånn engang, om æ hadde spurt hadde han sagt «lol det va bare for gøy ikke vær så hårsår» (bortsett fra at vi ikke e hårsår lenger, nu e vi krenka). Og æ e jo ikke hårsår, eller krenka, æ e klok av skade og erfaring. Æ e fylt av et kvart århundre med samisk vrede (om vi late som om æ va et ignorant samisk barn de første tretten åran av mitt liv), med samisk kontekst, med samisk kulturkunnskap og minoritetsstress og alle de her andre ordan som e fremmed i både språk og innhold for dem som ikke har tenkt på det før dem må, før dem blir konfrontert med det.

Æ hørte på et seminar i dag, på zoom, et åpent seminar om samisk ressursforvaltning (ka æ gjør for gøy på jobb? sånne ting). Det samme gjorde noen æ e i ferd med å bli kjent med, så vi utveksla noen meldinger underveis, saklig og usaklig, og sånn etterhvert nevnte han begrepet «tradisjonell kunnskap», at han va skeptisk til bruken av det. Fordi det lage et unaturlig skille mellom (og nu parafrasere æ intenst og gjette vilt på ka han egentlig mente, sånn for å ha både mitt og hans på det tørre) empirisk kunnskap basert på livserfaring og empirisk grunnlag basert på forskning. Og når man kalle det «tradisjonell kunnskap» havne den i en opposisjon den ikke burde være i, fordi kunnskap e kunnskap.

Og han har jo rett, men han har rett på den måten juristen æ hørte på på et eller anna seminar Sametinget arrangerte hadde rett da han mente at lovverket sier sånn og slik. Det e riktig, men det betyr ikke at det e sånn det e, at det e sånn det blir tolka, at akademia akseptere de to tingan på likt grunnlag. Og æ tror at for mange samiske akademikera e det lettere å si tradisjonell kunnskap og la folk lese inn ikke-akademisk-begrunnet, heller enn å stange hodet i en vegg av aksepter kunnskap som ikke nødvendigvis har fotnoteakseptable kildehenvisninger. Æ prøvde å foreslå at det handle om kordan kamper man e villig til å ta innafor akademia, at [samiske] forskera vil bruke tida si på forsking, ikke på å krangle sæ til retten til å mene det dem mene, og at en måte å gjøre det på e å «snike det inn» ved å referere til det som tradisjonell kunnskap. Det her e åpenbart en forenkling, og æ e redd det nærme sæ urfolksmetodologi, og det kan æ jo ingenting om, anna enn at også æ kan henvise til Linda Tuhiwai Smith ved behov (den vise vet at han ingenting vet, og æ vet akkurat nok til å vite at alt e problematisk, innafor urfolksmetodologien også).

Men æ prøvde å få destillert alt det ned til nokka formulerbart i en messenger-melding (hah, særlig) og kjente litt på kordan det va å stange mitt eget hode i en vegg av ikke-kunnskap (ikke til forkleinelse for hverken han eller mæ, for ordens skyld, bare to forskjellige utgangspunkt), kor skal du begynne, ka skal du si først, og selvfølgelig skreiv vi i munnen på hverandre, og det va litt fint å lese han si at de her tingan ikke e motsetninger, for han har jo rett, men det betyr ikke at dem ikke e det likevel. Om enn ikke på en måte æ klare å formulere, fordi æ har vokst opp inni de motsetningan, med de motsetningan, har tredve år med samisk kulturell kontekst med mæ kor enn æ drar, og det e sånn flaks, ja, det e en av de fineste tingan i livet mitt, men det gjør det også vanskelig å formulere nokka om det, å si «du har rett, men her e grunnan til koffor det også e feil» til noen som ikke har den konteksten, fordi dem har vokst opp med en helt anna kontekst. Og min kontekst e hverken bedre eller verre enn noen andre sin, den e bare annerledes. Noen ganger dypere, fordi æ e skikkelig god på å være same, men æ kan være skikkelig god på å være norsk også; noen ganger grunnere, fordi æ vokste opp som æ vokste opp, det finnes bestandig nokka man mangle, uansett ka man får med sæ, det e helt greit.

Og æ tenke på en samtale æ hadde for en god stund siden, men noen som va i et langvarig forhold og hadde fått barn med en ikke-same, som sa «æ elske hen, men …», fordi visst ville det være lettere å dele en kulturell kontekst, om enn mennesket du dele livet ditt med e aldri så velvillig innstilt, e aldri så åpen for å skjønne kodan og kontekstan og kulturen, å lære sæ ka vi ler av og ka vi ikke snakke om, ka vi gråter av og ka vi vet, kordan interne oppslagsverk vi har for «teite ting avisa Nordlys har skrevet om samer» (e det bare mæ? sikkert ikke, men kanskje mest mæ), «lista over menn (og noen få utvalgte kvinner) som skriv sinte leserinnlegg om at samer e for kravstor», «de samiske sangan alle kan eller i det minste late som om dem kjenne til», «samiske kulturmarkører du kjenne igjen på under fem sekund om du ser noen gå med dem i offentligheten [e du same? e du? æ e. æ også. hei og ha det]», «samiske kulturpersonligheter og andre folk du nikke gjenkjennanes til når navnet demmes nevnes», «håndhilsing og ka det betyr».

For om æ sier «æ va på Rolffa-konsert i helga» og du høre på Rolffa uten kjennskap til nokka, kommer du kanskje til å plassere mæ inn i en jovial festmusikk æ ikke trodde Siri høre på-kontekst, når det egentlig høre hjemme i en alle samiske kulturuttrykk e kulturuttrykk Siri e interessert i-kontekst, eller nokka deromkring. Om det e samisk har æ en automatisk minimumsinteresse for det, på en måte som æ tror e fremmed for noen som lever i en majoritetskontekst, for det e ikke plass i et menneske til å være interessert i alt som e norsk, men det samiske e ikke så stort i antall, sjøl om det fylle sæ sjøl fra ende til anna, som alle andre kulturer, æ kan tillate mæ å bli genuint overraska over at det finnes samer som gjør greier i offentlighet som æ ikke har fått med mæ (sånn til vanlig, i hvert fall, de siste åran har æ levd i en boble av ufrivillig minimumskompetanse, fordi verden og livet, dokker vet).

Men om du har en noenlunde lik kontekst som det æ har, så anbefale æ å dra på Rolffa-konsert, dem va morsom og sjarmeranes og det va så GØY, og noen ganger kan man tillate sæ allsang av joik i selskap med ikke-samer, såpass storsinna kan til og med æ være.

by

noen ganga skriv æ fordi æ skulle ønske du så mæ

«I kveld kan det komme te å bli seint» syng Vidar Vang på sangen «Tidlig mårra» på det nye albumet 8530 Bjerkvik, nokka som for øvrig har fått mæ til å tenke på da æ studerte litteratur og da æ gikk forfatterstudiet og vi snakka om heimstaddiktning og det allmenne i det superspesifikke, jo nærmere du skriv desto tettere innpå kommer alle andre, men æ huske ikke om vi lærte koffor? Det bare e sånn?

«Tidlig mårra» blir avslutta med et knapt minutts fuglekvitter, og første gangen skjønte æ ikke helt ka som skjedde (å høre fugla så tydelig med hodetelefona på?), men æ e da vant til kunsten, så nu like æ det. Æ va i Bergen, på Bergsem/årsmøte i Norsk filmklubbforbund (eller Norges filmklubbforbund, huske aldri) (hei, æ e blitt med i styret til filmklubben, har æ nevnt det?), i midten av mars, og da så vi blant anna Ryuichi Sakamoto: Coda – den gikk på TIFF tidligere i år, men æ rakk ikke å se den da, så æ va fornøyd med å få se den nu. Det handle om Sakamoto, som æ aldri hadde hørt om før, men som har laga filmmusikk og kunstmusikk og all anna musikk også, og det va en perfekt film. Fram til et visst punkt, det va helt rart, det va et øyeblikk kor han vandre ut av en dør, lukke den igjen, og æ nesten satte i å stortute over kor bra filmen va, men så fortsatte den i minst en halvtime til, og det virka litt unødvendig.

Æ vet for så vidt ikke om det va en perfekt film, æ har mine tvil, men æ blei så inhabil, æ satt nesten bare og tenkte «det her kunne like gjerne handla om Nils-Aslak [Valkeapää, red.anm.]», og måtte tørke litt tåra. Det va liksom det æ ville sagt til Sakamoto om han va der, «æ kjente dæ igjen, vi kjente en som dæ», som den gamle dama på ambassaden i Japan – den vi seinere va på besøk i og fikk plukke med oss paraplya fra alle de gjenglemte og æ tok en gjennomsiktig en, den e fortsatt i Tromsø, men æ tror aldri æ har brukt den etter det, Tromsø e så dårlig på paraplyvær – som hørte på en hel opplesing med dikt på samisk og engelsk, og joik, og ikke skjønte noen av delan (vel, kanskje joiken, kæm vet), men etter at det va over kom ho og en ung kvinne som va der med ho bort til Nils-Aslak og den unge kvinnen oversatte det ho sa til det æ i ettertid bare huske på norsk fordi minna og hukommelse «ho ville si at ho kjente det her» og den gamle dama la begge hendern til hjertet og æ har enda ikke glemt det – Hans Herbjørnsrud som vi en gang brukte et helt semester på har et sted snakka/skrevet om de der nøkkeløyeblikkan, dem du kanskje ikke skriv, men som e kjernen i det/alt du skriv, og det der e et av mine, det hende at æ tar mæ i å kopiere ho, «æ kjente det her» når æ ser nokka, når æ vil gi en kompliment til noen som har laga nokka, eller æ tar mæ i å lure på om æ kanskje traff noen der, noen ganga når du kommunisere nokka og ser det i blikket på den andre, æ traff, du blei truffet, de øyeblikkan du bær på så lenge at du tror dokker e nærmere enn dokker faktisk e eller enn det e logisk at dokker skal være.

Æ va i Bodø, på et åpent møte i regi av Sametinget om Sannhets- og forsoningskomiteen, og det va egentlig det æ ville skrive om, æ burde skrive det ned, det e så mye æ burde skrive ned, men æ har et mobiltastatur og for store tanka til at det heng med, men det æ også va mens æ va i Bodø den dagen va så heldig å få med mæ en akustisk Vidar Vang-konsert på Melkebaren (90% av tida e konserta æ vil på bestandig på feil sted til feil tid, så noen hadde forbarma sæ over mæ), og æ hørte på Vidar Vang i 2000-og-tidlig, de to første albuman tror æ, før æ ramla litt av (det skal den ha, streaminga, det gjør det lettere å oppdage greier, bare så synd alle artistan man oppdage går personlig konk fordi dem ikke tjene penga på greian sine ¯\_(ツ)_/¯), men æ hadde hørt på «Hvis du ser ho» noen ganga før, og tenkte at det va verdt et forsøk (faktiske konserta e bestandig verdt et forsøk, det e som oftest nokka å oppleve til og med der det ikke e sånt du like), og han spilte fire-fem sanga, og fortalte historia, som at han hadde skrevet den ene sangen på et blunk, «og det betyr ikke at dem nødvendigvis e bra, som oftest ikke», og den kom fordi han stadig blei spurt om å spille i begravelsa, og det e så vanskelig å vite ka man skal spille i begravelsa, og det slo mæ kor tungt og lett det må være, samtidig, å vite at det e nokka du kan bidra med, men at det du kan bidra med e å synge, ikke gråte, så mye man kan gjøre her i verden, det e så mye av det som e tungt og vanskelig, uansett kor lett det virke når man ikke tenke over det –

og æ fikk ikke med mæ linja om at det kan komme til å bli seint de første gangan æ hørte albumet, men så va æ på tur hjem, gikk fra busstoppet og va akkurat starta på brattbakken opp til huset og tenkte at æ egentlig bare ville dra tilbake, ville vandre gatelangs i sentrum og tenke på livet mens æ sukka dypt og melankolsk og så sang han den linja, og det e ingen av linjen før som passe helt, ikke i mitt liv, ikke i min situasjon, men den ene der – «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» skreiv æ en gang om noen eller kanskje va det bare et ønske, og noen ganga har noen skrevet nokka om sæsjøl som passe med kordan du ser dæsjøl, og det blir bare lysere og lysere ute nu til dags, det blir bare seinere og seinere, det e fortsatt mørkt inne, og en anna gang skal æ stå opp tidlig, men først blir det for seint, igjen.

by

Den uutgrunnelige ensomheten i lyden av en enslig trompet

En gang mot slutten av november skreiv æ følgende:

Æ har to tynne sølvringa på høyre tommel, den eneste fingeren æ hæres å bruke ringa på. Dem e litt laus, som jo ringa e, og når æ vifte med hånda slår dem mot hverandre og lage fine lyda. Det more mæ muligens mer enn naturlig e, men det får så være.

Det virke som en fin innfallsvinkel for å si at æ har vært på jazzfestival, i år som i fjor. I år va æ dog mye flinkere til å få med mæ mesteparten, æ har vært på konsert etter konsert. Æ skreiv to saka til festivalavisa og har dermed endt opp med et festivalpass. Fordelen med et gratis festivalpass e at æ tenke «æ kan jo gå på konsert, i verste fall like æ det ikke, og da kan æ rømme,» men så får æ mæ ikke til å gå likevel. Det heng muligens sammen med at æ insistere på å sitte så langt framme at æ får dårlig samvittighet om æ skulle rømme avgårde før det e slutt, enn om dem på scenen ser det og blir trist!

Æ vet ikke helt ka slags forhold æ har til jazz, æ prøve stadig å få et, men så blir æ distrahert. Dessuten har æ fordomma om at det enten høres Silje Nergaard-aktig ut, eller at det e bare instrumenta. Og instrumenta e fint, for all del!, men det føre til at æ ikke klare å slutte å tenke på ting – og som oftest ting som e helt uten sammenheng med musikken. Primeksempelet e muligens da æ under konserten med Scott Hamilton og Jan Lundgren kvartett plutselig holdt på å fnise hodet av mæ da æ tenkte «Æ e ganske opplyst på samisk sedvane, men kordan e de samiske sædvanan?» Før det hadde æ lurt på ka festivalfotografen ville sagt om æ dro han i øret (fordi han satt rett foran mæ); tenkt litt på muligheten for å knytte Per Hætta til en artikkel æ skal skrive; lurt på ka som slo feil med «kontrabassisten e bestandig den heiteste mannen i bandet»-teorien min; vurdert om det finnes en høflig måte å fortelle [person A] at den kommentaren om nokka samisk faktisk såra mæ (konkluderte med nei, pokker); lurt på om alle de andre i salen faktisk tenke mest på musikken; prøvd å komme på kordan det ene sitatet i den der boka æ like egentlig va; prøvd å liste opp alle etternavnan som gjør at æ antar folk e sama.

Det e fint, altså – det e det som e rarest! Æ går på konsert og tenke på helt irrelevante ting og har det stort sett ganske fint, sånn bortsett fra at blåseinstrumenta – særlig saksofona og trompeta – trigge en slags tanke av endeløs ensomhet. «Den uutgrunnelige ensomheten i lyden av en enslig trompet.» Men æ trives, æ e ikke redd for å gjøre ting aleina.

Instrumentaljazz e ganske fint, altså, det e ikke det, men æ e ikke nokka flink til å høre på musikk uten tekst, fordi æ ikke e nokka flink til å skru av hjernen min når den fortsatt kan finne plass til ord på toppen av alt. Bortsett fra i tilfella som Trondheim jazzorkester og Magic Pocket, som e så overveldanes lydmessig at æ ikke rekk å tenke på nokka, at æ nesten vil gråte bare av lyd – æ e sjelden av typen som gråter av musikk uten tekst. Det va fint, æ trakk parallella til «Hangen til …», som æ ofte gjør, fordi det e en sånn opplevelse som sitt i mæ, det va første gangen æ va blitt helt overvelda av en forestilling, fordi det skjedde så mye at absolutt all oppmerksomheta mi blei trukket mot den, æ kunne ikke tenke på nokka anna. Og av og til treng æ sånt (kanskje særlig siden æ på den tida gikk rundt og va skikkelig forelska i nokka skikkelig håpløst) (å gud så håpløst).

Så ja, Trondheim jazzorkester og Magic Pocket va et høydepunkt. Sjøl om æ fortsatt ikke e helt sikker på kor Magic Pocket slutta og Trondheim jazzorkester starta. De kinetiske skulpturan til Atle Selnes Nielsen va også nokka for sæ sjøl – kunst og jazz passe skikkelig godt sammen. Og æ digge at han kalle dem kinetiske skulptura, det høres så fancyfint ut.

Et anna høydepunkt va avslutningskonserten på søndag, med Chorinho (sjøl om æ ikke klare å slutte å tenke «Chorizo!»),

Æ hadde – åpenbart – plana om å fullføre nokka, og dermed kunne skrive om Barentsjazz mens Barentsjazz ikke va nokka som foregikk I FJOR (gurimalla, treging), men det gikk, som så mye anna i november, gaiken. (Ikke spør, det va en sånn måned.)

En av grunnan til at æ følte et behov for å vente til æ va i det rette, snakkesalige, hjørnet va åpenbaringa Oh! som æ va på konsert med i løpet av festivalen. Men æ tror at æ har konkludert med at æ ikke får sagt nokka vettig om Oh! uansett, fordi æ ikke har ordforrådet til å beskrive kor godt æ likte dem. Æ slo det fast etter å ha vært på konsert med dem på fredag: Oh! gjør at æ ikke vil si så mye, æ vil bare nikke hodet i takt med musikken som sitt fast inni hodet mitt. Og så vil æ ha med mæ noen sånn at æ kan si «Hør! Hørte du det! Og da han gjorde sånn og det instrumentet sånn og det og det sånn og sånn, herregud, det va bra!» (men helst etter at konserten e over, for det e en uting å snakke sæ gjennom konserta, synes æ.)

Men det æ skreiv den gang da i november, og som æ ikke egentlig vet om æ har så mye mer å tilføye til, va:

«den her sangen handle om en musikkstudent som forelske sæ … i en sjanger som hete neo-soul»

Æ vil mest bare bruke skikkelig upassanes metafora for å snakke om Oh!, men det føles – overraskanes nok – upassanes, særlig siden dem e så små! (æ mene, e dem gammel nok til at man kan spøke med å ville ha sæ med dem? Æ brukte konserten på å lure på kor mange av bandmedlemman man måtte plusse sammen – sånn aldersmessig – før æ hadde følt mæ komfortabel med å kline med den personen det hadde blitt til.)

Æ like at det får mæ til å høres helt absurd gammel ut, det e vel bare det at sjøl om aldersforskjellen ikke e så stor så virke den veldig mye større når det går nedover (mars anm. unge menn kommer til å bli min bane her i livet, det e æ nesten sikker på).

Æ føle mæ skikkelig fordomsfull men det va en overraskanes sensualitet i musikken, om Oh! hadde vært ti år eldre – det hadde knapt gjort nokka om dem va femten-tyve år eldre – hadde det vært nærmest mykpornoaktig – på den bra måten, om man kan si det sånn? Kan man si det, at den her konserten hadde vært skikkelig bra mykporno om bandmedlemman hadde vært eldre? Samtidig kunne det også blitt litt kleint (akk, det ordet!) om dem va såpass voksen at det ikke bare blir litt søtt og upassanes når vokalisten syng om at han ikke e en «one night man». Men framtoninga til Frode Larsen bær preg av et menneske som kan bli skikkelig attraktiv når han blir noen år eldre. Han va behagelig på scenen nu – og så fort han sir nokka mer enn «tusen tusen tusen takk» kan han bli behagelig å høre på mellom sangan også – og han bar sæ på en måte som tilsir at det kan bli særdeles hyggelig å både se og høre på han sånn etterhvert. (Men sånn inntil videre e det mest bare fælt å tenke sånt om folk som e yngre enn lillebroren min.) Og den stemmen! (øhm, det e kanskje den æ burde snakke mest om? Heh.)

Og æ brukte litt tid på å tenke på det faktum at han tromma med en fot (en sånn trommeboks man sitt på), og to hender – to forskjellige typa rytmeinstrumenta, dem varierte litt – og på det faktum at det burde bety at han e skikkelig god på koordinasjon. Og så blei æ litt pinlig berørt av mæsjøl, men det e nu sånt som hende en gang i blant (ganske ofte).

Resten av bandet va … der. Dem va fin å se på (så ung!) og flink å spille (så flink!) og dem gjorde ikke så mye ut av sæ. Det hadde kanskje hjulpet om noen av dem også hadde snakka litt? Æ tror det e mitt eneste ankepunkt, det hadde vært enda bedre om resten av bandet gjorde mer enn bare («bare») å spille på instrumentan sine – frontfigur-greia blir litt kjedelig i lengden.

Sånn va det. Æ tror greia va at æ så gjerne ville skrive nokka panegyrisk entuasiastisk – hvilket vel e litt av en pleonasme – kor æ kunne gjøre et poeng ut av at den ene sangen demmes innehold tekstlinja Kudos to those that follow their heart despite the fact that everybody else keeps on telling you you should do something smart: be a real estate agent, get a suit go to war, something good for your country, just forget who you are. og æ ville gjøre et poeng ut av at om Norge visste ka som va godt for landet så ville dem latt Oh! fortsette å spille neo-soul, for det hadde vært det beste.

Sånn ellers konkluderte æ etter konserten på fredag med at grunnen til at æ like Oh! e omtrent samme grunnen som gjør at æ har hørt ganske mye på Tungtvann i det siste (så mye Tungtvann at æ titt og ofte ende opp med å resitere tilfeldige bruddstykka til mæsjøl på tilfeldige tidspunkt i løpet av dagen): det e nokka med arrogansen i det som æ synes e skikkelig attraktiv. I en sang som hete «Everybody Likes a Slow Beat in the Morning» syng Oh! «I’m not saying we made it but we made it» og det sang dem i november, og det sang dem på fredag og æ blei like glad begge gangan.

Æ e ikke bestandig like glad i arroganse, men i musikk, og når æ kan velge å forholde mæ til den synes æ det e gøy (og kanskje e det nokka med at om arrogansen e i musikk så kan man til en viss grad appropriere den sjøl, greit at det e Frode Larsen som syng, men det e æ som velge å høre på, det blir min tekstlinje så fort æ har musikken på min iPod – forfatteren e ikke nødvendigvis død, men musikeren har ikke enerett på det han skriv når det brukes som soundtrack i mitt liv.

Som for eksempel i «Ain’t no Question», kor dem syng «you should leave your man behind, ’cause you have found Sinatra of your time, a man in his prime … you won’t regret this when you’re down screaming my name, you can’t change a player, get on with the game … you should leave your band behind ’cause you have found the Beatles of this day and age, the band on the stage» og så får det så være at Oh! e bittesmå og at det virke litt trist om dem skal være i sin mest prima kvalitet akkurat nu, for dem har – forhåpentligvis – fortsatt ganske mange år igjen, og om alt går som det burde blir dem vel bare bedre og bedre etterhvert.

Men likevel, det e en liten del av mæ som tenke at det ikke finnes så mye anna i verden som e så forlokkanes som unggutta med en overveldanes tro på sin egen fortreffelighet – på den ene eller den andre måten.

by

æ e en teksttung kvinne

Det her e den andre versjonen av det her blogginnlegget, det første blei så rart og usammenhenganes at æ kom fram til at det va uleselig – æ sa det til Therese: «Når til og med æ syns nokka e rotate skrevet, da e det ganske håpløst» og ho tenkte litt på det og sa «du har kanskje rett i det.» Æ har finfine venna:D

Mitt første møte med Ára va en flyktig romanse i baksetet i en bil (og ni måneda seinere blei det født en CD-singel, fnis). Det va under landsmøtet til Noereh! (som æ fortsatt tenke at æ burde blogge om, men… æ gjør det så fort Susanne legg ut videoen ho skal lage!), og det va den ene av de to Sáminuorrarepresentantan – han Mattias – som hadde tatt med sæ den da rykanes ferske CD-en. Vi va på tur fra grendehuset, kor vi hadde møtet, til festivalområdet til Márkomeannu (så nu har æ vært der, om enn bare i bekmørtna!) kor vi skulle sitte i en gamme og fortelle spøkelseshistoria. (Det e sånt ungdommen i Skånland gjør for å ha det gøy, antar æ!)

Det va ikke en veldig lang biltur – derav den flyktige romansen – men bilen va så full som en bil kan være (ordentlig samisk ungdom bedriv ikke ulovligheta), veien va smal og ruta va mørklagt (dem har ikke gatelys i marka), og vi suste avgårde. Det e den fineste måten æ vet om for å bli introdusert for ny musikk (øhm, la oss late som om den setninga har riktig antall preposisjona og sånt), og det fungerte fint. Æ har aldri hørt stemmen til Simon Issát Marainen før – ikke så vidt æ vet, i hvert fall – og æ hadde ikke engang hørt om Ára før (æ spurte Mattias når vi va tilbake igjen om ka det va, og tror æ nikka høflig da han sa nokka sånt som at «Simon e kjempeflink» (han sa det, logisk nok, på svensk, men la oss ikke henge oss opp i detalja), for det eneste forholdet æ hadde til fyren va at æ hadde sett coveret på den forrige CD-en hannes), æ trodde ærlig talt først at det va Adjágas, helt til æ innså at det nok knapt kunne stemme, siden det bare va en fyr som joika og æ ikke hadde hørt noen av sangan før.

(Til 2012 skal æ slutte å bruke så mye parantesa. Kanskje. (neppe) (men æ kunne jo prøve))

Æ syns det hørtes fint ut, og æ e jo veldig fan av unge samiske artista – æ e vel strengt tatt veldig fan av sama i det hele tatt, og unge sama også, jo yngre og mer talentfull, jo bedre! (ja, æ ser kordan det kan tolkes. Det e ikke det æ mene) – så da æ kom tilbake til Tromsø prøvde æ først å finne ut av om æ kunne bestille CD-en på nettet (det va litt av en utfordring, å skulle google Ára og en CD som hete O), men siden æ ikke fant ut av det, bestemte æ mæ for å bestille den hos Platekompaniet. Det gikk skit, men da æ va i Jokkmokk med foreldran mine, endte vi opp på konsert med dem, og da fikk æ endelig tak i CD-en også (pappa kjøpte en, og fikk en, i en eller anna merkelig form for «ta to, betal for én»-deal dem i mellom (ok, det va ikke akkurat sånn, men nesten, han kom i hvert fall ut og va litt forvirra over koffor han hadde to CD-a)).

Konserten va kjempefin – på tross av at de utenlandske turistan som satt ved siden av mæ tydeligvis aldri hadde hørt om konseptet innestemme – full av spilleglede, talent og sanga som traff sjøl om æ egentlig aldri har hørt dem før (den flyktige romansen i baksetet va litt som andre flyktige romansa, det va ikke nødvendigvis så mye man huska dagen etterpå). Æ støvelstjal hele konserten (støvelstjeling e min valgte fornorskning av ordet bootlegging, eller å bootlegge ting – altså i det her tilfellet å ta opp nokka man kanskje ikke får lov til), mest fordi æ fortsatt e i en heftig romanse med iPhonen min og til stadighet har lyst til å teste ka den dug til. I etterkant har æ tenkt litt på lovverk og kordan det egentlig e med sånne ting, men så lenge æ ikke dele det med noen (og det har æ egentlig ingen intensjona om), så krysse æ fingran for at æ ikke havne i fengsel. (Æ lurte også litt på eventuelle forskjella mellom svensk og norsk lov i så måte, og ka som ville gjelde, men alt det der e jo hypotetisk som bare pokker uansett.)

Æ har hørt på opptaket fire ganga, tror æ, så langt, det e så vakkert (og i overraskanes god kvalitet, hurra iPhone!), ikke bare sangan, som har en helt anna intensitet live (nokka som ofte e tilfelle i samisk musikk, spør du mæ), men alt utenomsnakket til Marainen. Æ like folk som snakke – mye – mellom sangan, og det va fint å høre på han, ikke bare fordi han sa fine, fornuftige ting, men fordi æ blir så fascinert og glad av å høre på folk som kan skifte mellom språk uten at det blir nokka stor greie. Æ syns kanskje det va litt rart at han holdt sæ til samisk og svensk, og ikke engelsk (se: utenlandske turista), men han om det. Så lenge folk hold sæ til språk æ kan e æ fornøyd:D (neida, æ kan høre på folk som snakke språk æ ikke kan også)

En av tingan Marainen – æ vet ikke helt ka æ skal kalle han, æ føle liksom ikke at æ e på fornavn med fyren, æ har jo aldri hilst på han, men Marainen høres merkelig distansert ut (men æ digge å skrive og si det da: Marainenmarainenmarainen. #nerd), og Simon Issát Marainen e jo skikkelig langt og litt upraktisk å skulle gjenta ofte (for noen problema) – sa, etter den første sangen, da han va i gang med å si hei og hallo til publikum, hei og hallo og «mun boađan dás sámástit ja ruohastit, danin go jus mun in bija arvu iežan eatnigillii, de ii oktage eará boađe dan dahkat.» (med forbehold om at æ har skrivefeil, og at han ikke sa eará, men den fine dialektversjonen av det som æ ikke vet kordan æ skal skrive, iežá?)

Stort mer skal det egentlig ikke til for at æ blir helt solgt, og at æ satt og tenkte «faen, han har jo rett, mer samisk, Siri, mer samisk!» (… så æ skriv likegodt et blogginnlegg på norsk om det hele. (æ e i det minste klar over kor feilan mine ligg?))

Og æ vet ikke helt om det va det han fortalte, eller om æ bare va utrolig lettrørt akkurat da (ingenting e som en time med samisk musikk for å få fart på melankolien og/eller tårebefengtheta!), men nu e æ nesten ute av stand til å høre på «Váimmožan,» uten å ville gråte. Den blei uansett introdusert med en fortelling som endte i «i slutet så fikk han i alle fall höra att hans lilla hjärta låg begravet redan for lenge sen i en kyrkogård i Haparanda» (… som om æ kan skrive svensk:/), og akk og ve, det e så vakkert.

Sofia Jannok dukka forresten også opp underveis i konserten, dem sang duetten fra plata, «Višalingo», samt at ho kora på de to siste sangan – æ hadde et håp om at det skulle nå Adjágas-høyder, men det gjorde ikke helt det, æ tror det e delvis fordi mikrofonen til Marainen va skrudd litt for lavt til at han blei hørt ordentlig, og delvis fordi stemmen hennes e så særegen – på en positiv måte da, åpenbart – at ho overdøve duettpartneren. Vokalmessig e den mye finere på plata, egentlig (overraskanes nok). Snakke om duetta da, æ kom fram til at min nye ønskedrøm e en duettskive med Simon Issát Marainen og Lawra Somby, og det sjøl om æ konkluderte med at det hadde ført til at æ hadde blitt så mo i knærne at æ aldri kan gå ordentlig igjen. (gjett om det hadde vært verdt det!)

Nu har æ hørt på CD-en æ vet ikke helt kor mange ganga, og konsertopptaket, som sagt, minst fire ganga, så æ e ikke i tvil om at den flyktige romansen kommer til å bli til et varig forhold, hurra! I hvert fall om han bruke basstemmen mer i framtida, æ like musikk som gjør at tærne mine krølle sæ sammen helt av sæsjøl.

by

Den samiske smerten, redux (eller redusert).

Et av mine favorittblogginnlegg gjennom tidene – som ikke e skrevet av mæsjøl (ærlighet e en dyd! …?) – e Susanne Amalie sitt om den samiske smerten, fordi ho har så rett. Det har hendt at æ har tenkt – eller til og med sagt – at nokka har vært «bra til å være samisk» (sjøl om det e en sånn frase som æ nok hadde reagert på om man bytta ut samisk med omtrent ka som helst anna), av og til har æ kanskje gått så langt som til å påpeke at nokka va bra i det store og hele, ikke engang avhengig av etnisitet (det skjer riktig nok ikke veldig ofte).

Så da kan æ kanskje innrømme at det va med en viss bakgrunn i den samiske smerten æ gikk hen og kjøpte en konsertbillett til to hundre krone – og det va med studentrabatt! – til en konsert æ knapt va sikker på om æ kom til å like. Alt man gjør for det samiske, altså. For det va Rundbergsøsknan som skulle holde en bykonsert av Riddu Riđđu-konserten fra i fjor sommer: Fire brødre og en søster. (OK, egentlig het den 4 brødre og en søster, men i min verden e det bare twittermeldinge og De 4 roser som slipp unna med tall der man skal skrive dem med bokstava)

Så en del av det va jo «hurra, Riddu Riđđu!», fordi det e viktig å støtte opp om ting man like (sjøl om æ, når det kommer til akkurat den festivalen, stort sett har satsa på teoretiske støtte de siste åran, bortsett fra akkurat i fjor), og en del av det va «hurra, flygel til Kåfjord!», sjøl om akkurat det ikke va mitt hovedfokus (æ e litt mer usikker på kåfjordingan i salen – enten har dem veldig lyst på flygel, eller så e dem veldig glad i den kjempemusikalske familien). Mitt hovedfokus va vel egentlig «ok da, pokker heller, æ får gå på konsert og se om æ faktisk like Rundbergan» – det får mæ virkelig til å høres ut som et sympatisk, hyggelig menneske, æ vet.

Sånn i tilfelle du va bekymra visste det sæ etterhvert – eller eventuelt ganske fort – at æ likte dem (og ikke bare nestyngstebroren, som æ jo har hatt en svakhet for siden forrige årtusen eller deromkring, fordela og ulempa med å vokse opp i Tromsø). Det hele starta med at Herborg spilte Árbi, et pianostykke ho laga for og framførte på Riddu Riđđu i 2008, og det va fint det – sjøl om æ ikke e så veldig inne på klassisk musikk, og stort sett slit med å følge med, fordi æ enten blir distrahert og tenke på helt andre ting, eller fordi æ sitt og legg til ord i den fine musikken (se også: jazzfestival).

Etter at ho va ferdig med Árbi, va det tjue minutter pause – nokka som virka litt i overkant lenge, siden pianostykket varte i drøye tjue minutter – for omrigging og sånt, og så va resten av konserten en mer typisk konsert. Sånn bortsett fra at hver av søsknan hadde med sæ minst to instrumenta, og flytta sæ litt rundt omkring alt ettersom ka dem skulle spille på.

Æ hadde vel egentlig ikke et forhold til nokka som helst av musikken dem spilte (bortsett fra ekstranummeret, «I natt jag drömde,» den har til og med æ hørt, sjøl om æ ikke kan teksten), men æ syns det va fint. Æ skulle ønske dem hadde vært litt mer upbeat, men det e tydeligvis en familie som e veldig glad i melankolsk musikk. (Dessuten satt det noen på samme rad som mæ som trampa takten med foten under de raske sangan, og om du noensinne har vært i Storsalen på Kulturhuset skjønne du nu sikkert at hele stolraden rista – det hadde vært litt slitsomt om det skulle vare en hel konsert.)

Høydepunktet for min del kom vel da dem spilte den ene sangen, «Sonja och Siw» (æ tror det va den), og Halvard spilte en mandolinsolo. En mandolinsolo! <3 <3 <3 (Æ e et ganske enkelt menneske å glede, ja – sukk.)

Det va fint, e konklusjonen, og noen ganga e den samiske smerten ikke fullt så smertefull; æ tror det e en av grunnan til at vi stadig utsett oss sjøl for den: det evige håpet om at nokka bra, på ett eller anna tidspunkt, må dukke opp blir av og til innfridd, og da e det verdt det (i hvert fall i det ene tilfellet – av og til e det ikke verdt smerten, men det e nu en helt anna sak).