Engel med skit på fingran

I det siste har æ lest teksta skrevet av folk som ikke e redd for å være møkkate – sånne som stikk fingeren i jorda eller i kjønnet eller i skitne, svette kroppa; «de fingran som skriv det her har elta brøddeig, dratt en mark opp av jorda, vært inni trusa di» for å parafrasere Morten for årevis siden,

og æ har lest de tekstan og æ e tiltrukket av de tekstan, det uredde i dem, eller det som kanskje e redd men også skriv, det å skrive uten et lag av topplakk, sånt som jevne ut alt som kanskje blei litt ujevnt.

Og æ har tenkt at æ skulle ønske æ kunne skrive sånn, skrive det skitne ikke bare skrive skit. Men det e ikke naturlig for mæ, og æ tror ikke det e bare fordi æ e så vant til det der ekstra laget av «ordnede former», æ tror æ kan – og av og til gjør – skrive hudløst og nakent – men det blir ikke skittent av den grunn,

æ kan skrive skit, men æ e sjelden skitten på måten dem æ har lest har vært skitten. Æ sover ikke i sengetrekk gjennomtrukket av kroppsvæsker fra folk æ ikke huske navnet på, æ drikk mæ ikke sanseløst berusa og snuble inn på jobb dagen etter i en kjole som ikke har vært vaska på en måned sjøl om den stadig ligg i skittentøyskurven, æ reise ikke med bare en ryggsekk til land æ ikke har vært i før, kommer ikke i snakk med vilt fremmede menneska, ende opp med å være våken hele natta og snakke som om vi har kjent hverandre i årevis.

Og det e i og for sæ ikke et savn, æ har bestandig vært typen som like å reise med koffert, sjekke inn bagasjen, sove i hotellrom æ ikke treng å dele, med døre som har lås og nøkkel, spise på restauranta som kan finne på å servere amuse bouche før maten, hvileretta og en sorbet for å rense ganen – det e et lag med skit de her kvinnelige forfatteran skriv som det ville være unaturlig for mæ å ikle mæ, sjøl om det passe for dem,

men kanskje æ av og til lure på om æ kunne vært en sånn? Bare enda en av de parallelluniversmulighetan man kan gripe – enn om æ, da æ tidligtidlig i tyveåran leste Michelle Tea fulgte ho videre til Eileen Myles, Chris Kraus, Maggie Nelson – det ville ikke vært unaturlig, tenk at det bare e tilfeldigheta som sørga for at det tok mæ et ekstra tiår å lese dem?

Æ tror det nærmeste æ kom en sånn kvinnelig karakter æ har identifisert mæ med va i Pianolærerinnen, kanskje det va fordi æ gjenkjente mitt undertrykte ønske i ho … Erika(?). Eller Ester Nilsson, fordi Lena Andersson skreiv alt riktig. Men det e mer distanse der, mindre skit, og det e vel bare sånn det e, æ kom aldri så langt som å være ung og uanstendig anna enn verbalt, og nu har æ forsona mæ med det – det e mulig æ har skit under neglan, men neglelakken min e nylagt og du kommer ikke til å se den uansett.

to ting som ikke handle om det samme men kanskje heng sammen

Æ hadde en samtale med en venninne for noen uke siden, ho sa «du e same, du e feminist, du e dame, du e bibliotekar, du e …» og så så ho på mæ, «æ vet ikke ka du definere dæsjøl som?» og æ svarte «æ vet ikke helt sjøl heller.» Æ snakka med en fyr som også jobbe på NB om Kickstarter og sånt, hevda at æ kommer til å gå personlig konkurs på grunn av alle tegneserian æ støtte, og han lurte på ka slags tegneseria, «nei, du vet, urfolksgreier, feministgreier og … homorelevant stoff» svarte æ etter å ha stoppa og tenkt mæ om.

Æ tror mitt største problem (eh, vi kan i det minste late som) e at ordet queer ikke ligg godt i munnen min på norsk i det hele tatt. En gang i tidenes morgen, da æ fortsatt fikk holde semi-jevnlige morrakåseri på NRK Sápmi, snakka æ om det, at det ordet passe så bra på samisk, dessuten vitsen/rimet «Piera, leat go queera?», men på norsk?, æ får det ikke til å passe, det sitt ikke, det føles som om halve ordet forsvinn i munnhula, og kordan skal man egentlig uttale den r:en til slutt? Si det.

Æ tror æ like det, ordet, queer, fordi det for mæ føles som å i bunn og grunn definere mæ som ikke-heterofil, og det e omtrent så spesifikk æ like å være: æ like folk (eller så hate æ alle, det vakle litt mellom de to ytterpunktan eller begge to på en gang), æ like folk som får hjernen min til å jobbe på nye uventa måta eller mer av det gamle eller små justeringe; æ like folk og det virke bortkasta å definere mæ inn i eller ut av en legning sjøl om æ stadig tenke at æ burde komme ut av skapet (men æ gjorde det og så omdefinerte æ mæsjøl og så måtte æ gjøre det igjen og herregud så slitsomt livet e, så tungvint heteronormativitet e) men æ gidd ikke.

Æ gjør det når det passe sånn, «æ va så forelska i [ho] den gang da» og «æ synes [han] e så kjekk» og «bortsett fra at æ savne kroppskontakt mangle æ ingen» (og «æ vil bare ha noen som like mæ som æ også like»), men det e jo ikke så ofte det passe sånn og enn om alle antar æ e heterofil? Eller, enn om folk antar æ ikke e heterofil, e det motsatte, om æ vil at dem skal vite at æ … hold alle muligheta åpen? (eller det motsatte: å vurdere å være kjempehetero for å unnslippe og kjempelesbisk for å unnslippe, legninga mi e kanskje udefinert men i mæ syng den «ikke dæ ikke dæ ikke dæ ikke dæ» og æ kjenne mæsjøl godt nok til å høre etter – no i said no i won’t no)

Uansett e det jo knapt interessant for mæ, æ vet akkurat ka æ like sjøl om æ ikke får definert det og æ vet ikke om det bryr noen andre – æ foretrekk å tenke på det i frasa, som oftest, «æ blir automatisk litt forelska i kvinner som e et hode eller mer høyere enn mæ», e det en legning? Høye menn e litt av og på, det e så mange forbehold man må ta med menn, men æ like damer som e så høy som æ sjøl føle mæ.

Æ tenkte på det i går, fordi æ snakka om det i januar, så vidt, med en dame som va et hode høyere enn mæ og som blei imponert fordi æ ikke va redd en voksen mann som va et hode høyere enn mæ og sur, ho sa «æ hadde aldri turt det der» sjøl om æ ikke egentlig gjorde nokka stort, æ sa bare nei, og da han nekta å forstå det – som om æ burde unnvike fordi han va større enn mæ og det ga han mer makt – sa æ nei en gang til og ho sa at ho bestandig blir unnvikanes, gjør sæ liten, og æ sa «det e fordi inni hodet mitt så e æ minst like høy som dæ» sjøl om æ på ingen måte va i nærheten av å være så høy som ho.

Men det æ tenkte i går e at fordelen med å være vokst opp sammen med samer, i et samisk samfunn, e at sjøl om æ i og for sæ ikke e hverken spesielt lav eller spesielt høy (noen centimeter kortere enn 1.70 som æ e), så har æ ganske ofte, etter at æ va ferdigvokst, vært den høyeste kvinnen i rommet. Og gjerne også høyere enn ganske mange av mannfolkan som va tilstede. Og det e ikke som om man e et bedre menneske enn andre fordi man e høyere enn dem, det får være måte på, men det e jo nokka der, i reptilhjernen eller de ubevisste delan av oss, æ e høyere enn dæ, æ e ikke redd dæ,

og noen ganga sitt den i, når æ vet æ har rett, når æ vet æ har nokka mer enn bare mæsjøl i fall alt går galt, du e kanskje høyere enn mæ men æ e ikke redd dæ av den grunn, æ har jammen mæ bedre ting å holde på med enn å være unnvikanes over menn som e så vant til å være viktig fordi dem e voksen, og æ kommer til å si nei når det må sies og det å ha vært den høyeste dama i rommet gjør det lettere.

æ va aldri en estetisk retning

I like to take up space just because I can (and I use my dress to wipe up my drink, I care less and less what people think).

Æ tenkte plutselig på det i går, tenk så heldig æ e som slapp å bli, slipp å være en av de her vakre unge kvinnene som menn går rundt og vil redde. Æ tenkte på Cat Power, på de første albuman, eller kanskje heller The Covers Record, det spinkle i det – det e et fantastisk album æ ikke har hørt på på ganske lang tid, men det e litt sårt, et sånt album som kan sende signala om man lytte til det i offentlighet, om man syng det sjøl. Æ vet ikke koffor æ kom borti den tanken, men det slo mæ, æ slipp og slapp å være en sånn vever ung kvinne. Noen ganga har æ drømt om å være ho, sjøl om æ nok stort sett har innsett at æ ikke helt har anlegg for det, men æ unnslapp, og det e ganske heldig.

Og så tenkte æ, nesten like fort som æ hadde tenkt tanke A også tanke B. Det e ikke de vevre unge kvinnene som e problemet, åpenbart. Æ synes alle kvinner, unge som gamle vevre som inngrodde tander eller bryggesjauer, skal få være. Men menn. Det e dem som ødelegg. Fordi dem ser den vakre unge kvinnen og tenke at ho treng å reddes, eller ho burde bli hannes, ho burde være, pidestall og dagdrøm og noen man skriv sonetter til (for dem e sannsynligvis poeta alle sammen, poeta eller forfattera), alle de her jentan som han ser og tenke at ho burde være noen han kan få inspirasjon av.

Og ho høre på Cat Power, ho høre på spinkle svenske syngende kvinner, ho høre på menn med skjegg og gitar og en tilgjort dybde ho lett kunne svømt forbi, men lar sæ forføre av fordi den e potensiell og fiktiv, og ho sende alle de her signalan, om ho e litt nerd på den måten kunne man sitert Firefly om ho «I am a leaf on the wind – watch how I soar» men ho har sikkert studert litteratur eller i det minste forelska sæ i Wordsworth og de der, så ho sitere en av dem, nokka forgjengelig, nokka som flyt, flytte på sæ; ho e så tander at ho kunne fått plass i en koffert, ho har sikkert reist på interrailtur med bare en liten ryggsekk, dratt til fremmede bya uten bagasje, ho ser i hvert fall sånn ut, og det e derfor dem like ho. Men det kan jo ikke ho nokka for.

Og alle de der tingan han antar ho e, at det e alt ho e, men ho e jo alt ho også, mer enn mannen som vil redde ho eller bruke ho eller være den som knekk nokka i ho – for det e så romantisk – noensinne kommer til å se, og det e kanskje det vi har til felles, for han ser ikke mæ heller. Eller oss, dem av oss som e for skitten, for høylytt, for plasskrevanes, vi som kanskje kunne hatt en viss je ne sais quoi om det ikke va for at vi sier for mye, det finnes ingen som vil si «ho e ubegripelig» fordi vi stikk ut på alle bauga og kanta, vi kan gripes, vi e ikke blad på vinden vi e den skitne jorda dem etterlate sæ når dem har råtna. Vi e grådig og sulten og det e aldri det som tiltrekk mannen som vil skrive poesi om kvinnen som estetikk.

Og æ skulle kanskje ønske det av og til, at æ kunne være Maldon-salt, et lite dryss, men i bunn og grunn foretrekk æ å være den blodige biffen saltet havne på (for å trekke metaforen for langt og bli til et kjøttstykke som ikke e det stykket han vil se ho som, den unge tandre kvinnen e hvitt kjøtt, soyafora kylling, ikke biff, tror æ, ho e for anemisk for sånt), og i mæ finnes et anlegg til å bli ho, et tilløp, men æ unnslapp, og noen ganga e det litt trist, fordi æ kanskje også ville ha poeten som va for opptatt med å se etter de vakre vevre; æ har sett og ser kor blikkan demmes havne i en forsamling og det e aldri på mæ (med mindre æ e eneste kvinne i rommet, e man attråverdig om man bare e det når man e det eneste alternativet?), så æ kan nynne på Cat Power uten frykt for å bli redda, æ kan føle mæ sart uten å reduseres til kun det sarte, æ kan være eneste kvinne i et rom fullt av menn og fortsatt vite at dem ikke ser mæ fordi dem e opplært til å la øyan sine gli forbi, og av og til føle æ mæ heldig.

Æ håpe noen ser dæ som du ønske å bli sett, ikke som han antar at du burde observeres.

Av og til ser æ på folk og tenke «du e same»

Mitt fine tinntrådarmbånd

Tinntrådarmbåndet æ kjøpte på MM. Pluss litt diskré neglelakkblogging i bakgrunnen. \o/

I går tvitra æ «Av og til føle æ mæ naken når æ oppdage at æ går i byen uten samiske identitetsmarkøra. Som en superhelt uten uniformen.», fordi æ hadde vært på kafé med Anette (som ikke har blogga siden januar, men dog), og vi hadde snakka av og på i nesten fem tima (det va et hyggelig kafébesøk!) om samisk, språk og kultur og smykka og litt av hvert anna (og litt om ikke-samisk, vi e ikke helt hjernevaska heller). Og på tur til bussen oppdaga æ at æ ikke hadde på mæ nokka som helst samisk, bortsett fra et tinntrådarmbånd (veldig fint et, æ kjøpte det på Márkomeannu og e kjempefornøyd).

fr.martinsen spurte «Hvilke pleier du ha på? Er det kofte-typ eller noen mer hemmelig, fins det en gaydar for samer, en samdar?», og æ svarte «Sjelden kofte, men ofte luhkka, evt ullsjal, en gang iblant sko. Veldig mye smykka, men det e ofte for smått til å telle.» og «Det e nok riktigere å si at æ av og til vil at den samiske innsida også skal være reflektert på utsida.». Æ tror egentlig ikke æ svarte på det ho lurte på, men æ satt mæ litt fast i mine egne tanka (som æ ofte gjør), og blei distrahert av dem. Men æ funderte litt på det der med å kle sæ samisk, for det e jo ikke som om det e nokka æ gjør veldig mye, bortsett fra at æ går med luhkka (om du ikke vet ka det e: googlebilda) nesten året rundt, og at 70% av smykkan mine e samisk (gjerne fra sølvsmia), men det e jo stort sett såpass smått at det ikke helt gjelds.

Men av og til ser æ jo på folk og tenke «du e same.» Det e ikke nødvendigvis klærne som gjør det, og som oftest sier æ det jo ikke til noen (fordi dem neppe hadde satt pris på det om dem nu mot all formodning ikke e samisk), men æ tenke det, enten fordi dem har et sånt ansikt (og æ hadde forklart, om æ kunne, ka æ tenke på som et samisk ansikt, men det e mest sånn at du gjenkjenne det når du ser det, og det kommer man jo ikke veldig langt med), eller fordi dem har på sæ nokka så spesifikt samisk at det virke uunngåelig (det va en stund der kor bieksu-aktige sko va veldig på moten at æ tidvis va mer forvirra enn æ nok har godt av).

Og mens æ tenkte litt på det – på bussen i dag tidlig, fordi æ tydeligvis bare e i stand til å bruke hjernen min på eller på tur til eller fra bussen – kom æ på at æ tidvis fortsatt får den typen blikk fra det æ antar e lesbiske dame. Det avmålte, vurderanes «du e en av oss»-blikket dukke opp av og til, og æ kjenne det igjen fordi æ gjør/gjorde det sjøl.

Det fascinere mæ litt, mer nu enn før, fordi æ ikke lenger e den bittelille butche babydyke’n æ va for (å gud) minst ti år siden. Og det e ikke som om æ har et mål om å se heterofil ut – det hadde jo vært totalt unødvendig – men æ passe definitivt ikke inn i det mønsteret æ passa inn i for ti år siden. Men nokka i det må henge igjen, uten at æ vet ka det e, fordi æ fortsatt får de blikkan. Og det e beroliganes, på en måte æ heller ikke kan forklare; æ har ikke lenger et et ønske om å vandre rundt i dongeribukse og hettejakke, men æ vil heller ikke, på noen som helst måte, unnslippe den versjonen av Siri æ va den gang da. Ho e min favorittversjon av mæsjøl (æ bare klarte ikke å konsolidere ho med lysten til å bruke skjørt og et mulig ønske om å kline med menn), æ sett fortsatt pris på den perioden av livet mitt kor folk – inkludert mæsjøl – av og til tok mæ for å være gutt, og noen ganga lure æ på om æ kunne funnet tilbake til ho, om æ brukte dongeribukse og hettejakke, om æ va skarpere på håret, om æ va mindre rund i kantan (på alle måta).

Siri 17 år e det fineste mennesket æ vet om, og det gjør mæ glad å vite at ho kanskje fortsatt e der, sjøl om æ ikke ser ho anna enn i øyan til dem som ser på mæ på den måten. Og det e kanskje det som e tanken med Siri-som-same også, æ vet at ho e der, æ treng ikke en ytre bekreftelse på at æ e same, men æ vil si det mer eller mindre tydelig. På samme måte som æ va tilhenger av regnbuefarga alt/ka-som-helst da æ va 17 e det behagelig av å til å kunne ta på sæ en slags samisk uniform, å bare være det.

Også fordi æ ikke e redd. Æ e ikke redd for å gå rundt og se ut som en same i Tromsø, sjøl om æ som alle andre har hørt alle de her skrekkhistorian som finnes, sjøl om æ vet. Det stoppe mæ ikke, og enn så lenge har æ vært heldig, enn så lenge har æ ingen grunn personlig til å frykte nokka som helst (men så e jo æ en sedat person som unngår mange av de situasjonan som man kanskje ikke vil havne i, som same – og kor stor e forskjellen på den her tankegangen og ideen om at dame i korte skjørt har sæ sjøl å skylde på om dem blir voldtatt?), og derfor vil æ fortsette. Nu vet æ ikke kordan det hadde gått om æ nu, gud forby, skulle bli slått ned på åpen gate fordi æ e same, kanskje æ aldri mer går ut, men æ kan ikke bruke det som utgangspunkt. Æ vil heller tenke at det kan være min lille måte å bidra på i Veivisergjerninga – sjøl om veiviseran preke en tålmodighet æ aldri har gidda å ha, det e ikke min oppgave å svare ordentlig på spørsmål æ ikke vil svare på – å eksistere som en synlig same på alle de måtan æ like gjerne kunne blitt lest som norsk.

Æ e ikke norsk, og sjøl om æ nu ikke e en superhelt heller, så har æ av og til en uniform, og den gjør at æ føle mæ usårbar, for æ vet kor æ står.

Å bli ignorert. [subversiv vekt]

Noen ganga må æ minne mæsjøl på at folk kan ta mæ på alvor sjøl om æ e tjukk. Æ vet ikke ka det sier om mæ. Eller, jo, æ vet at det høres ut som om æ har dårlig sjøltillit, æ vet jo det, men ja. Noen ganga må æ minne mæsjøl på at sjøl om æ e tjukk kan folk likevel ville høre på mæ. Kan folk likevel synes at det e givanes å snakke med mæ.

Det e ikke min feil, det e det som e det verste. Det føles både enkelt og feil å si det: det e ikke min feil. For om æ bare hadde hatt bedre sjøltillit, ka?, så burde det jo ikke vært et problem – ka slags menneske e det som tror man blir ignorert bare fordi man e tjukk?

Problemet e jo at svaret på det spørsmålet oftest e «et menneske som vet at man blir ignorert fordi man e tjukk.» Ikke bestandig, ikke konsekvent, av og til ikke med vilje, engang, men av og til ignorere folk mæ og det e åpenbart at det ikke finnes andre grunna. Av og til insistere et menneske med fotoapparat på å ta bilda av dem som e til stede, men så glir kameraet unna når man kommer til den tjukke personen. Æ tror at det ikke e med vilje, ikke bestandig, men folk vil fotografere sånt som e pent, sånt som øyet vil se på, og de færreste har øya som e trent opp til å synes at det e fint å se på folk som e tjukk.

Æ tror på vennan mine når dem sier dem synes æ e pen, men æ tror også dem sier det fordi dem vet kordan æ høres ut når æ ler, fordi dem gjenkjenne glimtet i øyet når æ sier nokka æ vet æ ikke burde si, fordi dem har sett mæ gestikulere, har hørt mæ forklare, fordi dem ser klærne æ har på mæ i sammenheng med det æ kler på mæ ellers, fordi «så fin du va i dag» betyr «så fine klær du hadde» og dem ser det, fordi dem ser mæ. Det gjør ikke de menneskan som unngår å se på mæ, som ser fordi dem ikke klare å la være. Dem synes ikke æ e fin, dem huske ikke å se mæ som et menneske man kan ta på alvor.

Og det e derfor æ av og til må minne mæsjøl på at ikke alle tenke sånn. Det går tidvis dårlig.