Om kunstfotografi og tjukkebolla feita.

I mai en gang linka fr.martinsen til bildan til Jen Davis, og skreiv

Og her sitter jeg og ser på bildene og tenker på det at hun fotograferer seg selv og hun er tykk og tykkhet tvinger seg frem som emne for den som ser på bildene og spørsmålet om penhet trenger seg på og tristhet og stolhet men i hodet surrer alt rundt det tjukke det er aksen og det er faenmeg irriterende at det skal være så nærliggende, som om det ikke kan finnes tematikk i bildene som ikke også handler om fett.

og æ så på de få bildan ho hadde lagt til i innlegget sitt, før æ klikka mæ videre til fotobloggen til Information (og nettsida til Davis, som dessverre ikke e oppe for øyeblikket, men som finnes her om den plutselig skulle dukke opp igjen).

Og så stakk det litt i magen – det e en stor mage, det e god plass til å stikke i den – men æ så på de bildan og tenkte på kor vakker dem e. Det e nokka med lyset, og fargan – æ ser for mæ at Jen Davis bor i et hus med vegga som har solide, fornuftige farga, ikke bare hvitt og beige – måten ho bruke sollys og naturlig lys (eller bare måten ho lyssett bildan sine sånn at det ser naturlig ut). Det appellerte til mæ, det ser ut sånn som bildan æ stort sett ikke tar andre plassa enn inni hodet mitt ser ut. Og så lurte æ på om æ nistirra på de detaljan, på måten ho har lyssatt sæsjøl for å slippe å tenke at ho e tjukk. Men nei, æ kan ha to tanka i hodet på en gang (og æ like at æ først skreiv to hoda i tankan …), kor den ene kan sette pris på det æ ser som god kunst, og den andre kan sette pris på at noen som ligne på mæ bruke sæsjøl på den måten, og at det blir vakre bilda av det, ikke på tross av, men på grunn av, som del av.

Æ syns dem e vakker, æ syns ho e vakker, det e nokka der, for eksempel i «Purity» og «The Day After», det e nokka med ansiktsuttrykket hennes i «Steve and I» («should have recognized that fierce look in [her] eyes, I’ve seen it in the mirror so many times» som Ani DiFranco syng), og «Untitled No. 39» (alle de bildan finnes presentert hos Information) e helt fantastisk, fargesammensettinga og ho og, æ vet ikke, æ klare ikke sette fingeren på ka det e der som appelere så veldig til mæ, men æ skulle ønske æ kunne henge opp det bildet på veggen.

Men. Selvfølgelig e det et men her. Men æ satt på 4 roser for kanskje to uke siden (egentlig treng ingen av historian mine å inneholde linja «satt på 4 roser», den e bestandig implisitt) og så på folkan som sto ved disken og handla, som kom inn døra, som smilte til vennan sine, som snakka med hverandre, æ så på alle de her damen og tenkte «det finnes så mange attraktive folk i verden, koffor skulle noen like mæ best av alle?» Æ sa det til Therese, noen daga seinere, som nokka æ hadde tenkt på, og ho reagerte som forventa – som man forvente at venna skal – akkurat som æ reagerte da ho sa nokka langs de samme linjen (om enn ikke fullt så dramatisk) noen minutt tidligere.

Og av og til fortell æ vennan mine at dem e inhabil, selvfølgelig e dem det, det har dem da vært hele veien, uansett kæm det va – på videregående kor ei jente blei forkasta med «ho e tjukk» som om det va logisk at ho dermed også va uinteressant, og da æ forsiktig prøvde å påpeke at «… det e æ også» så va det åpenbart at æ ikke va det, ikke sånn som ho. Det gjelds ikke når det e vennan dine.

Det æ har tenkt på i det siste e ideen om fat acceptance, og det æ plukka opp derfra, kor feil den e, den her ideen om at klær bestandig skal være flatteranes. «Se, om du kjøpe den her buksa kan den skjule at du har store lår, om du bruke den her genseren kan du skjule ditt og gjemme datt, om du går sånn kledd e det mest flatteranes for dæ, ikke bruk sånne klær.» Det finnes ikke det klesplagg i verden som kommer til å få mæ til å se tynn ut, og det e helt greit, æ leve fint med det – sjøl om æ av og til får lyst til å gå i klesbutikka, prøve klær og henvende mæ til vilt fremmede menneska og spørre «ser æ tjukk ut i den her?» bare for å se ka dem svare; det e dårlig gjort å ønske å gjøre andre ukomfortabel med din egen vekt, dårlig gjort, men fristanes – æ øve mæ på å tenke at alt ikke treng å være flatteranes, så lenge æ like det.

Æ tenke på det av og til, når æ sitt tilbakelent i en stol, når æ vil sitte skikkelig behagelig og innser at magen min e det mest synlige punktet på mæ, æ kjenne på ubehaget over å vite at det e den folk ser først, at det e den æ presentere til omverden. Av og til – sjelden, sjelden – ser æ på gravide dame og blir sjalu over den nonchalante måten dem kan presentere sine egne maga på, fordi det e liv i dem, fordi dem gjør nokka vakkert.

Æ tenke på det av og til, når æ ser at noen ser på mæ, men bare akkurat lenge nok til at dem kan forkaste mæ; dem ser på mæ lenge nok til å kutte hodet av mæ, forkaste mæ som noen dem e interessert i – enten på den ene eller den andre måten – og går videre. Æ blir ikke trist av det, æ har aldri vært den peneste jenta i rommet. Noen ganga har æ vært den eneste, det e det nærmeste æ kommer. Æ har slått mæ til ro med at folk som snakke til mæ, som uttrykke interesse på den måten enten e full eller over femti, det e liksom bare sånn det e. Og om noen ignorere mæ totalt bare fordi æ e tjukk, så e det som oftest ikke så farlig for min del – og om det va noen æ faktisk ville prate med, så går det egentlig ganske fort over når æ innser at dem gjør sånt – æ vet at æ har intelligente synspunkt å komme med, synd for dem at dem går glipp av det.

Og det e litt der det heng sammen med resten, litt der og litt hos alle de attraktive menneskan som heller burde finne hverandre – fordi det virke bortkasta å håpe på at noen av dem skal ville finne mæ – en plutselig oppdagelse av at jo, æ har faktisk dårlig sjøltillit, men bare på akkurat det ene området. Bare på det ene området kor æ har faktiske erfaringe som tilsir at det e bortkasta å håpe på så mye – æ vet at æ e smart, flink og alle de andre ordan folk bruke for å beskrive menneska som e skikkelig bra menneska på tross av at dem også e skikkelig tjukk. Det verste va jo at det gjør mæ nesten til en av de her folkan æ bestandig vil vri rundt halsen på, sånne som sir «det sir du bare for å være snill» når noen gir mæ et kompliment, bare fordi æ e mest vant til å få komplimenta enten for nokka æ gjør eller nokka æ har på mæ, ikke for sånt æ i utgangspunktet ikke kan påvirke (som da Ida sa at «det e jo ikke unaturlig om noen vil se dæ i øyan mens dem snakke med dæ, du har fine øya» og æ oppdaga at det har æ aldri tenkt over, det e det ingen som har sagt før) – og æ lar være å si det, æ sir «takk» og «å!» og alt det der, æ har da en bra oppdragelse. Men æ tror fortsatt at du e nødt til å like mæ i utgangspunktet for å syns det, æ klare ikke slutte å anta at det e sant.

Men æ ser på bildan til Jen Davis og tenke at ho e pen, sjøl i de tilfellan kor ho presentere sæ på måta som ikke ville vært attraktiv uansett kor idealkroppsaktig man va, og æ øve mæ på å være et bedre menneske, som del av fat acceptance-retorikken æ etterhvert har lært mæ, æ har nesten klart å plukke av mæ vanen med å se på bilda av andre feite folk og tenke «æ e i det minste ikke tjukk,» som om det gjør mæ til et bedre menneske. Æ øve mæ på å se på bilda av tjukke folk og ikke tenke «koffor går du kledd sånn», å heller tenke «det hadde æ aldri hatt på mæ, men …» for så å enten definere koffor og kordan det kanskje kunne fungert på mæ, til mæ, på måta æ ville likt, eller kordan æ ville gjort det. Nu ser æ mer på folk og prøve å forstå kordan æ sjøl ser ut, e beinan mine sånn, e skuldran mine sånn, kordan ligg magen min i klærne mine.

(fordi en avart av det her e at sjøl om æ prøve å legge fra mæ idean om ka som e flatteranes på den feite kroppen min, så har æ noen helt andre norma som heng igjen, om ka som e anstendig, ka æ syns e passanes – og det e en balansegang å skulle finne ut av ka som e faktisk «her går mine [anstendighets]grense» og ka som e tillært «det e upassanes for feite folk å …»)

Og det får mæ til å høres ut som om æ gjør mitt beste for å være et perfekt, prektig menneske som aldri dømme, og det e jo selvfølgelig ikke sant, fordi noen ganga e æ skrekkelig fordomsfull, men æ øve mæ på å ikke være det. Og, kanskje viktigere, æ øve mæ på å ikke være fordomsfull så andre høre det – æ tar mæsjøl i øran og sir «nei» fordi det e et menneske æ ikke vil være – ethvert tilbakeskritt e tilgitt så lenge æ fortsette å prøve, og antallet tilbakefall minske etterhvert, det nytte.

Men æ klare fortsatt ikke å tenke på mæsjøl som kropp. Det e lettere å venne sæ til å være snill med andre enn å venne sæ til å være snill med sæsjøl. Men æ prøve?

Nu må æ bare venne mæ til tj-lyden i tjukk – for man kan ikke si tykk på nordnorsk, og feit har feil konnotasjona, syns æ – så kommer alt til å bli enda litt bedre.

En brodd i sida til alle anledninger

I desember 2002, den 19. tror æ, ramla æ overende, eller, egentlig ramla æ over kneet mitt. To ganga. Og så lå æ i en snøskavle og gråt av smerte, og ringte foreldran mine (takk gud for mobiltelefona) og vi kjørte på legevekta, og verdens slemmeste lege bøyde på kneet mitt og sa «gjør det ondt når jeg gjør sånn?» og æ sa «ja» mens æ gråt litt til og ho svarte «det skal det ikke gjøre» og æ tenkte bare stygge ting om lega, for det gjorde nu en gang ganske ondt. En god stund etter det va beinet mitt, høyre kne, mer eller mindre ubrukelig (æ måtte på do og tenkte «æ klare nu vel såpass» og så lå æ på gulvet og gråt fordi det ikke gikk men heller gjorde ondt – det va ikke den lyseste uka i livet mitt), og sjøl når det slutta å gjøre ondt å stå og gå va det fortsatt fare for at æ kunne trø litt feil og ende opp med absurde smerta i kneet. Og at æ kunne sitte på en fortauskant i tyve minutt og tenke «æ trodde ikke kneet mitt kunne bøye sæ den veien.»

Det førte i det hele tatt med sæ en viss panikkangst når vinteren og snøen og isen kom. Æ kunne gå hjemmefra og til busstoppet (det tar seks minutta på sommeren og maks femten på vinterstid) og ha ondt i leggan i to daga etterpå fordi æ spente alle musklan i nederste del av beinan mine, som om det skulle sørge for at æ ikke kom til å ramle. Det gikk greit på flat mark, stort sett, men e det en ting Tromsø mangle så e det flat mark, så det har i det hele tatt vært ganske slitsomt.

Sjøl om kneet mitt funke på ordentlig igjen, og det ikke har vridd sæ på noen år (æ har svake ankla, men kneet mitt hold stort sett), og den verste panikkangsten har gitt sæ, sir det sæ vel sjøl at det å bevege sæ ute i Tromsø på vinterstid ikke e en spesielt morsom affære.

Poenget va, at for ikke så lenge siden, i fjor vinter, tok æ endelig mot til mæ og tenkte «vet du ka, det her kommer aldri til å gå over, og en vakker dag kommer æ til å brekke nokka på ordentlig og ende opp med å hate mæsjøl.» Så æ gikk hen og kjøpte brodda. Æ tror dem kosta litt under tre hundre krone, men dem har gitt mæ så mye livskvalitet at æ kunne betalt det tidobbelte (æ kunne, men æ hadde ikke gjort det, for det hadde vært sykt overprisa brodda – da måtte dem eventuelt hatt motor, sånn at æ ikke trengte å anstrenge mæ for å gå noen plassa). Det tok mæ litt tid å få broddebruk til å fungere for mæ, fordi det e ikke til å komme unna at dem bråke nokka intenst når man trampe avgårde på bar asfalt, og dela av Tromsø e jo isfri uansett (♥ oppvarma fortau ♥), men nu har æ vent mæ til det. Æ trekk dem på mæ før æ går ut og æ trekk dem av mæ når æ kommer inn (stort sett, litt avhengig av kor æ e og kor lenge æ skal bli), og innimellom der vandre æ avgårde mer eller mindre ubekymra.

Speilblanke nedoverbakka e fortsatt ikke nokka gøy, stort sett, men nu tør æ begi mæ ut på dem, og æ kan vandre gatelangs uten å tenke på nokka anna enn det æ vil tenke på. Og æ blir smilt til av gamle dame, som også kommer trippanes med de bråkate broddan sine. Det e det som e det beste: æ e blitt en del av et fellesskap: Vi som vet vi e bedre enn alle andre fordi vi ikke e redd for å bruke de metodan vi treng for å holde oss på beinan. Det e stort sett mæ og de gamle damen, samt en og anna person som ikke e fullt så gammel, æ vil bestandig smile til de folkan – sjekk ka vi har til felles, liksom.

Men det morsomste e egentlig de damen som ikke e så gammel, dem som e rundt 50 +/-, dem som ser på mæ som om det e nokka galt med mæ, «koffor bruke du, ungjenta, brodda, når æ, som voksent menneske, klare å holde mæ på beinan?» Æ vet ikke om det finnes et godt svar, men man må jo tenke på lårhålsen, jo før jo heller.

something less than something more

Æ tror, æ e ikke helt sikker, men æ tror at hovedgrunnen til at æ ikke får sove akkurat nu – fordi æ vente på nokka magisk, hvilket e det humøret æ av og til havne i som gjør at æ har mest lyst til å gi mæsjøl juling – e fordi æ spiste på Burger King i dag. Det e virkelig ikke bra for et menneske – i hvert fall ikke et menneske som e mæ – å gjøre sånt (men det skjer så sjelden at æ nekte å ha dårlig samvittighet, æ tror ikke æ har vært innom en Burger King siden oktober i fjor, da æ va i Oslo og ikke fant anna mat fordi det va seint på kvelden og æ va lat).

Æ skulle ønske det funka å gi mæsjøl juling for å slutte å vente på nokka magisk, men æ tror ikke det hadde hjulpet, æ må bare gå og legge mæ og tenke på nokka anna, eventuelt tenke på ingenting (som om det noensinne går bra).

Men ei venninne av mæ hadde lagt ut et bilde av sæsjøl på facebook, i den splitternye kofta si – hennes første – og etter å ha sett på det, smilt bredt og lagt igjen en kommentar om at det va fint, så brast æ i gråt. Æ tror æ slit med etterdønninga av filmfestivalen og den ene uka i året kor æ e supersamisk, for sjøl om æ e lettrørt e æ generelt sett ikke så lettrørt, men det va så fint å se ho – ho strålte liksom, i den fine kofta si, og det va bare nokka, et eller anna med det der øyeblikket kor du tenke «Ja. Ja, sånn skal det være.»

Og ja, det va ganske magisk, men det va ikke det æ va på jakt etter; problemet e at det magiske egentlig e avhengig av andre menneska, fordi dem må bidra – æ kan ikke gjøre nokka magisk på egenhånd (æ kan vel forsåvidt det, men ikke på den rette måten), noen må si nokka, nokka må skje som æ ikke hadde forventa; det treng ikke være så stort, egentlig (sjøl om æ drømme, av og til), men det treng andre bidragsytera. Og det skjer stadig magiske ting, faktisk, men dem kommer sjelden i de øyeblikkan kor hjernen min nærmest kreve det, derav utålmodigheten.

Æ vet ikke, æ skal legge mæ nu.

Mitt første steg på veien til å bli en moteblogger. (AHAHAAHA!)

Det her bildet minne mæ om noen, og æ har litt lyst til å fortelle vedkommende det, men æ tror ikke det finnes en ikke-creepy måte å si det på. (Vi snakke ikke egentlig sammen, så mye.) Særlig ikke siden det æ egentlig vil si «Det her bildet minne mæ om dæ, bortsett fra at du sjelden bruke farga i klærne dine [som æ har sett, det e ikke som om æ ser dæ så ofte], men æ syns du burde gjøre det,» og det virke som en upassanes ting å si til noen man ikke egentlig kjenne godt nok til å kunne si sånt.

Æ har brukt de siste dagan på å lese bloggen til Tavi Gevinson, ho fjortenårige mote-wunderkinden fra USA (men med en norsk mor, tror æ? En norsk forelder, uansett), og æ klare ikke å slutte, så nu e æ et sted i arkivan fra begynnelsen av 2009. Æ like entusiasmen, og det faktum at ho e stiligere som fjortenåring enn æ noensinne kommer til å bli i hele mitt liv (akk og ve). Det interessante – for mæ, for mæ! (e’kke det standard-disclaimer’n på bloggen min?) – e at æ, i motsetning til når æ ellers les greier om mote, faktisk blir litt inspirert. Ikke sånn «oooh, la mæ bruke alle pengan mine på å kjøpe en kjole til fjortentusen krone [lol som om den finnes i min størrelse lol],» men mer «koffor ikke bruke den med den, så lenge det gjør dæ glad?»

Æ e ikke en fan av å skulle kle mæ så æ ser tynnere ut – æ mene, snakk om håpløst prosjekt – men æ har en slags regel (om enn bare for mæsjøl) om ka æ syns e passanes, og ka som ikke e det. Og den regelen e stort sett ganske teit, sjøl om æ e litt takknemlig for at æ aldri har syns det va en god idé å bruke et skjørt som e så kort at man ikke egentlig kan sitte på det. Så i dag brukte æ en kjole æ arva – ubrukt! – fra ei venninne, en kjole æ ikke har hatt på mæ før fordi den sitt litt rart ved skuldran og fordi den e litt kort (hvilket betyr at den ikke rekk mæ til nedfor knærne, siden æ jo egentlig har anstendighetstanka som en anna kristenkonservativ jævel), og det gjorde mæ glad.

Klær altså, det e jo egentlig fine ting, sånn i tillegg til det grunnlegganes funksjonelle i å holde varmen når man bor i Tromsø.

I wrote on a postcard I may or may not send [Paradise Hotel]

Det regne, og det skal visstnok snø, etterhvert, kanskje sner det også, kæm vet – æ har ikke sett den vulkanske asken enda, tror æ, men det kommer kanskje? Alle flyan står på bakken og plutselig skulle halvparten av folkan æ kjenne ut på tur, men det skjer jo ikke. Æ hold fortsatt en knapp på at vulkansk aske e tidenes mest fantastiske grunn til koffor man ikke kan reise (det e sånt man kan fortelle om til sine metaforiske barnebarn!), men æ skjønne at det e kjipt å helst skulle vært i Tromsø/Moskva/Tromsø/New York/verden men ikke komme sæ dit.

Æ har klart å ikle mæ neglelakk (som ikke e ødelagt), matchanes smykka (øredobb og halskjede) og parfyme på en og samme gang – det e en eller anna form for feminin bragd æ aldri tror æ har vært i nærheten av å klare tidligere.

Og når vi snakke om feminine bragda: æ har brukt de siste dagan på å se på Paradise Hotel. Det begynte med en tilfeldig forbizapping for en eller to uke siden, æ endte opp med å se på hele episoden fordi det føles litt som å se et surrealistisk teaterstykke. Også så æ en hel episode i forigårs og så så æ en hel episode i går og æ merke at æ e litt sjarmert. Ikke av deltakeran, nei, æ legg all skyld på den eller dem som står for klippinga. Det e kryssklipping av en anna verden, særlig populær e typen: «Emil er vannmann, vannmannen er hardtarbeidende» [klipp til: Emil ligg i en sofa, med pute over hodet, og snorke høylytt]. Og dem sir ting, i de innklippa intervjusituasjonan som æ ikke skjønne at folk kan få sæ til å innrømme i godt selskap og omtrent 90% av det hele innebær at en eller flere av dem e sprengkåt. Og dem snakke om spillet som om det skulle være livsviktig, «jeg kommer aldri til å svikte deg» og i forigårs skulle dem kåre Miss Paradise. Det innebar selvfølgelig en strippestang, samt et enkelt spørsmål om samfunnstilstanden.

Alle jenten va dritgod på strippestangdansing – hvilket fikk mæ til å slå fast at det antakeligvis e et gen æ mangle helt – men til gjengjeld va det bare en av dem som kunne svare på kordan parti Barack Obama tilhøre (og ho sa «demokratisk» hvilket jo e litt feil, i og med at de færreste parti nok vil si at dem e udemokratisk), så det betyr at det egentlig bare e en av deltakeran som vet at Barack Obama e demokrat. Og det e jo.. greit nok/helt forferdelig. Æ trodde det va basiskunnskap, men æ har ofte slått mæ til ro med at alt æ tror e feil, så æ kan godt fortsette. Men det imponeranes va reaksjonen til han ene fyren, Stian, på det faktum at ho ene jenta, Caroline, kunne svaret: «jeg bare.. hva ellers har du inni der [hodet], når du går rundt og vet sånt, liksom?» (han virka imponert, det va ikke det, det va ikke kunnskapshat, men det va så mye genuin overraskelse i det at æ blei litt overraska.)

Og det æ lure på e: Kor e de folkan sånn ellers? Kordan finn dem hverandre? Ka gjør dem? E dem studenta? KA STUDERE DEM? (psykologi og nokka-med-media?) Ka vet dem, om dem ikke vet ting om presidenten i USA? Æ mene, reint faktisk, ka slags kunnskap e dem i besittelse av som gjør at dem ikke vet kordan parti presidenten i USA tilhøre, at den kunnskapen virke unødvendig? Æ kan skjønne at folk ikke les bøker, at dem ikke les avise, at dem les Cosmopolitan og FHM og kanskje bare ser på bildan og sminketipsan, men ka dem snakke med hverandre om? Æ e uendelig fascinert over de her menneskan som e så forskjellig fra mæ at æ ikke helt kan skjønne kordan dem eksistere. Og æ e stappfull av fordomma, men dem virke så blid! Og så dum! (men det gjør mæ ingenting at dem e dum, om man kan si det sånn, dem e autonome vesen som kan tenke på det dem sjøl vil, æ fordømme faktisk ikke – sjøl om det virke sånn, æ vet det) Og æ lure på om dem stemme ved Stortingsvalg? Æ lure på om dem tenke på politikk (utover å melde sæ inn i facebookgruppe?), om dem har et bevisst forhold til verden? E dem klimaskeptikera? Ka tror dem på? Kæm tror dem på?

Æ vet ikke helt, men æ e litt sjarmert, men sjarmert på måten man blir sjarmert av småunga, æ kan respektere at dem finnes som individa (selvfølgelig, det e et ekstremt fåtall menneska som ikke fortjene respekt på individnivå, herregud), men æ e forundra over at dem finnes og æ lure på ka slags kontekst dem blei skapt i? Har dem universitetsutdanna foreldre? Har dem foreldra? I «Soap Star Joe» syng Liz Phair «They say he’s sprung from the skull of Athena/Think about your own head./And the headache he gave» og det e det æ sitt igjen med: kor kom dokker fra og kordan blir æ kvitt den her eksistensielle hodepinen? Og kan æ putte dokker i lomma og ha underholdning æ kan trekke fram hver gang æ føle et behov for å se en verden æ aldri kommer til å ta del i?

my life may not be something special, but it’s never been lived before

LIVET

jeg samler liv
som blir til lyd
ingen har joiket meg

jeg trekker ord gjennom munnen
blander dem med spytt
og tvinner dem rundt og rundt med begge hender

jeg som aldri har tvunnet reinsener
syr meg sammen fra innsiden og ut
og samler liv som blir til ord

(Hege Siri, i diktsamlinga et øyeblikk noen tusen år)

Æ stakk av med Utropia sitt lese-eksemplar av Hege Siri sin nye bok, fordi æ ville lese den uten å måtte anmelde den. Eller, rettere sagt, æ ville lese den for å se om æ kanskje vil anmelde den en gang. Æ vet ikke enda – æ tror æ har lest mæ gjennom samlinga fire ganga så langt, men. Dela av den – setninge, fragmenta – treff mæ, oppsummere min samiske eksistens på måta æ kanskje ikke har tenkt på før (i tilfelle det ikke e åpenbart: æ har tenkt ganske mye på den). Andre dela slår mæ som mindre interessant, eller mindre gripanes, delvis, tror æ, fordi den samiske historien vårres e såpass forskjellig, og delvis fordi æ ikke syns diktan fungere så bra. For mæ ihvertfall. (der e problemet, særlig om æ skal anmelde poesi (sånt gjør æ veldig sjelden), æ klare ikke helt å se forskjellen på ka som ikke fungere for min del og ka som ikke fungere i det hele tatt, og det føles som en distinksjon æ burde få til. Dikt e min svakeste side når det gjeld litteratur, æ e ikke så veldig flink med dem.

(eller kanskje det heng sammen?) Æ har hørt på Ani DiFranco, i går og i dag – det vil si, æ e på spor 41 av 233, så det går som det går – og nu vil æ klippe av mæ alt håret, kjøpe mæ nye brilla, etc etc. Æ så på skyggen min i gatelysan i går og tenkte at æ kunne sett ut som en mann – if only if only – og det hadde i grunnen vært litt fint. Æ savne – plutselig, nu mer enn ellers – den perioden da æ kunne passere. Ikke fordi æ vil at folk skal tro at æ e mann, men fordi æ ikke nødvendigvis vil at dem skal tro at æ e dame heller.

(det fine e at æ begynte på den tanken, og så kom Inga, og så snakka vi sammen i tre tima, og va blant anna innom kjønnsidentitet (og seksuell identitet som en videre del av det), og den greia med å være litt uklar.)

Og æ gjorde det i går, mens æ satt her – her på VT, kor æ sitt nu også – og så på de nye studentan som gikk lysløypa og tenkte at dem e jo litt søt, litt søt, veldig høylytt, æ oppdaterte facebook med at æ hadde vært på date med mæsjøl, og det hadde vært hyggeligere om æ ikke så på andre menn. Æ venta på at noen skulle spørre, skulle reagere på den delen med «andre» – kæm e den første mannen, Siri? Jo, det e mæ. Eller, nei, det e det ikke. Æ e ikke mann, æ vil ikke være mann, som sådan, men æ vil ikke ikke være det heller. Og det e hovedgrunnen til at æ skulle ønske æ va slankere, for da kunne æ klipt av mæ alt håret og ligna mer; eller kanskje like mye: da kunne æ ligna mindre på det folk vet æ e. Æ like muligheta, æ like valg, og æ like ikke at min fysiske identitet fjerne den muligheten min mentale identitet like å ha.

(og ellers? «noen ganga ser æ på enkelte menn og tenke «om æ hadde satt mæ på dæ ville du knekke i to.'» Og av alle ting her i verden e æ blitt mye flinkere til å flørte med små barn (det høres så suspekt ut, men det e jo så enkelt å flørte med små barn: du smile til dem, så smile dem tilbake, dokker kikke litt på hverandre, ser bort, ser tilbake, også glise en eller begge frydefullt – så starte man på nytt.), eller kanskje æ bare e blitt mindre redd for dem. Barn e fine greier, sjøl om æ ikke vil ha noen.)

om kropp og kjønn og identitet. Og andre munnfulla.

Det va nokka æ følte et behov for å snakke om, men æ kan ikke lenger huske helt ka det va. Nokka, noen, ett eller anna. Nokka om kropp og fysisk tilstedeværelse, en lang komplisert tankerekke etter at æ leste dela av fredagsbilaget til Aftenposten, om tre transkjønna persona. Og, like mye, en tankerekke som kommer fra Verdensteatret, via omveia, via hjernen min: ett eller anna med kor stor forskjellen e mellom å henge dag ut og dag inn på Kaffe&Lars og å gjøre det samme på VT. Og det at æ noen ganga glemme at folk dømme andre på bakgrunn av fysisk tilstedeværelse, ikke – i mangel av et bedre ord – psykiske egenskapa.

Og alt det e egentlig flere side av samme, om ikke sak, så ihvertfall diskurs. Eller, man kan kanskje ikke kalle det en diskurs når det e nokka som bare angår en sjøl? Æ tror ikke det e en veldig vanlig tankegang, dessuten e den innvikla og innfløkt, såpass uregjerlig at æ ikke helt vet om æ har styr på den (det e for seint på natta til å si nokka fornuftig om det, derfor metasamtalen omkring det hele).

Men det koke som regel ned til at æ ganske ofte (som oftest?) glemme å tenke på mæsjøl som et kroppslig vesen, og at æ – som en naturlig konsekvens av det? – glemme å se mæsjøl som et kjønna vesen, og at den ikke-kjønninga igjen føre til at æ – den gang da det fortsatt va et forståelig feilgrep – aldri syns det va ubehagelig/rart/etc når folk tok mæ for å være gutt, heller tvert i mot, æ likte det. Ikke fordi æ ikke ville være jente, men fordi det ikke hadde gjort mæ nokka å være enten/eller, litt udefinerbar. Æ like ikke å defineres av andre, heller, for den saks skyld, sjøl om det av og til føre til den beste oppfatninga av kæm æ e (You simplified me down to slogans on the wall/I took offense, but you were right about them all som Rachael Yamagata syng i «I Want You»). Rettere sagt: det finnes folk som kan definere mæ, men det e ikke så mange av dem.

Det e derfor ett av mine favorittminna/mest narsissistiske øyeblikk e den gangen æ satt på bussen, så opp i de speilan som heng framme for å gi bussjåføren oversikt, så noen og tenkte «han fyren va ganske pen, æ lure på kæm det e?» for så å innse at æ så på mæsjøl. Æ tror ikke æ hadde vært nokka særlig til mann – eller kanskje, kæm vet, kanskje hadde æ vært en av de pretensiøse litteraturstudentan, av typen som blir enda verre som menn enn som kvinne, av årsaka æ ikke helt kan forklare. Æ lure på om æ hadde likt den mannlige versjonen av mæsjøl? (kjenne æ mæsjøl rett hadde æ hatt mest lyst til å slå han i ansiktet med en knyttneve, samtidig som æ egentlig va tiltrukket av han.. Sukk.)

Og æ vet ikke helt, men kanskje e det en sammenheng der, mellom det og det faktum at æ på fredag fikk en gaysir-melding av en fyr som førte til at æ logga ut øyeblikkelig og vifta med hendern mens æ lo. Alt det bare fordi han skreiv nokka sånt som «så nydelig du var» (og presterte å kalle mæ søtnos! Verden!). Og æ vet at det høres ut som om det sir dårlige ting om sjøltilliten min, men når folk sir sånt får æ bestandig mest lyst til å spørre om dem e full. Det finnes mange ting æ e god på å ta imot komplimenta for, mange ting æ syns det e logisk å få komplimenta for (forstå mæ rett), men en av dem e ikke at e æ pen el.l. Og det e ikke fordi æ har dårlig sjøltillit, men fordi æ glemme at folk eventuelt kan se på mæ på den måten. Fordi æ, når æ blir konfrontert med at folk ser på mæ og syns æ e [tilfeldig valgt komplimenterende begrep], også kommer på at det e andre(/langt flere) som ser mæ og tenke [tilfeldig valgt fornærmanes utrykk].

Og æ gir mæ stort sett blanke faen i at det finnes menneska der ute som ikke like mæ fordi dem syns æ e uattraktiv, men det e – antakeligvis? – fordi æ i nesten like stor grad gir blanke i at enkelte kanskje syns æ e attraktiv; måten æ ser ut har ingenting å si for mine mentale egenskapa, og æ glemme at folk flest ikke har et forhold til kunnskapen min/tankan mine, at dem ikke har anna å dømme på enn ka dem eventuelt syns om utseendet mitt.

Og når alt kommer til alt tror æ at æ score høyere på intellekt enn utseende, det e i det minste en skala æ føle mæ komfortabel med.

(det finnes en siderekke her, med at æ – passanes nok – til stadighet dømme andre på utseendet. Men æ klare fortsatt ikke å få det til å stemme at fordi æ gjør det, så vil andre også gjøre det samme. Det e menneskets rett å være inkonsekvent?)