David Hockney på Nordnorsk kunstmuseum. Eller å se på kunst som på en iPhone.

David Hockney

Et maleri av Saltstraumen på NNKM (i fugleperspektiv, sånn at dokker sjøl må dra og se på det, jepp).

Æ va og kikka på David Hockney på Nordnorsk kunstmuseum i dag, som sæ hør og bør. Ikke det, æ har vært og kikka på han en gang tidligere, i begynnelsen av juli, så det e ikke som om æ va seint ute (æ va i Tana da utstillinga åpna, ellers hadde æ kanskje vært der også).

For ikke så lenge siden klaga æ min nød over at ordet kikke blir rart på dialekt, særlig om man skal si «æ skal kikke» – for det e jo ikke to k-a i det, det e mer som kjike, eller kanskje kjiike. Men det kan man jo ikke skrive (vel, jo, om man skriv sånn fæl dialekt, men når man skriv en ganske normert dialekt, som æ jo gjør, så ser kji(i)ke kjemperart ut). Det e litt som med gråte. Æ sier stort sett aldri gråte, fordi det høres rart ut for mæ, men så får æ mæ ikke til å skrive skrike, fordi det har så forskjellige konnotasjona. Gråte kan man liksom gjøre i ro og fred, skrik man så e det nokka nærmest hysterisk.

David Hockney

Detalj av et maleri av en foss på Island.

Det va uansett et enormt språklig sidesprang til det æ skulle snakke om – særlig når det æ skulle snakke om va David Hockney. Om dokker ikke vet det, hvilket det jo e legitimt å ikke vite, så e David Hockney en maler, fra Storbritannia. Han slo gjennom for lenge lenge siden med noen veldig stilistiske bilda fra Los Angeles, med svømmebasseng og sånt. Så flytta han tilbake til Storbritannia og begynte med landskapsmaling. Tidlig på 2000-tallet va han i Nord-Norge og på Island og litt sånt, fordi han hadde lyst til å se kordan det va å male når det va lyst hele tida (ergo va han vel her på sommeren). Innimellom landskapsmalinga har han også vært en innovativ kunstner som har vært mer enn villig (ka e man egentlig om man e mer enn villig? kjempevillig? råvillig?) til å prøve sæ fram med nye metoda for å skape kunst, og han har dermed tatt i bruk moderne hjelpemiddel for å male, som for eksempel iPad. Tidligere i år gikk Nordnorsk kunstmuseum, sammen med Sparebanken Nord-Norge sitt kunstfond, til innkjøp av ett av de nordnorske bildan til Hockney, og nu e det, sammen med fire andre maleri på utstilling i hovedsalen på NNKM.

Haha, det høres litt ut som om æ enten har svelga en wikipediaartikkel eller har tatt ti studiepoeng i nyere kunsthistorie – men æ har altså ikke gjort noen av delan. Vel, æ har i det minste ikke svelga en wikipediaartikkel som æ vet om. Og æ har ti studiepoeng i ganske mye anna, men faktisk ikke et eneste kunstvitenskapsfag, sørgelig nok.

Det som va litt fornøyelig – om man e mæ og e enkel å fornøye (heller det enn å være lettfordøyelig, ka) – va at da æ va i Bilbao sammen med SFF i mai, så va vi på Guggenheim-museet der, og dem hadde en enorm utstilling med en hel masse av landskapsbildan til Hockney, med vekt på det han har laga på iPad. Dem hadde også noen iPada med en film som viste kordan han gikk fram når han male på dem, og det va kjempefascineranes (men så e æ nu generelt en stor fan av å kunne se på mens folk male og tegne, fordi det e helt fantastisk å se på at dem kan bruke fire streka på å få nokka til å ligne på et spesifikt menneske eller sted – det e litt som å se på magi, særlig når man da også får se hele metoden for kordan dem jobbe det fram, det e det beste, når nokka e både vanskelig håndarbeid man må øve på og magi).

David Hockney

To av fem maleri i Hockney-utstillinga på NNKM.

En av de tingan æ likte med utstillinga på Guggenheim-museet va at dem hadde et rom med kanskje femti verk på veggan, så man kom inn der og stirra på alle, og så gikk man nærmere ett av dem og så at jo, det e pikselert når man kommer så nært, man kan se at det e tegna på en iPad, og så trakk man sæ tilbake og så på alle bildan igjen. Det e litt som en moderne versjon av vannliljen til Monet: åpenbart ka det e på avstand, bare en haug med fargeklumpa når man kommer nært (og en liten del av mæ tror det e Clueless sin feil at æ digga Monet da æ va yngre: «No, she’s a full-on Monet. […] From far away, it’s OK, but up close, it’s a big old mess.»).

Æ va der sammen med en gruppe med gamlinga – som sæ hør og bør, siden æ e yngste medlem i SFF (Samisk faglitterær forfatter og oversetterforening, yeah) – og noen av dem sa at det va overveldanes med så mange bilda på en gang, kor skal man se, man kan jo ikke få med sæ alle sammen. Så æ foreslo at det kanskje e en slags generasjonsforskjell der? Fordi det æ tenkte på det som va mer som bildemappa på iPhonen min, kor man kan se miniversjona av alle bildan, også zoome du inn på det bildet du vil se nærmere på. Eller på facebook (den sammenligninga e kanskje mer gamlingvennlig): du kan se på hele mappa med bilda (for eksempel her, om du vil se alle bildan mine fra Bilbao (ingen fra Hockney, dessverre, det va ikke lov å fotografere i salen)), og så klikke du dæ inn på det du vil se ordentlig på. Det tåle jo til og med sammenligninga, fordi også bildan på facebook og på iPhonen har begrensa kvalitet når man zoome sæ inn på dem, i motsetning til med ordentlige fotoapparat og film så vil du aldri kunne forstørre nokka nærmest endeløst, det tar ikke så lang tid før man bare ser piksla i forskjellige farga.

David Hockney

Detalj av Saltstraumenbildet, med fisker.

Utstillinga på NNKM e, åpenbart, ikke satt opp etter samme mal. For det første e det bare fem maleri, og fire av dem e kjempesvær. Dessuten står det femte på gangen. Det synes æ e litt teit, egentlig – bildet som e hovedattraksjonen, det dem har kjøpt, heng i foajeen, man får liksom ikke muligheten til å se ordentlig på det, det står sånn at det e delvis skjult bak en søyle og alt, men men. De fire bildan som heng inne i hovedsalen e satt sammen av fire eller flere ark i A3-størrelse (eller nokka deromkring), og alle e naturscena, fra Saltstraumen, en fjord i nærheten av Nordkapp, en foss på Island og … et sted til (siden æ ikke tar studiepoeng i kunstvitenskap tenkte æ ikke på at æ må pugge det). Første gangen æ kom inn i det rommet, i begynnelsen av juli va æ ikke overvelda, æ sto bare der og va litt sånn «… vent, e det her alt? ka slags utstilling e det?», men så så æ mer på bildan, og så har æ tenkt på dem, og da æ va der i dag va æ mye mer inntaksvillig, og æ sto og kikka på detalja og småplukk i bildan, og det va veldig tilfredsstillanes.

Da æ va der i dag beit æ mæ også merke i at de fire bildan hadde forskjellige innramminge, æ synes det va litt interessant, koffor ikke være konsekvent? (Muligens fordi bildan e på utlån og kom med de rammen dem hadde, kæm vet?) Det eneste æ egentlig har å klage over med den utstillinga e at NNKM tydeligvis ikke synes at folk treng å oppholde sæ for lenge i rommet, så dem har ikke satt inn en eneste benk eller nokka å sitte på. Det hadde vært fint å ha, æ kunne godt tenkt mæ å bare være i det rommet en stund, sitte og se på ett eller flere av bildan og kunne tenke om og rundt dem, det blir ikke det samme når man står og ser på det (eller så e æ bare vanskelig, kæm vet).

Æ vet fortsatt ikke veldig mye om Hockney (dessuten vil æ til stadighet skrive Hockey, akk og ve), men æ like at de her tingan av og til passe sammen på den måten – at vi kom fram til Bilbao, kjørte forbi Guggenheim og æ tenkte «Hockney? Han skal jo stilles ut i Tromsø snart!», også kunne æ se på han der og ha det som utgangspunkt når æ endelig kom mæ på utstillinga i Tromsø, æ vet litt mer enn æ visste da året va nytt, og nu vet æ i det minste nok til å vite at æ ikke vet nokka om de tidligere periodan av malervirksomheten hannes, men æ vet nokka om den seinere produksjonen, og det hold. Så har æ i det minste et greit utgangspunkt om æ plutselig skulle bestemme mæ for å ta ti studiepoeng i samtidskunsthistorie.

Marit Følstad og et ja eller nei til kunsten. Eller et kanskje?

Det her innlegget e litt springanes, det e fordi æ har skrevet det på fire eller fem forskjellige tidspunkt, derfor hoppe det fram og tilbake, fordi æ e lei av å pirke på det og nu vil æ bare legge det ut, det her e ikke tanka som treng å godgjøre sæ i en drøy måned, dem blir neppe smartere enn dem e.

Søndag 20. mai va æ på et kunstseminar. Det høres fint ut å si det, sånn passe pretensiøst, se ka æ like å gjøre, liksom. Faktum e jo at æ kom mæ til trappa på NNKM – Nordnorsk kunstmuseum – før æ vurderte å snu og bare gå tilbake på Kaffebønna, lese mer i D2 og ikke prøve å late som om æ e et menneske som kan gå på kunstseminar. Men æ tenkte «Nei, Siri, ta dæ sammen», og gikk inn. Ikke overraskanes (det skjer vel sånn cirka hver gang), viste det sæ å være riktig valg.

Nordnorsk kunstmuseum har hatt utstillinga «No Strange Delight» av Marit Følstad oppe siden januar (tror æ?), og den maiuka va siste visningsuke, og i den forbindelse arrangerte dem et tre tima langt seminar om kunsten hennes.

(og nu tenke æ at det e sånn et ordentlig blogginnlegg burde starte, så æ burde slette de fire første setningan, men æ forbehold mæ fortsatt retten til å tenke at æ skriv mest for mæsjøl, og for mæ e det viktig å huske at æ i et lite øyeblikk hadde mageknip av angst fordi æ skulle inn i en sosial setting æ ikke kunne forberede mæ på. Den gikk over da æ spurte kor seminaret skulle være, og tok heisen opp, da æ hadde hatt en halv samtale med noen (og brukte mesteparten av tida på å tenke «aaaa, koffor vet du kæm æ e?» fordi det e sånt æ gjør, sjøl når æ vet at folk vet kæm æ e), og fant en stol, satt mæ ned. Den mageknipen e en del av opplevelsen, æ e tydeligvis ikke for gammel til å glede mæ over mestringsfølelse i nokka ganske enkelt, i nokka forholdsvis teit. æ burde sikkert være så sikker på min egen kunnskap at æ ikke tenke på det, æ burde tenke mer på det at æ har kunnskap, sjøl om den ikke e innenfor akkurat det her feltet, men det æ vet e legitimt, og påfyll av tverrfaglig kunnskap e vel aldri anna enn positivt? Det kunne man tenkt, men det gjør æ jo ikke. Ikke på den måten i hvert fall.) (parantes slutt)

Charis Gullickson va ordstyrer og åpna gildet, og kunne fortelle oss at ho «hadde bestilt dårlig vær, for da kommer det flere folk, men så ble det for dårlig og jeg var redd for at flyet [til Marianne Hultmann] ikke skulle lande.» Det blåste nokka fantastisk, vindmåleren på brua sa 23 m/s lørdag kveld og 19 m/s på søndag. Men Hultmann va landa, så alt gikk bra. Det va forøvrig også ganske mange menneska tilstede, så værønsket må ha fungert.

Joakim Borda skulle både ha omvisning i utstillinga, samt snakke med Marit Følstad om kunsten hennes, og innimellom der skulle Marianne Hultmann, som e intendant ved Kunstforeninga i Oslo – og som hadde kuratert en utstilling med Følstad i 2010 – holde et innlegg om Følstad, og måten ho forholder sæ til tid på. Det siste punktet va vel det som i minst grad handla om det det skulle handle om, men forelesninga hennes besto av en rekke mer eller mindre interessante tanka – mest etter innfallsmetoden virka det som, innfallsmetode med notata – delvis om ideen om tid hos Følstad, men også om ho som kunstner generelt, med avstikkera innom både Caravaggio og forskjellige musikera.

Dagen starta egentlig med at Joakim Borda sa «Det er ikke kunst man kan forklare, den må observeres.» Og på den ene sida tenke æ at det e helt rett, men på den andre fikk æ mest lyst til å himle med øyan og si «din pretensiøse tulling, det e på grunn av sånt folk flest ikke tror dem kan se på kunst.» Enkelte av oss vil faktisk ha kunsten forklart også, om enn ikke fra ende til anna, men vi vil ha innfallsvinkla vi ikke hadde tenkt på, vi vil at noen skal påpeke at sånt heng sammen og om man sammenstille det og det så kan man oppdage nokka nytt. Vi vil ikke bli sendt ut i en utstilling med beskjed om å oppleve den helt på egenhånd. (Noen av oss har allerede gjort det, noen av oss håpa på å få nye opplevelsa av utstillinga ved å få en grundig gjennomgang av den. Det e dét æ forvente når nokka skal vare i nærmere en time.)

Og et sted underveis i seminaret noterte æ «Sontag – Kaja Schjerven Mollerin – kunst som sanselighet, ikke noe tolkbart» fordi Kaja Schjerven Mollerin hadde et essay i den lørdagens Bokmagasinet til Klassekampen om Susan Sontag, kor ho kommer innom det:

Møtet med et kunstverk er for Sontag en sanselig erfaring. Når hun i essayet «Mot fortolkning» – polemisk – går til angrep på fortolkningen, er det fordi enhver fortolkning leter etter noe bakenforliggende, etter hva en bok eller en film eller et maleri egentlig vil si, og slik risikerer å overse det aller første vi ser, hører, fornemmer i et møte med et kunstverk: selve kunstverkenes form. Sontag understreker dette, fordi hun også mener at vi ikke lenger kan ta den sanselige erfaringen for gitt. Vi lever, ifølge Sontag, i en kultur basert på overskridelse og overproduksjon, en kultur som bombarderer oss med inntrykk, og som sløver sansene, gjør oss numne og ignorante. Kunsten kan på sin side gjenopplive sansene våre, og dermed utvide området for hva vi ser, hører, føler, får med oss. Slik gjør kunsten oss til mer oppmerksomme, reflekterende og deltakende mennesker i verden, og slik blir også kunsten, for Sontag, et sted hvor vi kan erfare oss selv som hele. Mennesket er mer enn fornuft, anfører Sontag, det er også et sansemessig vesen, men i en tid preget av fornuftens herredømme, underkjenner man konsekvent den sanselige erfaringen som en måte å oppnå erkjennelse og kunnskap på. I en slik verden blir mennesket ufritt og fremmedgjort, dømt til å erfare seg selv fragmentarisk.

(og æ skreiv ned det sitatet nu, og oppdage at av og til e det den eneste måten æ oppfatte ting på, uansett kor ofte æ les dem, æ skreiv det ned og så på linja «i en tid preget av fornuftens herredømme» og tenkte at den vil æ gjøre nokka med. Æ vet ikke ka, men for en setning! [Det Sontag sier treff nokka æ føle æ har skrevet minst hundre ganga før: å øve mæ på å ikke tenke.])

I en verden kor alt heng sammen med alt føles det som nokka det kan være verdt å minne sæsjøl på: det e lov å bare sanse ting. (æ e muligens ikke den som treng å minnes mest på akkurat det, æ burde vel heller huske på at det e lov å prøve å være bare saklig, bare faglig, av og til i det minste.)

Følstad snakka om at verkan, at oppbyggninga av utstillinga, a + b + c, blir nokka mer når man så legg til + betrakteren, mer [interessant] enn kunstneren i utgangspunktet kan vite om utstillingen. På den måten virka Følstad både detaljorientert/pirkate og åpen for at alt kunne endre sæ – og det likte æ. Det e kanskje fordi det e en teori æ har hørt mye om i litteraturvitenskapen, men ikke har kobla til kunst før, ikke på den måten, sjøl om det vel e åpenbart at resepsjonsteori burde være en akseptabel forklaringsmodell for kunst også.

Æ tror det va Hultmann som sa at kunst e intuitivt, ho satte det opp som et motstykke til for eksempel kunstvitenskap – «der man føler at man leser side opp og side ned om verket» (og æ bare «bloggen min! \o/ – sånt som skjer når man gir den et navn som e en ofte brukt frase).

Det æ egentlig fikk mest nye tanka om va bruken av musikk/lyd i kunst/kunstutstillinge – det e nokka æ ikke har tenkt spesielt mye på før, men det dem snakka om føltes riktig, og va interessant. Nokka med ideen om kunst som musikk vs/og kunst med musikk. Kunst som musikk fordi begge dela e umiddelbar, e uunngåelig i enkelte sfæra, går du inn et sted kan du treffe på både kunst og musikk, du må forholde dæ til den. Det e et bevisst valg å lese en tekst, men om en kafé spille en CD, om en kafé har et kunstverk på veggen e det der, enten du forhold dæ aktivt til det eller ikke. (Æ vil legge til nokka om 4 roser her, om veggbildet til Marit Victoria Wulff Andreassen, fordi det e et verk æ forhold mæ både aktivt og passivt til, æ har brukt mye tid på å se på det, æ lar mæ fortsatt uroe av det, av og til, men samtidig e det en konstant tilstedeværelse i livet mitt – fordi æ e så mye på 4 roser, æ vet kordan det e, æ vet ka det e. Og noen ganga e det beste med å være på 4 roser å kunne se på andre som på en eller anna måte må forholde sæ til det verket.)

Også ideen om at lyd og verk må tilføre hverandre nokka va fin, Følstad nevnte at ho ikke kan eller vil bruke eksisterende musikk fordi folk har et forhold til det fra før av, det vil gjøre verket til nokka anna enn det ho ser for sæ, det vil innebære for mange ferdiglagde konnotasjona. Nokka av det samme va ho innom da ho sa at ho aldri øve på en performance eller et videoverk: «det blir alltid noe annet enn jeg hadde trodd og i det ligger magien.»

En av de tingan som æ vet e et ganske usympatisk karaktertrekk e at æ har en tendens til å forkaste meningan til folk om æ vet at dem på et tidspunkt har sagt nokka æ e uenig i. Så også med Borda, som – så vidt æ huske – anmeldte en [samisk] utstilling på Tromsø kunstforening for kunstkritikk.no og gjorde det på nokka æ synes va en ganske dårlig måte. Når æ tenke mæ om kan æ ikke huske ka det va med anmeldelsen som plaga mæ, men æ synes å huske at det va nokka der, stort eller lite, og det e nok til at æ i etterkant av seminaret lure på om æ egentlig gidd å ta det Borda sa alvorlig. Det e jo ikke en fruktbar måte å forholde sæ til verden på, æ skjønne det, æ kan ikke forkaste det som virke fornuftig bare fordi mennesket som sier det på et tidligere tidspunkt har sagt nokka æ på den tida va uenig i. Men æ gjør det (sjøl om Borda som sådan e et dårlig eksempel på sånt) med menneska æ nok burde forholde mæ til, enten æ e enig med dem eller ikke. Motargumenta e bedre enn å himle med øyan og ignorere det som blir sagt. Det e bare det at æ synes det e så mye enklere å himle med øyan og være ferdig med det. Men det e vel feigt, så æ burde slutte.

Æ sitt fast et sted mellom å ville leve et enkelt liv og å ville være et faglært menneske. Det høres så himla pretensiøst ut, men æ vil kunne gjøre det enkelt, si at «det her kunstverket traff mæ» – eller så vil æ gjøre det ordentlig og si «om man ser på verket [xyz] kan man se klare hentydninger til verk [æøå], samt en fortsettelse av en dialog som starter med kunstnerens tidligere verk [abc]», nokka sånt. Den typen argumentasjona. Men samtidig hørte æ på enkelte av de her folkan som deltok under seminaret, æ hørte dem si setninge som «[det der] minte mæ om Nietzsche» eller «kanskje man kan sammenligne utstillinga med et gresk drama, med katarsis» og æ satt der og va mest frista til å bryte ut med «da æ så på [verk x] tenkte æ på skrekkfilma, og [verk y] synes æ va mest interessant fordi det passa sammen med [detalj z som bare æ bryr mæ om].»

Men samtidig snakka Følstad om at ho like å forholde sæ til plantegninge før utstillingan, for å kunne se for sæ rommet; ho snakka om å fjerne listan i romman, fordi det å ha hvite vegga, trefarga liste og gråspraglate gulv distraherte fra det ho vil si; Hultmann snakka om kordan det å gå i en utstilling av Følstad på mange måta gjorde at man må forholde sæ til tida på en helt anna måte, at «high speed gör slowmotion» og det e «lustig», men også om bruken av svarte hull både metaforisk og spesifikt, for så å trekke linje til Caravaggios selvportrett av sæsjøl som Medusa, med den åpne munnen som kan symbolisere ka som helst – kanskje han gjespe, kanskje han rope, kæm vet – for så å snakke om Diamanda Galas og komponisten Julius Eastman. For så å si at Galas lage musikk man kan la sæ berøre av sjøl om ho kommer fra Milwaukee eller nokka sånt, med den klare implikasjonen om at det ikke e et sted man kan få stor kunst fra, at det skal litt til for at noen e født i Milwaukee og likevel lage musikk av typen Galas lage, og æ får så lyst til å frese. Æ blir som en irritert katt, æ vil bare flekke tenner, frese, snu og gå min vei, fordi æ ikke gidd den der tankegangen om at det e enkelte referansa som e god fisk, mens andre aldri kommer til å bli god nok. Man kan være født i Milwaukee og likevel bli vår tids Caravaggio, det virke unødvendig å skulle gjøre det til en dikotomi. (Og ja, Milwaukee-eksempelet e kanskje ikke det viktigste, det finnes andre ting man kan trekke fram langs de samme linjan, men æ har nylig vært i Milwaukee, æ falt for stedet på mange måta, det e fint, og æ blir frustrert når noen nevne det, den typen sted, i en bisetning og forkaste det på den måten.)

Æ vet ikke om æ e klar for å forholde mæ til den sjølgode kunstsfæren på den måten, gidd æ det?

Øyeblikk av «det e sånn det e» iblanda lange strekk med «men koffor sier dokker sånt?», om at Følstad ikke vil bruke Britney Spears (men The Smiths, The Cure, Joy Division e legitimt, depperock e lov, Blonde Redhead e kult, popmusikk e ikke lov, med mindre det e Bowie, men Bowie e kul. Britney Spears e fjortismusikk, e ingenting), frasa som «det e helt døvt» og «eller så blir man mongo.» Æ vil ikke styre andres språk – jo, æ vil, men æ vet at æ ikke kan – men æ slit med å forholde mæ til menneska som e eldre enn mæ som fortsatt tror at mongo e et godt ord for å beskrive nokka som helst.

Ida foreslo at æ kunne sagt «så du mene at det her verket e hørselshemma?» eller «tror du virkelig at kunst kan gjøre et menneske mentalt tilbakestående?», men det tenkte æ jo ikke på der og da, da tenkte æ bare «men … hæ?» (og klaga på twitter, as is my wont) og litt på at æ kanskje like kunsten til Følstad bedre når æ ikke måtte forholde mæ til Marit Følstad som person, sjøl om ho sa mye interessant også. Ho va flink til å snakke om kunst på mange måta, men så va ho ikke så … oppmerksom som æ skulle ønske?, om man kan si det sånn. Æ ville ha mer enn ho virka i stand til å gi – æ vil heller høre på noen med min type språk forklare Følstad enn å høre på Følstad sjøl?

Det som va med den utstillinga, med No Strange Delight, va at den hadde skapt rom æ likte å være i. Følelsen av utstillinga va mye sterkere enn hvert enkeltverk. Og æ likte nokka Knut Ljøgodt sa om museet: «her hos oss dyrker vi det gotiske» og noen – en mann, mannen til Følstad? – sa at han hadde lagt merke til at det e mange måner på museet. Og det har æ ikke tenkt på, men det e jo åpenbart, og det e kanskje derfor æ like NNKM.

Et essay av en musiker æ ikke huske navnet på – Magnus? – som omhandla det melankolske, men også humoren i det. Melankoli e å være emo med humor, fordi man dyrke det med vilje. Og det e jo mine favorittilstanda: en humoristisk melankolsk bitterhet, samtidig som æ også har – e tilbøyelig til – en enorm entusiasme. Æ like alt som får mæ til å le, men æ e ikke ukritisk. En kritisk latter? Kan man ha det? Kan man være det: kritisk og lattermild? Og koffor hete det lattermild, ka e mildt i latter? Om du tror æ e mild når æ ler har du misforstått nokka.

Kanskje blir det riktigere å si flirfull, særlig siden et flir visstnok e skarpere – man kan hånflire, men kan man være hånlig lattermild? Æ får ikke de to bildan til å passe sammen, men så e nu mine konnotasjona til det norske språket tidvis ikke lik andres. Æ vet ikke koffor, koffor klare æ ikke å koble skrible og skribent fra hverandre, sånn at æ bestandig ser for mæ det første når noen sier dem gjør/e det andre? Men det e vel uansett ikke så mange menneska som får til å være både hånlig og mild samtidig; kanskje det e det man bør prøve på, å bli hånmild?

Språket e uansett ikke rette metoden for å definere følelsa, e det ikke derfor vi har kunsten? (e det en unnvikanes konklusjon?)

Ikke rart å finne glede i det her, nei [kunst]

Æ stakk innom Nordnorsk kunstmuseum i går. Æ e ikke veldig flink til å knø mæ på kunstutstillinge, men æ e tydeligvis litt flinkere enn æ trodde (eller bare litt flinkere enn gjennomsnittsmennesket, og gjennomsnittsmennesket går kanskje ikke på samme kunstutstillinga tre ganga), siden han ene vakta som va på jobb sa «Har du vært og sett Higher Ground? Ja, for æ tror æ har sett dæ på Følstad-utstillinga tidligere?» og æ bare «… Æ så begge to i dag.» og tenkte litt at «åja, det va derfor han så så kjent ut» og litt at det e skummelt at folk kjenne mæ igjen. Særlig på kunstutstillinge. (Det e ikke så skummelt når absolutt alle som jobbe på 4 roser kjenne mæ igjen, da hadde det vært mer skummelt om dem ikke gjorde det. «Men … æ e her. Hver dag? Bortsett fra på søndaga, for da e dokker stengt. Og gjerne i flere tima av gangen. Seriøst? Vet du ikke kæm æ e?» Æ ser for mæ en scene med «Min barista, min barista, hvorfor har du forlatt meg!?» Men så e æ muligens litt melodramatisk for øyeblikket.)

Marit Følstad og Marit Victoria Wulff Andreassen

Videostillbilde vs virkelighetstillbilde

Poenget va uansett at æ så på Marit Følstads «No Strange Delight», igjen. (Og Higher Ground, men den får æ fortsatt ikke helt taket på, æ tror æ av og til slit litt med den typen utstillinge med flere kunstnera som jobbe med de samme greian/innafor samme område.) Det e litt teit, men hovedårsaken til at æ stakk innom va at æ ville kunne ta det her bildet: (æ oppdaga/tok bildet til høyre, på 4 roser, for to uke siden, også mangla æ bare Følstadbildet for å kombinere). Den andre grunnen til at æ stakk innom va fordi æ har sett menneska i Tromsø gå rundt med noen stilige hvite nett med et av kunstverkan hennes på, så æ lurte på om det va til salgs, eller om det bare va nokka for spesielt utvalgte (ikke fordi æ tenkte at NNKM nødvendigvis driv med sånt, men fordi de menneskan æ så som hadde tøynettet va av dem æ vil regne som kunstfolkan i Tromsø, så det virka ikke unaturlig at dem eventuelt hadde fått nokka som ikke e tilgjengelig for oss vanlige dødelige). Spoiler: dem va til salgs. Så æ betalte hundre krone for et tøynett av typen æ nesten aldri bruke, bare fordi æ ikke klarte å la være. Fine bildet.

Fine utstillinga også, forsåvidt. Det hadde jo holdt å bare stikke inn på det ene rommet, ta det ene bildet og gå igjen, men når æ nu først va der tenkte æ at æ like gjerne kan kikke litt til, så æ gjorde det, sjøl om æ har sett på alt før, og det ikke akkurat e en veldig kunstmetta utstilling. Den består av ni eller ti eller ni verk, litt avhengig av kordan man telle – man kan nesten telle helt til tolv, men da e man vrang og tolke ett av verkan i bestanddela – det ene rommet i utstillinga e et videoverk (på åtte minutt, tror æ? Æ huske ikke, men nokka deromkring, kanskje tolv?), og det går på to skjerma, men greia e – øh, spoiler alert, heh – at den ene filmen går riktig vei, mens den andre går baklengs, så det e samme filmen. Og to av verkan e også video, to forskjellige, men ved siden av hverandre, med samme … handlinga (øh, spoiler2: ho hoppe opp og ned, i ekstremt sakte film), så dem kan regnes som ett verk. Da æ va på omvisning her en søndag sa ho som guida oss rundt (vi va fem stykka, de fire andre va der sammen) at man helst skulle se på dem sammen (tror æ, nokka sånt).

Uansett, æ så på det ene videoverket, men så viste det sæ at æ ikke e så flink til å se forskjell på om filmen går riktig eller feil vei, så æ måtte skifte side og se på det andre. Og sjøl om det ikke skjer nesten nokka, og sjøl om æ visste ka som skjer når det skjer nokka, så kjente æ fortsatt på at det nærmest e skummelt. Ikke nærmest en gang, det e skummelt. Det e nokka med at Følstad har klart å kutte filmen akkurat i det du forvente at – eller, akkurat i det du mote dæ opp til nokka, sånn at du blir sittanes der (man kan heldigvis sitte og se filmen, den e litt for lang til at æ ville stå) og kjenne på den litt uferdige skrekkfølelsen. Som når du vet at det kommer en skikkelig skummel del i skrekkfilmen du skal se, men så går strømmen, og du vet ikke helt om det e bedre eller verre. Og det e jo bestandig verre, fordi jessufader kor mye fælt hodet ditt kan tenke som skulle skje, men som du nu ikke vet om skjedde.

Marit Følstad

Do[mi]nate

Og æ vet ikke helt ka det e med den utstillinga, men æ like å være i den. I dag så æ på det ene neonverket, og i stedet for å se på det, så æ på fargespillet i rommet da det skifta farge, æ stilte mæ ved siden av verket og prøvde å se effekten.  Det e nokka med lyden også (vent, med lyd inkludert e man vel oppe i elleve eller tolv verk uansett!), mørket i tre av romman og lyset i det siste, neonlys i dagslys på en svart, blank bakgrunn. Nokka med måten dela av det e laga rett på veggen, det e kanskje derfor tøynettet appellere til mæ, tøynettet gjør nokka varig av nokka som fjernes mer definitivt enn kunst vanligvis fjernes ved utstillingsslutt, her må den skrubbes ikke skrus av veggen.

No Strange Delight gir mæ det samme som teaterstykkan æ ser om og om igjen, men her kan æ i enda større grad inkorporere mitt eget utgangspunkt, kunsten e en ramme for tenking, nytenking, den åpne opp sjøl mens den skremme mæ unna. Æ like det visst litt skummelt.

Om kunstfotografi og tjukkebolla feita.

I mai en gang linka fr.martinsen til bildan til Jen Davis, og skreiv

Og her sitter jeg og ser på bildene og tenker på det at hun fotograferer seg selv og hun er tykk og tykkhet tvinger seg frem som emne for den som ser på bildene og spørsmålet om penhet trenger seg på og tristhet og stolhet men i hodet surrer alt rundt det tjukke det er aksen og det er faenmeg irriterende at det skal være så nærliggende, som om det ikke kan finnes tematikk i bildene som ikke også handler om fett.

og æ så på de få bildan ho hadde lagt til i innlegget sitt, før æ klikka mæ videre til fotobloggen til Information (og nettsida til Davis, som dessverre ikke e oppe for øyeblikket, men som finnes her om den plutselig skulle dukke opp igjen).

Og så stakk det litt i magen – det e en stor mage, det e god plass til å stikke i den – men æ så på de bildan og tenkte på kor vakker dem e. Det e nokka med lyset, og fargan – æ ser for mæ at Jen Davis bor i et hus med vegga som har solide, fornuftige farga, ikke bare hvitt og beige – måten ho bruke sollys og naturlig lys (eller bare måten ho lyssett bildan sine sånn at det ser naturlig ut). Det appellerte til mæ, det ser ut sånn som bildan æ stort sett ikke tar andre plassa enn inni hodet mitt ser ut. Og så lurte æ på om æ nistirra på de detaljan, på måten ho har lyssatt sæsjøl for å slippe å tenke at ho e tjukk. Men nei, æ kan ha to tanka i hodet på en gang (og æ like at æ først skreiv to hoda i tankan …), kor den ene kan sette pris på det æ ser som god kunst, og den andre kan sette pris på at noen som ligne på mæ bruke sæsjøl på den måten, og at det blir vakre bilda av det, ikke på tross av, men på grunn av, som del av.

Æ syns dem e vakker, æ syns ho e vakker, det e nokka der, for eksempel i «Purity» og «The Day After», det e nokka med ansiktsuttrykket hennes i «Steve and I» («should have recognized that fierce look in [her] eyes, I’ve seen it in the mirror so many times» som Ani DiFranco syng), og «Untitled No. 39» (alle de bildan finnes presentert hos Information) e helt fantastisk, fargesammensettinga og ho og, æ vet ikke, æ klare ikke sette fingeren på ka det e der som appelere så veldig til mæ, men æ skulle ønske æ kunne henge opp det bildet på veggen.

Men. Selvfølgelig e det et men her. Men æ satt på 4 roser for kanskje to uke siden (egentlig treng ingen av historian mine å inneholde linja «satt på 4 roser», den e bestandig implisitt) og så på folkan som sto ved disken og handla, som kom inn døra, som smilte til vennan sine, som snakka med hverandre, æ så på alle de her damen og tenkte «det finnes så mange attraktive folk i verden, koffor skulle noen like mæ best av alle?» Æ sa det til Therese, noen daga seinere, som nokka æ hadde tenkt på, og ho reagerte som forventa – som man forvente at venna skal – akkurat som æ reagerte da ho sa nokka langs de samme linjen (om enn ikke fullt så dramatisk) noen minutt tidligere.

Og av og til fortell æ vennan mine at dem e inhabil, selvfølgelig e dem det, det har dem da vært hele veien, uansett kæm det va – på videregående kor ei jente blei forkasta med «ho e tjukk» som om det va logisk at ho dermed også va uinteressant, og da æ forsiktig prøvde å påpeke at «… det e æ også» så va det åpenbart at æ ikke va det, ikke sånn som ho. Det gjelds ikke når det e vennan dine.

Det æ har tenkt på i det siste e ideen om fat acceptance, og det æ plukka opp derfra, kor feil den e, den her ideen om at klær bestandig skal være flatteranes. «Se, om du kjøpe den her buksa kan den skjule at du har store lår, om du bruke den her genseren kan du skjule ditt og gjemme datt, om du går sånn kledd e det mest flatteranes for dæ, ikke bruk sånne klær.» Det finnes ikke det klesplagg i verden som kommer til å få mæ til å se tynn ut, og det e helt greit, æ leve fint med det – sjøl om æ av og til får lyst til å gå i klesbutikka, prøve klær og henvende mæ til vilt fremmede menneska og spørre «ser æ tjukk ut i den her?» bare for å se ka dem svare; det e dårlig gjort å ønske å gjøre andre ukomfortabel med din egen vekt, dårlig gjort, men fristanes – æ øve mæ på å tenke at alt ikke treng å være flatteranes, så lenge æ like det.

Æ tenke på det av og til, når æ sitt tilbakelent i en stol, når æ vil sitte skikkelig behagelig og innser at magen min e det mest synlige punktet på mæ, æ kjenne på ubehaget over å vite at det e den folk ser først, at det e den æ presentere til omverden. Av og til – sjelden, sjelden – ser æ på gravide dame og blir sjalu over den nonchalante måten dem kan presentere sine egne maga på, fordi det e liv i dem, fordi dem gjør nokka vakkert.

Æ tenke på det av og til, når æ ser at noen ser på mæ, men bare akkurat lenge nok til at dem kan forkaste mæ; dem ser på mæ lenge nok til å kutte hodet av mæ, forkaste mæ som noen dem e interessert i – enten på den ene eller den andre måten – og går videre. Æ blir ikke trist av det, æ har aldri vært den peneste jenta i rommet. Noen ganga har æ vært den eneste, det e det nærmeste æ kommer. Æ har slått mæ til ro med at folk som snakke til mæ, som uttrykke interesse på den måten enten e full eller over femti, det e liksom bare sånn det e. Og om noen ignorere mæ totalt bare fordi æ e tjukk, så e det som oftest ikke så farlig for min del – og om det va noen æ faktisk ville prate med, så går det egentlig ganske fort over når æ innser at dem gjør sånt – æ vet at æ har intelligente synspunkt å komme med, synd for dem at dem går glipp av det.

Og det e litt der det heng sammen med resten, litt der og litt hos alle de attraktive menneskan som heller burde finne hverandre – fordi det virke bortkasta å håpe på at noen av dem skal ville finne mæ – en plutselig oppdagelse av at jo, æ har faktisk dårlig sjøltillit, men bare på akkurat det ene området. Bare på det ene området kor æ har faktiske erfaringe som tilsir at det e bortkasta å håpe på så mye – æ vet at æ e smart, flink og alle de andre ordan folk bruke for å beskrive menneska som e skikkelig bra menneska på tross av at dem også e skikkelig tjukk. Det verste va jo at det gjør mæ nesten til en av de her folkan æ bestandig vil vri rundt halsen på, sånne som sir «det sir du bare for å være snill» når noen gir mæ et kompliment, bare fordi æ e mest vant til å få komplimenta enten for nokka æ gjør eller nokka æ har på mæ, ikke for sånt æ i utgangspunktet ikke kan påvirke (som da Ida sa at «det e jo ikke unaturlig om noen vil se dæ i øyan mens dem snakke med dæ, du har fine øya» og æ oppdaga at det har æ aldri tenkt over, det e det ingen som har sagt før) – og æ lar være å si det, æ sir «takk» og «å!» og alt det der, æ har da en bra oppdragelse. Men æ tror fortsatt at du e nødt til å like mæ i utgangspunktet for å syns det, æ klare ikke slutte å anta at det e sant.

Men æ ser på bildan til Jen Davis og tenke at ho e pen, sjøl i de tilfellan kor ho presentere sæ på måta som ikke ville vært attraktiv uansett kor idealkroppsaktig man va, og æ øve mæ på å være et bedre menneske, som del av fat acceptance-retorikken æ etterhvert har lært mæ, æ har nesten klart å plukke av mæ vanen med å se på bilda av andre feite folk og tenke «æ e i det minste ikke tjukk,» som om det gjør mæ til et bedre menneske. Æ øve mæ på å se på bilda av tjukke folk og ikke tenke «koffor går du kledd sånn», å heller tenke «det hadde æ aldri hatt på mæ, men …» for så å enten definere koffor og kordan det kanskje kunne fungert på mæ, til mæ, på måta æ ville likt, eller kordan æ ville gjort det. Nu ser æ mer på folk og prøve å forstå kordan æ sjøl ser ut, e beinan mine sånn, e skuldran mine sånn, kordan ligg magen min i klærne mine.

(fordi en avart av det her e at sjøl om æ prøve å legge fra mæ idean om ka som e flatteranes på den feite kroppen min, så har æ noen helt andre norma som heng igjen, om ka som e anstendig, ka æ syns e passanes – og det e en balansegang å skulle finne ut av ka som e faktisk «her går mine [anstendighets]grense» og ka som e tillært «det e upassanes for feite folk å …»)

Og det får mæ til å høres ut som om æ gjør mitt beste for å være et perfekt, prektig menneske som aldri dømme, og det e jo selvfølgelig ikke sant, fordi noen ganga e æ skrekkelig fordomsfull, men æ øve mæ på å ikke være det. Og, kanskje viktigere, æ øve mæ på å ikke være fordomsfull så andre høre det – æ tar mæsjøl i øran og sir «nei» fordi det e et menneske æ ikke vil være – ethvert tilbakeskritt e tilgitt så lenge æ fortsette å prøve, og antallet tilbakefall minske etterhvert, det nytte.

Men æ klare fortsatt ikke å tenke på mæsjøl som kropp. Det e lettere å venne sæ til å være snill med andre enn å venne sæ til å være snill med sæsjøl. Men æ prøve?

Nu må æ bare venne mæ til tj-lyden i tjukk – for man kan ikke si tykk på nordnorsk, og feit har feil konnotasjona, syns æ – så kommer alt til å bli enda litt bedre.

Boazodánsa og samisk dans ellers

I dag så æ Boazodánsa (Reindans), akkurat som planlagt. Og i motsetning til da æ så den under Riddu Riđđu, hadde vi ganske bra plassa også. I tillegg tror æ at dem hadde skrudd ned lydnivået litt, sånn at musikken ikke blei fullt så overdøvanes dramatisk (eller kanskje dem hadde endra på musikken, æ vet ærlig talt ikke helt, men når æ tenke mæ om så føltes den langt mindre dramatisk den her gangen. Det kan dog hende at det bare hjalp på at den ikke va så høyt at det nesten gjorde litt ondt).

Æ e fortsatt skeptisk til bruk av røykmaskin, særlig i så stor grad som den blei brukt under den her forestillinga – æ tror at innføringa av røykeloven gjør at flere e blitt mer var for røyk ellers, røykmaskinrøyk inkludert. Den lukte jo ikke så veldig godt. Og æ skjønne at det e en bra effekt, men æ like det ikke. (Æ har opplevd en gang, under en forestilling på HT, at det va så mye røyk at æ begynte å hoste – det va ei dame under forestillinga i dag som forlot rommet med et hosteanfall, uten at æ dermed skal konkludere med at det va røykmaskinen som gjorde det.)

Om det ikke e åpenbart, så vet æ ikke helt ka æ syns om forestillinga. Æ like måten danseran bevege sæ på, æ like kombinasjonen av video, musikk/lyd, lys og dans, æ like «snøen» dem danse i, alt det der. Men æ satt og så på forestillinga og det æ tenkte oftest va «Pokker også at æ ikke gikk og så Beatnaga ii galgga gulgii geahččat (En skal ikke skue hunden på hårene) en gang til da den va i Tromsø.» Og æ tror ikke det va bare fordi sistnevnte involvere flere menneska æ kjenne. Det æ satt igjen med e at Boazodánsa bare alludere til nokka Beatnaga ii galgga gulgii geahččat gjorde eksplisitt.

Og nei, æ klare ikke helt å sette fingeren på ka det nokka e, siden æ fortsatt slit med å uttrykke mæ når det kommer til forestillinga til Elle Sofe, men Beatnaga… føltes råere. Som om den kunne foregått inne blant en reinflokk, men ikke hadde behov for det, fordi den fikk fram det den ville uten sånt. Og æ like Boazodánsa, men det e fortsatt de delan som foregår midt blant den innestengte reinflokken som gjør mæ mest ukomfortabel – nokka med at man ser at reinen driv på å hoppe på hverandre. Og æ vet ikke om det e sånt dem gjør til vanlig, men det virke som en upassanes situasjon å putte menneska inn i når dem ikke har nokka der å gjøre. (med forbehold om at æ ikke vet nokka om rein, ja, etc) De delan kor dem danse blant flokken som går fritt e helt uproblematisk (for mæ), men det e en klaustrofobisk stemning i dansen inni reingjerdet som føles ubehagelig (på sånne måta som ASPCA kanskje hadde reagert på om det va en spillefilm fra USA).

Så æ vet fortsatt ikke helt, æ likte Boazodánsa, men æ klare ikke la være å sammenligne den med Beatnaga…, og det e ikke en sammenligning den kommer godt ut av for min del. Men så like æ jo upolerte kanta og røffere formspråk, så det e kanskje bare mæ. Dessuten e det jo dårlig gjort, æ vet det også, å sammenligne de to moderne samiske danseforestillingan æ har sett, men æ tror ikke det e bare fordi det e mine eneste utgangspunkt; æ tror i det minste ikke det e en unaturlig sammenligning.

Om kart, tegning, Dagens næringsliv og Japan. Sånn cirka.

Æ les i en bok om kart for øyeblikket, You Are Here, av Katharine Harmon; ikke om ordentlige kart – sjøl om dem også e fascineranes – men om «personal geographies and other maps of the imaginations», som undertittelen på boka e. Det e hovedsaklig en bok full av bilda – kart – enkelte av plassa/ting/situasjona som eksistere, andre av fri fantasi, kart av minna, av kropp og sjel og hjerne, og det e så vakkert at æ nesten brast i gråt i går, mens æ satt på 4 roser og bladde mæ gjennom den.

Mitt favorittkart va av San Serriffe, av naturlige, semi-kolonistiske, årsaka, men det finnes andre, som de her dyran, og det her bildet som e skikkelig upassanes for offentligheten – i hvert fall når du endelig oppdage ka det e. (æ fant det bildet i det her blogginnlegget, kor du finn to andre kart som også va i boka.) (og mens æ leita etter kart som va brukt i boka, fant æ de her, det andre kartet der e nydelig!)

Det e noen teksta også i boka, skrevet av folk som jobbe med kart, på forskjellige måta, og dem gir mæ lyst til å tegne mine egne kart, over sånt som æ kan tegne kart for. Og så leste æ et blogginnlegg fra Roger Ebert om å tegne, om at folk bestandig tror dem ikke kan tegne, men dem kan det jo, egentlig; det man ikke kan e å følge konvensjonelle regla for proporsjona og kordan ting skal se ut, men man kan jo tegne likevel.

Og de to tingan sammenfalle til å gi mæ lyst til å anskaffe mæ en ulinjert skrivebok så æ kan øve mæ, ikke fordi æ e nokka flink til å tegne, eller å lage kart; å skulle definere nokka ikke-tekstlig e virkelig ikke en av styrkan mine (av og til slit æ evig lenge med å definere nokka tekstlig). Men æ kan jo prøve likevel.

I tanken om kart og steda og identitet – en av tekstan i boka handla om det å være et sted og la tankan vandre fra et sted til et anna, å kunne gå fra der til dit til ditover til der, mens du sitt helt stille og ikke bevege dæ av flekken, alt fordi det e små ting som gjør at de plassan heng sammen, om enn på måta du ikke nødvendigvis kan forklare – i hvert fall ikke uten å virke som om du mangle noen fungeranes mentale synapsa – kom æ på ka det va som fikk mæ til å forelske mæ i Dagens Næringsliv. Eller, rettere sagt, øyeblikket som står igjen i hjernen min som øyeblikket da æ oppgraderte forholdet mitt til Dagens Næringsliv til forelskelse. Det va en tilfeldig sak om minibanka og pengeuttak, nokka totalt irrelevant æ ikke huske, men illustrasjonsbildet va av en minibank i Tokyo, opp en trapp på utsida av et hus laga av stein, med et overbygg på huset (muligens del av etasjen ovenfor), og der har æ vært. Der tok æ eller faren min ut penga da vi va i Japan. I akkurat den minibanken som blei brukt som illustrasjon i akkurat den lille irrelevante nyhetssaken har vi vært. Det va fint vær da vi va der, æ huske ikke anna, æ huske blå himmel, at vi fant en minibank og at det va folk overalt (det e stort sett det æ huske fra både Japan og Kina, det va folk overalt). Og om noen mot all formodning skulle finne det bildet igjen, så tror æ fortsatt æ kunne si at det va akkurat den plassen – uten at æ vet koffor akkurat den minibanken i akkurat det huset e sånn cirka det eneste stedet i hele Japan æ faktisk kan huske.

Og æ kunne sikkert hatt en endeløs liste med minna av den typen, det finnes kaffesjappe i bya i USA kor æ har vært en gang (halvparten av dem i Madison, Wisconsin, gudan vet ka det va med den plassen), men som æ fortsatt har et tydelig bilde av; det finnes små bita av verden lagra i hjernen min, totalt uten en kontekst æ kan forklare, men som sitt så godt at æ ikke har glemt dem enda, og tanken på å kunne bruke dem til å konstruere et kart ulikt alt anna noen andre kunne laga e utrolig tilfredsstillanes – det her e verden som æ huske den, sjøl om det kanskje ikke e verden som den burde sees.

Velkommen til uka i året kor vi e enda mer samisk enn ellers:

Æ så på en danseforestilling i forigårs, Beatnaga ii galgga gulgii geahččat, En skal ikke skue hunden på hårene, en utvida versjon av koreografi-masteroppgaven til Elle Sofe Henriksen. Og i går va æ og hørte på Sigbjørn Skåden snakke om boka Láhppon mánáid bestejeaddji, De fortapte barns frelser, som hevde å være bloggen til en nitten år gammel lesbisk samejente. Seinere på kvelden va æ på Tromsø kunstforening og hørte Hanne Hammer Stien, Hanna H. Hansen, Tone Thørring Tingvoll, Charis Gullickson og Irene Snarby snakke om samisk kunst.

I dag skal æ holde mæ hjemme og pakke fordi vi skal til Jokkmokk i morra, æ og foreldran mine, æ for første gang, og foreldran mine – eller i hvert fall mora mi – for første gang siden ho gikk gravid med mæ. Det begynne å bli en stund siden. Jokkmokksmarknaden har jo visstnok en 406 år lang historie som samisk marked (nokka sånt, det va kanskje 405 eller 407), så det blir spennanes. Æ satse stort på å mase til mæ noen smykka og litt andre samiske greier, alt ettersom ka æ finn.

Æ vet ikke ka æ skal si om danseforestillinga, æ prøvde å forklare for Elle Sofe kor frustreranes det e å vite at det e en hel masse ting der man kan ta tak i, men å ikke ha vokabularet til å gjøre det, å ikke kunne se på dansen med det blikket den fortjene. Fordi sånn som det e nu, så sitt æ igjen med at æ likte det, det traff mæ, nokka i fysikaliteten i det – for det va ikke så mye dans som man kanskje ser for sæ dans, det va mer sånt som æ ville karakterisert som tilfeldige bevegelsa, satt inn i system – gjorde at æ fulgte med. (æ ramla litt ut, av og til, men æ øve mæ på å tenke at det e OK; i motsetning til boklesing og filmseing, så e ikke dans, teater, kunst og arkitektur sånt æ klare å være bevisst på hele tida, fordi æ ikke kan se på det og kjenne igjen metodan som brukes, så assosiasjonan mine trekkes i helt andre retninge.)

Men det va fascineranes, og nokka av den fysiske uttrykksmåten sitt igjen, det e en del kor den ene danseren syng en sang på samisk, mens den andre danseren manøvrere ho rundt omkring og slår ho, med flat hånd (og banka på toppen av hodet hennes med knokan sine), og det så ondt ut, og man kunne høre utbruddan blant folk i salen, men det minte mæ om en fredelig protest, æ tenkte at man kan se på det som en kommentar til forbudet mot joiking og det å bruke morsmålet sitt i offentlige sammenhenga, at folk gjorde det, sjøl om dem fikk lide for det. Men det va også nokka mer der, det slo mæ som nokka mer enn bare det, det føles som en oversimplifisering å si at det va en protest, fordi det e nokka uhåndterlig i å se et menneske la sæ bli slått på den måten – det e også nokka masochistisk i det, og dem sir jo at i SM-relasjona, så e det den masochistiske parten som har makta, fordi vedkommende kan stoppe alt, øyeblikkelig. Det e nokka der, men æ tror Elle Sofe hadde rett da ho sa at man kanskje ikke skal kunne uttrykke sæ om dans, man skal kjenne den på kroppen – sjøl om det jo e uholdbart for en skrivanes litteraturviter!

Alt det andre vet æ ikke helt, æ må tenke mer på det, men det e fint med de her jevne dosan med samisk feedback (sjøl om æ tror æ har nådd et punkt kor kunstsamtalan går i en evig loop, æ må lære mæ mer på egenhånd, om æ kan).